Selv om han begynte sjømannslivet som pirat, skrev Dampier en rekke bøker som høstet stor anerkjennelse blant forskere.

© Bridgeman

Mislykket pirat ble respektert forsker

Flamingoer, sebraer, avokadoer, sjøløver, kokospalmer og brødfrukter – William Dampier beskrev alt han så på reisene sine kloden rundt. Underveis forsøkte han å livnære seg som sjørøver, men tjente i stedet til livets opphold som forfatter. Han ble med tiden en respektert forsker.

24. oktober 2018 av Stine Overbye

I skjæret fra et blafrende talglys satt William Dampier bøyd over papirene sine og skriblet ned notater med fjærpenn. 

Han enset ikke de brautende kameratene som satt i en ring få meter fra ham på skipsdekket og lot brennevinsflasken gå på omgang, mens de overgikk hverandre med skrøner fra verdenshavene.

Denne septemberkvelden i 1683 var Dampier travelt opptatt med å beskrive fuglene han hadde sett samme dag på Kapp Verde-øyene utenfor Vest-Afrika. 

Han skrev konsentrert ned alle detaljer: Flamingoene hadde “nesten samme form som en hegre”, men var “større og rødlige i fargen”. På avstand kunne man lett forveksle en flokk med en mur, ettersom “fjærene deres hadde samme farge som nye, røde murstein”, noterte han.

Etter å ha beskrevet fuglenes utseende gikk Dampier over til å fortelle om de kulinariske kvalitetene deres. Som garvet sjøulk var han vant til å sulte i lange perioder, så selv en nokså eksotisk fugl ble ikke skånet. “Kjøttet er magert og svart, men smaker godt. 

Bakerst på tungen er det en stor klump fett som smaker himmelsk – en tallerken med flamingotunger ville gjøre seg utmerket på et kongelig middagsbord,” bemerket den 32 år gamle engelske sjørøveren.

Siden han som 14-åring stakk til sjøs første gang fra fødebyen East Coker i Sørvest-England, hadde den slanke Dampier satt tennene i litt av hvert – fra makkspiste skipskjekser via avokadoer myke som smør til seige kjempeskilpadder som var halt om bord ved Galápagosøyene. 

Men ingenting kunne måle seg med den himmelske munnfullen han hadde fanget få timer tidligere.

Dampier fikk ikke anledning til å dvele ved minnet lenge, før han ufrivillig ble dratt inn i praten til kameratene. Den vennskapelige ertingen deres hadde utartet til en opphetet diskusjon, og Dampier ble tilkalt for å roe gemyttene. 

Før han sluttet seg til de andre, rullet han omhyggelig sammen papirene sine og stappet dem i et bambusrør som han forseglet med voks.

Sjørøverne ble upopulære

Mange av de 70 piratene på “Revenge” var rasende. De insisterte på at skipet straks skulle seile tilbake over Atlanteren – tilbake til gamle, velkjente jaktmarker i Karibia. 

Andre – deriblant kaptein John Cook – holdt fast på at de måtte være tålmodige og vente på at den store gevinsten skulle dukke opp i horisonten. Dampier var på kapteinens side.

I fire år hadde han sammen med skiftende sjørøverbander herjet i de dypblå farvannene ved de vestindiske øyer og langs den søramerikanske kysten, der han hadde plyndret både spanske havner og mengdevis av søkklastede spanske galeoner. 

Men de siste par årene var det blitt stadig vanskeligere å livnære seg som pirat på de kanter. For ikke bare var spanjolene blitt dyktige til å forsvare de flytende skattkamrene sine, sjørøverne var også blitt et uglesett folkeferd som nå ble fordrevet av sine tidligere samarbeidspartnere i Vestindia.

Der de engelske, nederlandske og franske kolonistene tidligere hadde bakket opp sjørøverne og med begeistring tatt imot byttene de erobret, hadde de nå vendt dem ryggen. 

Det var slutt på de tider da piratene ble betraktet som heltemodige frontkjempere som sloss for å få en bit av rikdommene som de spanske conquistadorene urettmessig hadde tusket til seg gjennom nærmere to århundrer. 

