Vitus Bering: Den siste ferden

I 1741 legger Vitus Bering ut på karrierens verste oppgave. Han er kommandør i den russiske marinen, skal kartlegge Amerikas vestkyst og åpne for imperiets vekst østover. Men storm, skjørbuk og udugelige offiserer gjør ekspedisjonen til et mareritt.

Vitus Bering raser over mannskapet

Den gråblå tåken over havet får plutselig form og kontur, og avslører et storslått landskap. Fjelltopper dekket med is og snø rager mot himmelen så langt øyet rekker.

På skipet St. Peter bryter jubelen løs. Omsider er Amerika i sikte. Mennene griper begeistret hverandres hender, og hurraropene runger.

Et par av offiserene snur seg mot Bering for å trykke hånden hans, men kommandøren er allerede på vei vekk.

«De er som gravide skrytepaver, oppsvulmet av forventninger», raser han i lugaren sin, der hurraropene tydelig kan høres i bakgrunnen.

«De tenker ikke over hvor langt hjemmefra vi er, hvilke problemer vi kan få med å komme oss tilbake. Hvem vet, kanskje blåser det opp slik at vi ikke kommer oss tilbake. Vi kjenner ikke dette landet, og vi har ikke proviant til å overleve vinteren her».

Imperiedrømmene føltes som et press

Kommandør Berings bekymring er forståelig. Veien til det Amerika han og den 77 mann store besetningen nå – 16. juli 1741 – ser for første gang, har vært kronglete.

Det har gått åtte år siden Bering fikk i oppdrag av den russiske keiserinnen Anna Ivanovna å finne en rute til Amerika og kartlegge kysten.

Russland var da i full gang med å etablere seg som imperium, og et fotfeste i Amerika sto høyt på keiserinnens ønskeliste.

Bering har en komplisert oppgave foran seg. Først skal han sørge for at de to ekspedisjonsskipene, St. Peter (Svjatoj Pjotr) og St. Paul (Svjatoj Pavel), blir bygd i den sibirske ødemarken. Deretter må han fordele de knappe forsyningene, fordi en ekspedisjon mot Japan skal legge ut samtidig med hans egen.

  1. mai 1741 kommer Berings skip seg endelig av gårde, men med mindre proviant enn planlagt.

Etter bare åtte dager til sjøs kommer de to skipene bort fra hverandre i dårlig vær. De skal aldri møtes igjen.

St. Paul når frem til sørspissen av Alaska, men må snu på grunn av stormer og dødsfall blant besetningen.

Da St. Peter med Bering om bord endelig kommer i nærheten av Amerika, har det alt brutt ut skjørbuk blant mannskapet. Til tross for tilfredsstillelsen over å se land, vet Bering altfor godt at det er for tidlig å glede seg.

Lar det gå ut over vitenskapsmannen

Ekspedisjonen befinner seg i Alaskabukta, og etter fire dagers seilas langs kysten legger skipet til ved en øy som i dag heter Kajakkøya.

Her sendes sjøfolk i land etter ferskvann. En av vitenskapsmennene, Georg Wilhelm Steller – en tysk botaniker, zoolog og lege – går også i land.

På øya vokser det dypgrønn, frodig skog. Høyt over hodet på Steller vokser greinene på trærne inn i hverandre, og stammene er bemerkelsesverdig tykke.

Noe av barken er skåret av i mannshøyde. Her lever det altså mennesker, konstaterer vitenskapsmannen, som beveger seg raskt og oppmerksomt gjennom landskapet. Her – i felten – føler han seg hjemme.

På skipet er han et utskudd, en litt snål akademiker som det er lett more seg på bekostning av.

Han har måttet finne seg i mye; en gruppe sjøfolk kom for eksempel med et kart og spurte om det kunne stemme at de befant seg i Atlanterhavet – og om Maldivene ikke egentlig lå i Middelhavet og ikke i Indiahavet. Da han i fullt alvor hadde forsøkt å korrigere dem, holdt sjøfolkene på å falle om av latter.

Steller vet godt hvem det er som står bak «morsomhetene»: Bering.

Kommandøren har ingen respekt for hans møysommelige arbeid med å samle inn planter og beskrive dyrelivet. For Bering gjelder det å komme raskt fremover – frem på sjøen, frem i livet.

