Kondensvannet renner nedover det kalde metallet i den trange kulen mens vitenskapsmannen William Beebe i 1930 sitter ved det ene koøyet og kikker ut i Atlanterhavet. For hver meter fartøyet synker, blir havet mørkere, helt til alt virker svart.
Bak Beebe sitter ingeniøren Otis Barton, fartøyets konstruktør. Gjennom et hodesett kommuniserer han med mannskapet på lekteren som senker de to ned i havet ved hjelp av et dampdrevet spill med 975 meter metallvaier.
Der er knapt plass til to fullvoksne menn i den vesle kulen, som Beebe har døpt Bathysphere – etter dyphavsfisken Bathytroctes.
Likevel blir de begge konstant kastet rundt i den vesle kulen. Havet rundt dem er så urolig at Bathysphere danser som et lodd som blir trukket opp og ned gjennom vannet.
Kulen tålte trykket
Fartøyets runde form gjorde at Bathysphere kunne motstå det enorme trykket i dyphavet.
Likevel vil ingen av mennene avbryte dykket akkurat denne dagen. Målet deres er å slå verdensrekorden for dypeste dykk. Den er på 435 meter, og de satte den selv to år før.
Mens utstyr velter rundt ørene på dem, presser de bein og armer mot sidene på kulen for å holde seg oppreist. Plutselig hører Beebe hosting bak seg.
«Herregud! Otis, ikke nå!» utbryter han ergerlig da den sjøsyke ingeniøren kaster opp i det trange rommet.
Men det er ingenting å gjøre med det. De må leve med stanken og svineriet, mens de synker stadig dypere i jakten på ny verdensrekord.
Drømmen om dypet
Omtrent fra han ble født i 1899 har Otis Barton elsket havet. Som helt ung lagde han en dykkerhjelm og gikk på bunnen med luft fra en hageslange. Drømmen var å utvikle et fartøy som kunne ta ham på en oppdagelsesferd til havets dyp.
Etter å ha fullført ingeniørstudier ved Columbia University tegnet Barton i 1928 derfor en dyphavsdykkerkule. Men den unge ingeniøren trengte hjelp til å realisere prosjektet.
En kald desemberdag i 1928 tok Barton derfor New Yorks subway mot bydelen Bronx. Her skulle han møte den kjente vitenskapsmannen William Beebe på hans kontor i zoologisk hage.
Beebe hadde ledet mange ekspedisjoner til jungelen i Sør-Amerika, og utgitt elleve bøker og flere hundre populærvitenskapelige artikler. Men drømmen om å utforske dyphavets rike hadde han ennå ikke fått oppfylt.
«Så du har altså funnet opp et dykkerredskap som faktisk virker?» spurte Beebe da den unge ingeniøren kom inn døren. Barton nikket ivrig og rullet ut tegningene sine på det store, tunge eikebordet på Beebes kontor.
Bartons stemme brast da han åpnet munnen og fikk stotret frem: «Det er jo en kule!»
Utetthet slipper inn vann
I 1930 var Bartons dykkerkule bygd ferdig. Om bord på lekteren The Ready ble den to tonn tunge konstruksjonen fraktet til Bermuda, der Beebe hadde en forskningsstasjon på øya Nonsuch.
Dykkerkulen ble transportert om bord på en lekter. Herfra kunne den svinges ut over havoverflaten med en kranarm.
- juni 1930 gjorde de seg klar til å dykke 13 kilometer fra kysten, der havet var 1600 meter dypt. Kulen – nå døpt Bathysphere – var bare 137 centimeter i diameter, så de to mennene måtte krype tett sammen.
Beebe satte seg ved det ene vinduet, mens Barton tok plass bak ham. På hodet hadde han et hodesett med høretelefoner og mikrofon koblet til en telefonkabel.
«Husk å puste, Otis! Pust!» Beebe.
Så snart de var på plass, ble luken skrudd fast, og spillet på lekteren heiste kulen ut over rekka. Bobler piplet opp langs vinduene mens de langsomt sank ned under Atlanterhavets overflate.
30 meter nede rykket det voldsomt i fartøyet. «Husk å puste, Otis! Pust!» messet Beebe. Ordene skulle berolige ham selv like mye som den panikkslagne Barton, som satt og skalv i den dunkle belysningen.