Nå blåste nye vinder: Kolonistenes kjøpmenn hadde erkjent verdien av fredelige handelsforbindelser, og i Vestindia var lovløshet og anarki så smått blitt avløst av ordnede forhold. Som en konsekvens av de nye tidene var sjørøverne også nektet adgang til sin viktigste base for plyndringstoktene, Port Royal – i dag Kingston – på Jamaica.

Dampier var svært opptatt av dyr og beskrev alle de eksotiske vesenene han møtte på reisene sine.

© Fra bogen “A Continuation of a Voyage to New Holland”

Dansk slaveskip

Et halvt år tidligere – våren 1683 – hadde William Dampier mønstret på “Revenge” i Virginia i Nord-Amerika, etter at han i et knapt år hadde tatt en pause fra sjørøverlivet og i stedet arbeidet på en tobakksplantasje. 

Men den frie og til tider ganske innbringende tilværelsen som pirat hadde gått ham i blodet, så da hans gamle venn sjørøverkapteinen John Cook tilbød ham hyre på “Revenge”, slo han straks til.

Cooks plan var å oppsøke nye jaktmarker langs kysten av Chile og Peru. For å utnytte passatvindene ville han seile til Vest-Afrika, og med den gunstige vinden i ryggen krysse tilbake over Atlanteren med kurs først mot spissen av Sør-Amerika og deretter opp langs Stillehavskysten. 

Oppholdet utenfor afrikakysten var midlertidig, men hvorfor ikke benytte anledningen til å ta for seg av rettene som kom vuggende forbi? På Dampiers anbefaling vedtok skipsrådet under tvil å gi Afrika en sjanse. 

Det viste seg å være en god idé, for en varm novembermorgen i 1683 gled den danske fregatten “Charlotte Amalia” forbi på nært hold. Sjørøverne la seg i kjølvannet på det store seilskipet, og før danskene rakk å oppfatte situasjonen, hadde sjørøverne innhentet dem og kastet entrehaker over i “Charlotte Amalia”. 

Øyeblikket etter myldret de om bord, anført av en høy mann med smalt ansikt, stor nese og skulderlangt, brunt hår – William Dampier.

Sablene lynte straks i sollyset. En dansk offiser falt blødende om på dekk, mens rundt ti matroser ble plaffet ned av sjørøverne før de rakk å gripe til børsene. 

Angrepet var overstått nesten før det hadde begynt, og med de overrumplede danskene som slukørete tilskuere, gikk de hoiende sjørøverne i gang med å besiktige byttet. 

I tillegg til 60 kvinnelige afrikanske slaver, bugnet lasten av lett omsettelige handelsvarer som jernstenger, kobberstaver, gevær, pistoler, tobakk og brennevin.

Slavene ble sluppet fri, og danskene satt i land i Sierra Leone. Sjørøvernes gamle skute ble stukket i brann, og mens den sank til bunns i et brølende flammehav, stakk Dampier og kumpanene hans til sjøs på den danske fregatten som de døpte om til “Bachelor's Delight” – “Ungkarens fryd”.

Som en av ganske få om bord var ikke William Dampier ungkar. Under et kort opphold i hjemlandet i 1676 hadde han giftet seg med Judith, men som det skulle vise seg igjen og igjen, var ikke Dampier en mann som lot seg holde fast. 

Utferdstrangen og eventyrlysten bruste i årene hans, og selv om livet til sjøs kunne være en tøff kamp for å overleve, fant han ikke bedre alternativer.

Magert utbytte

Etter å ha rundet Sør-Amerika i hard sjø, nådde “Bachelor's Delight” Juan Fernández-øyene i Stillehavet i mars 1684. Turen hadde tæret hardt på besetningen – halvparten av sjørøverne var dødssyke av skjørbuk – og kaptein Cook hadde høy feber. 

Dampier derimot var i storform. For selv om sjørøveriet viste seg å ha trange kår i Stillehavet, hadde han mye annet å glede seg over: Det var spennende dyr overalt – det var for eksempel nesten umulig å bane seg vei gjennom de store flokkene av seler og sjøløver som boltret seg langs kysten av Sør-Amerika. 

Dampier var særlig betatt av sjøløvene, som hadde hoder som “minnet svakt om hodet til en løve”, og som var “så feite at man kan få en hel tønne olje ved å koke fettet av en eneste en”.

Mens Dampier begjærlig sugde til seg av alt det nye og skriblet i vei i journalene sine, ble kaptein Cook stadig dårligere helt til han døde i juli 1684. 

