Brutal jakt på gull og diamanter
Britene så på det sørlige Afrika som et goldt, primitivt og ubrukelig land på 1800-tallet. Etter funnet av gull og diamanter i regionen skiftet de imidlertid mening og satte alt inn på å sikre seg de enorme verdiene. Zuluene og boerne gikk til motangrep, og britenes grådighet kulminerte i en av kolonimaktens blodigste og mest ydmykende kriger.
I sin jakt på de enorme verdiene i det sørlige Afrika havnet britene i kamp med stort sett alle andre folkeslag i regionen. Zuluene var de første som gikk til motangrep. Det skjedde i 1879.
Schalk van Niekerk så granskende på den vesle, glitrende steinen han holdt i hånden. Han var ingen ekspert, men noe sa ham at steinen var uvanlig. Han snudde seg mot naboen, fru Jacobs, mor til gutten som hadde funnet steinen ved elva. Kunne van Niekirk få kjøpe steinen? Fru Jacobs smilte. «Du kan få den», svarte boerkvinnen. Van Niekerk takket, og lovet høytidelig å dele med henne hvis steinen viste seg å være verdifull.
Eureka-diamanten, som ble funnet i Hopetown i den britiske Kappkolonien i 1866, viste seg å være verdt 500 pund på markedet i London – en formidabel pris i en tid da et pund tilsvarte rundt tusen norske kroner. Men for Niekerk var den bare begynnelsen.
Fire år senere fant han enda en diamant, som innbrakte nesten 25 000 pund. Dessuten viste funnene at Kappkoloniens skrinne jord – «den mest sterile og verdiløse i hele imperiet» som en britisk embetsmann beskrev den – inneholdt langt større verdier enn de få nyttevekstene kolonialistene greide å pine ut av den. Og da det dukket opp flere diamanter andre steder, forsto britene at området var et av kolonimaktens viktigste aktiva – og det var en ressurs som de ville ha kontroll over, for enhver pris.
Det sørlige Afrika var et hull i jorden
Egentlig skulle Storbritannias tilstedeværelse lengst sør i Afrika bare ha vært en parentes i det britiske imperiets historie. Området hadde verken silke, krydder eller andre attraktive handelsvarer, og britene holdt seg derfor primært til den sørlige Kappkolonien, som de siden 1795 hadde brukt som støttepunkt for skipsfarten til Asia. Bortsett fra det hadde de ingen interesser i det sørlige Afrika, som med sine ville afrikanske stammer og primitive nederlandske, tyske og franske innvandrere – kalt boere – mest av alt var til besvær.
Diamanteventyret, som begynte med funnet av Eureka i 1866, snudde opp ned på dette bildet. Og da gravere i 1871 kom over enda en stor forekomst av diamanter i Griqualand, et trøstesløst, solsvidd krattlandskap like nord for Kappkoloniens grenser, forvandlet området seg til det rene Klondike. Lykkejegere strømmet til fra fjern og nær; erfarne gullgravere fra California og Australia, forkomne londonere, desertører, spekulanter og vanlige sjarlataner levde nærmest på et eksistensminimum i de provisoriske byene som skjøt opp i området.
Et spadestikk avgjorde om en mann var rik eller blakk, og i spillebulene og på bordellene satte mange alt over styr igjen allerede samme kveld. Lykkejegerne bodde i telt uten tilgang til rennende vann. Det var en ulidelig stank rundt hullene som fungerte som primitive latriner. Luften summet av fluer, og av den fortettede stemningen som hersker på steder der livsdrømmer går i oppfyllelse eller knuses, og skjebner balanserer på en knivsegg. I brev til sin mor refererte forretningsmannen Cecil Rhodes, som senere ble statsminister i Kappkolonien, historier han hadde hørt i diamantbruddene: «En nederlender kom kjørende med oksene sine, spente dem fra, fant en diamant til 14 000 pund, spente oksene for igjen og kjørte hjem – alt på en og samme dag», berettet den unge forretningsmannen fascinert.
Ifølge Rhodes hadde andre gravere funnet «tre sværinger» til en verdi av henholdsvis 8000, 9000 og 10 000 pund.
«Mannen som fant diamanten til 10 000 pund, hadde kvelden før prøvd å selge gruverettighetene sine for 15 shilling, men ingen ville kjøpe dem», skrev Rhodes.
Etter diamantfunnene i den sørlige delen av Afrika strømmet lykkejegere til for å grave. En av de første diamantgruvene var Bultfontein fra 1870.
Storbritannia annekterer gruveområdene
Fra skrivebordene i koloniministeriet og embetsboligene i Cape Town så den britiske eliten på de dypt religiøse boerne som en primitiv rase, bare et trinn høyere enn den opprinnelige befolkningen. Da britene 40 år tidligere – i 1834 – avskaffet slaveriet i Kappkolonien, hadde mange av boerne, som var storforbrukere av slaver, i protest utvandret mot nord og grunnlagt republikkene Transvaal og Oranjefristaten.
