Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Skibbrudne ville erobre den nye verden

En junidag i 1527 stikker en flåte med 600 mann til sjøs fra Spania med kurs mot Nord-Amerika. Deres plan er å erobre nytt land på det fremmede kontinentet, men drømmen ender som et mareritt: Da ekspedisjonen er over i 1536, er bare fire i live.

The Granger Collection/Ritzau Scanpix

Dårlige varsler får ekspedisjonslederne rikelig av.

Den tre måneder lange seilasen over Atlanteren har riktignok forløpt uten problemer av noen art, men i samme øyeblikk som spanjolene setter sine bein på den karibiske øya Hispaniola, begynner det å gå skeis.

140 av de til sammen 600 deltakerne i Narváez-ekspedisjonen får plutselig kalde føtter og foretrekker å slå seg ned på tropeøya fremfor å seile videre til det ukjente Nord-Amerika.

Og da ekspedisjonen få uker senere ankrer opp utenfor Cuba for å proviantere, drukner 60 mann og 20 hester da to av spanjolenes seks skip synker til bunns under en kraftig storm.

På vei fra Cuba strander ekspedisjonen på et rev utenfor Florida-halvøya i 15 dager, og ytterligere 20 hester bukker under.

Men så snur omsider lykken – for en stund i hvert fall: I april 1528 går ekspedisjonen i land på Floridas vestkyst, hvor en skare indianere fryktsomt tar imot de hvite.

Med tegn og fakter forsøker indianerne å overtale spanjolene til å seile bort igjen, men ekspedisjonsleder Pánfilo de Narváez overhører bønnene deres, planter det spanske flagget i sanden og tar landet i besittelse på vegne av den spanske kronen.

Umiddelbart etter begynner mennene å slepe utstyret inn på stranden.

De henter også de sørgelige restene av ekspedisjonens en gang så stolte kavalerihester – 42 svært avkreftede øk.

Narváez er nyutnevnt guvernør over Florida, og oppgaven hans er nå å utforske og kolonisere – og fremfor alt lete etter gull.

Spanjolene har bare vage ideer om hva som skjuler seg lenger inne på Floridas fastland.

Som ekspedisjonens nestkommanderende Cabeza de Vaca skriver i sin dagbok aner ingen “hvor vi befinner oss, eller hvem som befolker dette området”.

Adelsmannen de Vaca, som også er ekspedisjonens skattmester, eller kasserer, er en flittig skribent. Og det er gjennom dagboken hans at den ulykkesrammede ekspedisjonens skjebne blir kjent.

På 1500-tallet er det nordamerikanske kontinentet en av de store hvite flekkene på verdens­kartet – og et ettertraktet mål for Spania.

Møte med nakne kjemper

Da spanjolene finner noen små gullklumper i en indianerlandsby, bryter gullfeberen løs.

De innfødte forklarer at gullet stammer fra et sted langt borte mot nord, Apalachen, der spanjolene kan finne alt det gullet de måtte ønske seg. Til fots og på radmagre hester som knapt kan bære rytterne, begir spanjolene seg av gårde.

Men marsjen over elver og gjennom sumper og vidstrakte skoger er umenneskelig hard.

De tunge rustningene gnager seg inn i kjøttet og etterlater åpne, blødende sår. De medbrakte forsyningene – et kilo skipskjeks og et kvart kilo spekk per mann – er snart oppbrukt.

Da de omsider når frem, viser “gullriket” seg å bestå av 40 stråtekte hytter. Men spanjolene lar seg ikke slå ut.

“Bare det at vi nå er kommet frem til det stedet vi har strevd for å nå, og der vi har fått forsikringer om at det fins mengdevis av gull, får oss til å glemme alle våre strabaser,” beretter Cabeza de Vaca.

Cabeza de Vaca var en av de første europeerne som utforsket Nord-Amerika.

© Album/Oronoz/Imageselect

Gull er det dog ingenting av i landsbyen, til gjengjeld er den rik på mais – og krigerske innbyggere. Bevæpnet med pil og bue går indianerne til angrep på spanjolene og hestene deres.

