Roald Amundsen jakter på Nordvestpassasjen

Det er lørdag formiddag 26. august 1905 i det nesten isfrie sundet mellom Cape Parry – den nordligste spissen på det amerikanske fastlandet – og Nelson Head på sørspissen av Banks Island.

På Gjøa går det norske flagget til topps, og kaptein Roald Amundsen griper dagboken for å beskrive triumfen med noen få, nøkterne ord: «Nordvestpassagen er erobret. Min guttedrøm – dette er øieblikket, hvor den blev opfyldt».

Polarforskeren må snike seg bort i natten

Roald Amundsens oppdagelsesreise hadde i realiteten begynt allerede i 1889, da han som 17 år gammel skolegutt leste om Fridtjof Nansen som hadde krysset Grønland på ski. Ferden over innlandsisen var en sensasjon, og reportasjene vekket en polarforsker i unge Roald:

«For første gang hvisket det klart og bævende i min lønlige tanke: Om du kunde gjøre Nordvestpassagen!» skrev Amundsen flere år senere. Men veien skulle bli lang, for han hadde lovet sin far å studere til lege – et fag som ikke interesserte ham en døyt.

Først da begge foreldrene var døde, kunne Amundsen følge sin hemmelige drøm. Han seilte ut for å få erfaringer, og deretter mønstret han på som annenstyrmann på Belgica-ekspedisjonen og deltok i overvintringen i Antarktis (1897-99).

Turen utviklet seg til et mareritt på grunn av skjørbuk, og i den lange polarnatten fikk to sjømenn alvorlig psykiske problemer. Men Roald Amundsen sugde erfaringer til seg, og han ble til og med den første
skiløperen på det kalde kontinentet.

Vel hjemme igjen begynte Amundsen å forberede sin egen ekspedisjon. Han var tydelig på det ikke var nok å nå frem som første mann i ukjent land; en ekspedisjon måtte ha vitenskapelig tyngde.

Nettopp på denne tiden var forskere fascinert av at de magnetiske polene tilsynelatende flyttet seg, så Amundsen oppsøkte tidens ledende ekspert på jordmagnetisme, professor Georg von Neumayer, i Hamburg for å lære mer.

«En nøiagtig bestemmelse af Jordens magnetiske nordpol vil være av umådelig værdi for videnskaben», skal professor Neumayer ha ment, og innviet Amundsen i magnetismens finesser.

Amundsen investerte farsarven for å kjøpe skuta Gjøa, som opprinnelig var blitt brukt til å frakte sild og klippfisk langs norskekysten, og fikk henne bygget om for å tåle seilas i isfylt farvann. Gjøa var bare 70 fot lang, og det passet Amundsen bra siden han planla en ekspedisjon i liten skala. På Belgica hadde de vært 19 mann som skulle sysselsettes hver dag og ha mat. På Gjøa ville han bare ha med seks mann.

Arven var ikke nok, så Amundsen ble nødt til å låne penger for å kjøpe forsyninger og hyre folk. Alle kreditorene fikk luftige løfter om å få pengene tilbake når eventyret var over. Men langsomt svant kreditorenes tillit, og de truet med å ta skipet som pant.

17. juni 1903 – i nattens mulm og mørke – seilte Gjøa ut fra Kristiania. Ingen vinket på kaien, for Amundsen hadde ikke sagt et ord. Ekspedisjonen begynte som en flukt, og først da Gjøa nådde ut i internasjonalt farvann, følte Amundsen seg endelig trygg. Han fant frem en god flaske rom:

«Nå er vi klar kreditorene, gutter... Det står bare på at alle mann gjør sin plikt. Det er ikke noen kunst noe av det. Skål og god tur!»

Amundsens seks erfarne sjømenn

Kaptein Amundsen hevet glasset og mønstret sine menn, som alle hadde meldt seg frivillig: Peder Ristvedt hadde vært Amundsens sersjant i hæren, Helmer Hanssen var ekspert på jakt og kjente alt til isseilas, Anton Lund hadde seilt siden han var tolv år og Gustav Juel hadde vært seks uker i Tyskland for å studere måling av jordmagnetisme.

Skipskokken Adolf Henrik Lindstrøm hadde laget mat på en tidligere norsk ekspedisjon og var berømt for sine retter, som kunne få humøret opp hos enhver mismodig polarforsker. Til og med en danske hadde fått plass: Sjøoffiseren Godfred Hansen tok permisjon fra marinen for å bli nestkommanderende på Gjøa.

Alle var gode sjømenn og eksperter på sitt felt – og det forsto Amundsen å utnytte med sin «frivillige disiplin»: «Jeg havde efter mine erfaringer bestemt mig til saa langt som mulig at anvende frihedssystemet om bord – la enhver faa følelsen av at være uavhængig inden sit (eget felt, red.)».

