Mennene i robåten stirrer på den merkelige skikkelsen ved strandkanten. Kvelden i forveien hadde de sett et lys på øya, og nå rodde de stille og forsiktig inn til Mas a Tierra.
De tror nesten ikke sine egne øyne. Her på en øde øy i Stillehavet, der de følte seg helt fri for andre mennesker, støter de på et menneske – barføtt og med klær og hatt av geiteskinn.
Idet båten nærmer seg land, kommer han gledesstrålende løpende mot dem. Mannen de møter er den skotske sjømannen Alexander Selkirk. Han har problemer med å snakke og omgås andre mennesker. Og det er ikke så rart.
Selkirk har bodd på øya siden september 1704, og da han blir funnet viser kalenderen 2. februar 1709. I de fire og et halvt årene har han bodd i en liten hytte og håpet på at et skip skulle komme forbi.
Desto mer overraskende er det derfor at Selkirk i sin tid selv valgte å bli satt av på øya.
Selkirk ville settes av
Før tiden som eneboer var Alexander Selkirk styrmann på 16-kanoners-kaperen Cinque Ports, som jaktet på spanske skip med gull i lasten. Cinque Ports mistet kapteinen utenfor Brasil, og skipets nye kaptein ble den bare 21 år gamle Thomas Stradling.
Etter oppholdet på Mas a Tierra ble Selkirk tatt om bord på kaperskipet Duke, der han ble i to år.
Kaperne hadde lisens for sjørøveri
Selkirk var kaper – en slags kongelig autorisert sjørøver. Disse kaperne hadde tillatelse til å angripe fiendens handelsskip.
På 1600- og 1700-tallet var alle nasjoner på jakt etter sjørøvere, og de fleste led en voldsom død. Men i krig kunne sjørøveri være et glimrende våpen mot fienden.
Angrep på handelsskip svekket motpartens økonomi og kunne dermed forkorte krigen. De europeiske statene plyndret derfor hverandres handelsflåter og kystbyer i krigstid.
Oppdraget ble ofte utkontraktert til private redere og kapteiner. De fikk et såkalt kaperbrev, hvor det ble opplyst at de opptrådte på vegne av den aktuelle staten. Dermed var de i prinsippet lovlige deltakere i krigen og kunne ikke – i motsetning til vanlige sjørøvere – bare henrettes.
Kaperbrevet gjorde det mulig for kaperne å beslaglegge skipene de angrep. De kunne også overta lasten. Alt plyndret gods, kalt prisen, ble overlevert til en priserett hvor staten bestemte om den skulle kjøpe skipet, og ikke minst om prisen var lovlig.
Virksomheten var svært innbringende. Kaperskipet Duke, som Alexander Selkirk seilte med etter sin tid på den øde øya, innbrakte for eksempel en av investorene i kaperskipet hele 2755 pund – 61 ganger normal årslønn.
Alexander Selkirk, som hadde stukket av hjemmefra som ung fordi han røk uklar med familien, var neppe verdens enkleste mann å ha med å gjøre, og han og kaptein Stradling havnet raskt i klammeri med hverandre.
Etter et mislykket angrep på et fransk skip søkte Cinque Ports til Mas a Tierra for å reparere skadene. Selkirk mente at arbeidet ikke ble gjort grundig nok, og etter en krangel med kaptein Stradling ba han om å bli satt av på øya.
Det skulle senere vise seg at dette var en klok avgjørelse, for kort tid etter at han forlot Cinque Ports forliste skipet, og besetningen druknet eller ble tatt til fange av spanjolene.
Fristed for sjørøvere
Mas a Tierra var forsyningsplass for sjørøvere og kapere. Sjøfolkene kjente den som en ubebodd øy med ferskt vann, frukt og grønt, som motvirket skjørbuk, samt både fisk og vilt i rikelige mengder.
Øya ligger akkurat så nær kysten av Chile at den utgjorde en opplagt base for de engelske kaperne som angrep skip og byer langs det spanske Chile.
Alexander Selkirks øde øy, Mas a Tierra, heter i dag Robinson Crusoe Island til ære for Daniel Defoes roman – og turistene.
