Til kaptein Blighs ergrelse forelsket flere sjømenn seg i lokale kvinner, og like etter avreisen fra øya brøt konflikten ut om bord.

© National Maritime Museum

Mytteriet på Bounty: Lettkledde kvinner forårsaket oppgjøret

Da Bounty stevner ut med kurs for Tahiti i Stillehavet, er skipet lastet med store forventninger. Stemningen er god mellom kaptein Bligh og mannskapet hans, men underveis slår idyllen sprekker. Spenningsnivået stiger, og eksploderer til slutt i et oppgjør mellom kaptein og mannskap.

4. juli 2018 av Stine Overbye

En halvblind felespiller. En feit og fordrukken lege. En hjulbeint annenstyrmann med svette hender. Og en gjeng matroser med kopparrede ansikter, snittsår etter knivstikk og tannløse smil. 

Sjømennene som står oppført på den britiske fullriggeren Bountys mannskapsliste, er en broket forsamling. 

Men 33 år gamle kaptein William Bligh har selv vært med på å hyre mennene, og til tross for den underlige fremtoningen deres har han høye forventninger til dem. 

Ingen aner at nettopp de som kapteinen har håndplukket, kommer til å forråde ham. De skal komme til å begå historiens mest berømte mytteri.

Innredet som drivhus

Kapteinen er spesielt begeistret for Fletcher Christian, den hjulbeinte andrestyrmannen. Christian er ikke bare en god og lojal venn. 

Han er tross sine bare 23 år en dyktig sjømann som har imponert Bligh på to tidligere sjøreiser. Riktig nok lider den unge, mørkhårede mannen av voldsom håndsvette – ifølge Blighs notater «søler han til alt han tar i med sine svette hender» – men han er ivrig og ambisiøs, og en styrke for enhver ekspedisjon.

Med en fortid som skipsfører for James Cook, en av historiens største oppdagere, er Bligh selv en garvet sjøulk. 23. desember 1787 legger Bounty ut fra Storbritannia med kurs for øya Tahiti i Stillehavet. Kapteinen vet at de har en hard reise i vente. 

Samtidig er han optimistisk på ekspedisjonens vegne: Han kjenner Stillehavet, han har vært på Tahiti, og han er såre fornøyd med nyrestaurerte Bounty, som han kjærlig kaller «mitt lille skip».

Bountys oppdrag er å hente brødfrukttrær på Tahiti og seile trærne til Vest-India, der britiske slaveeiere vil bruke de enorme fruktene som billig mat til slavene sine. 

Det 28 meter lange og 7 meter breie lasteskipet bærer tydelig preg av toktets formål: Hele akterkahytten, som kapteinen ellers bruker til spisesalong, er forvandlet til et drivhus, med 800 urtepotter, spader, en samling botaniske oppslagsverk, og en kakkelovn som skal gi varme til plantene på den månedlange sjøreisen.

Det er vanlig at forholdene er trange om bord på et marineskip, men på Bounty er det spesielt trangt om plassen. Bligh må ta til takke med en liten, mørk kahytt, der det knapt er plass til å brette ut sjøkartene.

Like bak – bare skilt fra kapteinens avlukke med et forheng – er offiserene innkvartert. De menige sjøfolkene har enda mer klaustrofobiske kår: De er stuet sammen i køyer under dekk på et 7x11 meter stort areal uten dagslys, frisk luft eller noe som kan minne om privatliv. 

Det 28 meter lange skipet Bounty var innkjøpt og ombygd spesielt til innsamling av brødfrukttrær fra stillehavsøyer. 

© Scanpix/Granger Collection

Overalt på skipet hoper det seg opp forsyninger og utstyr til den 18 måneder lange reisen. Selv på dekk må besetningen gå sikksakk mellom hauger av gods og skipets tre lettbåter. Men til tross for plassmangelen er humøret bra, og mennene på skuta kommer godt ut av det med hverandre.

«Vi forstår hverandre, og slik vil det være på hele reisen. Jeg har all grunn til å tro på suksess,» skriver Bligh kort tid etter at Bounty har stevnet ut. 

For å holde moralen oppe på det første, seige strekket gjennom bitende kulde og høy sjø deler han raust ut av skipets forsyninger av rom og tobakk, men fra sine tidligere tokt kjenner Bligh også nødvendigheten av streng disiplin. 

