Steller kjemper mot skjørbuken
Skipet blir kastet rundt i brenningen mens det nærmer seg land. Som en liten kork spretter det av gårde på vannet, og to ganger slår skroget mot skarpe klipper og rev på havbunnen utenfor kysten.
«Det er ute med oss. Å, Gud, skipet vårt!» lyder et fortvilet rop.
I panikk tar mannskapet likene av de døde kameratene som de hadde planlagt å begrave i land, og velter dem ut over rekka for å lette skipet for så mye vekt som mulig.
To ganger på tolv minutter kaster besetningen ut et anker. Begge ganger ryker ankerkjettingen.
Fartøyet er ikke under kontroll, men som ved et mirakel blir det løftet gjennom på det eneste stedet der revet åpner seg nok til at et skip kan passere. Besetningen kaster et tredje anker, og endelig faller St. Peter til ro omtrent en halv kilometer fra kysten.
På et dekk badet i måneskinn puster Bering og de 65 andre overlevende ut etter den hasardiøse turen gjennom revet.
Tankene svirrer i kommandørens hode: 34 mann er så syke at de ikke kan gjøre noe som helst, skipet er svært medtatt, og den nåværende ankerplassen er ikke trygg hvis det kommer en ny storm. Og hvor er de? Kan de overleve?
Steller, som også er dypt bekymret og usikker på om de virkelig befinner seg ved Kamtsjatka, tar til sjømennenes forbløffelse plutselig styringen, og organiserer en tur i land.
Han vil prøve å avklare usikkerheten om posisjonen deres, skaffe ferskvann, skyte noe vilt og finne noen av urtene og plantene som han mener hjelper mot skjørbuk.
Steller gjennomsøker området systematisk. Landskapet er nakent, forblåst og uten trær.
Et sted finner mennene noen parallelle sanddyner med dype kløfter mellom. Steller kan se at med noen utgravde hull og et stykke seilduk som tak, vil det la seg gjøre å bruke kløftene som oppholdssted. Det er til en viss grad le for vinden, og med en bekk like i nærheten vil de ha tilgang til friskt vann.
Så langt er Steller tilfreds, men turen i land gjør ham likevel mer bekymret. Alt tilsier at dette ikke er Kamtsjatka. Han tror de er på en øy.
Den 10. november blir Bering båret opp til Stellers nyutgravde leir. Kommandøren har det bedre, men Steller legger merke til at han har merker etter lusebitt over hele kroppen, og at det siver en svart væske fra endetarmen. Likevel er Bering i stand til å lese rapportene som blir brakt til ham, og spise fjellrypene Steller har skutt og tilberedt. Sammen spøker de to mennene med å flytte inn i «graven».
De få som ennå er arbeidsdyktige, har nok å gjøre med å grave ut huler og hjelpe de syke i land fra skipet. I løpet av en uke er 27 mann brakt i land.
Verken Bering eller noen av de andre er blitt friske, men den klare luften og salatene og suppene Steller serverer er tydeligvis med på å bremse skjørbuken.
Finner endelig hverandre
Den fortroligheten Steller og Bering aldri fant mens de delte lugar, finner de nå. Under fire øyne spør Bering Steller rett ut hvor han tror de befinner seg. Steller velger sine ord med omhu. Han forteller Bering om sjøkuene han har sett her, men aldri på Kamtsjatka. Han viser også kommandøren en revefelle han har funnet. Tennene er ikke laget av jern, men av skall fra en musling som ikke fins på Kamtsjatka.
For en gangs skyld har Bering tålmodighet til å høre på Steller, og budskapet er ikke til å ta feil av.
«Jeg tviler på at skipet kan reddes. Måtte Gud bevare skipet vårt», sier han.
Været blir snart verre. Vinteren kommer. Regn, hagl og snø fyker over leiren.
Waxell og Khitrovo prøver å søke ly i hulene hos de andre, men blir jaget vekk av sine egne underordnede sjøfolk.
Nå kan alle se at de to offiserene handlet fullstendig inkompetent, om ikke idiotisk, da de trumfet gjennom beslutningen om å gå mot land. Skipet hadde fremdeles vært sjødyktig, og hvis de hadde fortsatt på kursen Bering anbefalte, ville de sikkert vært hjemme nå.
