Spanske kapteiner ville overgå Columbus

Få år senere – i 1506 – døde Columbus, men drømmen hans levde videre. Spania ga sjøveien til Kina og Asias krydderøyer høyeste prioritet, og spanske våghalser sto i kø for å finne den – om det så skulle koste dem livet.

Jordomseiling endte på tropeøy

Mens Spania på begynnelsen av 1500-tallet fortsatt var travelt opptatt med å kolonisere Amerika, sendte den spanske kongen av gårde betrodde menn for å fullføre Columbus’ arbeid.

Den første var portugiseren Magellan, som forgjeves hadde anmodet sitt fedrelands konge om å la ham lede en ekspedisjon til de sagnomsuste Krydderøyene i Det fjerne østen.

Spanjolene var derimot mer enn villige til å sette den kompetente sjøfareren i spissen for fem skip, siden Magellan tidligere hadde seilt rundt Afrikas sørspiss til India.

Hvis Magellan kunne finne Krydderøyene ved å seile rundt Amerika i stedet, ville det gi Spania tilgang til muskat og nellik, som var verdt sin vekt i gull.

Magellan stevnet ut i 1519, og etter flere forgjeves tokter inn i Sør-Amerikas store elvedeltaer, slo han leir i den sørlige delen av dagens Argentina.

Her var vinteren så streng og frykten for ukjent farvann så stor at portugiserne måtte slå hardt ned på et mytteri.

Da våren kom fant Magellan et sund gjennom den sørligste delen av Sør-Amerikas øyrike og seilte ut på et hav som han døpte o mar Pacífico – Stillehavet.

Til Magellans hell valgte han å følge kysten av Chile mot nord, før han etter ca. 500 kilometer satte kursen mot nordvest.

Ekspedisjonens deltakere trodde det ville ta tre dager å krysse det ukjente havet, men reisen skulle komme til å ta tre måneder og 20 dager.

Ute på det enorme oseanet begynte provianten å bli fordervet. Magellans skriver, venetianske Antonio Pigafetta, noterte med avsky i loggboken sin hva dette betydde for mannskapet:

“Vi spiste bare gammel skipskjeks som hadde smuldret opp til pulver og var fulle av larver. Massen stinket av rottelort som dyrene hadde etterlatt mens de gnagde på skipskjeksen. Og vi drakk vann som var gult og illeluktende”.

På den annen side var Magellan heldig med sin nordvestlige kurs fordi han dermed unngikk å forville seg sør for Australia og ende i Sørishavets iskalde vann.

Dess-uten traff han stillehavsstrømmene akkurat på rett sted, og gunstige passatvinder blåste hans tre gjenværende skip over det alt annet enn stille havet.

Da Magellan gikk i land på Cebu i 1521 (en filippinsk øy), hadde mange av hans menn mistet livet mens de overlevende led av skjørbuk og hadde mistet tennene.

Etter ytterligere 1500 kilometers seilas til Krydderøyene (Molukkene), var det bare to skip og 115 av de opprinnelige 270 sjøfolkene tilbake. Magellan hørte til dem som hadde mistet livet i kamper mot innfødte krigere.

Hans nestkommanderende Juan Sebastián Elcano overtok kommandoen, og det lyktes ham å kjøpe flere tonn kryddernellik av innbyggerne på øyene. Deretter seilte Elcano sør for Afrika og hjem til Spania.

Etter tre år vendte bare ett enkelt skip og 18 mann tilbake i september 1522 – likevel ble ekspedisjonen feiret som en triumf: Magellan og Elcano hadde vist at ruten sør om Amerika førte til rikdommene i Asia – og kongen av Spania kunne knapt vente med å sende en ny ekspedisjon av gårde.

I 1525 stevnet syv skip ut for å gjøre Magellan-ekspedisjonen kunsten etter og kolonisere Krydderøyene.

Veteranen Elcano lot til å være det opplagte valget som leder, men han var basker og Spania fryktet allerede den gang den baskiske selvstendighetstrangen.

Derfor var den første kapteinen som hadde seilt verden rundt bare nestkommanderende på ekspedisjonen. Adelsmannen García Jofre de Loaísa ble betrodd vervet som kommandør.

Alt gikk galt for Loaísa

Elcanos erfaringer resulterte blant annet i at sjøfolkene fikk lov til å gå i land med jevne mellomrom.

På flere afrikanske øyer fanget de fisk og samlet fersk frukt for å avverge skjørbuk. Deretter krysset skipene Atlanterhavet – på jakt etter Magellanstredet, som skulle føre dem til Stillehavet.

Voldsomme stormer gjorde imidlertid passasjen av stredet ytterst vanskelig. Tre av Loaísas skip ble knust mot klippene, og resten fikk så hard medfart at de måtte repareres.

I Stillehavet gikk nok et skip ned i en storm som spredte flåten for alle vinder. Loaísa og Elcano fortsatte reisen over det enorme havet på sitt siste gjenværende fartøy – flaggskipet Victoria.

Fartøyet lekket så voldsomt at det samlede mannskapet på 145 mann med nød og neppe klarte å holde Victoria flytende.

