På sporet av doktor Livingstone

Den berømte oppdagelsesreisende dr. Livingstone har vært forsvunnet i Afrikas jungel i fem år da journalisten Henry Morton Stanley drar ut på en livsfarlig redningsaksjon. Jakten på Livingstone presser Stanley til det ytterste.

Den berømte oppdagelsesreisende dr. Livingstone har vært forsvunnet i Afrikas jungel i fem år da journalisten Henry Morton Stanley drar ut på en livsfarlig redningsaksjon. Jakten på Livingstone presser Stanley til det ytterste.

Granger/F1online, Imageselect & Shutterstock

Natten har senket seg over Paris da Henry Morton Stanley om kvelden den 17. oktober 1869 traver av gårde langs boulevardene mot Grand Hotel nær operahuset i hovedstaden.

«Kom til Paris i et viktig anliggende», står det i et telegram som den britisk-amerikanske journalisten har mottatt dagen før i Spania, der korrespondenten har vært på oppdrag i Valencia.

Telegrammet er fra James Gordon Bennett jr., sjefredaktør i avisen New York Herald, og Stanley skjønner at de må ha en helt spesiell oppgave til ham ettersom han må ile til den franske hovedstaden, der sjefen hans åpenbart befinner seg. 28 år gamle Stanley nærmest dirrer av spenning da han banker på døren til Bennetts hotellrom.

Stanley fant ikke bare dr. Livingstone, men også den svarte slaven Kalulu, som han adopterte.

© Smithsonian Institution Libraries

«Kom inn!» lyder en stemme innenfra. Stanley åpner døren og ser til sin overraskelse at sjefen ligger makelig henslengt på sengen.

«Åh, er det Dem, sett Dem ned! Jeg har et viktig oppdrag til Dem», forteller Bennett mens han reiser seg og slenger på seg en slåbrok.

“Hvor tror De, Livingstone er?” kommer det straks etter fra redaktøren.

«Det vet jeg virkelig ikke», svarer Stanley, som er like nysgjerrig som alle andre på hvor det er blitt av den skotske legen og misjonæren David Livingstone. De siste tiårene har han utforsket de ukjente områdene av Sentral-Afrika, men ingen har hørt fra legen på evigheter, og mysteriet rundt forsvinningen opptar folk i alle deler av den vestlige verden.

Er den berømte doktor Livingstone fortsatt i live? Eller har han bukket under for en sykdom i jungelen, eller enda verre – kanskje blitt spist av et afrikansk rovdyr?

“Tror De virkelig at jeg kan finne Livingstone?” Henry Morton Stanley.

«Jeg tror at han lever og at det er mulig å finne ham, og jeg har tenkt å sende Dem ut for å gjøre det», avslører Bennett deretter for Stanley.

«Hvordan i all verden skal det skje?! Tror De virkelig at jeg kan finne Livingstone? Vil De ha meg til å reise til Sentral-Afrika?»

«Ja, det er nettopp det jeg har tenkt. De skal reise ut og finne ham der De hører at han befinner seg – kanskje den gamle mannen trenger hjelp.»

Stanley er forundret over at han skal prøve å finne en person de fleste antar er død, spesielt fordi en slik leteaksjon vil komme opp i enorme beløp.

«Jeg tror ikke det kan gjøres for under 2500 pund», utbryter journalisten.

«Godt, nå skal jeg forklare hvordan De skal gå frem. Hev 1000 pund, og når de er brukt, så hev 1000 til, og når de er brukt, hever du nye 1000, og slik kan du fortsette, men finn Livingstone … og hvis han er død, så ta med bevis på det. Det var alt. God natt, må Gud være med Dem!» kommer det kontant fra Bennett, og så sender sjefredaktøren sin utvalgte ut i Paris-natten igjen.

Saken er klar. Det er opp til den walisiskfødte amerikaneren Henry M. Stanley å løse gåten rundt Livingstones sporløse forsvinning. Men det krever at journalisten selv kommer levende frem til målet.

David Livingstones opprinnelige drøm var å drive misjon i Kina, men visjonen om å kristne afrikanerne og stoppe slavehandelen mellom de lokale stammene drev ham til Afrika.

© Wellcome Library

Oppdagelser gjorde Livingstone berømt

Tre år før Stanley fikk oppgaven med å finne Livingstone, hadde den skotske oppdageren dratt ut på sin tredje store ekspedisjon til Afrikas indre. På det tidspunktet hadde misjonæren allerede blitt berømt for å utforske Sentral-Afrika, som hadde vært et ukjent territorium for landene i Vesten.

I århundrer hadde europeiske skip lagt til langs den frodige og trygge afrikanske kysten, men ingen hvite hadde beveget seg inn i det glovarme innlandet, som man bare kunne nå ved å krysse ørkener, sletter og jungler.