Nå fryktet britene at boerne ville utvide territoriet sitt til også å omfatte Griqualand, der noen av de største diamantfunnene var gjort. I januar 1873 annekterte britene derfor Griqualand, og områdets første britiske guvernør gjorde sitt inntog i diamantområdet iført full galla med fjærbusk i hatten og brodert jakke. De britiske embetsmennene trakk omhyggelig nye linjer på kartet, slik at områdets grenser inkluderte alle kjente forekomster av edelsteiner.
Annekteringen av Griqualand gjorde britene bare enda mer sultne på å involvere seg i Sør-Afrika, godt hjulpet av Storbritannias nye koloniminister, lord Carnarvon, som regnet det sørlige Afrika som et nøkkelområde for imperiet. Carnarvons ambisjoner var et Afrika under britisk kontroll fra Kappkolonien til Kairo: «Jeg vil ikke ha noe av at noen kommer i nærheten av oss verken i sør ved Transvaal, som også skal bli vårt, eller i nord i nærheten av Egypt», skrev han i 1876.
Året etter annekterte Storbritannia boer-republikken Transvaal.
Zuluene sviktes av britene
Zulukongen Cetewayo kjempet forgjeves for å bevare zuluenes selvstendighet.
Britene hadde tatt kontrollen med Transvaal under dekke av å ville beskytte boerne mot zulustammen som gjentatte ganger hadde angrepet boerfarmere. De siste 50 årene hadde zuluene vært den gruppen av Afrikas opprinnelige befolkning som de europeiske kolonistene fryktet mest. Krigermentaliteten gjennomsyret hele zulusamfunnet, og en populær manndomsprøve gikk ut på at de unge krigerne måtte dyppe spydene sine i fiendenes blod. Hittil hadde britene imidlertid stått på god fot med zuluene, som de så på som en nyttig buffer mot boerne.
Forholdet var så godt at da zulukongen Cetewayo tok over makten i 1873, ba han britenes ansvarlige for «kontakt med de innfødte», Theophilus Shepstone, om å delta i kroningsseremonien. Shepstone fikk æren av å sette kronen på Cetewayos hode og legge en kappe i purpur og gull over kongens skuldre.
Nå da britene hadde mer bruk for vennligsinnede boere enn for zuluene, bestemte de seg for å gi Transvaal en del av zuluenes land som plaster på såret. Zuluene nektet imidlertid å avgi jorden, noe som fikk britene til straks å true med å annektere hele området til zuluene. Cetewayo følte seg forrådt:
«Jeg elsker britene (...) jeg er sønn av dronning Victoria. Men jeg er også mitt lands konge. Jeg nekter å la meg diktere. Da må de utslette meg først», proklamerte kongen.
Men de britiske embetsmennene satte hardt mot hardt: «Cetewayo er det hemmelige håpet for enhver liten, ubetydelig høvding som har forhåpninger om at det er hans farge som skal regjere. Først når det håpet er knust, vil de bestemme seg for å underkaste seg sivilisasjonens overmakt», skrev Shepstone, som meget beleilig hadde glemt at han selv hadde plassert kronen på Cetewayos hode.
Straks etter gikk britene i gang med å demonstrere «sivilisasjonens» foretrukne maktmidler overfor zuluene, som ble angrepet i januar 1879. Etter innledende vanskeligheter, der zuluene overrumplet de britiske styrkene, turet kolonimakten frem med raketter, artilleri og maskingeværer.
Fem måneder etter at kampen var begynt, hadde britene overtaket. Cetewayo ble satt i fengsel, og riket hans ble splittet opp. Zuluer som hadde samarbeidet med britene ble tildelt små kongedømmer, mens resten av jorden gikk til Transvaal. Britene kunne nå fornøyd børste støvet av kaki-uniformene, overbevist om at de hadde stoppet munnen på boerne.
Kolonimakten må gi tapt
Britene kunne ikke ha tatt mer feil. De kampvante boerne som før hadde måttet bruke kreftene sine på å kjempe mot ulike stammer, kunne nå sette alt inn på å få kastet britene ut. De ønsket ikke under noen omstendigheter å være underlagt Storbritannia. Og i Transvaal samlet boerlederen Paul Kruger en styrke på omtrent 2000 mann som skulle ta opp kampen mot kolonimakten.
Men selv om britene ble advart, var de ikke bekymret. Hvis boerne angrep, kom de til å holde ut i høyst en time, mente den britiske general Wolseley: «Elva Vaal må renne tilbake til sine kilder før Transvaal igjen blir selvstendig», fastslo han overlegent.
