Polarforsker Thomas Poulter er stolt da han den 24. oktober 1939 setter seg bak rattet i sitt futuristisk utseende kjempekjøretøy Antarctic Snow Cruiser.
Det 37 tonn tunge vidunderet har han utviklet ved Armour Institute of Technology i Chicago, der ingeniørene har gitt det kjælenavnet Pingvinen. Nå skal giganten bare kjøres til havnebyen Boston for å delta i en storstilt polarekspedisjon som snart letter anker.
Da Poulter ruller ut i Chicagos gater, stimler tusenvis av innbyggere til for å se oppfinnelsen som skal sikre USA en bit av Antarktis.
Journalister og fotografer flokkes om det 17 m lange kjøretøyet, som ifølge ingeniørene kan forsere brede bresprekker, men allerede etter åtte timers kjøring holder det på å gå galt for prestisjeprosjektet. Like utenfor byen Fort Wayne i Indiana mister Pingvinen veigrepet da det begynner å regne.
Ifølge en avis minner Poulter om en besatt organist mens han prøver å redde situasjonen ved febrilsk å dreie på rattet og rive i håndtakene inne i førerhuset.
Polarkjøretøyet skulle komme seg fra Chicago til havnebyen Boston for egen maskin, men både i Fort Wayne og Lima i Ohio rammes kjempen av uhell.
De første skeptikerne melder seg: Hvis Antarctic Snow Cruiser er vanskelig å styre på en regnvåt amerikansk asfaltvei, hvordan skal kjøretøyet noen gang kunne nå Sydpolen?
Snart dukker det opp flere problemer som forvandler triumftoget for amerikansk teknologi til en nasjonal ydmykelse. I mellomtiden holder folk i land med stolte polartradisjoner på å dø av latter.
Tur i grøfta vekker bekymring
Poulter må skynde seg, for det er hele 1640 km til Boston, men han må være forsiktig. Hastverk har preget produksjonen av The Penguin, og det har ikke engang vært tid til å prøvekjøre monsteret på snø. Ved byen Lima i Ohio går det galt igjen.
Poulter treffer en bro over motorveien, og sammenstøtet sender polarkjøretøyet ned i en grøft der det står bom fast i tre dager.
På vei til Boston blir Pingvinen testet i sanddynene langs Lake Michigan i Gary, Indiana. Poulter ser fortvilet på mens de kolossale hjulene graver seg stadig dypere ned i sanden.
Forsinkelsen er kritisk, for Pingvinen ligger allerede langt etter timeplanen – Poulter har ikke på noe tidspunkt klart å presse monsteret opp i de lovede 48 km/t. Gjennomsnittsfarten er 32 km/t når han ellers kjører.
I stedet for åtte dager viser det seg at turen til østkysten tar tre uker. Ved den minste stigning faller farten drastisk, og nær millionbyen Boston forårsaker Pingvinen USAs hittil største trafikkork med 70 000 bilister. Foran dem snegler Poulter seg av sted i 16 km/t.
Bare to dager før avreisen når Antarctic Snow Cruiser havnen og blir heist om bord på ekspedisjonens skip North Star.
For en stund er motgangen glemt, nå er den geniale oppfinnelsen på vei til sitt rette element, mener Poulter. Han er overbevist om at ekspedisjonen får stor nytte av den rullende polarbasen i det menneskefiendtlige Antarktis. Nær Sydpolen kan temperaturen falle til minus 80 grader, og det blåser iskalde vinder med opptil 300 km/t.
Poulter vet hva han snakker om. Han har deltatt på to tidligere polarekspedisjoner, og en av gangene holdt han på å omkomme.
Thomas C. Poulter (til venstre) og lederen av polarekspedisjonen, admiral Richard E. Byrd. Sammen gjennomførte de tre mer eller mindre vellykkede ekspedisjoner til Antarktis i årene 1928 til 1939.
Utfordringene på klodens sørligste kontinent er så enorme at bare legendariske Roald Amundsen slapp levende fra å nå frem til Sydpolen.
Luksuskjøretøyet Pingvinen skal skrive amerikanerne inn i historiebøkene og kopiere nordmannens bedrift. På en og samme tid skulle Antarctic Snow Cruiser være et mobilt laboratorium og et lunt hjem for fem forskere.
Om bord er det proviant og drivstoff for ett år, noe som ifølge beregningene er nok til å bringe dem til Sydpolen og tilbake igjen.