Dersom Steller har tatt spekulasjonene sine med seg i land, er de borte idet han oppdager et hull i bakken, dekket av bark.

Det er åpenbart de innfødtes matlager. I hullet finner han røkt laks, oppbevart i beholdere laget av bark, tørkede skudd og blanke, svarte pilekvister.

Han tar litt laks som han vil ta med tilbake til skipet, og legger igjen noe av det han – nettopp for tilfeller som dette – har tatt med som gaver til de innfødte; noen strimler kinesisk silke, to kniver, noen glassperler, tobakk og et par piper.

Fornøyd gjør Steller opp et lite bål, slik at han kan få seg en kopp te mens han tar noen notater.

Men han har knapt satt pennen til papiret før et par sjøfolk fra St. Peter dukker opp. De gir ham et brev fra Bering. Ordlyden er kort og uforskammet: «Se å få ræva med deg opp på skipet, ellers...».

Bering er ingen stor diplomat, og Steller må som vanlig fungere som lynavleder for kommandørens dårlige humør.

Russerne setter kursen for Vitus Bering

Bering er under press. Han er sjef for ekspedisjonen og har det overordnede ansvaret, men han er bundet på hender og føtter. Han er ikke engang kaptein på St. Peter.

Det er russeren Safron Khitrovo. Som danskfødt offiser nøt Bering stor respekt under Peter den store, som bevisst hentet inn dyktige utenlandske sjøfolk, men nå er tsar Peter død, og det er nye tider.

Frykten for fremmed innflytelse lurer alltid i Russlands ledende kretser. I marinen betyr det at skipssjefen – som ofte er utlending – har begrenset autoritet.

En annen offiser kan til enhver tid forlange å få innkalt et skipsråd, der viktige beslutninger kan stemmes over.

På den måten har marinen sikret seg at de russiske offiserene alltid vil få siste ord – ganske enkelt fordi de er i flertall.

Før avreise ble Bering underlagt en skipsrådsbeslutning om å følge en svært sørlig kurs til Amerika. St. Peter har dermed tegnet en stor bue i sjøen i stedet for å ta korteste rute. Selv med vinden i ryggen har turen til kysten av Nord-Amerika tatt seks uker.

Bering er bekymret. På hjemveien kommer de til å ha motvind det meste av tiden, og det er bare rundt ti uker til høststormene vil gjøre farvannene usikre i slutten av september.

Han har advart om at det er risikabelt å fortsette for lenge, men de andre offiserene i skipsrådet – ledet av kaptein Khitrovo og Berings egen nestkommanderende, Sven Waxell – insisterer på å fortsette kartleggingen av alaskakysten.

Skjørbuk bryter ut

Tilbake om bord i sin og Berings felles lugar koker Steller av raseri over kommandørens nedlatende ordre.

At Bering også blankt har avvist å rydde plass til kassene med bærbusker som han har samlet inn, gjør ikke saken bedre.

«I ren protest opptok jeg selv altfor mye plass», noterer Steller i journalen sin.

Bering har imidlertid annet enn plassforhold å tenke på. Kysten er full av overraskelser.

Småøyer og landtanger gjør reisen mye lengre enn de opprinnelig beregnede 1665 nautiske mil (knappe 3100 km, red.) som skiller Bering og besetningen hans fra hjemmehavnen i Kamtsjatka.

Rev og sandbanker gjør seilasen livsfarlig, ikke minst fordi det er tett regn og tåke i dette farvannet.

Besetningen må hele tiden la blyloddet gli ned mot bunnen for å kontrollere vanndybden. Skipet beveger seg langsomt langs kysten.

Selv Khitrovo begynner å bli betenkt. I loggboken sin noterer han at fem mann er «helt ute av stand til å gjøre tjeneste, og av de andre er 16 syke av skjørbuk, og hvis vi fortsetter å seile helt til sent på høsten, vil ikke disse mennene være i stand til å tjenestegjøre».

På ekspedisjonens 69. dag innkaller Bering, som selv er blitt syk, til et skipsråd.

Denne gangen går Khitrovo og Waxell med på å begynne på hjemreisen omgående, men beslutningen kommer for sent. En kritisk stor andel av mannskapet er allerede nede for telling.