Da Beebe hadde overbevist makkeren sin om at det ikke var fare på ferde, fortsatte de dykket. Like etter brøt Barton stillheten: «Vi lekker».
Beebe rettet lommelykten mot luken, der vann piplet inn i en smal strøm nederst til høyre. Omtrent en halv liter lå i en pøl i bunnen av fartøyet.
Beebe studerte den og kikket på Barton, som trakk på skuldrene før han snakket inn i hodesettet: «Nei, lekkasjen blir ikke verre». Etter hvert ville vanntrykket stoppe lekkasjen, forklarte ingeniøren.
Løs kobling slår gnister
Barton fikk rett. Jo dypere Bathysphere sank ned i havet, desto svakere ble den inngående vannstrømmen. Ved 183 meter fikk de to dyphavsdykkerne seg imidlertid et nytt sjokk, da gnister lyste opp mørket på havdypet. De kom fra strømkabelen som gikk inn i prosjektøren deres.
Barton strakte seg instinktivt forbi Beebe for å fikse problemet. Hvis en gnist nådde ventilen til oksygenflasken, ville Bathysphere stå i flammer! Med stigende nervøsitet lirket han i koblingen mellom strømledningen og prosjektøren.
Til slutt stanset gnistene. Begge to satt nå tause i mørket med hamrende hjerter. Da de igjen hadde pulsen under kontroll, mannet de seg opp og ga beskjed om at dykket kunne fortsette.
Omtrent 30 meter lenger nede ba Beebe om en pause for å observere havet gjennom vinduet. «Vi er de aller første menneskene som ser ut i dette besynderlige lyset», proklamerte han høytidelig.
Under dykkene kommuniserte Barton med overflaten gjennom hodesett og telefonkabel.
Selvlysende fisk lyste som hundrevis av lys i det mørke vannet, der bare en svak antydning av blåfiolett var igjen. Beebe glemte nesten å puste i stum forundring. Men med ett gikk det kaldt nedover ryggen på ham.
Det var som om en sjette sans fortalte ham at de ikke måtte dykke dypere. «Går det greit?» spurte kollegaen Gloria Hollister urolig oppe fra lekteren.
«Ja. Det er bare på tide å komme opp», svarte Beebe rolig.
Beebe ser en spøkelsesfisk
Nå visste de to pionerene at Bathysphere var trygg. Under det neste dykket hadde de derfor mer ro til å studere havets dyreliv. Fem dager senere satt de igjen sammen inne i den trange metallkulen. Allerede 30 meter nede støtte de på en enorm stim av brune gopler med form som fingerbøl.
Mens Beebe fascinert betraktet goplene gjennom kvartsvinduet, rev en luftboble seg løs et sted på Bathyspheres ytterside. Langsomt bevegde den seg oppover i synsfeltet hans, der den delte seg i tre bobler på sin vei mot havets overflate.
Med et grøss følte den bereiste vitenskapsmannen plutselig isolasjonen i det trange fartøyet. Han fikk en ubehagelig fornemmelse av at luftboblene var deres siste forbindelse til verden der oppe.
For å få tanken ut av hodet rettet Beebe igjen oppmerksomheten mot havet. Et stykke lenger nede så han en såkalt losfisk. Men det var noe merkelig med den.
Først da den svømte bort til den levende hummeren som var spent fast utenpå Bathysphere for å tiltrekke dyr, innså Beebe imidlertid hva som var galt.
«Det var spøkelset av en losfisk – helt hvit med åtte svarte, loddrette bånd. På 61 meters dyp har ikke en losfisk samme farge som ved overflaten», bemerket han forundret.
Bathysphere måtte imidlertid dobbelt så langt ned før han observerte egentlige dyphavsfisker. Det skjedde da en stim med hvit lysfisk – som lignet mørke slanger med spisse tenner – nærmet seg lyset fra prosjektøren. Beebe hadde bare sett dem ligge døde i et fiskegarn.
Snart så han en stim prikkfisk som svømte rett forbi ruten. De var lette å kjenne igjen på lysorganene på buken, som lyste opp havet rundt dem.
