Skipbrudden Alexander Selkirk ga inspirasjon til Robinson Crusoe
Alexander Selkirk har mistet all tiltro til kaperskipet Cinque Ports’ sjødyktighet. I snart et halvt år har han og de andre sjøfolkene på det engelske skipet seilt rundt i farvannene ved kysten av Sør-Amerika på jakt etter spanske og franske skatteskip.
Men nå er Cinque Ports’ treverk gjennomhullet av gnagende pælemark, og skroget er så lekk at to mann må pumpe ut vann dag og natt. Sett med den skotske styrmannen Selkirks øyne er fartøyet bare egnet til å dra ett eneste sted: til havets bunn.
I september 1704 har 28 år gamle Selkirk igjen og igjen diskutert saken med kaptein Thomas Stradling, som bryskt har avvist styrmannens betenkeligheter.Klart Cinque Ports kan holde seg flytende, insisterer den bare 21 år gamle kapteinen, som allerede har lagt en dristig plan. I en knapp måned har skipet ligget for anker i en bukt ved den isolerte øya Más a Tierra, rundt 650 kilometer vest for Chile, og skal nå seile til Peru og plyndre en tilfeldig spansk galeon. Først når det er gjort og lommene bugner av rikdommer, kan det bli snakk om å skifte ut de markspiste plankene.
Alexander Selkirk har helt fra barndommen i fiskeværet Lower Largo ved Edinburgh hatt ord på seg for å være en hissigpropp som fort lar knyttnevene snakke for seg. I voksen alder har han imidlertid lært å tøyle temperamentet – til en viss grad. Men han og Stradling har gått hverandre på nervene lenge, og nå er grensen definitivt nådd.
Selkirk har fått mer enn nok av den geskjeftige kapteinen som setter sin egen grådighet fremfor sikkerheten til mannskapet på nesten 90 mann, og på toppen av alt er frekk nok til å håne Selkirk for å være en feiging. I raseri går han rett i strupen på kapteinen og skjeller ham ut etter de verste noter. Stradling mister besinnelsen og svarer med å anklage Selkirk for å oppfordre til mytteri.
Straffen faller umiddelbart:«Du blir her på øya», tordner kapteinen, og gir et par av mennene sine ordre om å sette Selkirk i land sammen med en skipskiste med de få personlige eiendelene han har med seg, og det aller mest nødvendige utstyret for å overleve. Ikke i sin villeste fantasi har Selkirk forestilt seg at kapteinen kan finne på å forlate ham alene på en øde øy. Men Stradling har bestemt seg – han vender det døve øret til da Selkirk trygler om forlatelse og tigger om å få lov til å bli om bord.
«Jeg gir blanke blaffen i om du ender som mat for gribbene», er kapteinens iskalde avskjedshilsen til den ulykkelige sjømannen. Selkirk står på sandstranden på Más a Tierra og ser hvordan Cinque Ports setter seil og styrer ut av bukta. Mannskapet på dekk blir mindre og mindre etter hvert som fartøyet kommer lenger bort fra øya, men Selkirk er overbevist om at de snart kommer til å vokse seg store igjen – at Cinque Ports skal snu og redde ham fra denne uvisse skjebnen.
Selkirk håper at kapteinen bare er ute etter å sette en støkk i ham, så han blir stående på stranden og speide desperat ut i horisonten. Men han har sett Cinque Ports for siste gang, og sønderknust må Selkirk forsøke å trøste seg med at det nok dukker opp et annet skip om ikke lenge. Han tar fryktelig feil. Det skal gå mer enn fire år før han setter foten på et skipsdekk og igjen snakker med et annet menneske.
Alexander Selkirk drikker for å glemme
Den første tiden på Más a Tierra er Alexander Selkirk så fortvilet over å være forlatt at han blir på stranden og knapt orker å spise og drikke – og slett ikke å utforske øya som har blitt hans fengsel.
Om dagen døser han i sanden til lyden av skvulpende bølger og skrikende sjøfugler, og i den kjølige natten ligger han søvnløs i mørket og lytter vaktsomt til de høylytte og fryktinngytende brølene fra kolonien av gigantiske sjø-elefanter som holder til på stranden noen hundre meter fra stedet der han selv befinner seg.
Med nattemørket kommer frykten snikende – frykten for å bli spist av kannibaler som kanskje ligger på lur i fjellene, frykten for de mørke skyggene som danser i skogbrynet, frykten for å bli spist av ville dyr og ikke minst frykten for å bli drevet til vanvidd av ensomhet.