Nå sto de sju på terskelen til et eventyr som foreløpig hadde kostet flere hundre menn livet de siste 300 årene.

Skipet vrimler av hunder

Gjøa krysset Nord-Atlanteren uten problemer og rundet Kapp Farvel. Nå gikk turen opp langs Grønlands vestkyst til bygda Godhavn, der Amundsen skulle ta flere forsyninger og grønlandske trekkhunder om bord.

«For hundene betalte jeg 13 kr. stykk. Dessuden en masse hundesleder, pisker og kobberremme», noterte Amundsen i dagboken 31. juli.

Gjøa fortsatte til den vesle klippeøya Dalrymple Rock, der skotske hvalfangere ifølge avtalen hadde lagt et stort depot. Tåke og drivis preget turen, før 105 kasser proviant med blant annet pemmikan til hundene kunne lastes. Turen fortsatte så vestover mot Lancastersundet – og inn gjennom Nordvestpassasjen.

Skipet lå dypt i sjøen, så tungt lastet var hun med utstyr og proviant til ekspedisjonen. På dekket sto kasser stablet – og oppå dem lekte trekkhundene.

På ruten lå Beechey Island med de sørgelige restene av Franklin-ekspedisjonens første vinterleir. Rundt 50 år tidligere hadde John Franklin og skipene Terror og Erebus tilbrakt vinteren her, før de seilte katastrofen i møte i 1846.

For Amundsen var stedet en helligdom for polarforskningen. Han satt en lang kveld i respektfull meditasjon på Gjøa:

«Franklin og hans mænd satte livet til i kam­pen for Nordvestpassagen. La oss reise dem et minde varigere end nogen bautasten: Erkjendelsen av, at de var de første opdagere av Nordvestpassagen.»

Amundsen var den hittil best forberedte oppdagelsesreisende som hadde dratt ut for å finne passasjen, for han hadde tilgang på alle kartene som tidligere ekspedisjoner hadde fått tegnet.

Blant Franklins etterlatenskaper på Beechey Island fant Amundsen jern, sålelær og et tonn kull, som kun­ne gjøre nytte på reisen. Godset ble tatt om bord før de seilte videre.

Katastrofen rammer to ganger

I realiteten kunne Amundsen ha fortsatt mot vest på det nesten isfrie vannet og kommet gjennom Nordvestpassasjen i en fei, men den vitenskapelige oppgaven tvang ham til å overvintre. For å holde seg nær den magnetiske nordpolen seilte han nå mot sør – inn i farvannet som hadde kostet Franklin livet.

Foreløpig gikk alt som planlagt, skrev Amundsen i dagboken 27. august: «Har lusket os videre sydover, delvis i tåge, delvis i klart veir, delvis med lidt bris, delvis med stille. Sjøen er opfyldt af små isstykker ikke stort større end en fotbal, hvilke ikke generer os det ringeste. Skal vi virklig slippe gjennem så letvint?».

Allerede tre dager senere kom den første katastrofen, da Gjøa 30. august seilte på et rev og satt uhjelpelig fast.

«Klokken 11 vækkedes jeg af et voldsomt hug og var med et på dæk. Vi stod på grund et stykke fra en ganske lav ø, som senere ved observation viste seg at være den sydligste av Beaufort Islands».

Kraften fra den innebygde motoren kunne få skipet løs. I stedet ble deler av lasten kastet ut og alle seil satt slik at vinden kunne trekke skipet fri. Beslutningen var modig, men masten holdt, og seilasen kunne fortsette.

Allerede dagen etter slo en ny katastrofe til: «Da jeg igåraftens var ifærd med at indføre dagen i min dagbog, avbrødes jeg pludselig ved råb om vand. Jeg ilte hurtigst op og så da en stor lue blandet med tyk, kvælende røg slå op gjennem maskin-skylightet», fortalte Amundsen.

Det kunne gått svært ille, for ved siden av maskinen sto jerntankene med 10 000 liter parafin. Hadde flammene spredt seg til brennstof­fet, ville skipet vært tapt og mennene dødsdømt. Heldigvis fikk den kaldblodige besetningen slokket brannen ved å pøse store mengder vann inn i maskinrommet.

Vinterhavn ved verdens ende

Amundsen regnet med to overvintringer underveis. De magnetiske observasjonene hadde førsteprioritet, men han forventet også å tilegne seg praktisk kunnskap om overlevelse i arktiske strøk – en kunnskap han ville få god bruk for på de fremtidige ekspedisjonene han drømte om å gjennomføre.