Kapteinens ord er lov, og han tolererer ingen brudd på reglementet. Straffen kjenner alle. Den er lik på alle skip i den britiske marinen: Synderen blir bundet til gitter på dekk og pisket.

Reisen har bare så vidt begynt da Bligh kaller alle mann på dekk for å innvie dem i reglene som skal få hverdagen om bord til å gli. Køyer og kahytter skal holdes pinlig rene, klærne skal være plettfrie, neglene skal være kortklippet og vil bli inspisert hver søndag, og samtlige overflater på Bounty skal jevnlig skrubbes og skures med eddik for å holde utøy unna. 

For å gi matrosene anledning til å hvile ut og holde seg friske på den harde reisen deler Bligh dem i tre vaktlag i stedet for de vanlige to. 

Det gjør at intervallet mellom de fire timer lange vaktene er på åtte timer, og mennene seg får en lang periode med uavbrutt søvn. Til å lede tredje vaktlag utnevner han Fletcher Christian – en skjebnesvanger beslutning.

Fra sine tidligere sjøreiser er Bligh bevisst på at sunn og næringsrik mat og rikelig mosjon er veien til en vellykket ekspedisjon. 

Han beordrer derfor varm grøt med sukker og smør til frokost, og så lenge beholdningen tillater det skal mennene daglig spise surkål og malt, og i det store og hele innta en kost som forebygger sjømannens svøpe, skjørbuk. 

Et annet ufravikelig krav er at mennene daglig innfinner seg på dekk klokken 16.00, der den svaksynte felespilleren spiller opp til dans. I tre timer må mennene bevege seg til tonene, for, som Bligh skriver i loggboken, «jeg anser dansen for veien til god helse». 

Uforskammet matros piskes

Blighs plan er å seile rundt sørspissen av Sør-Amerika og derfra videre inn i Stillehavet. Den første delen av reisen går helt etter planen. 

«Alle mennene mine er gode, aktive gutter», skriver Bligh i loggboken i februar 1788. «Det som gleder meg aller mest, er at jeg ennå ikke har vært nødt til å straffe noen. Alt går over all forventning», bemerker han.

Et par uker senere må han bite i seg ordene sine. Matros Matthew Quintal har oppført seg uforskammet overfor overstyrmannen, og kaptein Bligh noterer ergerlig i loggboken at «jeg har funnet det nødvendig å straffe Quintal med 24 piskeslag».

Få dager etter denne episoden seiler Bounty inn i et forferdelig uvær utenfor Kapp Horn. Vindkast av storms styrke river i seilene, brottsjøer slår inn over dekk, og hagl, snø og sludd laver ned over mannskapet, som fryser langt inn i margen.

Døgnet rundt arbeider sjømennene ved pumpene, og selv om alle luker er skalket, står det laveste dekket under vann. Bligh stiller derfor kahytten sin til rådighet for matrosene som har de aller våteste køyene.

Etter flere ukers kamp mot uværet velger Bligh å gi opp å runde Kapp Horn. Skipet har knapt flyttet seg av flekken på 25 dager, og Bligh bestemmer seg for å seile tilbake over Atlanterhavet og videre sør for Afrika. 

Avgjørelsen blir mottatt med begeistring av det utmattede og svært forkomne mannskapet, som mobiliserer krefter til å kvittere med tre hjertelige hurrarop. 

William Bligh og mannskapet hans brukte fire måneder på å samle inn de over tusen brødfrukttrærne. 

© Polfoto/Roger Viollet

Gemyttene i kok

Livet til sjøs er barskt. Sjømennene blir etter hvert mektig lei isolasjonen og de utmattende rutinene. 

Under den steikende tropesolen i Stillehavet har mange av dem lett antennelig temperament. Da Bounty høsten 1788 pløyer gjennom det sølvblanke Sydhavet, begynner flere av mannskapet å slippe løs det innestengte raseriet.

Da kanonérassistent John Mills og botanikkassistent William Brown nekter å danse, blir romrasjonen deres inndratt – «med et løfte om ytterligere avstraffelse hvis det gjentar seg», noterer Bligh.

Også skipets nestkommanderende, John Fryer, volder problemer. Forholdet mellom ham og Bligh er på frysepunktet. Fryer nekter å spise middag sammen med Bligh, de to mennene snakker bare sammen når det er absolutt nødvendig. 

Problemene skyldes sjalusi. Helt fra første dag av reisen har Fryer følt sin stilling truet. Han mener at kaptein Bligh alltid favoriserer Fletcher Christian. 