Riktignok kjente araberne allerede til innlandet i Afrika, der sultaner hadde slått seg ned for å tjene penger på elfenben og dyrke den fruktbare jorda ved innsjøene og elvene. Kolonistene fra Storbritannia, Portugal, Frankrike og Tyskland holdt seg derimot unna villmarken.

Livingstone var den første hvite mannen som våget å bevege seg dypt inn i landet, der løvene lå på lur og myggstikkene forgiftet blodet. Skotten begynte å tegne kart og fylle de store hullene i den vestlige kunnskapen om Afrikas geografi med det samme han kom til kontinentet i 1841. Arbeidet ga ham medaljer og heder, og i 1866 bestemte den 53-årige eventyreren seg for at han ville dra ut på en siste ekspedisjon.

I 1865 oppdaget Livingstone et gigantisk vannfall på Zambezi-elven og ga det navnet Victoriafallene etter sin dronning.

© Shutterstock

Livingstone ønsket – støttet av Royal Geographical Society – å finne det siste trofeet, Nilens kilde, og få den endelige og fulle oversikten over innsjøene og elvene i det sentrale og sørlige Afrika.

Selv om den britiske oppdageren John Speke var den første europeeren som hadde oppdaget Victoriasjøen og utpekt den som Nilens kilde i 1862, var spørsmålet fortsatt ikke besvart.

John Speke kunne nemlig ikke dokumentere påstanden. Han så bare at Nilen rant ut fra Victoriasjøen, men kunne ikke si sikkert om innsjøen var forbundet med andre sjøer, for eksempel Tanganyikasjøen. Dermed var det heller ikke bevist at den var Nilens egentlige kilde.

Livingstone ville finne svaret og dro med en liten ekspedisjon inn i landet i april 1866. Etter dette ga han ikke fra seg noe livstegn, og i Europa og USA var folk bekymret for hva som kunne ha skjedd med ham.

Stanley visste alt om Livingstones meritter da han ankom øya Zanzibar utenfor østkysten av Afrika i januar 1871. Før den tid hadde journalisten brukt mer enn et år på å besøke andre steder, blant annet Krimhalvøya, Suezkanalen og Persia for å skrive nyheter fra disse områdene for New York Herald.

Men omverdenen hadde fortsatt ikke hørt noe fra Livingstone da Stanley gikk i land på Zanzibar, så reporterens oppdrag var uhyre aktuelt. Håpet var å finne Livingstone i nærheten av Tanganyikasjøen, der han muligens oppholdt seg for å finne Nilens kilde.

Zanzibar var en av de mest fruktbare øyene i Indiahavet og et handelsmekka der spesielt arabiske, men også europeiske kjøpmenn la til med skipene for å fylle lasten med elfenben, gummi, fargestoffer og slaver til Arabia.

Stanley benyttet stedet til å samle en gruppe lojale menn og tolker som kunne følge ham til den afrikanske kysten og deretter inn i det store kontinentet.

Stanley hadde med seg 160 kg kobber på turen. Tråden ble brukt av de innfødte til å lage arm- og halsbånd.

© Shutterstock

Lederen av den såkalte New York Herald-ekspedisjonen skaffet seg også rikelig med forsyninger fra kjøpmennene på Zanzibar, blant annet sekker med perler av beste kvalitet, store mengder tøystoffer og ikke minst mange kilo kobbertråd – alt skulle brukes som valuta i hjertet av Afrika, der mynter ikke hadde noen verdi.

«Perler går som kobberpenger og stoffer som sølvpenger, men kobbertråd går som gullpenger», hadde Stanley fått vite på Zanzibar.

I tillegg til de kostbare byttemidlene kjøpte ekspedisjonslederen esler, kanoer, kjøkkenutstyr, tauverk, verktøy, telt, seilduk, geværer, ammunisjon og medisiner. I alt veide varene mer enn seks tonn.

«Hvordan i all verden skal jeg klare å få fraktet alt dette gjennom det villniset som befinner seg mellom havet og de store innsjøene? Nå, bort med enhver tvil! Hver dag har sin utfordring», konstaterte Stanley før han dro av gårde med det store lasset.

Han skulle få mer rett enn han ante. Problemene skulle gradvis bli større i jakten på å løse gåten rundt Livingstones forsvinning.

Mungo Park var den første europeeren som våget å forlate den afrikanske kysten og dra lenger inn i landet.

© History archive

Skotsk eventyrer kartla Afrika

På slutten av 1700-tallet anså de fleste europeere det indre Afrika som komplett uinteressant. Men det endret seg da Mungo Park ledet den første vellykkede ekspedisjonen til bl.a. Mali.