Med seg i land har Selkirk fått en muskett – et gevær – med krutt og kuler, og flere ganger streifer det ham at det beste vil være å gi seg selv en kule i pannen og få en slutt på elendigheten. Men hver morgen når solen sprer sine første stråler over havet og farger himmelen rød, besinner Selkirk seg og griper etter tobakksposen, flasken med rom og bibelen som ligger i skipskisten med alle hans jordiske eiendeler.
Mismodig drikker han for å glemme eller demper nervene med røyk mens han blar i de hellige skriftene i jakten på et trøstens ord, men uten å kunne konsentrere seg fullt ut. Hele tiden løfter han blikket og skuer ut over havet, men hver eneste gang han mener å ha fått øye på et seil, må han slukøret erkjenne at det bare er et synsbedrag – at skipet bare er blåsten fra en hval eller et flimrende lysglimt på havet.
Etter noen uker er Alexander Selkirk bare skinn og bein, og den tilstanden passer ham egentlig utmerket. Rommen er for lengst drukket opp, så der kan han ikke søke trøst, og nå ønsker han mest av alt å visne hen og dø. Mat makter han ikke å lete etter, og bare når han er så tørst at tungen kleber til ganen, slurper han i seg noen dråper vann fra en rislende bekk eller fra en av øyas mange små fosser. Det er også dit han søker når varmen blir for drepende, og når han ikke lenger holder ut sin egen kroppslukt – enten fordi han stinker av svette, eller fordi han har kommet til å tisse på seg selv eller fått avføring på de eneste buksene han eier.
Mens dager blir til uker og uker til måneder, begynner Selkirk så smått å avfinne seg med sin skjebne. Han overvinner nedtryktheten, og glimtvis nyter han faktisk å være konge i sitt eget lille rike. Han oppdager at han selv er herre over humøret sitt. Så lenge han klarer å holde seg opptatt med noe, klarer han å glemme sin sørgelige skjebne, og hvis han jobber i alle døgnets lyse timer, er han så sliten når det lir mot kveld at han uten problemer kan sovne fra sjøelefantenes infernalske støy.
Alexander Selkirk blir kattenes venn
Men én ting greier han ikke å sovne fra, uansett hvor utmattet han er: rottene. De piler rundt ham på alle kanter og gnager med glupsk appetitt på klærne hans og av den harde huden på føttene hans. Det er så mange av dem at det iblant virker som selve bakken lever. De mange brune, hvite, grå og svarte rottene som kreler i millionvis på øya er etterkommere av gnagere som i tidens løp har kommet dit som blindpassasjerer på europeiske skip som har lagt til for å proviantere drikkevann og ved.
Pelsen er full av ufyselig utøy, de etterlater illeluktende urin overalt, og selv om Selkirk kyler småstein etter dem og slår ut etter dem med både armer og bein som en annen sprellemann, er de umulige å holde på avstand.
Heldigvis er ikke gnagerne de eneste dyrene sjøfolk har brakt med seg til øya gjennom tidene. Også en hel skokk med villkatter har formert seg her, og Selkirk finner raskt tonen med dem. Han lokker dem til seg med mat, og på forbløffende kort tid klarer han å temme dem og samle en effektiv hær på hundrevis av katter rundt seg.
De viker ikke en meter fra ham, men krøller seg sammen oppå beina hans om natten. Det at kattene ligger der og maler er heldigvis det som skal til for å holde de plagsomme rottene unna.
Øya er et gigantisk spiskammer
Av alle øde øyer Selkirk kunne ha strandet på, viser Más a Tierra seg å være et paradis for en sjømann uten skip. Klimaet er mildt og stort sett tørt året rundt, det fins verken giftige eller farlige dyr, og øya har mange kilder med friskt og kjølig drikkevann.
Mat behøver han heller ikke å bekymre seg for. Overalt på øya vokser det spiselige planter, frukt, røtter og bærbusker, og lagunene bugner av kreps og fisk. I tillegg kan han fråtse i egg fra fugler, og takket være de feite og dvaske sjøelefantene på stranden har han olje og ikke minst pels som han kan bruke til tepper.
Med sine flere tonn tunge og nærmere fem meter lange kropper virker sjøelefantene skremmende til å begynne med. Men etter at han flere ganger forsiktig har sneket seg ganske nær de gigantiske dyrene, har Selkirk oppdaget at de er ekstremt trege i bevegelsene. Hvis han lister seg inn midt på en av de enorme skikkelsene, har ikke dyrene sjans til å reagere før han kan slå til med huggerten i et dødelig angrep.