De Vaca og landsmennene hans er redde men også tydelig imponert over motstanderne:

“De står der, truende, store og nakne, og på avstand ligner de kjemper. De er vakkert proporsjonert, magre, veltrente og sterke. Buene deres er så tykke som en arm, to meter lange, og de treffer målet på 200 skritts avstand.”

De hvite får snart erfare at indianernes piler trenger gjennom alt med enorm kraft, selv kraftige rustninger, og flere av mennene sverger på at de har sett pilene bore seg ubesværet gjennom tykke eiketrær.

Et par av spanjolene faller for indianernes piler, og selv om noen av de innfødte også blir drept i kamp, hersker det ingen tvil om hvem som har overtaket:

Skattejegerne har blitt de jagede. Mens pilene regner over dem trekker spanjolene seg vekk fra Apalachen og søker ut mot kysten.

Etterlatt i fiendeland

På vei mot Mexicogolfen bryter det ut en dødelig epidemi blant en tredjedel av mannskapet. Selv de friske er nå så utsultede og utmattede at de har vanskelig for å holde seg på beina.

Motløse når de omsider havet, der de speider desperat etter skipene som skal hente dem. Forgjeves. Uvisst av hvilken grunn har ikke ekspedisjonsskipene nådd frem, og nå er mennene i en desperat situasjon.

De som ennå har litt krefter i behold, plyndrer en landsby for mais. Og som en siste utvei bestemmer mennene seg for å bygge noen flåter slik at de kan komme seg til Mexico.

De Vaca er skeptisk til prosjektet: “Oppgaven virker umulig, ettersom ingen av oss har forstand på å konstruere skip.

Vi har ikke verktøy, ikke jern, ingen tjære, ikke tauverk, ingenting av det vi har behov for. På toppen av alt har vi snart ikke mer mat heller,” klager han.

Et lyst hode kommer på at de kan smi om stigbøyler, sporer og våpen – alt som inneholder jern – til spiker, sager og økser.

Mennene lager seil av skjortene sine, og hestene må ofre først haler og manker, som blir brukt til å flette tauverk, og deretter livet.

I et siste forsøk på å holde sulten fra livet slakter de utsultede spanjolene de avmagrede økene sine.

Den 22. september 1528 er flåtene endelig ferdige, og de gjenværende 247 spanjolene fordeler seg på fem små fartøyer.

“Vi sitter så tett at vi ikke kan bevege oss. Elendigheten vår er så stor at vi er nødt til å seile ut på det opprørte havet på denne måten, uten at noen av oss har det minste kjennskap til navigasjon,” skriver de Vaca.

Halv håndfull mais om dagen

I to måneder seiler de mistrøstige erobrerne langs kysten, forfrosne, sultne og tørste.

Sulten må de stille med en halv håndfull rå mais per mann per dag, men de har ingenting å skylle maisen ned med: lærflaskene som de har laget av skinn fra hestene har råtnet opp, og etter fem dager uten vann er tørsten så uutholdelig at mennene begynner å drikke saltvann.

Fem av spanjolene slurper i seg så mye sjøvann at de dør kort etter.

Ved utløpet av Mississippi-elven blir flåtene ført til havs med strømmen og bort fra hverandre.

Men den 6. november 1528 skyller to av flåtene i land på en øy (dagens Galveston Island, red.). På alle fire kryper mennene i land, der de blir mottatt av 100 indianere bevæpnet med pil og bue.­

De Vaca beskriver med ærefrykt hvordan de inn­fødtes piler trenger igjennom­ rustningene.

© Florida State Archive

Ekspedisjonen består nå bare av 80 skipbrudne – blant de omkomne er ekspedisjonsleder Narváez.

Forferdet stirrer de nakne og utmagrede spanjolene på velkomstkomiteen, vel vitende om at skjebnen deres ligger i indianernes hender.

Bare tre er i stand til å stå oppreist, og våpnene er for lengst smidd om til spiker og verktøy. Med hjertet i halsen avventer spanjolene indianernes neste trekk.