I desember 1880 erklærte boerne seg selvstendige. Krigen som fulgte varte i mindre enn tre måneder, og besto i realiteten bare av et bakholdsangrep og tre mindre slag. I samtlige slag kom britene til kort. De hadde grovt undervurdert boernes besluttsomhet, evnen deres til å utnytte landskapet til geriljakrig, og ikke minst ildkraften de hadde samlet seg.
I februar 1881 gikk det virkelig galt for britene. I et forsøk på å omgå boernes posisjoner ved Transvaals grense mot sør, snek en britisk styrke på rundt 400 mann seg oppover den bratte Majuba-høyden midt på natten. Toppen var nærmest uinntagelig, og herfra hadde britene full oversikt over hele tre boerleire. Tidlig om morgenen, idet dagslyset kom, stilte en gruppe britiske soldater seg seierssikre opp og ropte ned mot de forbløffede boersoldatene. Boerne fikk imidlertid lynraskt organisert en styrke på rundt 200 mann som krøp ubemerket opp på høyden for å ta opp kampen. Like etter åpnet de ild mot de britiske soldatene, som stort sett fremdeles sov. Den britiske øverstkommanderende sov også, og nektet å stå opp da hans underordnede kom løpende. Tjue minutter senere hadde boerne inntatt høyden og drept nesten hundre soldater.
For Kruger var det et tydelig bevis på at Gud var med boerne: «Vi gir ikke æren til menneskelig makt. Det er Gud, Herren, som har hjulpet oss», erklærte boerlederen høytidelig fra hovedkvarteret sitt.
Gruveeierne håvet inn penger
For å hindre tyveri av diamanter ble særlig de svarte gruvearbeiderne undersøkt fra topp til tå.
Ydmyket trakk britene seg ut av den besværlige Transvaalrepublikken. I stedet konsentrerte de seg om utvinningen av diamanter i gruvene i Kappkolonien og Griqualand. Arbeidet var både farlig og vanskelig, for gruvene besto bare av hull som var gravd i den myke bakken. Ved hjelp av et sinnrikt tausystem ble jorden som var gravd ut, heist opp til overflaten i spann. Henry Barkly, Kappkoloniens guvernør, besøkte Kimberleygruvene i 1872. Han beskrev hvordan det vrimlet av arbeidere som klatret opp og ned de dype gruvesjaktene, som var opptil 30 meter dype og 20 meter brede: «I disse dypene foregår gruvedriften. Vaklevorne stiger – selve definisjonen på usikkerhet – blir brukt når de skal klatre opp og ned, noen ganger til og med bare et tau eller hull til føttene som er hogd inn i jorden. Ulykker forekommer hyppig. Vogner og muldyr har falt fra veiene og ned i hullene. Men den verste faren er jordras».
I mellomtiden var individuelle gravere blitt avløst av store firmaer som i økende grad benyttet seg av svarte som arbeidskraft. Arbeiderne levde og arbeidet under umenneskelige forhold. De sto på dagen lang i gruven, og gikk på kontrakter som varte seks til tolv måneder. Imens nøt gruveeiere og funksjonærer det gode liv i Kimberley Club, en eksklusiv klubb for byens rike hvite. Klubben var utstyrt med de fineste tyrkiske tepper og fløyelskledde salonger.
Et ungt klubbmedlem beklaget seg: «Vi har middager og danseaftener – hver eneste kveld skifter man til selskapsantrekk. Det ødelegger helse og pengepung». Penger var det nok av i Kimberley, for diamantgruvene innbrakte enorme summer. For eksempel kunne Barnato-brødrene, som bare eide fire parseller i området, i 1876 innkassere hele 1800 pund i uken på diamanthandelen.
Gigantisk gullfunn ble boernes ulykke
Sør-Afrikas undergrunn skjulte imidlertid mer enn diamanter. I 1886 fant skattejegere gull i Witwatersrand i Transvaal. Og det ble snart klart at Witwatersrands 100 kilometer lange og 37 kilometer brede høydedrag skjulte en av verdens aller største gullforekomster. Herfra skulle gullgravere med tiden komme til å hente ut omtrent 40 prosent av alt gull som er utvunnet gjennom tidene.
Gullet kom beleilig, for etter krig og uro var landet tvunget i kne økonomisk. Boerlederen Kruger så imidlertid helt annerledes på det: «I stedet for å glede dere burde dere gråte, for dette gullet vil få landet vårt til å bli gjennomtrukket av blod», forutså han dystert.
Kruger fikk rett. Med gullet vokste nemlig britenes interesse for Transvaal på nytt, og de ventet nå bare på en unnskyldning for å invadere. Påskuddet de trengte kom snart, i form av tusener av tilstrømmende gullgravere som ville ha sin del av gullet. En stor del av dem var utlendinger, og mange av dem briter.