Hatet mot Khitrovo og Waxell er så stort at de to i en overgangsperiode må søke tilflukt på skipet for å unngå juling eller det som verre er.
Om bord på skipet ligger mennene som ennå ikke har kunnet tas i land. De er så syke at de ikke er i stand til å gjøre de to offiserene noe.
Forholdene om bord er desperate for dem som er etterlatt der. Med en lanterne hengt opp i et tau mellom mastene, signaliserer de til kameratene på land at de trenger hjelp.
- november har mennene om bord bare litt vann igjen, men sjøen er så opprørt at det er for farlig å forsøke å komme dem til unnsetning med skipets vesle jolle. For å drøye det verdifulle vannet spiser de syke snø som de har skrapt sammen på dekk.
- Dagen etter løyer vinden, og noen av de friskeste mennene ror ut til skipet for å forsyne de tørstende med nytt vann, og få flest mulig i land. Under dekk blir redningsfolkene møtt av en motbydelig stank av sykdom og skitt.
Med sine siste krefter kommer de syke seg ut av køyene, knepper skjortene med skjelvende hender, og vakler opp på dekk. Men så klarer de ikke mer. Flere av dem synker sammen. Tre legger seg til for å dø på dekk, mens en fjerde utånder i båten på vei inn til land.
Revene angriper
Livet på land er også et mareritt. På stranden ligger de fire døde utildekket, og rever gnager på fingrene og tærne deres.
Det vrimler av utsultede og aggressive rever på øya, og de går til og med løs på de levende. De syke får ikke være i fred, men blir puffet og gnagd på.
Dyrene lusker helt inn i hulene, biter i mennenes støvler, spiser de knappe matrasjonene, og drar til og med sokker, bukser og hansker av de sovende eller bevisstløse.
Hatet til revene blir så stort at mennene kaster seg over dem og piner dem.
Dyrene får beina knekt, pelsen tent på og øynene stukket ut. Men ingenting skremmer de pågående revene, som blinde, haltende og med bare flekker i pelsen fortsetter å tyrannisere de avkreftede mennene.
På en eneste dag dreper Steller og en av de andre mennene 60 rever, men bestanden er tilsynelatende uuttømmelig.
De syke gråter og jamrer seg av sult og tørst. Hos dem som befinner seg i skjørbukens siste fase, er det ikke mulig å få verken mat eller drikke forbi de blødende gommene. Tannkjøttet ligger brunsvart over tennene og gir grusomme smerter. Kulden går gjennom marg og bein, og håpet svinner.
Vitus Bering dør
Det ser nesten ut som om det umulig kan bli verre. Men det kan det. En stormfull natt ryker et ankertau, og en stri vind driver St. Peter inn mot land, der skipet pløyer seg opp i den bløte sanden og blir stående fast.
Den 28. november legger det ulykkesrammede skipet seg trett over på siden.
Mennene skynder seg ut for å redde det de kan av proviant. Litt gryn og mel lar seg med nød og neppe berge. Etterpå ser de fortvilet hvordan skipet går til grunne i brenningen.
Med dette siste slaget later Bering til å ha gitt opp. Han ligger dypt i sandhulen sin, som har rast sammen over underkroppen hans, og vil ikke ha hjelp til å komme seg løs.
«Jo dypere jeg ligger, jo varmere har jeg det», sier han.
- desember klokken fem om morgenen stanser hjertet hans. Liket blir begravd i den sandholdige jorden på den øde og forblåste øya som i dag bærer hans navn.
De skipbrudne bygger et fartøy
Speidere utsendt av Steller har bekreftet deres verste anelser; de er fanget på en øy.
Vinteren gjennom overlever mennene ved å spise oterkjøtt. Oterne er ikke det minste sky overfor mennesker, og dermed lette å fange.
Som regel slår mennene dem ganske enkelt med en stokk. Bakken er dekket av snø, så det er vanskelig å finne nok brensel til et bål. Mennene må derfor ofte spise oterkjøttet rått. Det er seigt og senete, og vanskelig å tygge med gommer som er ødelagt av skjørbuk.
Litt mel og gryn som de overlevende har reddet fra St. Peter, blander de med vann.