9. september ankret Gjøa opp i en bukt ved King William Island. Øya hadde elver med ferskvann og vilt i form av reinsdyr, gjess og ryper. Rester av en inuitt-leirplass vitnet om at dette var et gunstig sted å legge til.

«Jeg bestemte mig denne havn til vinterhavn. Om man havde siddet hjemme og udtænkt seg en vinterhavn, kunde man umulig fundet den bedre», sammenfattet Amundsen.

Bukta fikk navnet Gjøahavn, og i takt med at temperaturen de neste ukene falt til langt under frysepunktet, ble det satt opp småhus, depoter og et astronomisk observatorium kalt Uranienborg.

Samtidig ble matforrådet kraftig utvidet. I løpet av oktober skjøt mennene 90 rein. Det store antallet var nødvendig, fordi dyrene hvert år forsvinner sørover i takt med at maten dekkes under is og snø. Men matlagre var én ting, lærdom om overlevelse i arktiske strøk en annen.

Dagboken 12. oktober: «Har idag skudt ni ren. Heraf sto prægtige bukke, som nu er flåede til utstopning. Vi har også idag delvis benyttet hunde til transport af kjødet, men finder det meget besværligt – uøvede som vi endnu er.»

Amundsen skulle snart få møte polarlivets sanne eksperter da fem inuitter avla besøk. Helt trygge følte ikke nordmennene seg; Amundsen gikk dem i møte – bak fulgte resten av besetningen, bevæpnet med karabiner.

«Uden tegn på frygt nærmede de sig. De foretog sine venskabshilsner ved at stryge os på brystet og fremstamme ‘Minaktumi’. Vi gjorde det samme, og venskabet var knyttet.»

Nye venner og nye klær

De lokale ble invitert om bord på reinsdyrkjøtt, og mange besøk fulgte der inuittenes hjemmelagde redskaper som buer og kniver samt klær og andre gjenstander ble byttet mot blant annet norske synåler av stål. Et par uker senere ble Amundsen også invitert med til inuittenes boplass, der han for første gang overnattet i en iglo. Som gjest hadde han tatt med kakao som han tilbød vertskapet:

«Det lod imidlertid ikke til at smage dem. De ristede blot på hovedet og mumlede ‘ita’ (renkjød).»

Den 1. desember så nordmennene sola for siste gang. Dagslyset svant inn til et par timers tussmørke midt på dagen. Til gjengjeld var det bølgende nordlyset en budbringer om den kommende høytiden. Feiringen av julaften er viktig for moralen hos en besetning som er langt hjemmefra. Det visste Amundsen alt om.

Sjømennene pyntet kahytten med flagg og satte seg rundt bordet etter en tur i Gjøas dampbad. Først disket skipskokk Lindstrøm opp med risengrøt, dernest fulgte reindyrsteik og rødvin, og til dessert vanket det rompudding med likør og sigarer. Gaver fulgte skåltaler og hurrarop, mens julesalmer ble akkompagnert av et munnspill.

«Det klinger bra, når vi alle 7 gir hurraerne med samlet røst. Alle er i udmerket humør. Jeg er sikker på, at vi alle har moret os kongeligt», noterte Amundsen etter den minneverdige julaftenen ved verdens ende.

Kunsten å bygge en iglo

Det nye året, 1904, ble innledet med trening i hundekjøring – instruert av inuittene. Så begynte ekspedisjonene for å bestemme den magnetiske nordpolens nøyaktige plassering. Målingene viste at den magnetiske nordpolen hadde flyttet seg i forhold til stedet polarforskeren James Clark Ross hadde funnet frem til 73 år tidligere.

Hjemme ved Gjøa kunne nordmennene gjengjelde inuittenes hjelp med moderne medisin da en av de lokale ble syk:

«Teraiu var tilkøis i dag og havde smerter i hoved & mave med opkastelse. Jeg lod ham få afførende piller i laxerolje – Smukt afføringsmiddel», skrev Amundsen.

Leksjonene i bygging av snøhytter tok for alvor fart. I løpet av et par uker lærte Amundsen å bygge en iglo til fire personer på mindre enn to timer. Det var ganske imponerende – men inuittene kunne bli ferdige på en halvtime.

Etter hvert hadde Amundsen byttet seg til en komplett inuitt-garderobe, og etter fem måneder i Arktis skiftet polarforskeren påkledning:

«Jeg begyndte forrige onsdag at gå klædt fuldstændig som eskimo. Såvel yder som inner annorak hænger løse udenpå bukserne og luften har fri adgang opad kroppen. Inner & yderbukserne er fæstet rundt livet med en snor og hænger frit nedover knæet over kamikken, så luften ligeledes der passerer frit».

