Svensker på katastrofekurs mot Nordpolen

Styrelinene faller i havet

«1, 2, 3! Kapp linene», roper Andrée.

I det samme lar de tre hjelperne øksene falle mot bakken og kapper fortøyning­ene. Gondolen gjør et kraftig rykk idet ballongen hever seg opp over ballong- husets avskjerming og gripes fatt i av den voldsomme vinden.

«Leve gamle Sverige», roper Andrée da han selv, Nils Strindberg og Knut Frænkel stiger opp mot himmelen.

Flere av tilskuerne legger merke til at 24 år gamle Strindberg akkurat da feller en tåre. Han er kjent som en følsom sjel med interesse for filosofi og fotografering, og er utvalgt til ekspedisjonen for å dokumentere den historiske reisen med kameraet sitt.

Overfor ham står 27-åringen Knut Frænkel, som har en mer praktisk tilnærming til livet. Han er et utpreget friluftsmenneske og en eventyrer, og har blant annet arbeidet med å bygge ut det svenske jernbanenettet.

Felles for de to er at de har en ubetinget tillit til ekspedisjonsleder Andrée, en karismatisk og pasjonert mann med store drømmer.

Han er inspirert av science fiction-forfatteren Jules

Vernes eventyrlige romaner, og selv om Andrée er utdannet ingeniør lar han sjelden fakta stå i veien for planene.

Den bristen merker de tre ekspedisjonsdeltagerne allerede få sekunder etter avgang.

Gondolen driver riktig nok ut over havet som planlagt, men de lange styrelinene som Andrée har testet seg frem til, er altfor tunge og får ballongen til å vri seg rundt og tippe faretruende.

Helningen gjør at ballongen plutselig trekkes ned mot havet.

Fra land ser forsamlingen av arbeidsfolk og journalister forferdet at gondolen treffer vannet, før de tre om bord desperat forsøker å kaste noe av ballasten over bord for å få ballongen til å stige igjen.

Akkurat da vikler styrelinene seg ut av hengslene og faller i sjøen.

Uten styreliner og uten de store mengdene ballast stiger ballongen igjen – denne gangen med rakettfart, til den når en høyde på omtrent 700 meter og bare kan skimtes som en liten prikk langt ute over fjorden.

Ballongen flyr i feil retning

Øyenvitnene er enige om at Andrée nå bør nødlande på en av de små øy-ene utenfor kysten. Uten styreliner har Andrées luftballong gått fra et avansert luftfartøy til bare å være en ballong som driver tilfeldig ut over Polhavet.

Ingenting skjer. Besetningen på et norsk marinefartøy er de siste som får et glimt av ballongen da den få minutter senere forsvinner ut over horisonten.

Til tross for de dårlige utsiktene er humøret høyt om bord på luftballongen.

«Reisen går foreløpig bra. Været er herlig. Humøret utmerket». Det er den korte beskjeden som legges i en bøye og slippes i havet noen timer etter avgang fra Danskøya.

Dagboknotatene viser at de binder sammen restene av styrelinene til en enkelt slepeline på vel hundre meter. Deretter skåler de i medbrakt øl og prøver å få litt søvn.

Samme natt – like etter midnatt – løyer vinden, og ballongen glir inn i skyggen av en enorm skyformasjon. Besetningen befinner seg nå i en grøt av tåke og tussmørke. Temperaturen faller jevnt, og det samme gjør ballongen.

Den daler langsomt ned gjennom tåken, helt til slepelinen treffer et isflak. Andrée, Strindberg og Frænkel må kaste 25 kilo ballast over bord for at ballongen skal holde seg i luften.

Og for å gjøre vondt verre begynner ballongen plutselig å bevege seg sakte mot vest – i feil retning.

Neste morgen er tåken nesten borte, og de tre i gondolen prøver å holde humøret oppe ved å koke kaffe i et spesialkonstruert apparat. Innretningen fylles først med vann og kaffe før den senkes ned gjennom to gulvluker og blir hengende og dingle åtte meter under gondolen.

Her tennes spritflammen med en sinnrik mekanisme i trygg avstand fra den hydrogenfylte ballongen og slukkes senere ved at mennene blåser luft gjennom en gummislange.

Mens de nyter kaffen, blir det stadig mer is i havet under dem, og flakene samles til større og større områder med pakkis.

Rundt klokken 14 har tåkedisen gjort ballongduken og linene tunge av væte – til sammen over ett tonn vann ekstra å slepe på. Ballongen har problemer med å holde seg svevende, og en time senere dunker gondolen to ganger mot isen i en fart på rundt 10 km/t.