Mens North Star seiler gjennom Panamakanalen og krysser Stillehavet, vender optimismen tilbake. Pingvinens utvendige høyttaler viser seg å være et utmerket tidsfordriv.
«I går kveld holdt vi en av våre spesielle ønskekonserter. Jeg hadde ønsket meg to sanger, og de spilte dem begge», skriver en av ekspedisjonens deltakere, geologen Charles F. Passel, i dagboken sin.
Landgangsbroen knekker
Passel skriver jevnlig i dagboken om Pingvinen. Ifølge ham gleder alle seg til å komme i land, men her melder problemene seg for alvor.
VIDEO: Giganten var bygget for å imponere
Da skipet ankommer Hvalbukta 2000 km sør for New Zealand, er alles øyne rettet mot Pingvinen. Poulter setter seg bak rattet, mens polarekspedisjonens leder, admiral Byrd, troner oppe på taket.
Mannskapet har bygget en improvisert landgangsbro av tungt tømmer. Tvers over dem er det lagt tykke telefonstolper så de danner en rampe.
Da Poulter ruller nedover den, knirker treverket under kjøretøyets enorme vekt. Brøkdeler av et sekund senere knekker telefonstolpene under høyre forhjul som fyrstikker.
Pingvinen krenger faretruende, og i et kort øyeblikk er noen oljetønner under rampen det eneste som forhindrer at prestisjekjøretøyet styrter ned på isen. Med sine 37 tonn vil Pingvinen trolig gå rett gjennom og synke til bunns i det kalde havet.
«Det var nære på at admiralen ble sendt på en flytur», minnes Charles F. Passel.
Poulter gjør et desperat forsøk på å redde situasjonen. Han presser gasspedalen i bånn og braker nedover rampen.
«Mens treet fortsatte å knekke under henne, fikk den økte farten henne fremover, og da hun traff snøen, fortsatte hun nesten en mile lenger fremover», skriver Passel.
Antarctic Snow Cruiser rullet i land på den delen av kartet som her er merket med hvitt. USA satset på å gjøre området amerikansk.
USA ville ha en bit av Antarktis
I 1939 henger USA etter i kappløpet om Antarktis, som antas å skjule verdifulle råvarer som kull og olje. Vellykket utforskning av kontinentets vestlige stillehavskyst skal gjøre området amerikansk.
Stormakter som Frankrike og Storbritannia gjør sammen med Australia, New Zealand og Norge allerede krav på store deler av Antarktis. Og siden 1938 har Nazi-Tyskland holdt på å utforske et område i nord.
Derfor utruster amerikanerne United States Antarctic Service Expedition med admiral Byrd i spissen for 125 mann. Tanken er å etablere to permanente baser i et hittil uutforsket område hvis kystlinje strekker seg langs Stillehavet – fra et område sør for New Zealand til spissen av Sør-Amerika.
Planen om å erobre en bit av ismassene lykkes imidlertid aldri. I 1961 legger en internasjonal traktat ned forbud mot å utnytte Antarktis til militære formål og utvinning av råvarer. Traktaten slår også fast at ingen kan gjøre krav på deler av kontinentet.
Etter den alt annet enn grasiøse landgangen skal Antarctic Snow Cruiser for første gang måle krefter med is og snø.
Beslutningen om å gjøre kjøretøyet til en avgjørende del av admiral Byrds tredje antarktiske ekspedisjon ble tatt så sent at det måtte bygges i all hast over sommeren. Derfor har ingen utprøving på snø vært mulig.
Til tross for ulykkene på amerikanske motorveier håper Poulter fortsatt at Pinvingen kan leve opp til kjælenavnet. I likhet med de hardføre dyrene er kjøretøyet hans bygd for å kunne forsere hindringer.
Den skal kunne forsere dype bresprekker. Men amerikanerne innser raskt at Antarctic Snow Cruiser er omtrent like god til å kjøre på snø som pingviner er til å fly.
Dekkene viser seg å bli en betydelig del av problemene. De er enorme, men glatte.
VIDEO: Bresprekker var ikke noe problem. I teorien
Pingvinen kunne skiftevis trekke hjulene opp under seg når den skulle forsere isbreer, men manøveren krevde at dekkene fikk feste i snøen.