Sjørøvertoktet fortsatte, men selv om mannskapet iblant klarte å kapre en båt og overfalle en spansk havneby, var utbyttet magert.

Dampier og folkene på “Bachelor's Delight” hadde en god stund kjempet side om side med andre piratbander – heriblant kaptein Charles Swan og hans besetning på “Cygnet”. 

Da Dampier hørte at den rødmussede, joviale Swan aktet å sette kursen over Stillehavet til Asia, bestemte han seg for å skifte til “Cygnet.” 

Utsikten til å oppleve nye verdenshjørner – og ikke minst erobre kostbarheter som krydderier, perler og silkestoffer fra Østen – var mer enn Dampier kunne motstå, så en marsdag i 1686 var han på vei på nye eventyr. 

Det var imidlertid ikke alle sjørøverne om bord på “Cygnet” som var like begeistret for utsikten til reisen over det enorme havet, for som Dampier skrev: “Uvitenheten var så stor at noen mente at Swan ville føre dem ut av denne verden.”

I 1688 gikk Dampier som første engelskmann i land i Australia. Han beskrev de innfødte aboriginerne som ynkelige, men studerte med stor interesse våpenet deres – boomerangen.

© Mary Evans

Dårlig samvittighet

Kaptein Swan førte “Cygnet” til områder der få europeere hadde vært før. Første stopp etter 52 dagers monoton seilas over Stillehavet var Guam. Øya var en viktig forsyningsstasjon for spanske galeoner fra den filippinske byen Manila, som seilte mellom Filippinene og Mexico en gang i året.

Det første sjørøverne gjorde var å ta en spansk munk som gissel, for så å be øyas spanske guvernør om proviant. Han sendte dem fluksens seks smågriser – “det lekreste kjøttet jeg noensinne har smakt,” bemerket Dampier.

De neste dagene overøste guvernøren sjørøverne med mat, i håp om at de snarest ville lette anker og seile videre. Han var ikke i tvil om gjestenes egentlige yrke og sørget for at et stort spansk handelsskip fra den meksikanske havnebyen Acapulco seilte langt utenom øya hans.

På Guam ble Dampiers naturhistoriske interesse vakt for alvor. Han skrev side opp og side ned om blant annet kokospalmen, den eksotiske brødfrukten og de innfødte, som hadde “lange og strenge ansikter”, og som var “dyktigere enn noe annet folk til å bygge båter”.

Den 2. juni 1686 satte “Cygnet” – til guvernørens store lettelse – seil og stevnet ut mot Mindanao, Filippinenes nest største øy. Innbyggerne her var ifølge Dampier “oppvakte”, selv om de hadde ry for å være tyvaktige og dovne. 

Det som overrasket ham mest var at mennene hadde flere koner – den lokale sultanen hadde for eksempel 30 koner som han besøkte etter tur om natten.

På grunn av heftige regnskyll måtte piratene ufrivillig bli på Mindanao helt frem til januar 1687, da været klarnet opp. Det lange oppholdet hadde satt sine spor – mennene hakket på hverandre og kranglet om hvor de skulle seile hen.

Samtidig hadde kaptein Swan fått samvittighetskvaler over sjørøverlivet sitt – “ingen fyrste på jorden kan vaske bort skylden ved slike handlinger,” betrodde han Dampier – så han bestemte seg for å bli på Mindanao. 

Det samme gjorde 36 andre pirater, og nå var det rundt 90 mann tilbake på “Cygnet”, inklusive Dampier.

Kort etter avgang døde to av mennene. En obduksjon avslørte at “leverne deres var svarte, lette og tørre som korkstykker”. Dampier mente at de var blitt forgiftet av øyboerne – antagelig var dødsårsaken skrumplever som følge av overdrevent inntak av brennevin.

Et elendig folk

På vei fra Mindanao overgikk sjørøverne seg selv i utøvelsen av sin blodige virksomhet, og erobret en rekke småbåter, men drømmen deres var å kapre en stor spansk galeon utenfor Manila. 

Den planen måtte de imidlertid gi opp på grunn av vedvarende storm. I stedet bestemte besetningen seg for å seile øst om Filippinene og over Det indiske hav til Rødehavet, som etter sigende skulle være et piratparadis.