Da våren nærmet seg, grep hjemlengselen Amundsens menn. De var klar til å fortsette seilasen, men Amundsen sto på sitt, for det vitenskapelige arbeidet var ennå ikke fullført. Kapteinens beskjed skapte en viss misstemning om bord, og humøret ble ikke bedre av at han innskjerpet sitt forbud mot å søke inuittkvinnenes selskap.

Amundsen slo fast at kjønnsdriften ikke hadde noe å gjøre på en ekspedisjon – og dessuten hadde han konstatert kjønnssykdommen syfilis hos noen av inuittene.

Samlivet med inuittene gikk ikke helt knirkefritt, for nordmennenes store lagre av mat og utstyr fristet inuittene, som aldri hadde sett en slik overflod.

«I formiddags kom Ugpik & Angudju. Ugpik havde en hel smørboks under armen. De berettede, at 5 eskimoer havde været her igår nat & gjort indbrud i proviantteltet og stjålet brød, pemmican & 1 smørboks», skrev Amundsen den 13. februar 1905, full av undring:

«Det mærkligste er, at blant disse 5 røvere findes de folk vi har givet den bedste behandling af alle – nem­lig Teraiu og Nanurlo. Den første levede hos os i hele fjor vinter & den sidste – en gut på ca. 16 – er nylig behandlet for syfilis.»

Ugpik fikk en god øks for innsatsen og måtte love å fortelle hjemme i leiren at hvis tyvene viste seg igjen, «vilde de ubønhørligt bli nedskudt».

Klar til avgang

Etter nok en vin­ter var polmålingene ferdig. Gjøas vanntank ble fylt og motoren grundig ettersett. 13. au­gust 1905 var alt klart til avgang:

«Afgik i morges kl. 3. Vore venner – eskimoerne – var nede på strandbredden og vinkede til os. Nogle jordvolde etter de forskjellige huse & en del eskimoteltringe er nu alt, der merker vort to årige ophold i Ogochjogtu (Gjøahavn, red.)», skrev Amundsen nøkternt om avskjeden med sitt arktiske hjem.

I løpet av bare to uker nådde nordmennene ut i trafikkert vann. Sør for Banks Island møtte de den amerikanske hvalfangeren Charles Hansson. En seiglivet norsk legende forteller om den amerikanske kapteinens forbløffede utbrudd da han fikk øye på Gjøa: «Enten er dere nordmenn, eller så er dere sinnssyke!»

Amerikaneren inviterte nordmennene om bord på en god middag, og så fortsatte de mot vest. Men vinteren satte inn, og ved Kings Point, nær Herschel Island, stoppet isen dem. De var nødt til å overvintre enda en gang – tolv andre skip lå allerede fanget i isen.

En siste tur med sleden

Nyheten om at Gjøa hadde tatt seg gjennom Nordvestpassasjen skulle ut raskest mulig, mente Amundsen. Han ville fortsette gjennom vinteren til nærmeste telegrafstasjon sammen med kapteinen fra den havarerte hvalfangeren Bonanza.

To sleder og tolv hunder skulle bringe dem til Fort Yukon rundt 600 km lenger sør. Reisen ble imidlertid mye lenger enn forventet. Med ski – og med hjelp fra inuitten Jimmi og hans kone Kappa, brukte han en måned til Fort Yukon. Dessverre stemte ikke opplysningene om at det fantes en telegraf der. I stedet måtte de videre til Eagle City, 160 km lenger sørøst.

Omsider, 5. desember, kunne Amundsen skrive i dagboken:

«Kom til Eagle City kl. 12 formiddag. Vi gik direkte til den militære station og blev meget venligt modtaget av den kommanderende offiser. Han fulgte os til telegrafstationen og vi fikk vore telegrammer afsendt.»

Amundsen hadde ingen midler å betale med, men telegrafisten forsto at det handlet om en viktig sak og ville gjerne hjelpe. Han sendte telegrammene gratis til mottakerne i Norge, men han kunne ikke dy seg for også å sende teksten til amerikansk presse, som dermed ble de første som fikk den sensasjonelle nyheten om Nordvestpassasjens beseiring.

De norske avisene som ble snytt for «førsteretten» på historien, brøt ut i et jubelrop: «Hvor kunne man finne en mann som på samme tid kunne bakse med polarisen i verdens mest beryktede farvann og håndtere de mest delikate instrumenter? Det var nordmannen Roald Amundsen», skrev Aftenposten.

Rent økonomisk hadde Amundsen med bragden fått kreditorenes tilgivelse. Tre år tidligere hadde han stukket av uten et ord, nå skrev Fridtjof Nansen:

«Efter at jeg idag mottog Deres telegram, har jeg igjen talt med Statsminister Michelsen, og han var fuldt enig med mig i at de nødvendige penge til Deres hjemreise skal skaffes, enten det nu blir regering eller Storting, eller privat.»