Sjøelefantene er dermed enkle ofre, men øyas største gave til Selkirk er ikke de særpregede dyrene med snabellignende nese, men derimot de flere tusen geitene som lett på foten spretter rundt på klipper og bergskråninger, kjøttfulle og relativt lette å fange. Geitene ble i sin tid etterlatt av en spansk handelsmann som en kort periode syslet med tanken om å kolonisere øya. Nå oppdager
Selkirk at melken både kan drikkes og brukes til å lage ost av. Kjøttet smaker også fortreffelig. Selkirk eksperimenterer seg frem til en rett som han spiser så godt som daglig – rykende varm geitegryte med kål og krydderurter fra den gavmilde naturen.
Når Selkirk skal fange geitene, legger han seg på lur bak en stor stein ved dyrenes vannhull, og når de kommer for å drikke, hopper han frem og dreper dem med huggerten. Livet i det fri har gjort at han er i bedre form enn noen gang før. Han klarer til og med å ta igjen geitene. Men en dag holder jakten på å koste ham livet.
I iveren etter å fange en geit som har lagt på sprang, glemmer han å se seg for, og oppdager for seint at han befinner seg på kanten av et stup. Sammen med geita styrter han mange meter ned i en dyp kløft og blir liggende bevisstløs. Da Selkirk kommer til seg selv igjen, finner han geita død under seg – og selv er han mer død enn levende.
Kroppen er forslått, blodig og øm, og i tre døgn er han ute av stand til å flytte seg fra stedet. Da han omsider klarer å humpe mer enn én kilometer tilbake til hytta, holder han seg i ro inne i ti dager mens han glir inn og ut av en dødlignende søvn.
Alexander Selkirk innreder et hjem
En sjelden gang slokner flammene, enten fordi det pøsregner, eller fordi Selkirk er satt ut av spill på grunn av feber. De gangene det skjer, forbanner han seg selv. Han har lært seg å lage ild ved å gni to trestykker mot hverandre, men metoden tar tid og krever grenseløs tålmodighet. Et sluknet bål minner dessuten Selkirk om hvor sårbar han er. Dersom noe skulle skje med ham igjen slik at han ikke greier å skaffe seg mat på en stund, risikerer han å dø av sult.
Den skjebnen ønsker han for alt i verden ikke å lide. Han setter så stor pris på livet at han bestemmer seg for alltid å ha kjøtt innenfor rekkevidde. Han lager derfor en innhegning og fanger noen geitekillinger som ikke bare er vandrende matpakker, men også blir hans trofaste dansepartnere. Når han trenger litt atspredelse, tar Selkirk en svingom med killingene. Og selv om han slakter mange, har han alltid oversikt over hvor mange han har i beholdningen – for hver geit han har fanget, snitter han en strek i barken på trærne. På samme måte forsøker han å holde regnskap med hvor mange dager, uker, måneder og år han har oppholdt seg på øya.
Etter hvert som tiden går, blir kniven han hadde med fra skipet slitt ned helt til skaftet. Men heldigvis har sjøfolk i tidens løp etterlatt en hel del tønnebånd på stranden. Disse kan Selkirk hamre flate og slipe skarpe på en stein. Dermed er han godt forsynt med kniver også. På samme måte sørger han hele tiden for å supplere med nye klær etter hvert som de gamle blir utslitt eller revet i stykker av busker og trær.
Her priser han seg lykkelig for at han er sønn av en garver og at han omtrent hver eneste dag gjennom hele barndommen har sett hvordan faren bearbeidet dyrehuder. Av skinn fra geitene syr han seg en trøye og en lue, og skinnene snurper han sammen med snører av tynne skinnstrimler.
I stedet for en nål bruker han en spiker som han prikker hull med, og han får sydd seg noen skjorter av stoff som ligger i skipskisten og garn han river opp av de gamle sokkene sine. Det eneste han ikke orker å forsøke å reparere, er de utslitte skoene. I stedet venner han seg til å gå barføtt, og på kort tid blir fotsålene hans harde som hestehover. Nå kan han uten problemer ferdes overalt, selv på de skarpeste steinene.
Fra en nøye utvalgt utkikkspost høyt oppe på fjellet, der han også har hjemmet sitt, har Selkirk en storslått utsikt over det meste av øya. Med kolibrier svirrende i luften over seg og et teppe av vakre og fargerike blomster rullet ut under seg, kan han skue ned i lavlandet, over takkete fjelltopper og tette skoger og videre ut over det uendelige Stillehavet.