I løpet av reisen har Christian blant annet blitt forfremmet til løytnant. Fryers frustrasjon bryter ut i lys lue 9. oktober, da Bounty ligger for anker ved Bruny Island utenfor Tasmania.

Annenhver måned skal Fryer sjekke og underskrive skipets regnskapsbøker, men denne gangen nekter han. Han er ikke villig til å skrive under før Bligh gir en skriftlig erklæring på at Fryer ikke har gjort noe galt på reisen. 

Men Bligh er overhodet ikke villig til å forhandle. Han reagerer prompte ved å kalle alle mann på dekk, for så å lese høyt fra marinens reglement. Fryer innser at han er på nippet til å sette hele offisers-karrieren sin på spill. I alles påsyn bøyer han seg ydmyket over regnskapsboken og skriver under.

Skipets tykke og fordrukne lege, Thomas Huggan, kommer heller ikke godt ut av det med Bligh. Forholdet blir enda mer anstrengt da den 21 år gamle matrosen James Valentine dør av en infeksjon 10. oktober 1788.

Bligh er rasende over sjømannens død. Han mener det er legens skyld, fordi Huggan feilaktig har stilt diagnosen «astmatiske problemer». «Denne stakkars mannen var en av de mest robuste på hele skipet», noterer kapteinen.

Da Huggan et par uker senere melder seg syk med giktsmerter, men samme dag blir tatt på fersk gjerning mens han sniker seg rundt på jakt etter alkohol, får Bligh nok. 

Han beordrer en grundig rengjøring av legens møkkete kahytt – «en i aller høyeste grad avskyelig oppgave» – og krever at all brennevin fjernes fra skipslegens gemakker.

Neste dag dukker Huggan opp på dekk som en blek og skjelvende skygge av seg selv. Men for første gang på reisen er han edru. Det er særdeles beleilig, ettersom Tahiti kneiser som et grønt paradis i horisonten. 

Før landgang har legen en viktig oppgave å utføre. Alle menn skal sjekkes for kjønnssykdommer. Til alles lettelse kan Huggan erklære samtlige besetningsmedlemmer friske.

Destinasjonen er paradis

26. oktober 1788, etter ti måneders sjøreise, ankrer Bounty opp ytterst i Matavai-bukta på Tahiti. Neste dag manøvrerer Bligh skuta lenger inn i bukta, der Bounty blir møtt av en flåte av kanoer.

På forhånd er mannskapets forventninger skrudd i været, for de har bare hørt godt om tropeøya med de overjordisk vakre kvinnene. 

Det viser seg at virkeligheten overgår alle fantasier. Synet av de gyllenbrune skjønnhetene som vrimler om bord for å overrekke kokosnøtter og griser til de nyankomne, bergtar de groskitne britene.

Tahiti er et perfekt paradis for de hvite mennene. De faller pladask for den frodige øya, som på alle måter utgjør en kontrast til det grå hjemlandet. Her er vakre strender, vakker natur, vakre blomster – og ikke minst vakre kvinner, som selger seg selv for en jernnagle.

Bligh må igjen og igjen innskjerpe forbudet mot å fjerne nagler fra skipet. Det er også vanskelig for kapteinen å få mennene til å gjøre det de skal: å samle inn brødfrukttrær – selve formålet med ekspedisjonen.

Arbeidet går ikke så lett som forutsatt, og det er vanskelig å holde stiklingene i live. Bligh mister gradvis grepet om mennene sine etter hvert som de får sansen for det søte tropelivet. Forelskelser spirer – blant annet mellom Fletcher Christian og høvdingdatteren Maimiti – og fristelsene er mange.

Under oppholdet bygger sjømennene opp et omfattende synderegister. De forsømmer pliktene sine, er uforskammede og ulydige, sovner på vakt, og da tre mann deserterer 5. januar 1789, er begeret fullt for Bligh.

«Maken til likegyldige og verdiløse sjøfolk skal man lete lenge etter. De adlyder ikke ordre, og oppførselen deres er generelt så elendig at man ikke kan stole på dem», skriver han fortørnet i loggboken.

Mange straffes med piskeslag, blant dem de tre desertørene som blir funnet igjen. Bligh lar også språkets verste gloser hagle over folkene sine, som han kaller «løgnere», «kujoner», «helvetes hunder», «slyngler» og «kjøtere». 