Lettelsen er enorm da vertene deres løper hjem til hyttene sine for å hente mat og drikke til de ubudne gjestene.

Indianerne viser seg å være mer enn bare gjestfrie, de insisterer også på å dele spanjolenes smerte.

Ifølge de Vaca “forstår de til fulle omfanget av vår elendighet og setter seg ned sammen med oss og gråter i en halv time så høyt og så inderlig at det må kunne høres vidt omkring”.

Mirakuløst møte i ukjent land

Ettersom vinteren går, tynnes det alvorlig ut i indianernes matlagre, og alt som kan spises blir spist, enten det er edderkopper, mauregg, ormer, slanger eller salamandere.

Spanjolene er aldri mette, og én etter én bukker de under for sultedøden.

Desperate av sult begynner de å fortære sine døde kamerater, en handling som vekker forferdelse og avsky hos indianerne.

Og som om elendigheten ikke er stor nok fra før, blir både spanjolene og indianerne rammet av alvorlig sykdom, antakelig dysenteri.

Våren 1529 er halvparten av de innfødte på øya døde, og det er bare 15 spanjoler igjen. Også de Vaca er nå alvorlig medtatt av sykdom.

Han må bli igjen på øya når kameratene hans setter av gårde vestover langs kysten i retning av Mexico. De Vaca døper øya Isla de Malhado – Mistrøstighetens øy – og han oppholder seg der i et år.

Livet på øya er en evig kamp for å overleve, og de Vaca forbanner skjebnen som har plassert ham så langt fra sivilisasjonen og under slike slavelignende forhold:

“Livet mitt er blitt utålelig. I tillegg til alt mulig annet arbeid må jeg grave etter røtter i vannet eller jorden. Fingrene mine blir helt hudløse og blør når et strå streifer dem. Flekkede rør skjærer i kjøttet, og jeg må arbeide uten klær.”

Det harde slitet får ham til å se seg om etter andre måter å overleve på, og så kommer han på at han kan bli omreisende kjøpmann mellom folkene ved kysten og inne i landet.

Det nye forretningskonseptet hans viser seg å være vellykket. Overalt hvor han kommer blir han mottatt med glede og gjestfritt bevertet med både mat og husly.

Indianerne setter stor pris på varene de Vaca tilbyr – etterspørselen er spesielt stor etter muslinger og strandskjell som indianerne bruker til å lage fruktkniver av.

“Indianerne berøver seg selv føden for å kunne gi til oss (...)”.
Cabeza de Vaca, spanjol, ca. 1534.

Til tross for bedre kår er Cabeza de Vaca langt fra lykkelig. Under de ukelange vandringene fra landsby til landsby lider han, naken som han er, under det skiftende været.

Og selv om han har lært å klare seg både blant de innfødte og i naturen, savner han sine landsmenn. I håp om å finne likesinnede bryter han opp etter fire år som handelsmann og søker seg mot Mexico.

Underveis skjer mirakelet: Sommeren 1533 møter han en gruppe indianere som forteller at en nabolandsby huser tre spanjoler.

Cabeza de Vaca oppsøker straks landsbyen, der han blir mottatt av tre ekspedisjonsdeltakere, Andres Dorantes, Alonso del Castillo og slaven Estevan.

“Da de får øye på meg blir de tydelig sjokkerte, ettersom de for lengst har avskrevet meg som død,” forteller de Vaca, som kort etter får vite at han og disse tre mennene er ekspedisjonens eneste overlevende.

Men midt i sorgens stund er han dypt takknemlig over å se igjen sine menn, og gleden er gjensidig: “Vi takker Gud for at vi er sammen igjen, og denne dagen er en av de lykkeligste i våre liv,” jubler han.

Åtte års ufrivillig oppdagelsesreise

I Nord-Amerika reduseres de stolte spanske erobrerne hurtig til en flokk stakkarslige flyktninger. Og de Vaca ­blir ­– meget mot sin vilje – en av kontinentets første europeiske utforskere. Under sitt
årelange opphold når han å tilbakelegge 9000 kilometer i de sørligste statene i dagens Nord-Amerika.