Selkirk tok sine egne ting med seg: klær, navigasjonsinstrumenter og bøker, en kniv samt bibelen sin. Fra skipets lager fikk han en machete, et gevær, litt krutt og kuler, fyrtøy, en lite matlager samt en gryte.
Selkirk hadde selv tidligere anløpt Mas a Tierra og plukket opp sjøfolk derfra, så han regnet ganske sikkert med at det samme ville skje med ham i løpet av en måneds tid.
Rotter gnagde på tærne
Til å begynne med fryktet Selkirk at det lusket rovdyr rundt på øyas indre, så han holdt seg på stranda. Der levde han av skalldyr og sov i en hule.
Han speidet ustanselig mot horisonten, men det befriende synet av et skip i det fjerne uteble. Etter hvert ble ensomheten trykkende, og han angret bittert på sin beslutning.
Den øde øya var full av sultne rotter som bet Selkirk når han forsøkte å sove.
Bedre ble det ikke da eneboeren motstrebende måtte bevege seg lengre inn på øya fordi horder av sjøløver inntok stranden for å pare seg. Til hans store lettelse viste det seg imidlertid at øya ikke huset større rovdyr.
Til gjengjeld var han plaget av rotter som gnaget på tærne hans mens han sov. Selkirk samlet derfor sammen noen katter – etterkommerne etter skipskatter som hadde blitt etterlatt på øya – som kunne jage vekk de påtrengende gnagerne.
Jaktet geiter til fots
Inne på selve øya fantes det stor tilgang på mat, og Selkirk kunne supplere kosten med viltvoksende røtter, kål og pepperkorn til å krydre maten med. Og fremfor alt oppdaget han en stor flokk ville geiter.
Selkirk gikk raskt tom for kuler og krutt, og måtte jage geitene på en annen måte. Løsningen ble å løpe etter dem og skjære halsen over på dem med kniv. Da Selkirk demonstrerte den besynderlige jaktteknikken for sjøfolkene som reddet ham, greide de ikke å holde følge med ham.
Selkirks to største bekymringer var at han skulle bli syk, eller at et skip skulle seile forbi uten å plukke ham opp. Derfor beveget han seg sjelden langt fra den naturlige havna Cumberland Bay, der han hadde blitt satt i land.
Skattejegere har valfartet til øya i bortimot 300 år. Her har en gruppe gått i land i Cumberland Bay.
Vill skattejakt på Selkirks øde øy
Noen år etter at Selkirk ble plukket opp, fikk øya en annen gjest – en spansk kaptein som gravde ned en kjempeskatt på øya. Visstnok.
Historien sier at en stor skatt ligger nedgravd på øya Mas a Tierra, som senere fikk navnet Robinson Crusoe Island. I 1715 – kort tid etter den spanske arvefølgekrigen – deltok den spanske admiralen Juan Esteban Ubilla y Echeverria angivelig i et komplott mot den spanske tronen.
Under urolighetene røvet han ifølge legenden en gigantisk skatt. Noen kilder oppgir at den besto av gull og juveler fra den spanske kronens skattkammer, andre at det var gull plyndret fra inkaene. Skatten ble angivelig gravd ned på øya.
Ryktene sier at den engelske kapteinen Cornelius Webb fant skatten i 1761. Han lastet den på skipet sitt, Unicorn, og seilte mot England. Men en storm tvang ham til å snu og begrave skatten på nytt.
Siden den gang har skattejegere valfartet til øya og gravd den opp på kryss og tvers. Senest har en tysk-amerikansk millionær bedt om tillatelse til å grave nær Puerto Ingles, som ligger like ved hulene hvor Alexander Selkirk søkte ly.
Så langt er det imidlertid ingen som har funnet skatten.
Han torde heller ikke utforske øya lengre inne eller gå opp i høyden, fordi han var redd for å komme til skade. En enkelt gang løp han etter en geit som hadde falt ned i en sprekk, og da gjorde Selkirk det samme.
Etter å ha ligget der bevisstløs i et døgn, våknet han opp på den døde geita, som heldigvis hadde tatt av for fallet. Han krøp halvannen kilometer hjem, og det tok ham ti dager å komme til hektene.