Det britiske selskapet African Association ble opprettet i 1788 for å utforske de ukjente delene av Afrika. Sju år senere sendte selskapet den skotske eventyreren Mungo Park til kysten av Vest-Afrika, og som den første fra Vesten kjempet han seg vei innover i kontinentet gjennom regnskoger og feberinfiserte sumper.

Mungo Parks reise i 1795–1797 tok ham fra Gambia til Ségou i dagens Mali, og på sin andre reise i 1805-1806 nådde skotten Bussa ved Nigerelven i det som nå er Nigeria.

Dessverre ble eventyreren drept nær Bussa da han kom i en konflikt med lokale fyrster. Reisebeskrivelsene hans i boken «Reiser i Afrika» hadde imidlertid allerede gitt europeerne et inntrykk av rikene og byene ved Nigerelven.

Stanley startet reisen på hesteryggen

Januar var blitt til februar da Stanley og følget hans ankom Bagamoyo i dagens Tanzania. Der måtte ekspedisjonslederen bruke en måneds tid på å leie innfødte, som skulle frakte de mange tonnene med bagasje ved hjelp av esler.

Ekspedisjonen besto derfor av hele 192 mann da de sammen begynte ferden inn i det indre av Afrika. Mange av dem ville trolig dø av utmattelse eller sykdom eller bli drept av fiender og ville dyr.

Selv satt Stanley på en rødbrun hest i fronten på den femte av totalt seks karavaner da de forlot de trygge omgivelsene i Bagamoyo. Selv om amerikaneren ikke var mer enn 1,65 meter høy, var han bredskuldret, og det var ingen grunn til å undervurdere verken styrken eller utholdenheten hans. I tillegg var han en god skytter og en særdeles handlekraftig leder.

“Da jeg hadde fått arbeidet godt i gang, satte jeg meg ned i en gammel kano og moret meg med å skyte på flodhestenes tykke kranier”. Henry Morton Stanley.

«Man så på meg som den strenge og krevende herskeren som ikke tolererte slurv», skrev Stanley, som allerede tidlig på reisen måtte fordele arbeidet da følget skulle krysse en elv i et sumpområde:

«Mens noen lesset på kanoen, bandt andre lange tau rundt halsen på trekkdyrene for å dra dem over elven. Da jeg hadde fått arbeidet godt i gang, satte jeg meg ned i en gammel kano og moret meg med å skyte på flodhestenes tykke kranier.»

Underholdningen gikk fort over til alvor etter hvert som Afrika viste sitt sanne ansikt: «Det var hardt arbeid å trenge gjennom den afrikanske jungelen, og både klærne, ansiktet og hendene ble revet opp … Luften var kvelende, svetten rant ut av alle porer, og snart føltes de tynne klærne jeg fortsatt hadde på kroppen, som om en kraftig byge hadde gjort dem gjennomvåte.»

Stanley brakte med seg hele 10.000 meter stoff, bl.a. silke, som ble brukt til å bytte til seg forsyninger hos de lokale høvdingene.

© Shutterstock

Etter en uke på farten falt Stanleys hest død om. Ekspedisjonslederen var blitt advart om at hester ikke ville overleve i det indre av Afrika, og fikk nå erfare det. Stanley obduserte dyret og så at «innvollene nesten var levende av lange, hvite marker».

Kadaveret gravde han ned i jorda, men det vakte sinne hos en lokal høvding. Han troppet opp i leiren til karavanen og forlangte mer tøy enn den meteren han allerede hadde fått fra Stanley som betaling for at karavanen kunne passere stammens land.

«Hvor mange kampdyktige menn har du?» spurte Stanley sint.

«Ingen», svarte høvdingen.

«Aha! Jeg trodde kanskje at du hadde med deg 1000 mann siden du våger å pålegge en sterk hvit mann som har mengder av våpen og soldater, en så stor bot for å begrave en død hest … Jeg spør ingen om tillatelse til å gjøre det som er riktig.»

Ingen skulle lure Stanley, som visste at hvis han noen gang skulle finne Livingstone, kunne han ikke sløse med verdiene. Høvdingen bøyde av, og Stanley hadde demonstrert vilje og mot overfor de innfødte bærerne og arabiske hjelperne sine.

Men journalisten måtte hele tiden henge over mennene, som spesielt om morgenen var så sløve at amerikaneren var nødt til å vekke dem ved å slå på en metallplate med en jernøse. Til tider unnså han seg heller ikke for å sveipe med pisken hvis undersåttene var trege med å utføre ordre.

De lokale hjelperne som ble hyret til å bære utstyret til Stanley fryktet den amerikanske journalisten, som fikk ry for å behandle afrikanerne brutalt.