Han ser mange skip passere som bevegelige og flyktige prikker i det fjerne, og hele tiden håper han at bare ett eneste av dem skal endre kurs og søke inn i øyas godt beskyttede bukt. Men han vet også altfor godt at det ikke er likegyldig hvor skipet kommer fra. Faller han i hendene på spanjolene, er han ferdig – spanjolene har ord på seg for ikke å skåne sine engelske erkefiender, og sannsynligvis vil de enten sette ham til slavearbeid i en av sine mange sølvgruver, eller gjøre kort prosess og drepe ham på flekken.
Spanjolene ødelegger Selkirks hjem
Franske fartøyer er også farlige, for Frankrike og Storbritannia ligger konstant i krig. Men med franskmennene kan han i det minste få haik tilbake til Europa, selv om han risikerer å råtne i et fransk fengsel. Et britisk skip ville vært ideelt, og det er nettopp et slikt han mener å få øye på en tidlig morgen.
Fra seg av begeistring spurter han ned fra fjellet og bort til bukta der fartøyet har kastet anker. Først da han er nesten fremme, ser han det spanske marineflagget vaie fra skipet. Noen fra mannskapet har allerede rodd i land, og et øyeblikk står Selkirk som paralysert og stirrer på dem. Så bråsnur han og legger på flukt inn i skogen og videre oppover en bergskråning. En håndfull spanjoler følger etter ham og brøler uforståelige ord mens de skyter vilt rundt seg.
Fordi han er i toppform og kjenner hver krok av øya, klarer Selkirk likevel å unnslippe. Med bankende hjerte søker han tilflukt høyt oppe i et tre, og skjult bak det tette løvverket kan han se hvordan noen av sjøfolkene senere på dagen later vannet under treet og dreper noen geiter like i nærheten.
Først da mørket har senket seg tungt og tett over øya, klatrer Selkirk utmattet ned fra skjulestedet. I ly av nattemørket sniker han seg lenger inn i skogen, der han gjemmer seg til spanjolene forlater øya to dager senere.
Men da han kommer opp til hjemmet sitt på fjellet, oppdager han til sin store sorg at fienden har ødelagt alt. Spanjolene har drept geitekillingene hans, slukket bålet og brent hyttene ned til grunnen. De har knust skipskisten og alle redskapene han møysommelig har laget, og skinnteppene hans er skåret i stykker. De har ikke engang skånet bibelen han har fordypet seg i flere ganger om dagen. En rykende ruin er alt han har igjen.
Redning i sikte
Da Selkirk har fått summet seg etter sjokket, bestemmer han seg for å bygge opp tilværelsen helt fra bunnen – nok en gang. Tålmodig gnir han pinne mot pinne for å få gang på bålet igjen, og i de neste ukene står han på fra tidlig om morgenen til seint på kveld med å hamre jern til nye redskaper, felle trær, bygge opp igjen hyttene, fange geiter, fylle spiskammeret og finkjemme stranden på jakt etter brukbare etterlatenskaper fra de ubudne gjestene.
En gullmynt, tre tomme brennevinsflasker, en liten bit seilduk, en rusten kjetting, et stykke frynsete tauverk og en haug med avgnagde dyreknokler er alt han finner.
Tiden går, og en februardag i 1709 lar Selkirk som så ofte før blikket vandre over havet i håp om å få øye på redningen. Plutselig kjenner han hjertet i halsen. Langt ute, nesten helt der ute hvor horisonten krummer, kan han se ikke bare ett, men to skip, og uten å vite hvorfor, føler han instinktivt på seg at denne gangen kommer han til å bli funnet. Han slipper alt han har i hendene, og med en glødende vedkubbe i hånden spurter han ned til bukta, der han lager et bål og venter utålmodig på at gjestene skal komme til land.
Etter noe som føles som en evighet, glir seilskipene omsider inn i bukta, og fra det mest majestetiske blir en lettbåt med åtte mann låret på vannet. Kledd i geiteskinn og med det viltre håret og skjegget strittende i alle retninger iakttar Selkirk åndeløst de bevæpnede sjøfolkene som kommer nærmere. Han hører stemmene deres og identifiserer med ubeskrivelig lettelse språket som engelsk. Deretter blir han stående med de bare føttene som limt fast til sanden, mens han febrilsk vifter med et hvitt tøystykke han har bundet fast til en pinne.
«Hvem er du?» roper en av mennene da lettbåten er kommet så nær land at sjøfolkene kan se villmannen.
«Skipbrudden», svarer Selkirk og slår ut med armene i en hjertelig velkomsthilsen. Like etter setter han av gårde etter en geit slik at han kan invitere sjøfolkene på et godt måltid. Imponert betrakter engelskmennene Selkirk mens han raskt og elegant forserer både klipper og knauser og lett som ingenting løper fra bulldogen mannskapet har tatt med i land.