De mange «uitlanders» bekymret boerne. Som mottrekk la boerne store skatter på de fremmedes inntekter. Det fikk gullgraverne til å klage høylytt til britene, som så store muligheter i klagene. Storbritannias koloniminister, Joseph Chamberlain, krevde at britiske gullgravere fikk de samme rettighetene som Transvaals egne borgere. Det siste Chamberlain ønsket var imidlertid at boerne skulle innfri disse kravene: «Jeg frykter mer enn noe at vi får ryddet unna uenighetene, slik at vi ikke lenger har noen unnskyldning for krig», bemerket han under forhandlingene.
Chamberlain hadde ingenting å frykte – mens britene forberedte sitt ultimatum, stilte Transvaal sitt eget ultimatum, som blant annet krevde at britene trakk tilbake alle styrker i området.
Boerne overlister britene
Boerne spredte død og ødeleggelse med moderne fransk- og tyskproduserte kanoner. Deres 155-mm «Long Tom» kunne for eksempel skyte lenger enn noe britisk artilleri.
Et slikt krav ville ikke britene finne seg i, og krigen brøt ut idet boernes ultimatum utløp – den 11. oktober 1899 kl. 17.00 – på slaget for ettermiddagsteen, som avisen «The Times» så kjekt bemerket. Den britiske hæren samlet sine beste regimenter, og befolkningen jublet. Denne saken ville snart være over, mente de fleste.
Britene tok feil. Riktignok hadde ikke boerne britenes militærutdannelse, men det velfungerende mobiliseringssystemet deres gjorde at de raskt kunne samle en styrke på rundt 40 000 mann. Som bønder kjente de landskapet bedre enn alle andre, og fikk dessuten skytetrening i ung alder. Med stor dyktighet skjulte de seg i landskapet og avfyrte dødelige skudd med sine tyske Mauser-rifler og Krupp-kanoner.
Boerne okkuperte blant annet byen Ladysmith i den britiske kolonien Natal og Kimberley i Griqualand. Under slaget ved Colenso 15. desember 1899 hindret de 21 000 britiske soldater i å krysse Tugelaelva og komme Ladysmith til unnsetning. Med boernes kuler susende rundt ørene la britene på flukt, uten å ta seg tid til å redde de sårede. 145 briter døde, mens 1200 var såret eller savnet. Boerne mistet bare 140 mann. Britene ga denne tiden navnet «den svarte uken».
En skitten geriljakrig bryter ut
I februar 1900 snudde imidlertid krigslykken. Boernes fronter kollapset, og både Kimberley og Ladysmith ble befridd. I mai var store deler av Transvaal og Oranjefristaten på britiske hender. Mange boere overga seg, mens de resterende gikk over til geriljakrig.
Krigens siste fase ble lang og skitten. I september 1900 hadde britene full kontroll over begge boerrepublikkene, unntatt den nordligste delen av Transvaal. Men geriljastyrker angrep stadig kolonimaktens styrker. Britene svarte med å angripe sivile som hjalp geriljaen. Hus og gårder ble brent, og dyrene slaktet.
Geriljaens kamp var dømt til å mislykkes. Britene hadde et helt imperium i ryggen, og kunne få ubegrenset med forsyninger hjemmefra, mens aksjonene mot sivilbefolkningen la store begrensninger på geriljastyrkenes slagkraft. Krigens siste større slag kom 11. april 1902 i Transvaal, da en stor britisk styrke slo angripende boere tilbake fra et høydedrag. Boerne var på alle måter slått på hjemmebane, og 31. mai 1902 overga de seg. Den britiske seieren hadde imidlertid en høy pris: Imperiet hadde mistet omtrent 22 000 soldater i løpet av de tre årene med krig.
Den sørafrikanske union blir født
Etter fredsslutningen var det tid for gjenoppbygging og forsoning. I skranglende oksekjerrer kjørte britene boerfamilier ut til jordene, der de kunne gjenoppbygge eiendommene sine. De politiske og kulturelle forskjellene mellom boere og briter besto og førte fortsatt til skepsis og fiendskap, men de økonomiske interessene vant. Utsikten til enorme inntekter fra gruver og en blomstrende industri førte til forsoning mellom de hvite innbyggerne i Sør-Afrika.
De britiske koloniene, Transvaal og Oranjefristaten ble samlet 31. mai 1910 – Den sørafrikanske union var født. Unionen var underlagt Storbritannia, men med utstrakt selvstyre. Vinnerne ble gruveeiere, fabrikkeiere og handelsfolk, de fleste av dem briter og boere, som nå kunne organisere samfunnet som de ville. Taperne ble de svarte, som måtte levere arbeidskraft til industriutviklingen i Sør-Afrika. Brite eller boer – det var fortsatt de hvite som hadde overherredømmet.