© Imageselect

April var utmattende. Den tornefylte jungelen tårnet seg opp som en vegg foran dem, og greinene i urskogen hektet seg stadig vekk opp i eslenes oppakning og rev den av.

«Vi måtte stanse ofte, og folkene mistet motet», skrev Stanley. Om og om igjen ble han nødt til å etterlate døde pakkdyr i jungelen fordi de bukket under av slitet og varmen.

Flere bærere stakk av fordi de fryktet at den lange marsjen ville koste dem livet. Men selv om Stanley «lengtet etter lenestolen i Madrid», der han bodde, tenkte han ikke et sekund på å gi opp. Amerikaneren var drevet frem av en sterk vilje til å belyse mysteriet om Livingstone.

Sykdom bremset ekspedisjonen

Mens Stanley langsomt trengte dypere inn i Afrika, kretset tankene hans om doktor Livingstone. Hadde den eldre briten vært for gammel til å reise rundt på det krevende kontinentet?

Det spørsmålet hadde mange stilt, men sannheten var at selv om legen var 53 år da han dro ut i 1866, var han mer enn noen annen europeer vant til det anstrengende livet i den afrikanske varmen.

Han hadde tilbrakt halvparten av livet på kontinentet og overlevd reise etter reise selv om utallige ledsagere hadde dødd av varmen og strabasene. Dessuten var Livingstone vant til å håndtere lokale høvdinger og krevende arabere som hadde slått seg ned i det indre Afrika for å herske.

Den største bekymringen når det gjaldt Livingstones skjebne var derfor heller mangelen på forsyninger. Doktoren kunne fort gå tom for stoffer og perler som skulle brukes til å kjøpe varer for samt betale tributt.

I Bagamoyo hadde Stanley møtt «Livingstone-karavanen» som den britiske konsulen på Zanzibar hadde sendt ut 1. november 1871 med 35 pakker til den forsvunne legen.

De lokale bærerne, som tilhørte tanzania-stammen, fryktet det mørke Sentral-Afrika. Stanley delte ikke frykten og var oppsatt på å finne den forsvunne Livingstone.

© Granger/F1online/ImageSelect

Det var en gåte for Stanley at britene hadde brukt så lang tid på å sende hjelp. I Bagamoyo fant amerikaneren også ut at nødkaravanen, som besto av sju mann, hvorav fire slaver, neppe ville finne Livingstone før Herald-ekspedisjonen. Livingstone-karavanen hadde nemlig kastet bort hele 100 dager i kystbyen uten å ta et eneste skritt inn i jungelen.

«Hva disse menneskene foretok seg annet enn å leve i sus og dus under oppholdet i Bagamoyo, begriper jeg ikke», lød det senere fra Stanley, som var rystet over at gruppen ikke bekymret seg for «konsekvensene av likegyldigheten sin».

Perler viste seg å være særdeles ettertraktet blant de innfødte og ble snart Stanleys mest verdifulle betalingsmiddel på ekspedisjonen.

© Shutterstock

I prinsippet kunne Livingstone også allerede være død og umulig å finne. Allerede i 1868 hadde to rømte bærere kommet ut til kysten ved Bagamoyo, og de kunne fortelle at den berømte legen var død.

Men ettersom de to innfødte hadde desertert fra Livingstones ekspedisjon, var meldingen om britens død nærmest den eneste brukbare unnskyldningen de kunne gi for at de plutselig dukket opp i Bagamoyo. Derfor tok ikke Stanley informasjonen altfor alvorlig, og han håpet inderlig å finne Livingstone i live.

Men etter hvert som han begynte å merke strabasene på sin egen kropp etter måneder med slit, begynte også Stanley å tvile, for livet i det indre av Afrika viste seg å være nådeløst.
I mai hadde han for første gang blitt rammet av den fryktede malariaen, som svekket ham i dagevis, selv om et par doser kinin hjalp mot sykdommen.

Infeksjonen kom tilbake i perioder og gjorde journalisten for svak til å gjøre noe. I stedet ble han liggende med feberfantasier, og dysenteri var også en fast følgesvenn i det tropiske området.

Situasjonen var likevel verst for mange av bærerne, som tross alt ikke kunne sitte på eselryggen, men hele tiden måtte arbeide med feber og sykdom i kroppen. Særlig kopper slo hardt ned blant de innfødte, som falt om og måtte ligge igjen.

Stanley seilte blant annet på Kongo-elven, som har en av de sterkeste strømmene i verden.

© Getty Images

«Karavanen må videre, og stakkars den som sakker akterut, for han vil dø av sult og tørst», slo Stanley kjølig fast om de syke. Ekspedisjonslederen begynte også å bli dyktig lei av de arabiske kjøpmennene som hadde bosatt seg i hjertet av Afrika for å tjene penger på elfenben og slaver.