Etter lang tid uten landkjenning fikk Dampier og folkene hans omsider en kyst i siktet i januar 1688. Det var Ny Holland (dagens Australia), der ingen engelskmann hadde satt sin fot før. De innfødte – aboriginerne – ble sjokkert og løp skrikende bort ved synet av de store, hvite mennene som gikk i land.

Dampier hadde ikke mye til overs for dette folket, som han kalte det “elendigste i verden”. Han beskrev dem som magre og med fremstående øyebryn: 

“Øyelokkene er alltid lukket for å holde fluene unna, for disse er så plagsomme her at man ikke kan vifte dem vekk med hånden. Allerede fra barndommen av åpner de innfødte derfor aldri øynene som andre folk.”

“Cygnet” ble værende i australsk farvann i tre måneder, før skipet seilte mot nordvest. Dampier var nå grundig lei av alt ståket om bord og lengtet etter å være sin egen herre. Han så seg om etter et sted å hoppe av, og i mai 1688 fant han det på Nikobarene i Bengalbukta. 

Herfra padlet han i kano over åpent hav til Sumatra, der han i juli 1688 fikk hyre på et engelsk skip med kurs mot Tonkinbukta utenfor dagens Vietnam og Sør-Kina.

Reiseberetninger ble bestselger

I de neste årene fikk han oppsøkt flere steder – han utforsket Vietnam til fots, og skrev at “innbyggerne er meget yndefulle, men har svarte tenner”, og hvor “elefantsnabler er en stor delikatesse”. Fra Vietnam gikk reisen videre til Malaysia og India.

Plaget av dysenteri og hjemlengsel fikk Dampier i januar 1691 hyre på et engelsk skip som var på vei hjem, og i september 1691 vaklet han i land i Sør-England. 

Han hadde vært på farten i over 12 år, men til tross for en rekke vellykkede plyndringstokt vendte Dampier hjem uten så mye som en mynt i lommen. Til gjengjeld hadde han noe annet – tykke og tettskrevne journaler fylt med minner fra all verdens hav og land.

Dampiers reiseberetninger kom ut i 1697 med tittelen “New Voyage Round the World”. Verket ble øyeblikkelig en bestselger, og kom ut i fire opplag. Dampier fulgte opp suksessen med nok et bind, som i tillegg til medrivende historier rommet en banebrytende avhandling om havvinder og havstrømmer.

Fra å være en ukjent sjørøver hadde William Dampier som ved et trylleslag blitt en aktverdig og respektert forfatter. 

Den tidligere sjørøveren ble hyllet av både folket og forskerne, og da det engelske admiralitetet i 1698 planla en oppdagelsesferd til Australia og New Zealand, ble den reisevante Dampier som en selvfølge utpekt til å stå i spissen for ekspedisjonen.

Utstyret og mannskapet som ble stilt til rådighet for Dampier var langt ifra marinens ypperste, og allerede da “Roebuck” stevnet ut fra England i januar 1699, var skipet nær ved å falle fra hverandre. 

Styrmannen – en notorisk drukkenbolt – holdt allerede første natten på å seile “Roebuck” på grunn i Frankrike, og fra dag én var Dampier på kant med sin høyre hånd, førsteløytnant George Fisher, som vegret seg mot å ta imot ordrer fra en forhenværende sjørøver.

Konflikten mellom de to ble trappet opp på reisen over Atlanterhavet til Brasil, og av frykt for at Fisher skulle oppildne til mytteri, sov Dampier på dekk med en ladd pistol ved siden av seg.

Men etter at Fisher gjentatte ganger hadde satt seg opp mot kapteinen, fikk Dampier nok. Han ga ham en omgang juling, sperret ham inne på lugaren og fikk ham kastet i fengsel da “Roebuck” gikk i havn i Brasil.

Etter to mislykkede forsøk erobret William Dampier i 1709 en spansk galeon. Skipet, som ble beseiret i Mexicogolfen, var fullt av kostbare skatter.

© Bridgeman

Mistet tre årslønner

Ekspedisjonen nådde som planlagt Australia og New Zealand, der Dampier tegnet kart over både kystlinjer og havstrømmer. 

Men på hjemreisen holdt hele arbeidet hans på å gå tapt: Ved øya Ascension i Atlanterhavet sprang “Roebuck” lekk, fordi plankene var “så råtne at de smuldret opp som jord”. 