Da de omsider fikk fast grunn under føttene på øygruppen Marianene – 2500 km øst for Filippinene – var 30 mann døde av sult og skjørbuk. Loaísa og Elcano var blant dem.

Ekspedisjonens nye leder Carquizano styrte etter Magellans loggbøker Victoria videre mot Krydderøyene.

Ved ankomsten i 1526 fikk han umiddelbart problemer med portugiserne, som ikke ville tillate Spania å bryte deres monopol på handelen med nellik og muskatnøtt.

Portugal hadde bygget et fort på en av Krydderøyene for å hindre andre i å få fotfeste. Som mottrekk anla spanjolene et fort på naboøya, noe som førte til et voldsomt slag.

Victoria gikk ned under kampene, men spanjolene holdt likevel stand. Carquizano ble under de påfølgende fredsforhandlingene forgiftet av portugiserne, og Hernando de la Torre overtok kommandoen over den lille spanske hæren.

I mellomtiden nådde et av de savnede skipene i Loaísa-ekspedisjonen Mexico ved å seile langs vestkysten av Sør-Amerika.

Kapteinen sendte en melding til conquistadoren Hernán Cortés, som nettopp hadde beseiret aztekerne og erobret store deler av Mellom-Amerika.

Redningsaksjon ga ny kunnskap

Cortés besluttet å sende en ekspedisjon for å unnsette Loaísa, som han antok fortsatt var i live og befant seg på Krydderøyene.

I oktober 1527 la tre skip ut på en historisk reise. De var alle tre bygget på vestkysten av Mexico – en enorm prestasjon så langt fra de europeiske verftene – og stevnet dessuten som de første spanske oppdagelsesreisende ikke ut fra Spania, men Amerika.

Álvaro de Saavedra fikk kommandoen, og han beviste snart at selv om skipene seilte ut fra Mexico, var det mulig å finne strømmene som hadde ført Magellan over Stillehavet.

En voldsom storm senket imidlertid to av skipene hans nær Marianene, og bare Saavedras eget fartøy nådde Krydderøyene og de strandede spanske sjømennene.

Her var 40 mann ekstra imidlertid ikke nok til å gjøre en forskjell i kampene mot portugiserne, så de la Torre anmodet Saavedra om å hente flere tropper i Mexico.

Ingen hadde imidlertid utforsket om det fantes strømmer og vinder som kunne føre skip tilbake over Stillehavet. Saavedra måtte derfor prøve seg fram mens forrådet hans raskt forsvant.

Den modige kapteinen døde under strabasene, hvoretter mannskapet hans returnerte til de la Torre og ble tatt til fange av portugiserne.

Kort etter oppga den spanske kongen sitt krav på Krydder-øyene. I bytte fikk han den portugisiske kongens søster som brud.

Tross den rojale byttehandelen hadde Spania på ingen måte gitt opp Columbus' drøm om å nå Kina. Og målet var ganske nært: Magellan og Loaísa hadde påvist at det lenger nord fantes øyer som portugiserne ikke var interessert i.

Saavedra hadde dessuten demonstrert at det var mulig å sende en ekspedisjon til Asia direkte fra Mexico – og dermed unngå den lange og farefulle reisen over Atlanterhavet og gjennom Magellanstredet.

Fremtidige oppdagelsesreiser til Det fjerne østen ville bli betydelig kortere.

Villalobos møtt av kraftig motstand

Den neste ekspedisjonen ble ledet av Ruy López de Villalobos. Hans instrukser var å finne sjøveien fra Mexico til øyene rundt Cebu, som Magellan hadde oppdaget 21 år tidligere.

Her skulle han etablere en koloni som kunne handle med kineserne. I 1542 satte Villalobos seil fra Mexico med seks skip og nesten 400 mann.

Dessverre feilberegnet han både størrelsen på Stillehavet og behovet for proviant. Spanjolene var derfor radmagre og avkreftede da de omsider kom fram.

Til ære for den spanske kronprinsen Filip navnga Villalobos øyene Las Islas Filipinas – Filippinene.

Den innfødte befolkningen var imidlertid ikke innstilt på å brødfø så mange fremmede, og de utsultede spanjolene grep til våpen for å tvinge dem.

Plyndringstoktene ble møtt av kraftig motstand, og i ett angrep alene mistet 50 spanjoler livet. Etter to år oppga Villalobos forsøket på å erobre Filippinene på tom mage.

I januar 1544 seilte han mot Krydderøyene for å proviantere hos vennligsinnede fyrster som tidligere hadde støttet spanjolene i kampen mot Portugal.

Gjensynet med øyene ble imidlertid kortvarig, for snart troppet portugiserne mannsterkt opp og forlangte at Villalobos skulle forlate området.

Den spanske kommandøren hadde sendt et skip for å hente hjelp i Mexico, men motstrømmer og sterk passatvind tvang fartøyet til å snu.

Den 18. februar 1546 måtte Villalobos derfor overgi seg. Ulykkeligvis overdro han skipene sine til portugiserne og seilte under arrest mot India.

Så langt nådde han dog aldri. Villalobos døde av tropiske sykdommer i april 1546 på krydderøya Ambon.