Skipslegen Huggan er den eneste som unngår å bli skjelt ut. Det har sin naturlige forklaring: Han døde i desember 1788. Som Bligh selv uttrykte det, bukket han under for «drukkenskap og latskap». 

Blighs loggbok

  • «Siden det er jul, bestilte jeg rom til alle, og oksestek og plumpudding til middag». 
    25. desember 1787

  • «For å holde mannskapet mitt ved så god helse som mulig, har jeg latt så mange som mulig flytte hengekøyene sine inn i min kahytt». 
    23. april 1788

  • «Like før soloppgang trengte Christian, Churchill, Mills og Burkitt seg inn i kahytten min mens jeg sov. De bandt hendene mine på ryggen og truet med øyeblikkelig død». 
    28. april 1789 

Bligh avhører mannskapet

Da Bligh omsider kan konstatere at de har samlet 1015 levedyktige brødfrukttrær, gir han ordre om avgang. I avskjedens time myldrer dekket av kvinner som utveksler kyss med kjærestene sine, og mens tårene triller nedover kinnene på mannskapet, letter Bounty anker 4. april 1789.

Få dager etter avreisen tilspisser konflikten seg. Bligh kjefter på folkene sine, som sliter med igjen å skulle tilpasse seg livet til sjøs.

Fletcher Christian opplever flere ganger å bli skyteskive for kapteinens raseri. Da Christian i slutten av april blir sendt i land på Tongaøyene for å hente vann, men blir skremt vekk av en gruppe lokale menn, kaller Bligh ham en «feig slyngel».

«Er du virkelig redd for en flokk nakne villmenn», håner han sin venn.

Noen dager senere går det galt igjen. Kapteinen merker at kokosnøttbeholdningen hans har minket, og beordrer alle mann på dekk til forhør. Hver enkelt må gjøre rede for hvor mange kokosnøtter de har med seg, og hvor mange de har spist.

Da turen kommer til Christian, svarer han: «Jeg aner ikke, men jeg håper ikke du tror at jeg er sjofel nok til å stjele noen av dine».

«Det er akkurat det jeg tror, din forbannede kjøter», brøler Bligh. Han beskylder Christian for å være del av et komplott. «Fanden ta dere, slyngler. 

Dere er en flokk tjuvradder, og har rottet dere sammen om å stjele fra meg. Snart hogger dere vel jamsen min. Men jeg sverger at jeg vil få halvparten av dere til å hoppe over bord før vi er gjennom Endeavour-stredet», truer han.

Ydmyket og med tårer i øynene tar Fletcher Christian imot skyllebøtten fra kapteinen, som like etter forsvinner ned i kahytten sin. Senere samme dag inviterer Bligh Christian til middag, men Christian avslår. Han føler seg lite opplagt, meddeler han kortfattet.

Om kvelden pønsker Fletcher Christian på å flykte fra skipet og svømme i land på en øy. Flere av matrosene overtaler ham til å droppe planen, og så tar en ny idé form i Christians hode: En annen mann bør forlate Bounty.

Da det gryr av dag 28. april, går Fletcher Christian på dekk. Han er leder av vakten som begynner klokken fire, men denne morgenen er det ikke plikten som har drevet ham ut av køyen. 

Sammen med Charles Churchill, John Mills og Thomas Burkitt går han til Blighs kahytt. Mennene rusker i den sovende kapteinen, bakbinder ham og haler ham ut av køyen.

«Mord!» skriker Bligh, mens han iført nattskjorte blir skjøvet opp leideren av de bevæpnede mennene. 

Alarmert av oppstyret myldrer resten av mannskapet opp på dekk, der Christian gir ordre om at en lettbåt skal settes på vannet. Bligh er hes av å skrike, men de desperate klageropene hans preller av på Fletcher Christian.

Bligh trygler om nåde

En etter en dirigerer Christian kapteinens forbundsfeller ned i lettbåten, før han beordrer Bligh samme vei.

Motstrebende klatrer Bligh nedover taustigen, mens han i et siste forsøk på å avverge sin skjebne appellerer til Fletcher Christians samvittighet: 

«Husk, jeg har kone og fire barn i England. Mine barn har lekt ride ranke på ditt kne!»

I et kort sekund ser Christian kapteinen direkte i øynene. Så utbryter han følelsesladet: 

«Kaptein Bligh… Saken er at jeg befinner meg i helvete, jeg befinner meg i helvete».