Det blir en slags røre til pannekaker som de steker i olje. Kjøttet fra en strandet hval blir skåret i små terninger og stekt.
Det er rene festmåltidet. Ved juletider er de fleste så friske at de er i stand til å holde en liten seremoni for å markere høytiden. Men i mørket og kulden spøker hele tiden tanken om å komme seg vekk.
St. Peter kommer aldri til å seile igjen, men kanskje kan de hogge opp vraket og bruke treverket til et nytt fartøy?
Det var opprinnelig tre tømmermenn i mannskapet, men alle tre er døde av skjørbuk. Heldigvis har en av de overlevende sjøfolkene erfaring med skipsbygging. Han melder seg til å lede byggingen av et nytt fartøy.
Noen av delene fra St. Peter kan brukes om igjen som de er, mens andre får en helt ny funksjon.
Stormasten blir for eksempel sagd til og brukt som kjøl. Mennene arbeider så hardt de overhodet klarer, og i juli – bare tre måneder etter at ideen ble unnfanget – står de med et utrolig resultat; en vel ti meter lang og fullt sjødyktig farkost.
- august 1742 setter det nye fartøyet kursen mot Kamtsjatka. Omtrent fire døgn senere, klokken to om natten, anløper de 46 overlevende havnen i Petropavlovsk.
For lokalbefolkningen virker det hele nokså spøkelsesaktig. Bering og folkene hans er avskrevet for lengst. Eiendelene til de ugifte har, i tråd med skikk og bruk, blitt solgt på auksjon til veldedige formål.
Teknisk sett er de overlevende døde, men det bekymrer dem ikke, for innbyggerne i Petropavlovsk gir dem mat og rene klær. Det beste av alt er at de trette sjøfolkene kan legge seg til å sove i en myk seng – for første gang på nesten 15 måneder.
Udugelige offiserer forfremmet
Steller, den allsidige og begavede naturvitenskapsmannen, overlevde ekspedisjonen, men fikk likevel en trist skjebne.
Han ble i Kamtsjatka og skrev flittig om landet og folket. Han åpnet også en skole for både russere og den opprinnelige befolkningen i området. Men da han på et tidspunkt fikk løslatt noen lokale som var fengslet etter mistanke om at de ville gjøre opprør mot russerne, vakte det raseri hos regjeringen i St. Petersburg, og Steller ble selv arrestert.
Senere ombestemte russerne seg, men før løslatelsesordren nådde frem til utposten i Sibir der Steller befant seg, var han død av sykdom.
Steller var den første europeeren som hadde hatt anledning til å studere det nordvestlige Amerikas plante- og dyreliv, og han rakk å videreformidle den nye kunnskapen. Det banebrytende verket hans om områdets havdyr – De Bestiis Marinis – var en milepæl i zoologisk litteratur, og beskrev mange til da ukjente arter.
For Sven Waxell, Berings svenskfødte nestkommanderende, ble ekspedisjonen han hadde bidratt til å forkludre faktisk et løft for karrieren. Waxells bok om ekspedisjonen – Reise von Kamtschatka nach Amerika – ble straks en klassiker innenfor historieundervisningen.
I 1938 ble boken «gjenoppdaget» og utgitt på dansk, russisk, svensk og engelsk. Waxell endte som kaptein av første rang i den russiske marinen.
Skipsføreren Safron Khitrovo gjorde også karriere. I 1749 ble han kaptein av første rang, og i 1753 viseadmiral.
Til tross for Berings store bragder førte fremmedfrykten i Russlands politiske og militære sirkler til at han aldri oppnådde virkelig heltestatus. Tvert imot beskrev enkelte russiske historikere Bering som slapp, sykelig, småfeit, umoralsk og ute av stand til å opprettholde kommandoen på et skip.
Den blandede oppfatningen av Bering eksisterte frem til 1991, da et team danske og russiske forskere åpnet graven hans. Skjelettet avslørte at Bering neppe har vært slapp og småfeit, men snarere muskuløs og atletisk.
Etter den grundige undersøkelsen ble skjelettet gravlagt på ny under full militær honnør. Dermed fikk Vitus Bering omsider ubetinget anerkjennelse for sin rolle i oppbyggingen av det russiske imperiet og utforskningen av det nordlige Stillehavsområdet.