Skjørbuken er alle sjøfolks skrekk. I løpet av åtte dager gjør sykdommen den som er angrepet, stadig svakere.

Til slutt er han så utmattet at han får problemer med å puste. Ansiktet blir gult, gommene blør, og tennene faller ut.

Pasienten har den visse død i vente. Selv om det er en skipslege om bord, er han helt hjelpeløs, for ennå kjenner ingen sykdommens årsak eller noen kur mot den.

  1. august legger St. Peter til ved en øy for å hente vann. Under lastingen blir de syke hjulpet i land for å få frisk luft.
  2. Men for en av dem, Nikita Shumagin, er det for sent. Han dør, og Bering avgjør at han skal begraves på øya, som han samtidig gir navnet Shumagin-øya.

Høsten nærmer seg. St. Peter går for full fart mot vest, da skipet blir rammet av en voldsom storm.

Steller forteller at vinden slår imot dem «med et så fryktelig, ulende raseri og vrede at vi hvert øyeblikk var i fare for å miste masten eller roret eller til og med skade selve skroget.

Bølgene slo som skudd fra en kanon, og vi fryktet hvert øyeblikk det siste, avgjørende slaget og vår død».

Steller er bekymret, og oppsøker en av skipets veteraner, den 70 år gamle navigatøren Hesselberg, men han har ingen trøst å komme med:

«I mine 50 år på sjøen har jeg aldri opplevd en slik storm. Jeg har heller aldri hørt om en som er så lang og kraftig», konstaterer han.

Fra tid til annen er bølgene så høye at skipet blir helt omsluttet av mørke.

Alle klamrer seg fast der de kan, enten i det gyngende infernoet i skipets indre, eller på dekk, der bølge etter bølge av iskald sjø skyller inn over relingen, mens regn og hagl pisker nådeløst i ansiktet på folkene som jobber på dekk.

Må gi fra seg kommandoen

Selv noen av de syke kryper opp fra skipets stinkende indre for å se med egne øyne at det virkelig er sant.

Skjørbuken herjer med full kraft, og nesten daglig blir en død sjømann svøpt i lerretsduk og overgitt til havet. Men for de levende er det nå endelig håp.

Etter stormen har vinden løyet, og skipet holder god fart mot Kamtsjatka, mot land – hjem.

Og ganske riktig. Foran dem ligger Kamtsjatka, det er de helt sikre på. Det er som om øyne som er sløret av sykdom og av brennevinet som blir delt rundhåndet ut på dekk, begynner å kunne skimte velkjente punkter langs kystlinjen i det fjerne.

Waxell og Khitrovo forlanger nok et skipsrådsmøte. Det blir holdt i Berings lugar, der kommandøren ligger syk og avkreftet i køyen.

Det er etter hvert så få friske om bord at alle som kan stå på bena er med på møtet.

De to allierte, Waxell og Khitrovo, vil ankre opp i en bukt, slik at besetningen kan søke tilflukt på land.

Bering holder fast ved det trygge alternativet. Skipet har ennå seks tønner vann om bord, og kan fremdeles seile. Ingen vet hva som venter dem der inne i det ukjente landet, selv om det virkelig skulle være Kamtsjatka.

St. Peter skal holde stø kurs og søke mot hjemmehavnen, slår kommandøren fast.

«Kan vi være sikre på at det er Kamtsjatka vi ser der inne?» spør en spak stemme.
«Landstripen ER Kamtsjatka – det skal jeg vedde hodet mitt på», sier Khitrovo høyt og med stor autoritet.

Den avkreftede Bering ber adjutanten sin ta ordet. Adjutanten forsøker å støtte sin øverstkommanderende, men stoppes av Khitrovo og Waxell, som fyker opp av stolene og går løs på ham. Adjutanten flykter så fort han kan, mens de to rasende offiserene lar skjellsord som «hund» og «kjøter» hagle over ham.

Bering synker tilbake i sengen, ute av stand til å holde grepet om møtet.

Alle i lugaren er musestille mens offiserene stemmer over beslutningen.

Flere beholder hendene senket og stirrer taust fremfor seg, men til tross for de blanke stemmene er saken klar. Khitrovo og Waxell har igjen fått viljen sin.

Det er 6. november, og katastrofen er et faktum. Det er akkurat her det går helt galt.