«Kast ballast», roper Andrée, og de kaster 25 kilo sand, et lite anker og forskjellige mindre liner over bord. Like etter kappes også en ballastline på rundt 50 kilo. Høyden er nå i gjennomsnitt 50 meter, men ustabil.

Allerede klokken 17 kastes også den store bøyen som skulle ha markert ekspedisjonens erobring av Nordpolen. Fra dette tidspunktet handler alt om å holde ballongen i luften, selv om skipperen Andrée stadig håper på et mirakel.

«Det er virkelig snålt å sveve her over Polhavet. Vi er de første som befinner oss her i ballong. Hvor raskt vil noen komme til å følge oss? Vil vi bli sett på som galninger, eller vil andre følge vårt eksempel?» undrer Andrée seg i dagboken i de få timene med pause mellom gondolens berøring med isen.

Ekspedisjonen strander på isen

Svaret gir seg selv allerede neste dag, da gondolen humper over isen, og Strindberg til slutt blir så sjøsyk at han kaster opp.

Sandsekker, proviant og utrustning kastes over bord, men det hjelper ikke. Vinden er svak, og luftfuktigheten så høy at oppdriften helt har forsvunnet. Etter 65 timer og 33 minutter må ballongen nødlande på Polhavet – 480 kilometer fra Danskøya og omtrent 600 kilometer fra Nordpolen.

Den ambisiøse ekspedisjonen er en fiasko.

«Ja, nå vet din Nils hvordan det er å gå på polarisen», skriver Strindberg etter nødlandingen i et dagboknotat henvendt til sin forlovede, Anna.

De neste dagene har de tre det travelt med å pakke proviant over på de medbrakte pulkene og montere den vesle jollen Andrée har fått spesialbygd til turen.

Ingen er lenger i tvil om at ekspedisjonen til Nordpolen er over, og at de nå må dra tilbake mot sør for å redde livet. Men det er tydelig at ingen av de tre mennene har tenkt nok på denne delen av ferden.

Særlig de små pulkene viser seg å være upraktiske og altfor spinkelt konstruert. Isens overflate er tung og våt, og ekspedisjonen er omringet av 20-25 meter høy skruis på alle kanter.

Det er bare så vidt de greier å ta seg over barrieren med pulkene, som er lastet med over 200 kilo proviant og utstyr.

Andrée skyter en isbjørn

Allerede den første dagen til fots glir Strindbergs pulk sidelengs ned i et hull, og han må stå i isvann til knærne for å trekke den opp igjen og redde utstyret sitt.

At isen mange steder er brutt helt opp med meterbrede renner av åpent vann mellom, gjør det ikke enklere å ta seg frem.

Her må Andrée, Strindberg og Frænkel forsøke å hekte båtshaker i små isflak og deretter skyve dem sammen, slik at de får laget en smal bro av gyngende flak som de kan trekke pulkene sine over.

Andre ganger er rennene ganske enkelt for brede, og da må de pakke utstyret over i den vesle båten og padle frem og tilbake for å få alt med.

Nettene er til gjengjeld levelige. Bunnen av teltet er dekket med samme materiale som ballongen er laget av – silke og gummi – og soveposene er fôret med reinsdyrskinn.

Dessuten hadde de rikelig proviant med i ballongen, og kan derfor hver kveld innta et solid og velsmakende måltid bestående av blant annet smør, kondensert melk, kjøttsuppe og kaffe eller saft og vann.

Snart kan de dessuten supplere de overdådige måltidene med isbjørnkjøtt. Andrée skjøt den første bjørnen allerede før de dro av sted fra ballongens landingsplass.

Bjørnen dukket plutselig opp om ettermiddagen, da Andrée gikk alene for å rekognosere. Han hadde tilfeldigvis med seg Remingtonriflen og traff dyret perfekt i halsen.

De tre mennene var strålende fornøyd, og Strindberg hadde overskudd til å finne frem kamerautstyret før de stilte seg opp etter tur i triumferende positur foran bjørnen.

Kjøttet er godt, men det er tungt, og 26. juli 1897 – bare fire dager etter at de startet isvandringen – går den ene pulken i stykker på pakkisen.

Mennene innser at de sleper med seg altfor mye, og velger å sette igjen en stor del av provianten. Dermed har de bare mat til i alt 45 dager. Forsyningene skal suppleres med sel og isbjørn som de satser på å skyte underveis.

Isen flyter motsatt vei

Mens de kjemper seg mot sør over isen, glir august over i september, og den arktiske vinteren nærmer seg. Vinden tiltar og skifter hele tiden retning, i tillegg sliter ekspedisjonen på grunn av kraftig snøfall og synkende temperaturer.