August 1527

140 av ek­spe­di­sjo­nens 600 menn nekter å fort­set­te og går i land på øya Hispaniola.

September 1527

Ekspedisjonen ankrer opp ved Cuba. 60 mann og 20 hester drukner da to skip synker i en storm.

April 1528

Spanjolene går i land på Floridas vestkyst, som de sporenstreks annekterer til den spanske kronen.

Våren 1529

Ekspedisjonen er nå ­desimert til 15 mann. Alle på nær den syke de Vaca beslutter å prøve å nå Mexico.

Sommeren 1533

De Vaca får et gjensyn med de eneste tre overlevende fra ekspedisjonen.

Høsten 1534

De fire spanjolene flykter fra indianerstammen som har holdt dem som slaver i halvannet år.

Juli 1536

Etter åtte år når de fire overlevende fra Narváez-ekspedisjonen frem til den spanske visekongen i dagens Mexico City.

Spanjoler blir halvguder

Gjensynsgleden overskygges raskt av det faktum at spanjolene i praksis lever som indianernes slaver. I ca. halvannet år blir de fire tvunget til å tjene indianerne på kystslettene mens de konstant pønsker på å flykte.

Det klarer de høsten 1534, da de under høsting av kaktusfikener ser sitt snitt til å snike seg vekk i ly av mørket.

Etter flere dagers vandring i det ukjente og folketomme terrenget kommer de til en landsby ved foten av fjellandskapet nord for San Antonio i Texas.

Der tar andre innfødte vennlig imot dem og innlosjerer dem i hyttene sine.

Allerede den første natten etter ankomsten blir spanjolene oppsøkt av innfødte som har hørt rykter om den hvite manns magi og som klager over at de har vondt i hendene.

De vender seg til Castillo og trygler ham om å kurere dem. Og i samme øyeblikk som han nølende gjør korsets tegn over dem og velsigner dem, forsvinner angivelig smertene.

I tre dager feirer indianerne gjestene, og samtidig sprer ryktet seg som en løpeild: Disse merkelige mennene har slik makt over naturen at de kan kurere de syke.

Svake og sårede indianere strømmer til landsbyen fra alle kanter, og blant pasientene er fem menn som er febersyke og ute av stand til å røre seg.

Etter å ha mottatt gaver som buer og piler gjør Castillo korsets tegn over kroppene deres og ber en bønn. Behandlingen later til å virke, for morgenen etter er alle fem på beina igjen, friske, glade og dypt takknemlige.

“I hele landet blir det ikke snakket om annet enn de vidunderlige helbredelsene som Gud, vår Herre, lar skje gjennom oss,” skriver de Vaca.

Han understreker at spanjolene forgjeves prøver å forklare indianerne at de ikke er medisinmenn eller har overnaturlige krefter, men ingen vil høre på dem.

I frykt for at tidligere synder skal komme i veien for Guds nåde og dermed for suksessen hans som medisinmann, nekter Castillo på et tidspunkt å kurere flere. I stedet vender indianerne håpefullt blikket mot Cabeza de Vaca.

Forunderlig nok viser det seg at også han er i stand til å helbrede bare ved å puste på de syke og be Ave Maria og fadervår – en mann som lå for døden reiser seg for eksempel fra sykeleiet like etter at de Vaca har vært på besøk.

Spanjolenes innsats som medisinmenn er nå en slik knallsuksess at indianerne betrakter dem som sendt fra himmelen – når de har makt over liv og død, må de være solens barn, antar de innfødte.

“Det er Guds vilje at pasientene våre straks skulle spre nyheten om at de er blitt friske igjen,” mener de Vaca.

Som takk for bryet blir han overøst med flotte gaver og møter lutter velvilje overalt.