Historikerne vet i dag ikke hvor mange av Villalobos' opprinnelige 400 besetningsmedlemmer som nådde hjem til Spania om bord på portugisiske skip, bare 20 er navngitt i spanske kilder.

Spania ga aldri opp

Dette alvorlige tilbakeslaget avskrekket imidlertid ikke spanjolene. Dertil var den forventede gevinsten for stor, hvis de nå skulle lykkes i å få fotfeste på øyene nær Kina.

I 1556 arvet Filip den spanske tronen og beordret som Filip 2 en ny ekspedisjon utrustet og fylt med våghalser.

Takket være erfaringene fra Magellans, Loaísas, Saavedras og Villalobos' ekspedisjoner, hadde spanjolene nå langt større kunnskap om Stillehavet og øyene ved enden av det enorme oseanet. Det avgjørende gjennombruddet var nært forestående.

Ekspedisjonsleder Miguel López de Legazpi var en grundig mann som hadde studert sine forgjengeres loggbøker og feil nøye.

Den 21. november 1564 stevnet hans fem godt forberedte fartøyer ut fra den meksikanske byen Navidad.

Legazpi hadde kommandoen over 350 mann og hadde også med seg en munk som skulle vise seg å bli ekspedisjonens viktigste medlem: Andrés de Urdaneta.

20 år tidligere hadde munken vært skriver under Loaísas ekspedisjon – og hadde endt med å tilbringe åtte år som portugisernes fange på Krydderøyene.

Urdaneta hadde blitt lokket om bord av Legazpi med falske løfter. Ekspedisjonslederen hadde forklart at flåten skulle til den store øya Ny-Guinea, som Saavedra hadde beskrevet.

Her ventet tusenvis av innfødte på å konvertere til kristendommen, lovet Legazpi.

Ny-Guinea lå øst for skillelinjen som delte verden i en portugisisk og en spansk interessesfære, og Urdaneta ville derfor ikke komme til å delta i ulovligheter.

Først langt ute på havet ble bedraget avslørt da Legazpi leste opp sine kongelige ordrer. De befalte ham å seile direkte til Filippinene, der det heldigvis også levde mange hedninger som Urdaneta kunne omvende.

Etter 93 dagers seiling preget av nitid kartlesing og målinger av solhøyder, ankret Legazpis flåte opp ved Marianene for å proviantere.

De hvites ankomst førte til kamper med de innfødte, og spanjolene brente ned flere landsbyer.

Den 13. februar 1565 nådde spanjolene den filippinske øya Samar, og til samtidens store forbløffelse hadde ingen av Legazpis menn sultet i hjel eller dødd av skjørbuk.

De filippinske øyene bød på rike muligheter for å alliere seg med den ene lokale fyrsten for å beseire en annen, og på denne måten sikret Legazpi seg mange allierte.

På øya Cebu grunnla han en koloni og utforsket derfra øygruppen som han ifølge den spanske kongen skulle regjere som guvernør.

Første del av ekspedisjonen var altså en suksess, nå ventet den minst like farlige andre halvdelen: å finne sjøveien tilbake over Stillehavet.

Munk fant veien tilbake

Legazpi sendte sin dyktigste navigatør, munken Urdaneta, av gårde for å finne og nøye notere en seilbar rute mot øst.

Portugisiske sjømenn hadde lenge visst at Atlanterhavets strømmer førte skip i en stor bue ned langs Sør-Amerikas østkyst, over Atlanterhavet, opp langs Afrikas vestkyst og tilbake til Portugal. Urdaneta mente at de samme forholdene burde eksistere i Stillehavet.

Men havstrømmene mot øst var vanskelige å finne. Urdaneta seilte nordover i flere uker inntil han 3000 km fra Filippinene fant dem utenfor kysten av Japan.

Mens forsyningene begynte å ta slutt, sikksakket skipet seg forbi de verste stormene og nådde Amerikas stillehavskyst utenfor det nordlige California.

En rekke sjøfolk døde av sult og skjørbuk underveis, og ved ankomsten til Mexico var resten så svekket at Urdaneta måtte kaste anker selv. Da hadde han reist 14.000 km på 130 dager.

Underveis hadde munken målt avstanden til kjente himmellegemer flere ganger om dagen med sitt astrolabium – forløperen til sekstanten.

Hver måling ble skrevet ned i skipets loggbok, og Urdaneta kunne derfor beskrive ruten sin helt nøyaktig.

Dermed var siste skritt tatt i erobringen av Stillehavet. 73 år etter at Columbus hadde seilt til Amerika, kunne drømmen hans om å handle med Kina endelig realiseres.

De neste 250 årene fulgte spanske skip Urdanetas rute hjem fra Filippinene. Varer kjøpt fra kinesiske kjøpmenn ble seilt til vestkysten av Mexico, fraktet med karavane til havner i Karibia og derfra sendt til Europa.

Spania fikk aldri en egentlig koloni i Kina, mest fordi det ikke var nødvendig. Filippinene viste seg å være et ideelt sted for å sikre seg rikdommene i Asia.