Steller kjemper mot skjørbuken

Skipet blir kastet rundt i brenningen mens det nærmer seg land. Som en liten kork spretter det av gårde på vannet, og to ganger slår skroget mot skarpe klipper og rev på havbunnen utenfor kysten.

«Det er ute med oss. Å, Gud, skipet vårt!» lyder et fortvilet rop.

I panikk tar mannskapet likene av de døde kameratene som de hadde planlagt å begrave i land, og velter dem ut over rekka for å lette skipet for så mye vekt som mulig.

To ganger på tolv minutter kaster besetningen ut et anker. Begge ganger ryker ankerkjettingen.

Fartøyet er ikke under kontroll, men som ved et mirakel blir det løftet gjennom på det eneste stedet der revet åpner seg nok til at et skip kan passere. Besetningen kaster et tredje anker, og endelig faller St. Peter til ro omtrent en halv kilometer fra kysten.

På et dekk badet i måneskinn puster Bering og de 65 andre overlevende ut etter den hasardiøse turen gjennom revet.

Tankene svirrer i kommandørens hode: 34 mann er så syke at de ikke kan gjøre noe som helst, skipet er svært medtatt, og den nåværende ankerplassen er ikke trygg hvis det kommer en ny storm. Og hvor er de? Kan de overleve?

Steller, som også er dypt bekymret og usikker på om de virkelig befinner seg ved Kamtsjatka, tar til sjømennenes forbløffelse plutselig styringen, og organiserer en tur i land.

Han vil prøve å avklare usikkerheten om posisjonen deres, skaffe ferskvann, skyte noe vilt og finne noen av urtene og plantene som han mener hjelper mot skjørbuk.

Steller gjennomsøker området systematisk. Landskapet er nakent, forblåst og uten trær.

Et sted finner mennene noen parallelle sanddyner med dype kløfter mellom. Steller kan se at med noen utgravde hull og et stykke seilduk som tak, vil det la seg gjøre å bruke kløftene som oppholdssted. Det er til en viss grad le for vinden, og med en bekk like i nærheten vil de ha tilgang til friskt vann.

Så langt er Steller tilfreds, men turen i land gjør ham likevel mer bekymret. Alt tilsier at dette ikke er Kamtsjatka. Han tror de er på en øy.

Den 10. november blir Bering båret opp til Stellers nyutgravde leir. Kommandøren har det bedre, men Steller legger merke til at han har merker etter lusebitt over hele kroppen, og at det siver en svart væske fra endetarmen. Likevel er Bering i stand til å lese rapportene som blir brakt til ham, og spise fjellrypene Steller har skutt og tilberedt. Sammen spøker de to mennene med å flytte inn i «graven».

De få som ennå er arbeidsdyktige, har nok å gjøre med å grave ut huler og hjelpe de syke i land fra skipet. I løpet av en uke er 27 mann brakt i land.

Verken Bering eller noen av de andre er blitt friske, men den klare luften og salatene og suppene Steller serverer er tydeligvis med på å bremse skjørbuken.

Finner endelig hverandre

Den fortroligheten Steller og Bering aldri fant mens de delte lugar, finner de nå. Under fire øyne spør Bering Steller rett ut hvor han tror de befinner seg. Steller velger sine ord med omhu. Han forteller Bering om sjøkuene han har sett her, men aldri på Kamtsjatka. Han viser også kommandøren en revefelle han har funnet. Tennene er ikke laget av jern, men av skall fra en musling som ikke fins på Kamtsjatka.

For en gangs skyld har Bering tålmodighet til å høre på Steller, og budskapet er ikke til å ta feil av.

«Jeg tviler på at skipet kan reddes. Måtte Gud bevare skipet vårt», sier han.

Været blir snart verre. Vinteren kommer. Regn, hagl og snø fyker over leiren.

Waxell og Khitrovo prøver å søke ly i hulene hos de andre, men blir jaget vekk av sine egne underordnede sjøfolk.

Nå kan alle se at de to offiserene handlet fullstendig inkompetent, om ikke idiotisk, da de trumfet gjennom beslutningen om å gå mot land. Skipet hadde fremdeles vært sjødyktig, og hvis de hadde fortsatt på kursen Bering anbefalte, ville de sikkert vært hjemme nå.