“Indianerne berøver seg selv maten for å kunne gi til oss, og de gir oss skinn og andre tegn på sin takknemlighet,” skriver de Vaca, som nå gjør hva han kan for å leve opp til de innfødtes forventninger:

Han puster på de syke uendelig lenge, velsigner dem, gjør korsets tegn over dem og ber fadervår og Ave Maria.

De Vacas nesten 500 ­­år gamle beretning inneholder bl.a. beskrivelser av jenter som kastes for hundene og homoseksuelle indianere.

© Houghton Library/Harvard University

Skattmesterens bok åpnet en ny verden for europeerne

I 1542 kunne europeerne for første gang grøsse og forundres over de nordamerikanske indianernes fremmedartede skikker.

Cabeza de Vacas beretning om ferden tvers gjennom Nord-Amerika fokuserer spesielt på strabasene spanjolene ble utsatt for.

Men historien er også en gullgruve av etnografiske opplysninger. Som den første noensinne beskrev de Vaca den opprinnelige nord-amerikanske befolkningen og levemåten deres.

Dermed fikk europeerne et sjeldent innblikk i en kultur som på alle måter lå fjernt fra deres egen.

De Vaca forteller for eksempel om mennene på Galveston Island at brystvortene deres er gjennomboret av rør som er like tykke som to fingre og at underleppene deres også er perforert av rør.

“Kvinnene tar seg av det harde arbeidet,” forteller han og forklarer at medisinmannen har to eller tre koner mens andre menn må klare seg med en.

“Disse menneskene elsker barna sine over alt på jorden, og når et av barna dør, sørger både foreldrene, familien og hele landsbyen i et helt år.”

Om en annen stamme forteller de Vaca at kjærligheten til de små ikke er fullt så overveldende:

“Mennene kaster de nyfødte døtrene sine til hundene for å forhindre at døtrene senere skal gifte seg med en mann fra en fiendtlig stamme. Og når de selv skal gifte seg, kjøper de en jente fra fienden. Prisen er en bue og to piler.”

Et tredje sted blir de Vaca møtt av et syn som får ham til å vemmes: “Mens jeg oppholder meg i landsbyen oppdager jeg noe meget frastøtende – en mann som er gift med en annen mann.

Disse mennene er impotente og kvinneaktige skapninger som kler seg som kvinner og gjør kvinnenes arbeid, men de bruker også pil og bue og bærer tunge bører.

Blant indianerne har vi sett mange av den slags menn, de er mer robuste og høyere enn andre, og dessuten er de sterkere.”

Kirurgi gir status

I åtte måneder – hele vinteren igjennom – oppholder de fire ekspedisjonsmedlemmene seg i San Antonio-området, før de våren 1535 gjenopptar vandringen mot sivilisasjonen.

De første ukene er marsjen hard, og nok en gang balanserer spanjolene på kanten av sultedøden.

Selv på en god dag har de ikke stort annet å spise enn et par umodne frukter. Til slutt er mennene så forkomne av sult at de bytter til seg et par hunder som de setter til livs.

Til deres store hell har ryktet om de helbredende evnene deres løpt foran dem fra stamme til stamme, og snart er spanjolene tilbake i rollen som helter som blir mottatt med åpne armer og festivitas overalt hvor de kommer.

“Det er slitsomt å skulle puste på (...) hver eneste liten matbit de spiser”.
Cabeza de Vaca, spanjol, ca. 1535.

Indianerne overøser dem med mat og gaver og insisterer på å ledsage mirakelmakerne på ferden videre.

Spanjolenes anseelse øker ytterligere da de Vaca opererer en indianer som har fått en pil i kroppen, like ved hjertet. De Vaca skjærer opp brystet på mannen med en kniv og fjerner pilspissen før han syr såret sammen med to sting.

Etter inngrepet er indianeren frisk igjen og uten smerter, og pilspissen blir sendt fra hånd til hånd og fra distrikt til distrikt som et vitnesbyrd om spanjolenes guddommelige evner.

Etter at de Vaca har opptrådt i rollen som kirurg fins det ingen grenser for indianernes velvilje, og spanjolenes følge vokser lynraskt til 3000-4000 mann. Men de hvite er ikke glad for denne utviklingen.

