Venus sendte forskere ut i verden

Den engelske astronomen Edmond Halley har lagt frem en teori om at observasjoner av venuspassasjen fra forskjellige steder på jorden kan brukes til å beregne avstanden til solen, men han skal aldri få anledning til å se den sjeldne begivenheten selv.

Han er født cirka 17 år for sent til passasjen i 1639 og dør 19 år før Venus igjen tar en svingom foran solen i 1761. I et skriv til det vitenskapelige selskapet Royal Society skisserer Halley en detaljert plan for hvordan passasjene bør observeres av kommende generasjoner, og samtidig trygler han ennå ufødte astronomer om å dra til «verdens ende» for å se det ettertraktede skuet.

«Jeg vil igjen og igjen anmode nysgjerrige astronomer som, når jeg er død vil få muligheten for å gjøre disse observasjonene, om at de med mitt råd i tankene flittig vil vie seg til disse observasjonene. Og jeg ønsker dem all mulig hell og lykke», skriver Edmond Halley.

Og hell – pluss en god porsjon mot og tålmodighet – skal vise seg å være det Halleys arvtagere trenger mest av alt da de drar ut i verden i tiden opp mot
venuspassasjen i 1761.

Frankrike sender ut 32 observatører, Storbritannia 18, og også land som Danmark, Sverige, Russland, Tyskland, Irland og Italia deltar i prosjektet, som stort sett er finansiert med statlige midler.

På slede til Sibir

Utsendingenes oppgave er å sette opp observasjonsposter på utvalgte steder der Venus' vandring over solskiven kan betraktes. Datoen for venuspassasjen er 6. juni, og observatørene som skal reise lengst bort, må legge av gårde måneder eller år i forveien.

Ufred og uvær er bare noen av hindringene observatørene utsettes for. Særlig to franskmenn, Jean-Baptiste Chappe d’Auteroche og Guillaume le Gentil, må erkjenne at veien til visdom er kronglete og utfordrende.

Chappes mål er Tobolsk i Sibir, og han bruker fem måneder på turen. I en hestetrukken slede feier han over den tilfrosne elven Volga, som med Chappes ord er «glatt som glass», og gjennom tette, sibirske skoger.

Særlig utfordrende er den siste strekningen fordi en kombinasjon av plutselig mildvær og usedvanlig heftig vårregn har fått elvene til å gå over sine bredder og forvandle steppene til en ufremkommelig gjørmepøl. Men til slutt når Chappe frem – bare seks dager før venuspassasjen.

Befolkningen bak Uralfjellene tar ikke akkurat imot den uventede gjesten med åpne armer. De mistenker ham for å være en trollmann som påkaller onde krefter med sine snodige måleinstrumenter.

Når franskmannen retter instrumentene mot himmelen, blander han seg utidig i solens anliggender, og dermed er han skyld i de katastrofale oversvømmelsene som plager området, hevder de sinte kosakkene. En frimodig sjel blant de lokale advarer Chappe om at han bør ta sine forholdsregler mot den opphissede befolkningen.

Chappe tar takknemlig imot rådet og hyrer væpnede vakter som skal beskytte både ham og instrumentene hans døgnet rundt.

Likevel er han urolig og får knapt lukket et øye nettene før venuspassasjen.

«Folk er så rasende at de kan finne på hva som helst», noterer han nervøst. Chappe er også urolig for været, for hvis regnskyene blir hengende som et gardin foran solen, er hele reisen forgjeves.

Lørdag 6. juni våkner han til sin store lettelse opp til en strålende solskinnsdag, uten så mye som en bomullsdott på himmelen. Det er et ideelt observasjonsvær, og Chappe nærmest dirrer av forventning da Venus’ silhuett kommer til syne.

Dypt konsentrert – og omgitt av vaktene sine – foretar han målingene fra en nøye utvalgt bakketopp, og da passasjen er overstått, skriver han:

«Jeg fryder meg ved tanken på at mine observasjoner skal vise seg brukbare også for ettertiden, når jeg har forlatt dette livet».

Chappe slipper helskinnet hjem fra Tobolsk, og hans prøvelser blekner tross alt i forhold til kvalene hans landsmann Guillaume le Gentil må holde ut. Le Gentils destinasjon er den franske kolonien Pondicherry på den indiske østkysten, og ikke før har ekspedisjonen lagt Frankrike bak seg 26. mars 1760, så begynner ting å gå på tverke.

Monsunvinder blåser skipet ut av kurs, uvær herjer på havet i ukevis, og da le Gentil etter en farefull sjøreise omsider nærmer seg India, får han høre at engelskmennene har erobret Pondicherry.

Franskmannen blir nødt til å snu, så da dagen for venuspassasjen opprinner, befinner han seg på det verst tenkelige sted – midt ute i Det indiske hav på et gyngende skipsdekk, uten noen mulighet for å foreta presise målinger.

Irritert speider le Gentil opp mot den blå himmelen, der Venus så vakkert glir inn foran solskiven. I flere år har han sett frem til dette øyeblikket, og da det endelig inntreffer, kan han ikke gjøre annet enn å se passivt på.