De forlangte store mengder tøy i tributt, og prisene for forsyninger var alltid skrudd i været, så Stanley måtte være en hard forhandler for ikke å bli fravristet alle verdiene sine, som han trengte for å komme frem til den forsvunne Livingstone.

I 1871 ankom ekspedisjonen omsider Unyanyembe nesten 1000 kilometer vest for Bagamoyo. Området ligger i dagens Tanzania og var et populært stoppested for reisende som skulle videre innover i Afrika, som Livingstone og Stanley.

I Unyanyembe ventet både gode og dårlige nyheter. Den positive kom fra en araber som hadde møtt Livingstone tre år tidligere og kunne fortelle at han «reiste fra Nyasasjøen til Tanganyika akkurat på det tidspunktet da man trodde at han var blitt drept». Det betød at doktoren kunne være i live og kanskje befant seg et sted nær Tanganyikasjøen som forventet.

“Jeg har sverget på at jeg ikke skal gi opp å lete etter Livingstone før jeg finner ham eller liket hans. Bare døden kan hindre meg i det”. Henry Morton Stanley.

Den dårlige nyheten var at veien til Tanganyika 500 kilometer vest for Unyanyembe var ytterst farlig å benytte fordi det på første del av ruten hadde brutt ut krig mellom en innfødt høvding og en arabisk sultan. Araberne advarte Stanley mot å dra videre, men 20. september hadde amerikaneren ventet lenge nok.

Til tross for at han nettopp hadde hatt et feberanfall, ville Stanley videre: «Jeg har sverget på at jeg ikke skal gi opp å lete etter Livingstone før jeg finner ham eller liket hans. Bare døden kan hindre meg i det … Og en stemme i mitt indre som kanskje skyldes overdreven selvtillit, kanskje et uutslukkelig håp, forteller meg at jeg kommer til å finne ham. FINNE HAM!» skrev Stanley i dagboken kvelden før han søkte videre inn i hjertet av Afrika.

Stanleys karavane, som begynte ferden mot Tanganyika 20. september 1871, besto av 54 mann i tillegg til journalisten selv. Eslene var lastet med 3650 meter stoffer, seks sekker med perler, mengder av ammunisjon, et telt, en seng, et medisinskrin, en sekstant og bøker, te, kaffe, sukker, mel, kjøkkenutstyr – og Stanleys personlige badekar.

Livingstone ble kjent som “Afrikas største misjonær”, men han klarte bare å omvende én afrikaner til kristendommen.

© Thomas Annan

Innfødte hadde sett en gammel, hvit mann

I begynnelsen måtte følget snike seg av sted for å unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet fra de innfødte krigerne, og ved et mirakel klarte de å unngå å komme i klammeri med krigerstammer. I slutten av september ble Stanley imidlertid slått ut av malaria, så han ble liggende med frostrier, smerter i hele kroppen og hallusinasjoner.

«Hvilke lidelser blir ikke reisende i Afrika utsatt for! Det finnes ingen lindring!» skrev Stanley i dagboken, men han kom etter hvert til hektene.

Reisen trakk imidlertid i langdrag i det ufremkommelige terrenget, og nå støtte de også på nakent fjell med dype, forrevne kløfter. Høvdingene i området tok seg dessuten urimelig godt betalt i form av tributt, og en dag da bærerne og de øvrige i følget var usedvanlig «tause og triste» fordi «beholdningen av tøystoffer var betydelig redusert», noterte Stanley i journalen at «Livingstone tidvis virket lenger unna enn noensinne».

Den 3. november kom Stanley imidlertid i langt bedre humør da Herald-ekspedisjonen, som nå besto av cirka 25 mann, møtte en karavane med rundt 80 waguhhaer, et stammefolk fra den sørvestlige siden av Tanganyika.

De innfødte kom fra Ujiji og hadde oppsiktsvekkende nyheter. Afrikanerne hadde nylig sett en hvit mann i landsbyen på den nordøstlige siden av Tanganyikasjøen.

Stanley fant Livingstone i 1871 ved bredden av Tanganyikasjøen, som ligger mellom dagens Tanzania og Kongo. Tre år senere vendte Stanley tilbake og utforsket området for å finne Nilens utspring.

© Wellcome Library

«En hvit mann? Hvordan var han kledd?» spurte Stanleys tolk nysgjerrig.

«Som herren der», svarte de og pekte på Stanley og klærne hans.

«Er han ung eller gammel?»

«Gammel. Han har hvitt skjegg og er syk.»

«Er det sant? Og han er i Ujiji nå?»

«Ja, vi møtte ham der for åtte dager siden», kunne waguhhaene fortelle.