Hatet mot Khitrovo og Waxell er så stort at de to i en overgangsperiode må søke tilflukt på skipet for å unngå juling eller det som verre er.

Om bord på skipet ligger mennene som ennå ikke har kunnet tas i land. De er så syke at de ikke er i stand til å gjøre de to offiserene noe.

Forholdene om bord er desperate for dem som er etterlatt der. Med en lanterne hengt opp i et tau mellom mastene, signaliserer de til kameratene på land at de trenger hjelp.

  1. november har mennene om bord bare litt vann igjen, men sjøen er så opprørt at det er for farlig å forsøke å komme dem til unnsetning med skipets vesle jolle. For å drøye det verdifulle vannet spiser de syke snø som de har skrapt sammen på dekk.
  2. Dagen etter løyer vinden, og noen av de friskeste mennene ror ut til skipet for å forsyne de tørstende med nytt vann, og få flest mulig i land. Under dekk blir redningsfolkene møtt av en motbydelig stank av sykdom og skitt.

Med sine siste krefter kommer de syke seg ut av køyene, knepper skjortene med skjelvende hender, og vakler opp på dekk. Men så klarer de ikke mer. Flere av dem synker sammen. Tre legger seg til for å dø på dekk, mens en fjerde utånder i båten på vei inn til land.

Revene angriper

Livet på land er også et mareritt. På stranden ligger de fire døde utildekket, og rever gnager på fingrene og tærne deres.

Det vrimler av utsultede og aggressive rever på øya, og de går til og med løs på de levende. De syke får ikke være i fred, men blir puffet og gnagd på.

Dyrene lusker helt inn i hulene, biter i mennenes støvler, spiser de knappe matrasjonene, og drar til og med sokker, bukser og hansker av de sovende eller bevisstløse.

Hatet til revene blir så stort at mennene kaster seg over dem og piner dem.

Dyrene får beina knekt, pelsen tent på og øynene stukket ut. Men ingenting skremmer de pågående revene, som blinde, haltende og med bare flekker i pelsen fortsetter å tyrannisere de avkreftede mennene.

På en eneste dag dreper Steller og en av de andre mennene 60 rever, men bestanden er tilsynelatende uuttømmelig.

De syke gråter og jamrer seg av sult og tørst. Hos dem som befinner seg i skjørbukens siste fase, er det ikke mulig å få verken mat eller drikke forbi de blødende gommene. Tannkjøttet ligger brunsvart over tennene og gir grusomme smerter. Kulden går gjennom marg og bein, og håpet svinner.

Vitus Bering dør

Det ser nesten ut som om det umulig kan bli verre. Men det kan det. En stormfull natt ryker et ankertau, og en stri vind driver St. Peter inn mot land, der skipet pløyer seg opp i den bløte sanden og blir stående fast.

Den 28. november legger det ulykkesrammede skipet seg trett over på siden.

Mennene skynder seg ut for å redde det de kan av proviant. Litt gryn og mel lar seg med nød og neppe berge. Etterpå ser de fortvilet hvordan skipet går til grunne i brenningen.

Med dette siste slaget later Bering til å ha gitt opp. Han ligger dypt i sandhulen sin, som har rast sammen over underkroppen hans, og vil ikke ha hjelp til å komme seg løs.

«Jo dypere jeg ligger, jo varmere har jeg det», sier han.

  1. desember klokken fem om morgenen stanser hjertet hans. Liket blir begravd i den sandholdige jorden på den øde og forblåste øya som i dag bærer hans navn.

De skipbrudne bygger et fartøy

Speidere utsendt av Steller har bekreftet deres verste anelser; de er fanget på en øy.

Vinteren gjennom overlever mennene ved å spise oterkjøtt. Oterne er ikke det minste sky overfor mennesker, og dermed lette å fange.

Som regel slår mennene dem ganske enkelt med en stokk. Bakken er dekket av snø, så det er vanskelig å finne nok brensel til et bål. Mennene må derfor ofte spise oterkjøttet rått. Det er seigt og senete, og vanskelig å tygge med gommer som er ødelagt av skjørbuk.

Litt mel og gryn som de overlevende har reddet fra St. Peter, blander de med vann.

Det blir en slags røre til pannekaker som de steker i olje. Kjøttet fra en strandet hval blir skåret i små terninger og stekt.