Andrée, Frænkel og Strindberg kjemper seg frem over Polhavet i retning øya Nordaustlandet, mens pulkdragene langsomt borer seg lenger og lenger inn i huden og etterlater åpne kjøttsår.

Alle tre har kraftig diaré og kjemper konstant med voldsomme kramper på grunn av overanstrengelse. Også føttene, som ofte er våte og kalde, begynner å gi etter.

«Frænkels fot gjør at han ikke kan trekke kjelken, og Strindberg og jeg måtte bytte på å gå tilbake og hente nok en pulk», skriver Andrée i dagboken.

Ekspedisjonens verste fiende er imidlertid drivisen. Den er en faktor de tre eventyrerne overhodet ikke hadde regnet med da de for snart to måneder siden steg forventningsfullt til værs fra Svalbard.

Ofte kjemper de seg innbitt frem over isen i dagevis – bare for så å peile seg frem til at de ikke har beveget seg mer enn to kilometer fra utgangspunktet, fordi ismassen de har gått på i mellomtiden har beveget seg raskt i stikk motsatt retning.

Drivisen beveger seg så fort at den utmattede ekspedisjonen mister håpet om å nå frem til Svalbard før vinteren.

«Den 12. og 13. september måtte vi ligge stille i en voldsom nordvestlig vind, og vi innså at vi må finne oss i det uunngåelige: å overvintre på isen», skriver Andrée midt i september.

Havstrømmen snur mot sør

Som forberedelse til vinteren begynner Andrée, Strindberg og Frænkel å bygge en romslig, hyttelignende iglo på isen.

Den skal reises på et stort, omtrent halvannen meter tykt isflak, og bygges opp langs en fremskutt isblokk som skal utgjøre en av de fire veggene.

En tegning i en av dagbøkene viser at igloen skal være 3,5 meter bred og nesten seks meter lang og ha flere rom. De skal ha plass til matlager, et kombinert kjøkken og oppholdsrom samt et soverom.

Mens de strever med igloen er havstrømmen endelig med dem, og ekspedisjonen driver snart i god fart mot sør. 17. september får de plutselig land i sikte.

På omtrent ti kilometers avstand kan de ane konturene av Kvit­øya, en liten, forreven øy nordøst for Nordaustlandet.

De forpinte mennene er ekstatiske over synet av land, men besinner seg raskt. Øya er helt ubeboelig, og hvis de går i land, vil de miste det vesle håpet de har om at isen skal føre dem til Svalbard i løpet av vinteren.

De bestemmer seg for å bli på isen, men snart begynner de å krangle. Alle tre er voldsomt plaget av dårlig mage, smertefulle kramper og merkverdige sår på kroppen, og særlig Frænkel er på sammenbruddets rand. Tanken på å flyte rundt på et isflak i åtte-ni måneder til er uutholdelig.

Kjempeigloen raser sammen

Endelig, 1. oktober 1897 – etter 14 dagers hardt arbeid – er den store igloen nesten ferdig.

De døper den «Hjemmet» og kryper fornøyd og utmattet inn i det lune mørket for å hvile seg. De rekker imidlertid aldri å få sovet ut. Tidlig om morgenen hører de plutselig et voldsomt brak, og det halvannen meter tykke isflaket igloen står på sprekker opp på kryss og tvers.

Vannet fosser inn i snøhytten, og de tre kommer seg lynraskt opp av soveposene og ut på isen.

Her ser de isflaket dele seg i utallige små stykker og kjelken og provianten deres flyte rundt på flere forskjellige isflak.

Nå har de ikke noe valg. Etter flere timers arbeid får de samlet sammen utstyret og begir seg langsomt inn mot Kvitøya. Flere ukers slitsomt arbeid med igloen er bortkastet, og ekspedisjonen har nå mistet håpet om å drive mot sør i løpet av vinteren.

Stemningen har aldri vært dårligere. Alle tre skriver fremdeles i dagbøkene sine, men nå er beretningene temmelig usammenhengende, og vitner om at kreftene er i ferd med å ta slutt.

Mange av de siste sidene er dessuten revnet eller helt utvisket.

Det siste notatet i Andrées dagbok er fra 5. oktober 1897, og dokumenterer at ekspedisjonen når frem til Kvitøya.

Notatet fortsetter med flere bruddstykker av setninger:

«Dagens energiske arbeid [...] midt om natten og [...] nordlys verken [...] varmet. Kokeapparatet [...]».

Det løsrevne notatet blir det siste livstegnet fra Andrées tragiske luftballong-ekspedisjon til Nordpolen.