Stanley holdt på å gå ut av sitt gode skinn. Han var nærmere enn noensinne å kunne løse mysteriet rundt doktorens forsvinning.

«Det er 236 dager siden vi forlot Bagamoyo og 51 dager siden vi dro fra Unyanyembe. Vi er på vei mot Ujiji. Sørvestlig retning. Seks timers marsj», noterte Stanley om morgenen 10. november 1871 og tilføyde at «det er en vidunderlig morgen».

Ekspedisjonslederen var fylt av forventningsfull glede, og han ble svært fornøyd noen timer senere da vannet i Tanganyikasjøen lyste i det fjerne «som et sølvaktig glimt mellom trærne».

«Brett ut flagget, og lad geværene! En, to, tre, fyr!» beordret Stanley da karavanen nådde utkanten av Ujiji tidlig på ettermiddagen og annonserte ankomsten med en salve på nesten 50 skudd.

“Er doktor Livingstone her? I landsbyen?” Henry Morton Stanley.

De innfødte ropte «velkommen» på sitt eget språk, mens de myldret nysgjerrig rundt.

«God morgen, sir!» lød det plutselig på engelsk fra en svart mann da Stanley og gruppen hans befant seg noen få hundre meter fra landsbyen.

«Hvem i all verden er du?» spurte amerikaneren den fremmede, som bar turban. «Jeg er Susi, doktor Livingstones tjener», svarte mannen.

«Er doktor Livingstone her? I landsbyen?»

«Ja, sir. Jeg kommer rett fra ham», fortalte tjeneren, før han løp av gårde for å orientere herren.

Stanleys hjerte banket voldsomt da en av de arabiske hjelperne hans litt senere ropte at han kunne se «en gammel mann». Stanley hadde lyst til å sette av gårde og omfavne legen, men siden Livingstone var britisk, var journalisten redd for at han ikke ville like det.

Amerikaneren var blitt fortalt av den britiske konsulen på Zanzibar at doktoren var litt av en særing, og at han nok ikke ønsket å bli funnet.

Ifølge myten falt de berømte ordene «Dr. Livingstone, formoder jeg» nå, men de er sannsynligvis oppspinn. I Stanleys dagbok forløp samtalen deretter slik: «Doktor, jeg takker Gud for at jeg har fått lov til å møte Dem», stammet Stanley frem. Tropehjelmen hadde han vært høflig nok til å ta av seg.

«Jeg er takknemlig for å være her og kunne ønske Dem velkommen», lød det imøtekommende fra briten, som nå var blitt 58 år. Han inviterte gjesten opp på verandaen foran den lille landsbyhytten. Livingstone var alt annet enn reservert.

«Hele verden trodde De var død», fortalte Stanley, som begeistret kunne overrekke doktoren en sekk med brev fra familie og kjente. Amerikaneren hadde også tatt med en flaske Sillery-sjampanje, som ble skjenket opp i to sølvbegere.

De to mennene skålte og lesket seg med den sprudlende sjampanjen. Stanley betraktet den gjenfunne Livingstone:

«Hvert hår på hodet og i skjegget, det rynkede og trette ansiktet hans ga meg informasjon – den kunnskapen jeg hadde lengtet etter siden jeg hørte ordene: ’Gjør hva De vil, men finn Livingstone’.»

Stanley hadde slitt hardt for å komme inn i hjertet av Afrika og hadde funnet det viktigste svaret på gåten om Livingstone – doktoren var i live.

Man vet fortsatt ikke hvilke ord som rent faktisk ble sagt da de to mennene møttes.

© Wellcome Library

Møtet med den udødelige replikken

“Dr. Livingstone, formoder jeg?” Slik lyder et av historiens mest berømte sitater. Etter all sannsynlighet er setningen oppdiktet av journalisten Stanley for å sikre seg selv udødelighet.

Etter å ha reist i månedsvis gjennom det nådeløse afrikanske landskapet, fant Stanley og følget hans endelig David Livingstone den 10. november 1871.

I de første avisartiklene og i boken sin hevdet Stanley selv at hans første ord til den forsvunne briten var «Dr. Livingstone, I presume?» – «Dr. Livingstone, formoder jeg?». Men i virkeligheten var nok det ikoniske sitatet heller et snedig påfunn som journalisten diktet opp i etterkant.

Grunnen til at det er tvil om replikken, er at Stanley selv rev ut de viktigste sidene av dagboken sin. Det mangler i hvert fall to sider akkurat der korrespondenten skriver om sitt aller første møte med Livingstone. «Da jeg så ham, steg jeg …» står det i dagboken, men så stanser teksten midt i setningen fordi de neste sidene er borte.