Det er rene festmåltidet. Ved juletider er de fleste så friske at de er i stand til å holde en liten seremoni for å markere høytiden. Men i mørket og kulden spøker hele tiden tanken om å komme seg vekk.

St. Peter kommer aldri til å seile igjen, men kanskje kan de hogge opp vraket og bruke treverket til et nytt fartøy?

Det var opprinnelig tre tømmermenn i mannskapet, men alle tre er døde av skjørbuk. Heldigvis har en av de overlevende sjøfolkene erfaring med skipsbygging. Han melder seg til å lede byggingen av et nytt fartøy.

Noen av delene fra St. Peter kan brukes om igjen som de er, mens andre får en helt ny funksjon.

Stormasten blir for eksempel sagd til og brukt som kjøl. Mennene arbeider så hardt de overhodet klarer, og i juli – bare tre måneder etter at ideen ble unnfanget – står de med et utrolig resultat; en vel ti meter lang og fullt sjødyktig farkost.

  1. august 1742 setter det nye fartøyet kursen mot Kamtsjatka. Omtrent fire døgn senere, klokken to om natten, anløper de 46 overlevende havnen i Petropavlovsk.

For lokalbefolkningen virker det hele nokså spøkelsesaktig. Bering og folkene hans er avskrevet for lengst. Eiendelene til de ugifte har, i tråd med skikk og bruk, blitt solgt på auksjon til veldedige formål.

Teknisk sett er de overlevende døde, men det bekymrer dem ikke, for innbyggerne i Petropavlovsk gir dem mat og rene klær. Det beste av alt er at de trette sjøfolkene kan legge seg til å sove i en myk seng – for første gang på nesten 15 måneder.

Udugelige offiserer forfremmet

  • Georg Wilhelm Steller

Steller, den allsidige og begavede naturvitenskapsmannen, overlevde ekspedisjonen, men fikk likevel en trist skjebne.

Han ble i Kamtsjatka og skrev flittig om landet og folket. Han åpnet også en skole for både russere og den opprinnelige befolkningen i området. Men da han på et tidspunkt fikk løslatt noen lokale som var fengslet etter mistanke om at de ville gjøre opprør mot russerne, vakte det raseri hos regjeringen i St. Petersburg, og Steller ble selv arrestert.

Senere ombestemte russerne seg, men før løslatelsesordren nådde frem til utposten i Sibir der Steller befant seg, var han død av sykdom.

Steller var den første europeeren som hadde hatt anledning til å studere det nordvestlige Amerikas plante- og dyreliv, og han rakk å videreformidle den nye kunnskapen. Det banebrytende verket hans om områdets havdyr – De Bestiis Marinis – var en milepæl i zoologisk litteratur, og beskrev mange til da ukjente arter.

  • Sven Waxell

For Sven Waxell, Berings svenskfødte nestkommanderende, ble ekspedisjonen han hadde bidratt til å forkludre faktisk et løft for karrieren. Waxells bok om ekspedisjonen – Reise von Kamtschatka nach Amerika – ble straks en klassiker innenfor historieundervisningen.

I 1938 ble boken «gjenoppdaget» og utgitt på dansk, russisk, svensk og engelsk. Waxell endte som kaptein av første rang i den russiske marinen.

  • Safron Khitrovo

Skipsføreren Safron Khitrovo gjorde også karriere. I 1749 ble han kaptein av første rang, og i 1753 viseadmiral.

  • Vitus Bering

Til tross for Berings store bragder førte fremmedfrykten i Russlands politiske og militære sirkler til at han aldri oppnådde virkelig heltestatus. Tvert imot beskrev enkelte russiske historikere Bering som slapp, sykelig, småfeit, umoralsk og ute av stand til å opprettholde kommandoen på et skip.

Den blandede oppfatningen av Bering eksisterte frem til 1991, da et team danske og russiske forskere åpnet graven hans. Skjelettet avslørte at Bering neppe har vært slapp og småfeit, men snarere muskuløs og atletisk.

Etter den grundige undersøkelsen ble skjelettet gravlagt på ny under full militær honnør. Dermed fikk Vitus Bering omsider ubetinget anerkjennelse for sin rolle i oppbyggingen av det russiske imperiet og utforskningen av det nordlige Stillehavsområdet.