Lettbåten ligger lavt i vannet, og da Bligh klatrer ned til sine 18 skjebnefeller er det klart at den allerede er tyngre lastet enn det som er forsvarlig. Flere av de som er igjen på Bounty, ønsker å følge Bligh, men må motvillig bli igjen hos Christian og de andre mytteristene.

Mytteristene kapper fortøyningen, og lettbåten glir sakte bort. En byge av skjellsord og trusler hagler ned over kapteinen og ledsagerne hans.

«Skyt den slyngelen!» brøler skipsgutten Thomas Ellison, mens andre kjemper for å holde tårene tilbake. «Ikke glem oss!» roper de.

Til sine trofaste menn har William Bligh et siste beroligende ord før avstanden til Bounty blir for stor: 

«Ingen grunn til bekymring, gutter. Jeg skal sørge for rettferdighet, hvis jeg noensinne kommer meg tilbake til England». 

Den siste overlevende mytteristen var John Adams. Han bodde på øya Pitcairn til 1829.

© Scanpix/Granger collection, Bridgeman & Mary Evans

Dramaet fortsatte etter mytteriet

Halve jordkloden skilte kaptein Bligh og Storbritannia da han 28. april 1789 ble sendt ut på Stillehavet i en åpen båt med sine 18 skjebnefeller. 

Med om bord hadde mannskapet forsyninger til fem dager, men reisen som ventet de ulykksalige sjelene skulle komme til å vare betydelig lenger.

De utstøtte hadde valget mellom å slå seg ned blant fiendtlig innstilte innfødte på en øy i nærheten, eller søke sikkerhet i den nederlandske kolonien på Timor, 6700 kilometer unna. Bligh valgte den siste løsningen, og dermed ventet en livsfarlig seilas i en bare sju meter lang båt som ikke var beregnet til langfart på åpent hav.

Etter en odyssé som har gått over i sjøfartshistorien som en av de største noensinne, vaklet Bligh og hans folk etter 47 dager i land på Timor som levende døde.

Storm hadde avløst storm underveis. Bølger så høye som hus hadde skylt inn over båten. Og sulte-døden hadde vært med som blindpassasjer. Men takket være Blighs mesterlige evner som navigatør og leder var bare én mann omkommet underveis.

Av de 18 gjenværende vendte imidlertid bare 13 hjem til Storbritannia. Resten var så svekket at de bukket under for sykdom, eller døde på reisen tilbake til hjemlandet. 

Blant de overlevende var Bligh, som straks etter hjemkomsten i mars 1790 skrev sin beretning om dramaet på Bounty. Deretter gjenopptok han sjøoffiserkarrieren. 

Han deltok blant annet i Napoleonskrigene, og var kommandør under slaget på Reden ved København i 1801.

Leting endte i katastrofe

Mytteristene vågde ikke å vende hjem av frykt for å ende i galgen. 16 av dem returnerte til Tahiti, mens Fletcher Christian og åtte andre slo seg ned på den øde stillehavsøya Pitcairn.

I Storbritannia vakte nyheten om mytteriet stor oppstandelse. I november 1790 sendte den britiske marinen ut fregatten Pandora for å pågripe mytteristene, og etter måneders leting fant besetningen mennene som hadde gjemt seg på Tahiti. 

To av dem var blitt drept, og de øvrige 14 ble lagt i lenker og brakt om bord på Pandora. På vei hjem til England forliste fregatten, og fire av mytteristene gikk til bunns sammen med skipet.

Av de ti som ble stilt for retten i England, ble fire satt på frifot, mens tre ble dømt og siden benådet. For tre mann – Ellison, Burkitt og Millward – kostet mytteriet livet. De ble hengt 29. oktober 1792.

Mennene på Pitcairn ante ingenting om kameratenes skjebne. Kolonien deres ble først oppdaget i 1808. 

Da var den eneste overlevende fra Bounty John Adams, som bodde på øya med ni tahitiske kvinner og 20 barn. Adams ble ikke rettsforfulgt, og bodde på øya til sin død. 

Les mer

Caroline Alexander: The Bounty – The true Story of the Mutiny on the Bounty, Harper Perennial, 2003. William Bligh: The Mutiny on Board HMS Bounty, The Narrative Press, 2003. Greg Dening: Mr. Bligh's Bad Language, Cambridge University Press, 1992.

Kanskje du er interessert i