En av de ekspertene som tviler på at ordene falt slik Stanley hevder, er den britiske forfatteren Tim Jeal, som påpeker hvor mistenkelig det er at nettopp de aller viktigste sidene i hele dagboken mangler:

«Hvilket motiv kunne Stanley ha hatt for å destruere de neste avgjørende sidene hvis det ikke var for å endre beretningen fra det som opprinnelig ble sagt?» spør Jeal retorisk i sin store biografi om Stanley.

Hvis de to sidene hadde blitt revet ut ved et uhell, ville Stanley ganske sikkert ha gjort hva han kunne for å få limt dem inn igjen, slik at de ikke gikk tapt – med mindre han faktisk ønsket at de skulle bli borte.

Jeal antar at Stanley på hjemreisen etter møtet tenkte over hvordan han kunne sørge for å bli husket, og slik oppsto setningen. Det gikk nemlig hele sju måneder fra møtet ved Tanganyikasjøen til New York Herald publiserte den første triumferende artikkelen om funnet av Livingstone der sitatet ble trykket.

På hjemreisen til Zanzibar hadde Stanley mer enn nok tid til å finne den perfekte setningen som ville gjør ham udødelig for ettertiden.

At Livingstone heller ikke skrev noe i sin dagbok om den freidige kommentaren fra Stanley, har bidratt til skepsisen. Livingstone omtalte til og med møtet detaljert i flere brev før han døde, uten å nevne den spesielle hilsenen fra Stanley. Legen noterte bare at tjeneren hans, Susi, hadde ropt: «Det kommer en engelskmann! Jeg ser ham!»

Livingstone på gravens rand

Mens resten av verden hadde vært bekymret for den forsvunne legen, hadde ikke hovedpersonen selv følt at han var blitt borte. Han hadde reist inn i Afrika i 1866 med 30 mann, som allerede tidlig på ferden hadde begynt å mishandle de stakkars pakkdyrene til døde i håp om at det ville få Livingstone til å snu, ettersom de selv ikke våget å dra langt inn i kontinentet.

Mannskapets uvilje stoppet likevel ikke doktoren, som dro ufortrødent videre mot Tanganyikasjøen, selv om flere bærere stakk av underveis – et par av dem uheldigvis med Livingstones medisinskrin.

I april 1867 opprettet briten en base ved østkysten av Tanganyika som han kunne reise fra til de stedene der han regnet med å finne Nilens utspring.

Frem til våren 1869 fant oppdageren blant annet ut at Nilen var lengre enn antatt. Det betød at den afrikanske elven overgikk Mississippi, som ekspertene den gangen mente var lengst.

Stanley rev ut de to sidene i dagboken hvor møtet med Livingstone er beskrevet.

© Imageselect

Nilen var altså verdens lengste elv, dokumenterte Livingstone. Derimot kunne han ikke bevise hvor Nilen startet, og fra 1869 støtte han på problemer. I nesten et halvt år kunne han knapt gå på grunn av fotsår som var fulle av puss.

Likevel drev nysgjerrigheten ham til å oppdage og kartlegge nye elvesystemer og innsjøer. På en reise vest for Tanganyika ble likevel strabasene for harde for Livingstones hjelpere, som nektet å gå så mye som ett skritt videre.

«De ville ha forlatt meg, og jeg ville ha blitt drept», sa legen til Stanley.

Selv om Livingstone ikke hadde følt seg bortkommen i det indre av Afrika, innrømmet han overfor Stanley at amerikaneren «var kommet akkurat i rett tid», og at han var takknemlig overfor både Stanley og sjefredaktør Bennett jr. for at de hadde satt i gang en leteaksjon.

Da Livingstone kom tilbake til Ujiji i oktober 1871, var nemlig hele beholdningen av tøystoffer og perler forsvunnet, stjålet av den arabiske tjeneren hans. Uten midler til å betale tributt og kjøpe forsyninger med, ville det vært nærmest umulig å komme tilbake til sivilisasjonen i live.

De to mennenes møte ble verdenskjent i løpet av få uker.

© Wellcome library

Dette vet historikerne med sikkerhet

Stanley og Livingstone møttes i Afrika

Gjennom leteaksjonen hadde Stanley dermed ikke bare løst mysteriet om Livingstones forsvinning, men sannsynligvis også reddet legens liv. De to mennene utviklet snart et nært vennskap, og da Livingstone hadde kommet til hektene etter sykdommen, studerte de i fellesskap den nordlige delen av Tanganyika og Ruzizielven – men uten å finne bevis for Nilens kilde.

Etter at de hadde tilbrakt fire måneder sammen, måtte Stanley starte på hjemreisen, slik at han kunne avsløre Livingstones skjebne for resten av verden. Selv kunne ikke legen reise tilbake.