Har nesten glemt språket
Senere samme dag, 2. februar 1709, klatrer Selkirk om bord på kaperskipet Duke. Det har gått fire år og fire måneder siden han sist satte sine ben på et skipsdekk. I kaptein Woodes Rogers’ øyne ser han heller ikke ut som noen sjømann, men mer som et hårete beist på to ben.
«Han ser villere ut enn de første eierne av geiteskinnene», noterer kapteinen i loggboken.I sin isolasjon har Selkirk nesten mistet språket, og da han igjen står ansikt til ansikt med et medmenneske, har han problemer med å gjøre seg forstått. Når han sier noe, sluker han ordene og uttaler dem bare halvveis. Da Woodes Rogers spør ham ut om hans skjebne, må Selkirk gjenta seg selv i det uendelige før det er mulig for kapteinen å forstå forklaringen hans.
Som alle andre om bord på Duke og søsterskipet Duchess er kaptein Rogers forbløffet over at Selkirk har klart seg så godt med de ganske få primitive redskapene han har hatt til rådighet, og uten annet selskap enn dyrene.
«Man kan se at ensomhet og tilbaketrekning fra verden ikke er en så ulidelig tilstand som de fleste forestiller seg», skiver kapteinen forundret i loggboken. Sjøfolkene byr Selkirk på en ordentlig slurk brennevin, men den svir uvant i halsen på ham, og han må spytte den ut igjen. De gir ham mat, men den er så salt at han ikke får den ned, og klærne de gir ham holder han knapt ut å ha på kroppen fordi de føles som en tvangstrøye.
Sko er et kapittel for seg – det paret kapteinen gavmildt har gitt ham, klarer han bare å ha på beina en ganske kort stund før de hardhudete føttene hovner smertefullt opp. Selkirk må erkjenne at det slett ikke er lett å vende tilbake til menneskenes verden.
Alexander Selkirk blir pirat
Da Selkirk omsider legger Más a Tierra bak seg, venter det ham en tilværelse på åpent hav sammen med piratene som reddet ham fra ensomheten. En katt og en håndfull stein er det eneste han tar med seg fra øya. De neste tre årene reiser han med sine redningsmenn på et tokt som bringer ham jorden rundt.
Etter den lange sjøreisen slår Selkirk seg ned i Bristol, og først i 1714 vender han tilbake til hjemstedet Lower Largo i Skottland som en holden mann. En søndag morgen gjør han sin entré i landsbyen, og siden det er midt i kirketiden, går han rett til sognekirken.
Alle stirrer nysgjerrig på den fremmede da han trer inn gjennom kirkedøren, og først da Selkirks mor bryter ut i et jubelskrik, går det opp for landsbyboerne hvem han er. Det er elleve år siden en ung, lutfattig Alexander Selkirk forlot hjemtraktene for å prøve lykken på de sju hav. Nå har han kommet tilbake, elegant kledd og langt rikere enn de fleste i området. Siden Selkirk forlot øya, har han tjent 800 pund på å kapre skip – en svimlende formue som tilsvarer det en håndverker kan tjene på 10-15 år. Men uansett hvor rik Selkirk er, greier han aldri helt å venne seg til å være tilbake i sivilisasjonen. «Jeg er nå verd 800 pund, men jeg kommer aldri til å bli like lykkelig som da jeg ikke eide så mye som en småskilling», betror han ofte sine venner.
Alexander Selkirk ble berømt i Storbritannia
Livet som eneboer passet til Selkirks heftige temperament. Hjemme røk han uklar med alle.
Hjemme i England falt Selkirk raskt tilbake i sin gamle rolle som drukkenbolt og bølle, og gikk fra pub til pub for å fortelle sin fantastiske historie for en matbit og en pint eller to. Da hans gamle kaptein Woodes Rogers ga ut en bok om sine opplevelser og redningen av Selkirk, vokste Selkirks berømmelse ytterligere.
Men livet på land passet Selkirk dårlig. Han røk uklar med alle og havnet på et tidspunkt i fengsel. Han giftet seg med en ung budeie, men havet kalte på den garvede sjømannen, og i 1717 vervet han seg i den britiske marinen som styrmann. Under en landlov i Bristol i 1720 giftet han seg igjen – denne gangen med den vakre enken og vertshusinnehaveren Frances Candis.
Like etter mønstret Selkirk på HMS Weymouth, som skulle jage sjørøvere utenfor kysten av Afrika. I mars 1721 nådde skipet Gambia, der Selkirk ble smittet med gul feber. 13. desember 1721 trakk den 45 år gamle eventyreren sitt siste sukk.