Beebe møtte også en liten kulefisk, som han syntes var malplassert på dette dypet. Men det slo ham at kulefisken muligens tenkte det samme om ham.
Perlemorsfisk glitrer
Fra havmørket kom av og til et lysglimt. Beebe mente at det måtte stamme fra det vakre krepsdyret med det latinske navnet Sapphirina. De blå, grønne og fiolette lysene blinket kraftig og uvirkelig som små nordlys nede i havet.
Da Bathysphere var mer enn 150 meter nede, kom en storøyd snapper forbi fartøyet. Med synlige ryggvirvler og organer i den gjennomsiktige kroppen minnet den ti centimeter lange fisken Beebe om en tykk abbor med små, spisse finner på ryggen og store, stirrende øyne.
Lenger nede svømte en enorm stim av små perlemorsfisk forbi. Kroppene deres var sterkt sammentrykte, og de sølvfargede sidene blinket som glitteret på et juletre når de i samlet flokk tok en sving akkurat samtidig.
Han trakk Barton over til vinduet slik at han kunne betrakte synet. «Fisk og virvelløse dyr beveger seg opp og ned i lyskjeglen som insekter», fortalte Beebe, mens Gloria Hollister noterte beskrivelsene oppe på dekk på lekteren.
Ved 435 meters dyp var begge mette av inntrykk. Etter et siste blikk ned i mørket – som fikk Beebe til å føle seg som et likegyldig atom i en gigantisk verden – ga han beskjed om at de ville opp.
Radiosending direkte fra dypet
Etter to års pause, på grunn av andre prosjekter, møttes de to igjen på Bermuda i 1932. Beebe hadde fortalt mediene at han ville dykke en halv amerikansk mil (800 meter) ned i Atlanterhavet. Fire radiofolk fra NBC var derfor til stede på lekteren ved Bermuda 22. september samme år, for å bevitne forsøket.
Havet var urolig, men radiofolkene skulle hjem dagen etter. Derfor trosset Beebe og Barton været. Millioner av amerikanere og europeere lyttet til sendingen – direkte fra Bathysphere – som startet klokken 15.00.
De to dyphavsdykkerne var da 472 meter nede og hadde begge slått seg til blods. Fartøyet vippet nemlig konstant, slik at de ble kastet inn i de harde metallsidene i kulen. Barton hadde dessuten kastet opp utover alt utstyret. Til tross for utfordringene klarte Beebe å underholde lytterne.
Laksesildfisker med åpne gap, sylspisse tenner, lange, rottelignende haler og skjeggtråder kom til syne.
«Fem perlemorsfisker svømte akkurat forbi, to-tre tommer lange. Den største vi har sett så langt har nettopp passert», fortalte han til all verdens radioer.
Da overføringen var over etter en halv time, var Bathysphere kommet ned til 670 meter. Både Beebe og Barton blødde fra sårene, og ba om å bli trukket opp.
På vei opp sperret den forslåtte Beebe plutselig opp øynene og presset ansiktet mot koøyet. Foran seg, på 640 meters dyp, så han en fisk han aldri hadde sett før.
Formen minnet ham om en stor barrakuda – litt som en gjedde med store, fryktinngytende tenner. Men fisken hadde kortere kjever enn en barrakuda og større øyne, og hoggtennene i det åpne gapet var opplyst av et lysorgan i fiskens indre. En linje av skinnende, blått lys gikk nedover langs kroppen, der det hang et blått og et rødt lys i to tentakler.
Beebe kalte fisken Bathysphaera intacta – den uberørte «bathyspherefisken».
Siste sjanse til å nå målet
I 1934 ga National Geographic 10 000 dollar til en ny ekspedisjon. Nå skulle de ned på 800 meters dyp! 15. august var de to mennene klar. «Nå, Otis. Da er vi her igjen», sa Beebe idet Bathysphere forsvant ned i det rolige havet.
Takket være det stille været nådde de få timer senere ikke bare målet, men helt ned til 923 meters dyp – lenger rakk ikke vaieren. Via hodesettet hørte de jubelen hos de oppe på lekteren: Seieren var i boks!
Beebe og Barton hadde som de første utforsket dyphavets rike dyreliv. Mange forskere har gjort dem kunsten etter, men ingen har siden sett den uberørte «bathyspherefisken».