I siste sekund før skipet gikk til bunns, fikk Dampier reddet de fleste av opptegnelsene sine, som var oppbevart i forseglede bambusrør.

Dersom Dampier hadde håpet å bli mottatt som en helt da han vendte hjem til England i august 1701, ble han stygt skuffet.

Vitenskapelig hadde ekspedisjonen vært en suksess, men resultatene druknet i oppstyret som oppsto da den også nylig hjemvendte George Fisher anklaget Dampier for å ha behandlet ham hardt og grusomt. Saken endte i retten, og Dampier ble idømt en bot tilsvarende lønnen hans de siste tre årene.

Like lutfattig som før han reiste ut, måtte Dampier igjen ty til pennen for å tjene til livets opphold. Det førte til verket “A Voyage to New Holland”, som handlet om “Roebuck”-ekspedisjonen.

Reisen til Ny Holland – eller Australia – skulle ikke bli Dampiers siste, til tross for Fisher-skandalen. Med sedvanlig ukuelighet dro han i 1703 igjen av gårde – denne gangen som kaperkaptein på “St. George”, som skulle oppbringe spanske og franske skip i Stillehavet. 

Det ene mytteriet avløste det andre på toktet, og selv om den 120 mann store besetningen klarte å kapre en rekke mindre skip, fikk Dampier aldri del i byttet. Han ble arrestert av nederlenderne og satt i fengsel, og først i 1707 vendte han tilbake til England.

Selv om han nå hadde begynte å dra på årene, hadde Dampier problemer med å slå seg til ro med livet som landkrabbe – eller så håpet han ganske enkelt at den eventyrlige gullskatten han drømte om hele livet, gjemte seg like bak horisonten. 

I hvert fall bega han seg som 56-åring i 1708 ut på sin tredje og siste jordomseiling – og nok en gang var han tilbake i den velkjente rollen som beryktet sjørøver.

Bøker og kart viste vei

For Dampier bød reisen med skipet “Duke” på gjensyn med steder som Juan Fernández-øyene, Galápagos og Guam, og ikke minst med de spanske galeonene fra Manila, som han to ganger tidligere forgjeves hadde forsøkt å kapre. 

Men tredje gangen var han heldigere: I desember 1709 erobret Dampier og hans menn en søkklastet galeon i Mexicogolfen, etter bare en times kamp.

Sammen med de ladningene mannskapet hadde erobret fra mindre båter, kom utbyttet av plyndringstoktet opp i en anselig formue: Da sjørøverne vendte hjem til England i 1711, hadde de med seg 22 000 kilo råsilke, 4310 par silkestrømper, 6810 kilo krydder, sølv og penger til en verdi av 12 000 pund sterling, 170 kilo av det velduftende moskusstoffet, 90 000 stykker silke og sateng i tillegg til et ikke bokført antall juveler og perler.

William Dampier var nå en holden mann – men bare på papiret. Etter hjemkomsten forsøkte han i årevis å kare til seg sin andel av byttet fra eierne av “Duke” og “Duchess”, men uten hell. 

Så da han på dødsleiet i mars 1715 testamenterte 90 prosent av sin formue til sin kusine – som han bodde hos i London – og 10 prosent til sin bror George, var det tomme løfter.

I døden såvel som i det meste av sitt 63-årige liv var Dampier en mann uten formue. Til gjengjeld etterlot han seg en arv som ikke kunne måles i penger: Bøkene og sjøkartene hans åpnet verden for generasjoner av nye forskere og oppdagelsesreisende.

På 1800-tallet kalte Charles Darwin Dampiers verker for “en gullgruve av informasjon”. 

James Cook, som ledet tre av historiens viktigste oppdagelsesferder, støttet seg til Dampiers kart under utforskingen av New Zealand og Australia på 1700-tallet, og sjøhelten Horatio Nelson ga for 200 år siden sine menn ordre om å studere Dampiers bøker inngående.

Les mer

Diane & Michael Preston: A Pirate of Exquisite Mind – The Life of William Dampier, Walker & Company, 2004. William Dampier: Memoirs of a Buccaneer, Dover Publications, 2007. William Dampier: Piracy, Turtles and Flying Foxes, Penguin, 2007.

Kanskje du er interessert i