Selkirk manglet salt til å konservere geitekjøttet, i stedet tørket han det i vinden eller røykte det slik at det skulle holde seg. Han fikk også fanget noen kje som han brakk et bein på slik at de ikke kunne løpe fra ham. På den måten hadde han mat for hånden i tilfelle sykdom eller dårlig vær.
«Etter flere år på øya var fotsålene hans så herdet at han kunne gå barføtt uten problemer.»
Med tiden innså Selkirk at redningen kunne drøye, og han bygde derfor to hytter av tømmer fra peppertrær. De fillete klærne hans måtte også skiftes ut med nye av geiteskinn – heldigvis lå håndverket i blodet, ettersom faren var skomaker og skinngarver.
Den nedslitte kniven erstattet han med en som han banket ut av gamle tønnebånd som han fant på stranda. Skoene trengte han derimot ikke erstatte med nye.
Etter flere år på øya var fotsålene hans så herdet at han kunne gå barføtt uten problemer.
Endelig reddet
Da det endelig dukket opp et skip var det spansk, og som britisk kaper – som hadde plyndret flere spanske skip – kunne Selkirk imøtese en skjebne verre enn døden hvis mannskapet fant ham. Derfor gjemte Selkirk seg, og det gjorde han også da det neste skipet viste seg å være spansk.
Men 2. februar 1709 la endelig de to britiske skipene Duke og Duchess til ved øya. De hadde hatt en hard tur rundt Kapp Horn og søkte inn til Mas a Tierra for å proviantere.
Selkirks historie inspirerte trolig Daniel Defoe til å skrive romanen om Robinson Crusoe i 1719.
Tilfeldighetene ville ha det til at en av hans tidligere reisefeller var om bord. Selkirk ble gjenkjent og fikk tilbud om å seile med Duke på kapertokt som styrmann.
Kort etter hjemkomsten publiserte både den nestkommanderende Edward Cooke på Duchess og kapteinen på Duke, Woodes Rogers, bøker om toktet og redningen av Selkirk, og i 1713 kom bladet The Englishman ut med en artikkel om Alexander Selkirk.
Sjømannen hadde blitt en kjent figur.
Crusoe ble en suksess
Historien om Selkirk kunne sluttet her hvis ikke det hadde vært for at Daniel Defoe i 1719 skrev en av de første britiske romanene: Robinson Crusoe. Den fullstendige tittelen på engelsk er «The Life and Strange Surprizing Adventures of Robinson Crusoe». Boken ble en umiddelbar suksess.
Daniel Defoes skarpe penn kostet ham bl.a. en tur i gapestokken.
Crusoes far hadde et eventyrlig liv
Daniel Defoe var en mislykket handelsmann, men en vellykket skribent. Han testet ut det å havne i fengsel og virket også som politisk spion.
Daniel Defoe (1660-1731) levde et liv som saktens kunne blitt en av hans egne romaner. Han var sønn av en kjøpmann, prøvde seg i mange forskjellige yrker og gikk konkurs like mange ganger.
Defoe var utrolig aktiv, og fra slutten av 1600-tallet og de neste mer enn 30 årene skrev han over 2000 artikler og flere bøker. På CV-en kunne Defoe blant annet skrive spion for whigs – et politisk parti – og journalist.
Han hadde en skarp penn som ga ham en del inntekter – og noen fiender. I 1702 utga han en satire der han gjorde narr av en prest som krevde frikirkemenn straffet. Det kostet Defoe en tur i gapestokken samt fengsel.
Han dekket seg bak fantasifulle pseudonymer som: Heliostrapolis, sekretær for keiseren av Månen.
Romanen følger på langt nær Selkirks opplevelser slavisk, bl.a. foregår den i Karibia og ikke i Stillehavet, Crusoe lever alene i hele 28 år, og i motsetning til Selkirk møter han andre mennesker.
Crusoe-skikkelsen er sikkert satt sammen av flere beretninger fra strandete sjømenn, men det er neppe tvil om at den forkomne Selkirk var en sterk inspirasjonskilde for Defoe.
Selkirk kunne ha trukket seg tilbake som en rik mann etter toktet med Duke. Men han ble sannsynligvis rastløs, og få år senere gikk han inn i den britiske flåten, der han døde i tjenesten i 1721.