Briter når knapt ut av havnen

Som le Gentil har den engelske astronomen og landmåleren Charles Mason sitt å hanskes med.

Sammen med kollegaen Jeremiah Dixon skal han seile til Sumatra i det nåværende Indonesia for å observere passasjen derfra, men skipet deres, HMS Seahorse, rekker bare så vidt å forlate havnebyen Portsmouth før det blir angrepet av en fransk fregatt.

I det heftige bombardementet som oppstår blir 11 britiske sjøfolk drept og 37 såret. Med et fartøy som knapt kan holde seg flytende, må britene søke tilbake til Portsmouth.

Rystet informerer Mason Royal Society om at ekspedisjonen er altfor risikabel og straks bør avlyses, og at han og Dixon «ikke akter å fortsette, uansett hvilke konsekvenser det måtte få».

Reaksjonen fra det kongelige selskap er utvetydig og kontant:

«Hvis De nekter å gjennomføre denne reisen, vil De kaste skam over ikke bare hele nasjonen og i særdeleshet Royal Society, men i enda høyere grad og langt mer skjebnesvangert over Dem selv».

Med truslene om både rettslig etterspill og et svertet omdømme hengende over seg, har ikke Mason og Dixon noe annet valg enn å dra til sjøs igjen. Men i stedet for å sette kurs mot Sumatra nøyer de seg med – under militæreskorte – å seile til Kapp det gode håp ved Afrikas sørspiss og observere venuspassasjen derfra under ideelle værforhold.

Så heldig er ikke franskmannen Alexandre Gui Pingré.

Han har blitt sendt på en barsk sjøreise til øya Rodrigues rundt 550 kilometer øst for Mauritius i Det indiske hav. Og selv om han før avreisen i november 1760 har tatt farvel med familie og venner i den tro at han ikke kommer til å overleve ekspedisjonen, når han destinasjonen i live – om enn sjøsyk og giktplaget.

Selve dagen for passasjen starter med et tett, mørkegrått skydekke over øya. Selv om det sprekker opp en kort periode utpå dagen, går Pingré glipp av mesteparten av forestillingen.

Som om ikke det var nok, blir de få målingene han tross alt får gjennomført unøyaktige fordi voldsomme vindkast river i de fininnstilte instrumentene hans.

På vei hjem fra sin mislykkede ekspedisjon mister Pingré skipet sitt til britene og blir seilt til Lisboa som krigsfange og satt i land der. Underveis søker han tilflukt i skipets spritbeholdning, for, som han skriver: «Alkohol gir oss den nødvendige styrke til å bestemme avstanden fra jorden til solen».

Målingene er en fiasko

I forhold til strabasene som Pingré og de andre globetrotterne har måttet utholde, er resultatene ikke noe å rope hurra for.

Da astronomer og matematikere analyserer observasjonene fra 1761, må de skuffet slå fast at passasjemålingene ikke bare er innbyrdes motstridige, i mange tilfeller er de også direkte ubrukelige.

Resultatet av beregningene er at avstanden fra jorden til solen er mellom 123 og 157 millioner kilometer. Dermed er usikkerheten faktisk større enn før de omstendelige observasjonene av venuspassasjen.

Fiaskoen legger imidlertid på ingen måte en demper på forskernes entusiasme. I stedet motiveres de av utsikten til å få rettet opp feil og mangler neste gang Venus passerer solen, nemlig 4. juni 1769. Passasjen i 1761 var bare en generalprøve. Den egentlige forestillingen finner sted i 1769, trøster de seg selv og hverandre med.

Blant de 151 offisielle observatørene som blir sendt ut denne gangen, er franskmannen Guillaume le Gentil nok den som er best forberedt. Etter nederlaget i 1761 ble han værende i India for å bruke ventetiden til neste passasje på å bygge et førsteklasses observatorium i India. Instrumentene har han testet flere ganger, og han har vedlikeholdt dem med største omhu.

Denne gangen ser suksessen ut til å være sikret: I hele mai er himmelen skyfri, og godværet fortsetter inn i juni. Da morgenen gryr på passasjedagen 4. juni, våkner le Gentil til nok en strålende dag.

Men akkurat da Venus er på vei inn foran solen, skyer det til. Det eneste le Gentil kan se i teleskopet sitt er med hans egne ord «en lysende hvithet på himmelen som antyder solens posisjon».

Først idet passasjen slutter etter 3 timer, 14 minutter og 7 sekunder, kan le Gentil igjen se solskiven. Franskmannen kan ikke fatte at han kan ha vært så uheldig, og i mer enn to uker synker han ned i dyp motløshet og sorg.

«Jeg har nesten ikke overskudd til å plukke opp pennen for å skrive i journalen, og flere ganger faller pennen ut av hånden når jeg skal rapportere til Frankrike om mine observasjoners skjebne», skriver han mistrøstig.

Le Gentils trengsler fortsetter da han like etter blir rammet av dysenteri og lenkes til sengen de neste ni månedene.