De mener at berømmelsen har tatt helt overhånd.

Åtte døde avgjør saken

“Det er slitsomt å skulle puste på eller gjøre korsets tegn over hver eneste liten matbit de spiser.

Kvinnene kommer slepende med kaktusfikener, edderkopper, mark, og hva de nå ellers måtte få tak i, for de vil heller sulte i hjel enn å innta noe som ikke har vært gjennom våre hender,” beretter de Vaca.

Selv om han finner selskapet belastende, er han ikke fremmed for at det også fins enkelte fordeler ved rollen som halvgud: En dag blir spanjolene og indianerne uenige om hvilken vei de skal gå, og det utløser en krangel.

Samme dag blir mange av indianerne syke, og åtte av dem dør, hvorpå de Vaca vandrer vekk fra leiren for å tilbringe natten alene i skogen.

Håpet hans er at indianerne skal tro at han har trukket seg unna for å få fred til å kommunisere med høyere makter, og planen virker etter hensikten.

Da de Vaca vender tilbake til leiren, bønnfaller indianerne ham om ikke å drepe flere av dem, og de går med på å følge hvilken som helst vei han måtte peke ut.

Slavejegere på ferde

På vei sørover blir de spanske mirakelmennene en handelsvare i seg selv.

Skiftende grupper av ledsagere fører dem under stor høytidelighet inn i nye landsbyer, og følget vender først tilbake når de har mottatt rikelig med gaver som belønning for å ha ført de hvite helbrederne til nettopp denne stammen.

Spanjolene selv benytter enhver anledning til å spre den kristne troen, og forteller indianerne at det i himmelen finnes en mann som de kaller Gud og som har skapt både himmel og jord.

De forteller de innfødte “at vi gjør som Han befaler, og at alt godt kommer fra Hans hånd. Vi lar dem forstå at hvis de gjør det samme, vil de bli svært lykkelige”.

Snart får Cabeza de Vaca erfare at det ikke er alt spanjolene utretter i Guds navn som bringer lykke.

For da de fire ekspedisjonsmedlemmene våren 1536 når stillehavskysten i det nordvestlige Mexico, blir de møtt av et sjokkerende syn.

I 1539 følger ­Hernando de Soto i de Vacas fotspor. Han befrir en spanjol som indianerne har holdt fanget og fortsetter nordover med ham som guide.

© The Granger Collection/Ritzau Scanpix

Spanske slavejegere har herjet i området og skremt innbyggerne fra sans og samling.

“Det fyller hjertene våre med sorg å se at et land så vakkert og frodig, så fullt av bekker og elver, er forlatt og brent ned.

Indianerne tør ikke være noen steder og vil heller dø enn å bli utsatt for spanjolenes ondskap på nytt. De forteller oss at spanjolene har tatt halvparten av alle menn, kvinner og barn til fange,” beretter de Vaca forarget.

Noen uker senere møter spanjolene fire av de spanske slavejegerne, men det etterlengtede gjensynet med andre kristne blir ikke så gledelig som de Vaca hadde håpet.

Slavejegerne insisterer på å gjøre de 600 indianerne som ledsager Cabeza de Vaca til slaver. De Vaca protesterer heftig og forsøker å overtale ledsagerne sine til å vende tilbake til landsbyene, men forgjeves.

“De vil ikke foreta seg noe før de har overlatt oss til andre indianere, slik skikken deres er. De frykter at de kommer til å dø hvis de vender hjem uten å ha oppfylt forpliktelsene sine.”

Slavejegerne, som fortsatt håper på et lett bytte, prøver å forklare indianerne at de er av samme rase som de fire villfarne vandringsmennene, men den forklaringen nekter indianerne å godta.

Ifølge de Vaca svarer de: “De kristne lyver. Vi (Cabeza de Vaca og de tre andre, red.) er kommet fra soloppgangen, de fra solnedgangen, vi har helbredet de syke, de har drept de friske.

