Skatteøya ligger i Canada - eller gjør den det?
En sjørøverskatt, Shakespeares manuskripter eller kanskje Den hellige gral? Siden 1795 har lykkejegere endevendt en liten kanadisk øy i håp om å finne en skjult skatt. Så langt har ingen funnet stort annet enn jord og greiner.
Utallige skattejegere har gravd på Oak Island for å finne den skjulte skatten. I dag er bakken full av hull.
En solvarm sommerdag i 1795 tar 16 år gamle Daniel McGinnis en snarvei gjennom villniset på den vesle øya Oak Island utenfor kysten av Nova Scotia. Han har vært på øya mange ganger for å fiske, men denne dagen legger han merke til noe snodig:
Fra en massiv grein i et gammelt eiketre som han ofte har gått under, henger en tung talje av den typen som normalt fins på seilskuter. Bakken under taljen er endevendt – som om noen nylig har gravd her.
Daniels nysgjerrighet er vakt, og han skynder seg hjem for å hente kameratene John Smith og Anthony Vaughan. Utstyrt med hakker og spader begir de seg tilbake til Oak Island.
Da de tre guttene begynner å grave, oppdager de at jorden er løs og lett å grave i. Etter vel en halv meter kommer de over et lag av sirlig plasserte flate steiner. Noen må ha vært her før dem.
Guttene fjerner steinene og graver videre. Det viser seg snart at det de graver i må være en slags sjakt med en diameter på omtrent fire meter. Sjakten går loddrett ned i øyas leirgrunn.
Vel tre meter (ti fot) nede i bakken støter guttene på en plattform laget av kraftige eikegreiner. De fjerner greiene og arbeider videre.
Etter ytterligere tre meter kommer de til nok et lag av greiner, og på ni meters dyp enda et!
Det har lenge versert rykter i området om at en sjørøver – muligens den beryktede kaptein Kidd – har gravd ned en skatt i området. Guttene føler seg sikre på at det er hans skattkiste de er kommet på sporet av.
Men uansett hvor dypt de graver, finner de ingen skatt – bare flere tegn på at «noen» har vært her før dem. Etter noen dager bestemmer de seg for å avbryte arbeidet og vende tilbake senere med flere menn og bedre utstyr, såpass at de kan komme til bunns i mysteriet.
I dag – efter mere end 200 års efterforskning på Oak Island– er mysteriet om den skjulte skatten ennå ikke løst. Det er heller mer ubegripelig enn noen gang.
30 mann på skattejakt
Oak Island ligger noen få hundre meter fra øya Nova Scotia utenfor østkysten av Canada. I 1795 var øyboerne fattige bønder, fiskere og håndverkere. Ryktet om guttenes oppdagelse spredte seg raskt, og snart kom det også legen Simeon Lynds for øre. Historien vakte straks hans interesse.
Sammen med guttene og en gruppe fremstående innbyggere fra Nova Scotia dannet han «Onslow-syndikatet», oppkalt etter byen de fleste av dem stammet fra. Forberedelsene tok tid, og først i 1801 kom mennene til Oak Island og begynte å grave, fulle av forventninger.
For hver tredje meter de gravde seg ned, møtte de en ny plattform av eiketre, og mellom dem fant de lag av kokosfiber – et materiale som ikke forekom naturlig så langt mot nord.
Funnene ga dem blod på tann, og de fortsatte helt til de omsider fant en stor, flat stein oppå nok en plattform av kraftige eikegreiner, knappe 30 meter nede i bakken. I steinen var det risset inn noen underlige symboler. Koden var relativt enkel å knekke. Det sto:
«40 fot nede ligger to millioner pund begravd».
Utallige skattejegere har gravd på Oak Island for å finne den skjulte skatten. I dag er bakken full av hull.
Sjakten blir oversvømt
Skattejegerne var nå helt overbevist om at de var på sporet av noe virkelig stort. De fjernet plattformen og gravde videre.
Da de var kommet 33 meter ned, begynte de imidlertid å få uventede problemer. Så langt hadde de klart å holde grunnvannet ute av sjakten, men nå var de nødt til å heise en bøtte vann opp fra hullet for annet hvert spann med jord som ble heist opp.
Neste dag var en søndag, og da tok alle retttroende kristne helt fri fra arbeidet. På mandagen vendte mennene tilbake til hullet – kjent som «The Money Pit» – og da oppdaget de at sjakten var oversvømt opp til knapt ni meter fra bakkenivå.
Mennene fikk en nagende mistanke om at de hadde utløst en sikkerhetsmekanisme som var konstruert for å oversvømme sjakten så snart noen forsøkte å trenge ned i den.
Oversvømmelsen skulle vise seg å være det første alvorlige tilbakeslaget i det som har utviklet seg til et mareritt for alle senere skattejegere på Oak Island.
Onslow-syndikatets forsøk på å pumpe opp vannet viste seg å være nytteløse; vannet strømmet inn like fort som det ble pumpet vekk.