Til tross for at traktordekk med mønster for lengst er oppfunnet og brukes i all slags vær i USA, kjører Antarctic Snow Cruiser på glatte sommerdekk.
Tanken er at det ikke skal samle seg isklumper på dem. Det gjør det heller ikke, men de fire hjulene snurrer rundt uten å få grep og må utstyres med snøkjettinger.
Kjempen har krefter som en dverg
Men glatte dekk er bare én av grunnene til at Pingvinen ikke kan bevege seg noe særlig i Antarktis. Kjøretøyet er en hybrid som bruker diesel til å drive fire elektriske motorer. De får hvert sitt hjul til å gå rundt. Designet betyr at giganten kan klare seg uten girkasse og drivaksel, som ville ha tatt mye plass. Men oppfinnsomheten har sin pris: Elmotorene er altfor svake.
Til sammen har Pingvinen bare 8 hestekrefter pr. tonn – til sammenligning har en T-Ford fra 1930-årene ca. 30, og en av dagens Smart-biler har 75 hk pr. tonn.
Amerikanerne har med andre ord sendt en koloss med mindre kraft enn en veteranbil til et av verdens mest ekstreme klimaer.
Poulter prøver desperat å finne en løsning. Reservehjulene løftes ut av bagasjerommet med den innebygde kranen og monteres som tvillinghjul foran, men det er ingen hjelp i det.
Kjempen er tyngst bak, så når bakhjulene i stedet får de to reservehjulene montert og sjåføren rygger, klarer han til slutt å få Pingvinen til å bevege seg på isen.
Men det viser seg snart at det er en dårlig idé å stoppe. Kjøretøyets enorme vekt presser sammen snøen under dekkene slik at det oppstår små fordypninger, som det koster Poulter stort besvær å komme opp av.
Bare ved å velge de absolutt flateste områdene å kjøre i klarer Pingvinen å rygge 148 km i en bue rundt den amerikanske kystbasen. Men selv ekspedisjonens største optimister er klar over at de 1200 km til Sydpolen er en umulig oppgave for Antarctic Snow Cruiser.
Vidunderet er sporløst forsvunnet
Drømmen om et mobilt polarlaboratorium er forvandlet til et smertelig mareritt.
Selv med tvillinghjul montert hadde Pingvinen vanskelig for å rikke seg av flekken.
Den store spetakkelet, som mest av alt minner om noe Petter Smart fra Donald Duck kunne ha konstruert, må en gang for alle parkeres ved kystbasen. Her må det ta til takke med rollen som platespiller for ekspedisjonens deltakere.
Amerikanerne ergrer seg, men snart overskygger utbruddet av 2. verdenskrig fadesen. Mens Japan begynner å true USAs interesser i Stillehavet, blir de 125 karene for sikkerhets skyld hentet hjem fra Antarktis. Pingvinen må stå igjen.
Små, billige Ferguson-traktorer overgikk amerikanernes kjempestore polarkjøretøy.
Fattigmannstraktor overgikk giganten
I 1958 lider amerikanerne den ultimate ydmykelsen da Antarctic Snow Cruiser må se seg slått av noe så enkelt som en traktor.
En polarekspedisjon med deltakere fra flere land i det britiske Commonwealth rekker frem til Sydpolen for første gang siden Amundsen i 1911 og Scott i 1912.
Legendariske Sir Edmund Hillary – mannen som først nådde toppen av Mount Everest – sitter i en av de tre ombygde Ferguson-traktorene som den såkalte Commonwealth Trans-Antarctic Expedition benytter seg av.
Little Grey Fergie, som Ferguson TE20 kalles, er nesten som et familiemedlem for hundretusener av bønder over hele verden på 1950-tallet. Den uslitelige traktoren viser seg å kunne forsere de fleste hindringer og fungerer upåklagelig i streng kulde.
Deltakerne på traktorekspedisjonen når ikke bare frem til Sydpolen. I løpet av 99 dager krysser de som de første hele Antarktis – en iskald kjøretur på 3473 km.
Året etter at 2. verdenskrig endte, vender en ny amerikansk ekspedisjon tilbake til Antarktis og finner Pingvinen. Men klok av skade lar forskerne kjøretøyet stå.
I 1958 finner en annen ekspedisjon kjempen, men siden har ingen sett den. Enten ligger Antarctic Snow Cruiser i dag begravd under snø og is, eller så har den forsvunnet på et smeltende isflak og ruster opp på havbunnen.