Da han omsider er på vei hjem til Frankrike, slår en orkan skipet hans til pinneved, og da han etter 11 år, 6 måneder og 13 dager omsider setter sine bein på fransk jord, oppdager han at slektningene hans for lengst har erklært ham død.

Huset hans i Paris er ribbet, og alt fordelt mellom arvinger og kreditorer.

Epidemi sprer død

Kollegaen Jean-Baptiste Chappe d’Auteroche, som dro til Sibir for å observere passasjen åtte år tidligere, har denne gangen dratt til California-halvøya.

Her viser været seg fra sin beste side på dagen for venuspassasjen, og Chappe kan senere konstatere at han har fått muligheten til å «gjennomføre de mest komplette observasjoner».

Mer rekker han ikke å skrive. Bare to dager senere rammer en dødbringende epidemi ekspedisjonen, og bare én av de knapt 70 deltagerne blir spart. Chappe bukker under 1. august 1769, men den eneste overlevende franskmannen sørger pliktskyldigst for å ta observasjonsdataene hans med tilbake til Paris.

Mens franskmennene er hjemsøkt av sykdom og død, er briten William Wales tross alt heldigere stilt.

Wales har ankommet Hudson Bay i Canada i august 1768 – i god tid før venuspassasjen – og allerede i september har vinteren gjort sitt inntog i området.

I januar 1769 er luften så bitende kald at en halvliters flaske brennevin fryser til is på fem minutter, ifølge notatene til Wales. «Etter bare to minutter ute i kulden er den allerede tykk som sirup», skriver han i journalen.

Da den arktiske vinteren omsider slipper taket og løvetennene står i blomst, forvandles ødemarken til en frodig idyll. Men det skal bli kortvarig. Hver årstid har sine plager, må Wales erkjenne. I stedet for snø og is er det nå svermer av mygg og fluer som gjør oppholdet ulidelig.

«Kanskje er vinteren når alt kommer til alt den mest behagelige tiden på året», bemerker han tørt.

Wales’ belønning for nesten et år i helvete er skyfri himmel på dagen for passasjen. Han får gjennomført målingene sine, og dermed er han betydelig heldigere enn landsmannen David Rittenhouse, som observerer fra Philadelphia.

I mer enn et år har Rittenhouse levd og åndet for å iaktta venuspassasjen, og på observasjonsposten er alt gjort klart til den store begivenheten. Men i samme sekund som planeten sniker seg inn foran solskiven, går briten i bakken med et brak.

Da han kommer til bevissthet igjen, er det avgjørende øyeblikket for lengst over – og Venus forsvunnet ut av Rittenhouses liv.

James Cook er i paradis

Den senere berømte oppdagelsesreisende James Cook befinner seg nærmest i et paradis da venuspassasjen inntreffer.

Med en delegasjon av forskere har han seilt til Tahiti i Stillehavet for å observere Venus, og da han ankrer opp ved tropeøya i april 1769, viser den seg å leve opp til alle forventninger om et solfylt paradis.

Øyboerne gir britene en varm velkomst. Mannskapet kommer overens med lokalbefolkningen fra dag én, og inngår vennskap som med Cooks ord «ikke er av platonisk natur».

Britene oppdager snart at tahitianerne har en forkjærlighet for metall. Kvinnene tilbyr seksuelle ytelser mot en spiker eller to, og Cook må til slutt forby folkene sine å handle med metall fordi han er redd de skal trekke så mange spikere ut av skipet at det faller fra hverandre. Samtidig vokter han som en hauk over måleinstrumentene han har med.

Venusobservasjonen skal foregå fra et lite fort på stranden, men han har knapt rukket å få satt opp kvadranten – et uunnværlig instrument til å måle himmellegemenes høyde over horisonten – før den er borte. Astronomen Charles Green går ut av sitt gode skinn da det går opp for ham hva som har skjedd.

Svingende med en pistol løper han rundt for å finne instrumentet, og til slutt greier han å spore det opp. På forbløffende kort tid er kvadranten plukket fra hverandre, men alle delene viser seg å være i god behold, og på dagen for venuspassasjen er den klar til bruk.

Cook og Green har ideelle værforhold under passasjen. Målingene deres er vellykkede, og dataene som Cooks ekspedisjon og de 150 andre offisielle
Venus-observatørene samler inn fra 77 forskjellige poster rundt på kloden, viser seg å være betydelig mer pålitelige enn resultatene fra 1761.

Riktignok spriker de fortsatt en del, og uflaks har definitivt satt en stopper for observasjoner flere steder, men etter at den franske astronomen Joseph Jérôme de Lalande har regnet på tallene, kommer han i 1771 frem til at middelavstanden fra jorden til solen er litt over 150 millioner kilometer.

Omsider har jorden fått en plass i solsystemet, og omsider er astronomene blitt belønnet for sin utrettelige innsats. En historisk milepæl er nådd, og den engelske astronomen Thomas Hornsby oppfordrer kollegene til å gi seg selv og hverandre en klapp på skulderen:

«Dagens lærde må gratulere seg selv for å ha kommet frem til en så nøyaktig bestemmelse av solens avstand som det trolig i sakens natur overhodet er mulig», slår han fast.