«Jeg vil svært gjerne reise hjem og se barna mine en gang til, men jeg kan ikke få meg til å forlate det arbeidet jeg har påbegynt, nå som jeg er så nær ved å fullføre det», forklarte Livingstone, som mente at han var bare «seks eller sju måneder unna å finne den sanne kilden».

De to vennene tok avskjed i mars 1872 i Unyanyembe, der Livingstone takket være Stanley kunne få ordnet med nye forsyninger til resten av ekspedisjonen.

«Jeg må si at det er bare de færreste som ville ha klart det De har utført – og det langt bedre enn flere berømte reisende jeg kjenner», var Livingstones siste ord til Stanley.

Stanleys reiseberetninger utkom i 1872 og ble øyeblikkelig en bestselger.

© Dover Publications

Dette mangler historikerne svar på

Er Stanleys beretning sannferdig?

Etter at han kom tilbake til den vestlige verden, skrev Henry Stanley boken «Hvordan jeg fant Livingstone» på bare seks uker. Over mer enn 400 sider fortalte journalisten detaljert om hvordan han hadde kjempet seg inn i Afrikas indre og funnet den forsvunne legen i Ujiji.

Men Royal Geographical Society erklærte at beretningen var det rene vrøvl, og visepresidenten i selskapet beskrev Stanleys fortelling som en «sensasjonsberetning».

Selv om hver enkelt av journalistens opplevelser gjennom jungelen og slettene ikke kunne sjekkes mot andre kilder, beviste imidlertid Livingstones dagbok at amerikaneren og skotten hadde felles opplevelser fra november 1871 til mars 1872 som stemte overens med Stanleys beretning.

Om journalisten – som onde tunger fortsatte å hevde – pyntet litt på historien her og der, ble aldri helt bevist eller motbevist.

Senere i livet tok Stanley flere turer til Afrika og viste seg som en svært dyktig oppdagelsesreisende. Prestasjonene beviste i hvert fall at amerikaneren var i stand til å utføre store bedrifter under de krevende forholdene på det afrikanske kontinentet.

Den amerikanske journalisten måtte rive seg løs før han «ble overveldet» av følelser. «Den myten jeg reiste gjennom jungelen for å finne, viste seg å være sann», skrev han senere.

Da Stanley ankom Bagamoyo bare 53 dager etter avskjeden med Livingstone, kunne han fortelle James Gordon Bennett jr. at oppdraget var utført. Og sjefredaktøren var henrykt:

«Etter at du oppdaget oppdageren, er du like berømt som Livingstone. Ta imot min takk – og hele verdens», lød det i et telegram fra Bennett.

Mindre begeistret var den britiske eliten. Selv om dronning Victoria ga Stanley audiens og takket ham etter hjemkomsten til Europa, mislikte Royal Geographical Society at en amerikaner hadde løst mysteriet om Livingstones forsvinning.

Etter at Stanley hadde skrevet en bok om jakten på Livingstone, stilte britene til og med spørsmål ved at denne «høylytte og frekke yankeen» virkelig skulle ha reist gjennom den ukjente jungelen og lyktes med det ingen andre kunne ha klart.

David Livingstones balsamerte lik klarte turen hjem fra Afrika til bisettelsen i London.

© Wellcome Library

Selv fikk Livingstone aldri fortalt om møtet med Stanley. Legen døde syk og avkreftet i Afrika 1. mai 1873, 60 år gammel. Tjenerne Susi og Chumah fjernet hjertet og innvollene hans og lot kroppen tørke i sola, og deretter fraktet de liket gjennom jungelen og ut til kysten, slik at kroppen kunne seiles hjem til Storbritannia.

Den berømte legen fant aldri ut hvor Nilen hadde sitt utspring. Det gjorde derimot Stanley, som hadde fattet så stor interesse for Afrika at han tilbrakte en stor del av sitt 63 år lange liv i den verdensdelen han personlig døpte «det mørke kontinentet».

Etter at han hadde lett både i Tanganyika og Victoriasjøen, fant amerikaneren ut på midten av 1870-tallet at den britiske oppdageren John Speke hadde hatt rett da han i 1862 hevdet at Nilen startet ved Victoriasjøen.

Livingstone hadde ofret livet for å få denne kunnskapen om Afrika, men fikk ikke oppleve det før han døde. Takket være Stanley fikk imidlertid hele verden høre om de andre oppdagelsene legen gjorde. En av historiens mest omtalte forsvinninger var blitt oppklart.

©

Historiens største gåter

Denne artikkelen er fra bokserien “Historiens største gåter”. Hvert bind går i dybden på mysterier om alt fra tempelridderne til nazistenes okkulte verden.

Se mer på: www.historienet.no/gåter