Medlemmene av Onslow-syndikatet måtte gi opp, men avtalte å vende tilbake året etter for å gjøre et nytt forsøk: Men det var ikke mulig å få tømt sjakten denne gangen heller.
I stedet bestemte de seg for å grave en parallell sjakt fire meter fra den opprinnelige sjakten for å tørrlegge den.
Etter 35 meter hadde de fremdeles ikke kommet over vann, og gravde derfor en tunnel vannrett bort til den gamle sjakten. Ikke overraskende begynte vannet snart å fosse inn i tunnelen, og kort tid etter sto vannet høyt i begge sjaktene.
Sjakten raser sammen
Mennene i bunnen av den nye sjakten unnslapp såvidt vannmassene. Oppe på bakkeplan måtte de 30 mennene i syndikatet erkjenne at de hadde tapt kampen mot vannet, og forlot Oak Island.
De neste årene kjølnet interessen for The Money Pit. Sjakten raste sammen og ble glemt. Først i 1849 begynte det å syde av aktivitet på Oak Island igjen.
Denne gangen var det en gruppe menn fra byen Truro på Nova Scotia som ville prøve lykken. Utstyrt med et bor angrep de den gamle sjakten – i første omgang med samme nedslående resultat som Onslow-syndikatet:
Da de kom knappe 30 meter ned, begynte vannet å strømme inn. Men mennene bestemte seg for å trosse vannet og bore videre.
Som beskrevet av Onslow-syndikatet fant Truro-kompaniet en plattform av eikestokker omtrent 30 meter nede.
Deretter fortsatte boret og traff et ti centimeter tykt lag med eik, og deretter et lag med biter av metall. Etter dette laget boret Truro-folkene gjennom 20 cm eiketre, før de igjen traff vel en halv meter «metall i små biter». Deretter igjen eik og gran, før de boret gjennom noen meter massiv leire uten å finne mer.
Da boret ble trukket opp, fulgte tre små ledd av et gullkjede med. Gullet tolket de som et bevis på at de hadde boret seg gjennom to skattkister, like under det nivået Onslow-syndikatet hadde nådd ned til.
Nå hadde de funnet det første håndgripelige beviset på at noe verdifullt var gjemt under Oak Island. Det er den dag i dag det eneste edle metallet som er funnet på den gåtefulle øya.
I 1909 kom USAs senere president Franklin D. Roosevelt til Oak Island med et lag gravere.
Mystikken brer seg
Truro-kompaniet fortsatte å bore letehull rundt den opprinnelige Money Pit, men alltid med samme resultat; hver gang de kom vel 30 meter ned, begynte vannet å fosse inn.
En av mennene oppdaget at vannet som strømmet inn smakte salt. Det var altså ikke grunnvann som steg opp i hullene, men sjøvann. Undergrunnen måtte ha forbindelse med havet. Undersøkelser ble satt i verk for å finne tunnelen som vannet trenger inn gjennom, og blokkere den.
Ute ved kysten, omtrent 150 meter fra The Money Pit, fant mennene spor etter omfattende anleggsarbeid like under havflaten.
Hele stranden var ganske enkelt kunstig! De fant rester av en spuntvegg som omga stranden, og munningene til hele fem steinkledde, undersjøiske tunneler, som alle syntes å føre mot The Money Pit.
Under den kunstige stranden oppdaget de dessuten et tykt lag kokosfiber, akkurat som dem tidligere gravelag hadde funnet i The Money Pit. Her var det stadig flere tegn på at Oak Island skjulte en svært verdifull hemmelighet.
Bevisene er borte
Dessverre kom heller ikke Truro-kompaniet nærmere skatten. Da det var tomt for penger, måtte de dra hjem med uforrettet sak. I årenes løp kom nye skattejegere til – blant dem Franklin D. Roosevelt, senere president i USA.
Han gikk i land på Oak Island i 1909. Resultatet var like magert for alle. Alle leide graverettigheter til øya, og alle forlot den fattigere enn da de kom.
Den dag i dag søker skattejegere til Oak Island – og med jevne mellomrom kan de fortelle om sensasjonelle funn av for eksempel en gammel hakke som de mener piratene må ha etterlatt. Men det er etter hvert mer sannsynlig at hakken stammer fra en tidligere utgravning, for etter 217 års skattejakt er øya grundig endevendt.
Det mest påfallende ved den krampaktige skattejakten på øya er faktisk hvor få indisier gravelagene kan legge frem for at skatten eksisterer.
De ni plattformene av eikegreiner er for eksempel ikke dokumentert, og steinen med den innrissede koden om «to millioner pund 40 fot lenger nede» forsvant alt på 1800-tallet.
De underjordiske tunnelene fra havet og inn til The Money Pit fins heller ikke lenger. Angivelig er de blitt sprengt for å stoppe vannet fra å trenge inn.
Og selv den opprinnelige Money Pit er forsvunnet. Ingen kan i dag si hvor Daniel McGinnis begynte å grave i 1795. Men jakten han innledet, den fortsetter, for ryktet om skatten under Oak Island er for godt til å være løgn.