Brevet er udatert og er skrevet over flere dager kort før Scotts død. Ekspedisjonslederens siste dagboksnotat er skrevet 29. mars 1912.
Til min enke
Vi er i en lei knipe, min kjære, og jeg har mine tvil om vi kan klare det. I de korte øyeblikkene da vi holder pause for å spise, utnytter jeg den midlertidige varmen til å skrive brev.
På den måten forbereder jeg meg på slutten som kanskje nærmer seg.
Det første brevet er selvfølgelig til deg – deg som tankene mine kretser om både når jeg sover og når jeg er våken.
Jeg håper du finner trøst i det at jeg ikke lider.

Robert Falcon Scott
Levetid: 1868-1912.
Nasjonalitet: Britisk.
Erverv: Marineoffiser og leder for to ekspedisjoner til Sydpolen.
Sivilstand: Gift med Kathleen og far til sønnen Peter Scott.
Kjent for: Scott ble berømt som leder for Discovery-ekspedisjonen som i 1901-1904 beskrev store områder av det da nesten ukjente Antarktis. Terra Nova-ekspedisjonen, som kostet Scott livet, ga ytterligere kunnskap om områdets geografi, klima og dyreliv.
Jeg forlater verden fri for min byrde mens jeg ennå er ved god helse og i full vigør. Hvordan det ender, er gitt på forhånd når forsyningene tar slutt og vi blir nødt til å stanse, også om vi skulle være i nærheten av et depot.
Derfor må du ikke forestille deg noen stor tragedie. Vi er selvfølgelig nervøse, og det har vi vært i noen uker nå.
Imidlertid er vår fysiske form fremragende, og vår gode appetitt veier opp for alt ubehaget.

Brevet til Kathleen ble funnet nær liket sammen med Scotts dagbok og andre eiendeler.
Det er bitende kaldt, men den varme maten gjør oss godt. Maten driver kulden på flukt på en måte vi knapt kan klare oss uten.
Siden det forrige brevet mitt har det gått nedoverbakke med oss.
Stakkars Titus Oates er borte.* Han var i en elendig forfatning.
Resten av oss fortsetter. Vi prøver å innbille oss at vi har en sjanse til å komme oss gjennom dette, men det kalde været fortsetter.
*
Oates forlot teltet den 16. mars for å dø. Edgar Evans bukket under for kulden i februar. H.R. Bowers og E.A. Wilson er fortsatt i live.
Det er bare ca. 32 km til neste depot, men vi har allerede veldig lite mat og drivstoff igjen.
Min kjære elskede, jeg vil at du skal ta alt dette på en fornuftig måte, og det er jeg sikker på at du vil gjøre. Gutten vår* vil være din trøst.
Jeg hadde gledet meg til å hjelpe deg med å oppdra ham, men det er en glede og en tilfredsstillelse å vite at han vil være trygg i din varetekt. Både han og du vil bli tatt godt vare på av landet vårt.
Vi har tross alt gitt vårt liv for dets skyld og også gjort det i en ånd som er et eksempel til etterfølgelse.
Jeg skriver noen brev som jeg legger inn i boka rett etter dette. Vil du sørge for at de kommer frem til de riktige mottakerne?
Jeg må skrive et lite brev til gutten min hvis tiden tillater det. Han kan lese det når han blir litt større.
*
Peter Scott (1909-1989) var bare ni måneder da faren dro på ekspedisjon. Han ble senere en anerkjent ornitolog og offiser i marinen.
Min kjære, jeg vet at du ikke har lyst til å lytte til sentimentalt vrøvl om hvorvidt du vil gifte deg på nytt eller ikke. Når den rette kommer, fortjener du å bli ditt glade selv igjen.
Jeg håper at jeg vil være et godt minne. Du behøver iallfall ikke å skamme deg over avslutningen av mitt liv.
Og jeg liker tanken ved at gutten i fremtiden vil kunne være stolt av foreldrene sine.
Nå gjør kulden det vanskelig å skrive, kjære. Temperaturen er minus 56 grader, og teltet er vårt eneste ly.
Du vet at jeg har elsket deg. Du vet at tankene mine alltid har vært hos deg, og du vet sikkert også at det vanskeligste ved hele denne situasjonen er tanken på at jeg aldri vil få se deg igjen.
Men vi må se det uunngåelige i øynene. Du oppmuntret meg til å si ja til å lede denne ekspedisjonen selv om jeg vet at du følte det ville bli farlig.
Jeg har alltid fullt ut fylt den plassen jeg har blitt satt på, ikke sant? Gud velsigne deg, min kjære elskede.
Jeg vil prøve å skrive litt mer siden. Jeg fortsetter på de siste sidene i boka.
“Men det er en høy pris å betale at jeg aldri mer vil få se ditt kjære ansikt.” R.F. Scott
Siden sist jeg skrev har vi kommet så langt at det bare er 18 km til neste depot.
Vi har fått varm mat én dag og kald mat i to dager. Vi ville ha klart det hvis ikke en forferdelig storm hadde oppholdt oss i fire dager. Nå er jeg redd for at vår beste sjanse er brukt opp.
Vi har bestemt oss for ikke å begå selvmord. Vi vil kjempe til det siste for å rekke frem til depotet. Kampen ender uten smerte, så du skal ikke bekymre deg.
Jeg har skrevet brev her og der på sidene i denne boka – vil du sørge for at de blir sendt?
Du forstår, jeg bekymrer meg for din og guttens fremtid. Sørg for å gjøre ham interessert i naturhistorie, hvis det er mulig. Det er bedre enn å beskjeftige seg med sport.
Jeg vet at du vil sørge for at han kommer til å nyte friluftslivet. Prøv også å få ham til å tro på Gud. Det gir trøst.

“Et forferdelig sted” skrev Scott i dagboken sin etter at de nådde frem til Sydpolen.
Min kjære, hvis du bare visste hvilke drømmer jeg har hatt om hans fremtid. Og likevel vet jeg at du, jenta mi, vil ta alt dette med stoisk ro.
Jeg har bildet av deg og bildet av gutten vår i mitt hjerte og i den lille, røde esken av marokkansk lær som Lady Baxter en gang forærte meg.
I ryggsekken har jeg en bit av det flagget jeg reiste på Sydpolen. Gi kongen en bit av flagget, og gi også dronning Alexandra en liten bit.* Behold resten selv som et sørgelig minne.
*
Dronning Alexandra, som var mor til George 5, fikk flagget overrakt av Scotts kone Kathleen den 12. juli 1913.
Tenk hvilke historier du vil kunne fortelle gutten vår! Men det er en høy pris å betale at jeg aldri mer vil få se ditt kjære ansikt.
Jeg vet at du vil være god mot min gamle mor. Jeg vil også skrive et par linjer til henne i denne boka.
Du vil være sterk på utsiden, det vet jeg. Men for guttens skyld: Vær ikke for stolt til å ta imot hjelp. Han bør kunne få en fin karriere og utrette noe her i verden.
Jeg har ikke tid til å skrive til Sir Clements*, men fortell ham at jeg alltid satte ham høyt og aldri angret på at han satte meg i spissen for denne ekspedisjonen.
*
Sir Clements Markham ledet Royal Geographical Society og støttet Scotts karriere. De to utviklet et nært vennskap.
Etterskrift
Den 12. november 1913 fant britiske letemannskaper likene av Scott, Wilson og Bowers. Mennene ble gravlagt på stedet der de ble funnet.
Scott ble hyllet som nasjonalhelt, men har siden blitt kritisert for manglende lederskap.
Historikerne drøfter fremdeles årsaken til tragedien.