Vi kom nakne og barfot, de hadde klær, hester og lanser, vi begjærte ingenting, men tok det som ble gitt oss, mens de plyndret alle de møtte, og ga ingenting til noen som helst.”

Omsider klarer de Vaca å overtale indianerne til å vende hjem og lover at de kristne vil la dem være i fred. Lenger sør får han imidlertid bittert erfare at han har blitt lurt:

Slavejegerne red ut for å fange de 600 innfødte straks etter avskjeden med de fire overlevende.

Ekspedisjonen ble begynnelsen på slutten for indianerne

De Vaca og hans gullhungrige kamerater ble aldri rike men ekspedisjonen kostet indianerne dyrt. De overlevendes historie ble spredt og etterfulgt av flere erobringstokter.

Da Cabeza de Vaca omsider nådde Mexico City, hadde spanjolene med den brutale conquistadoren Francisco Pizarro i spissen allerede underlagt seg det enorme inkariket i Sør-Amerika.

Og før det hadde spanjolene, i 1521, under ledelse av Hernán Cortés erobret aztekerriket i dagens Mexico.

Indianerne i Nord-Amerika slapp i første omgang heldig fra møtet med spanjolene. Men de Vacas beretning satte fantasien i sving hos den spanske visekongen i Mexico, Mendoza.

Han initierte en rekke koloniseringsforsøk mot nord. Et av de mest kjente ble ledet av Hernando de Soto. I 1541 nådde de Soto og følget hans helt opp til Arkansas. Nok en gang var målet gull.

Og nok en gang ble drømmene knust av sykdom og krigerske innfødte – bare halvparten av de Sotos 700 mann store ekspedisjon vendte tilbake.

Mange tusen indianere døde i kamp med de teknologisk overlegne spanjolene. Men det var sykdommer som drepte flest.

Rundt år 1500 bodde det ca. sju mill. indianere i Nord-Amerika. Midt på 1500-tallet stupte folketallet – i enkelte områder døde 90 % av den opprinnelige ­befolkningen på bare få år.

Nord-Amerika var befolket av syv ­millioner indianere på 1500-tallet. Spanjolene – og deres sykdommer kostet millioner av dem livet.

British Museum/Ritzau Scanpix

Sengene er for myke

I juli 1536 når de fire spanjolene omsider Mexico City, der de får en storslått mottakelse ved den spanske visekongen Mendozas hoff. Etter åtte år er den omtrent 9000 km lange odysseen gjennom ukjent land og blant fiendtlige stammer endelig over.

Men møtet med sivilisasjonen er ikke helt uproblematisk for de Vaca og reisefellene hans:

De fire mennene får overrakt fornemme klær av visekongen, men det tar en stund før de venner seg til å være påkledd igjen. Og de myke sengene blir stående urørt:

“I mange netter klarte vi ikke å sove andre steder enn på gulvet,” beretter Cabeza de Vaca.

Han er imidlertid ikke mer fremmed for det spanske enn at han allerede dagen etter ankomsten til Mexico City dukker opp for å være tilskuer på en tyrefekteroppvisning.

De Vaca nektet å vende tilbake

Visekongen i Mexico City prøvde å overtale de Vaca og reisefellene hans til å sette ut på nok en ekspedisjon mot nord.

Men de Vaca og landsmennene Castillo og Dorantes avslo tilbudet – de hadde fått nok.

Bare den siste overlevende – den marokkanske slaven Estevan – gikk med på å vise vei for en ny ekspedisjon.

Cabeza de Vaca reiste hjem til Spania.

I 1541 ble han utnevnt til guvernør i La Plata-regionen i Argentina. Men to år senere ble han offer for et kupp og sendt tilbake til Spania i lenker.

Han døde som en syk og ensom mann i Sevilla i 1557.

Les også:

Kristoffer Columbus
Oppdagerferder

Kristoffer Columbus: Den gåtefulle oppdageren

17 minutter
Oppdagerferder

Piraten Francis Drake ble styrtrik

23 minutter
Oppdagerferder

Middelaldermunk på farlig fredsoppdrag

20 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul