Brutal jakt på gull og diamanter
Britene så på det sørlige Afrika som et goldt, primitivt og ubrukelig land på 1800-tallet. Etter funnet av gull og diamanter i regionen skiftet de imidlertid mening og satte alt inn på å sikre seg de enorme verdiene. Zuluene og boerne gikk til motangrep, og britenes grådighet kulminerte i en av kolonimaktens blodigste og mest ydmykende kriger.

I sin jakt på de enorme verdiene i det sørlige Afrika havnet britene i kamp med stort sett alle andre folkeslag i regionen. Zuluene var de første som gikk til motangrep. Det skjedde i 1879.
Schalk van Niekerk så granskende på den vesle, glitrende steinen han holdt i hånden. Han var ingen ekspert, men noe sa ham at steinen var uvanlig. Han snudde seg mot naboen, fru Jacobs, mor til gutten som hadde funnet steinen ved elva. Kunne van Niekirk få kjøpe steinen? Fru Jacobs smilte. «Du kan få den», svarte boerkvinnen. Van Niekerk takket, og lovet høytidelig å dele med henne hvis steinen viste seg å være verdifull.
Eureka-diamanten, som ble funnet i Hopetown i den britiske Kappkolonien i 1866, viste seg å være verdt 500 pund på markedet i London – en formidabel pris i en tid da et pund tilsvarte rundt tusen norske kroner. Men for Niekerk var den bare begynnelsen.
Fire år senere fant han enda en diamant, som innbrakte nesten 25 000 pund. Dessuten viste funnene at Kappkoloniens skrinne jord – «den mest sterile og verdiløse i hele imperiet» som en britisk embetsmann beskrev den – inneholdt langt større verdier enn de få nyttevekstene kolonialistene greide å pine ut av den. Og da det dukket opp flere diamanter andre steder, forsto britene at området var et av kolonimaktens viktigste aktiva – og det var en ressurs som de ville ha kontroll over, for enhver pris.
Det sørlige Afrika var et hull i jorden
Egentlig skulle Storbritannias tilstedeværelse lengst sør i Afrika bare ha vært en parentes i det britiske imperiets historie. Området hadde verken silke, krydder eller andre attraktive handelsvarer, og britene holdt seg derfor primært til den sørlige Kappkolonien, som de siden 1795 hadde brukt som støttepunkt for skipsfarten til Asia. Bortsett fra det hadde de ingen interesser i det sørlige Afrika, som med sine ville afrikanske stammer og primitive nederlandske, tyske og franske innvandrere – kalt boere – mest av alt var til besvær.
Diamanteventyret, som begynte med funnet av Eureka i 1866, snudde opp ned på dette bildet. Og da gravere i 1871 kom over enda en stor forekomst av diamanter i Griqualand, et trøstesløst, solsvidd krattlandskap like nord for Kappkoloniens grenser, forvandlet området seg til det rene Klondike. Lykkejegere strømmet til fra fjern og nær; erfarne gullgravere fra California og Australia, forkomne londonere, desertører, spekulanter og vanlige sjarlataner levde nærmest på et eksistensminimum i de provisoriske byene som skjøt opp i området.
Et spadestikk avgjorde om en mann var rik eller blakk, og i spillebulene og på bordellene satte mange alt over styr igjen allerede samme kveld. Lykkejegerne bodde i telt uten tilgang til rennende vann. Det var en ulidelig stank rundt hullene som fungerte som primitive latriner. Luften summet av fluer, og av den fortettede stemningen som hersker på steder der livsdrømmer går i oppfyllelse eller knuses, og skjebner balanserer på en knivsegg. I brev til sin mor refererte forretningsmannen Cecil Rhodes, som senere ble statsminister i Kappkolonien, historier han hadde hørt i diamantbruddene: «En nederlender kom kjørende med oksene sine, spente dem fra, fant en diamant til 14 000 pund, spente oksene for igjen og kjørte hjem – alt på en og samme dag», berettet den unge forretningsmannen fascinert.
Ifølge Rhodes hadde andre gravere funnet «tre sværinger» til en verdi av henholdsvis 8000, 9000 og 10 000 pund.
«Mannen som fant diamanten til 10 000 pund, hadde kvelden før prøvd å selge gruverettighetene sine for 15 shilling, men ingen ville kjøpe dem», skrev Rhodes.