Verdens første vrakdykkere risikerte livet for skjulte skatter

Et halvt år tidligere har britiske og franske tropper inntatt den russiske havnebyen Sevastopol på Krim-halvøya i Svartehavet. Skjelettene på havbunnen stammer fra Krimkrigens siste dager, da russerne prøvde å evakuere kanonene bort fra Sevastopol via en pongtongbro.

Broen brøt sammen under vekten, og de tunge vognene trakk soldater og trekkdyr med seg i døden.

John Deane er Englands mest erfarne vrakdykker.

Den britiske marinen har derfor hyret ham til å hente opp alt av verdi fra de russiske skipsvrakene som ligger utenfor Sevastopol: ankere, dampskipskjeler og kanoner. Det britene ikke får med seg, skal ødelegges slik at havnebyen aldri blir en trussel mer.

Derfor har den 55 år gamle dykkeren brukt de siste seks månedene på å sprenge Sevastopols enorme kaianlegg i luften.

Brakene fra eksplosjonene er ifølge korrespondenten William Russell høyere enn alt han har hørt før.

Hele landskapet rundt havnebyen ryster hver gang Deane utløser sprengladningene. I artiklene sine gir Russell derfor Deane et tilnavn som skal følge ham livet ut: helvetesdykkeren.

Brann inspirerte til dykkerhjelm

Et kvart århundre før Krimkrigens avslutning hadde John Deane og hans bror, Charles, revolusjonert Storbritannias dykkerindustri. Sammen hadde de funnet opp en undervannshjelm som for første gang gjorde det mulig å vandre rundt på havbunnen over lang tid.

Men kampen for å få hjelmen og dens potensial anerkjent hadde vært bitter og hard. De stor påkjenningene skulle til slutt ta knekken på en av brødrene.

Charles og John Deane kom fra fattige kår i Deptford sør i London. Yngstemann John stakk til sjøs i ung alder og fikk hyre på et skip som seilte til Østen. Senere begynte han å arbeide med å berge vrakgods fra en dykkerklokke.

Charles hadde ikke samme utferdstrangen som John og ble værende i hjembyen. Her arbeidet han på Edward Barnards skipsverft med å banke tjærebehandlet tauverk inn mellom skipsplankene.

Arbeidet var livsfarlig. For å holde tjæren flytende ble den varmet opp i kjeler som altfor ofte veltet. Når det skjedde, begynte tjæren å brenne. Røyken som utviklet seg, var så giftig at det var umulig å drive effektivt slukningsarbeid. Både skip og bygninger var fortapt.

Problemet kvernet rundt i bakhodet på Charles i flere måneder, og i 1823 fant han løsningen: en røykdrakt.

Foruten en kobberhjelm med små glassruter besto settet av en lærjakke festet med små bolter til den nederste delen av hjelmen.

Oppfinnelsen krevde at en hjelper pumpet luft inn i hjelmen med en blåsebelg og en lang slange.

Prinsippet var enkelt og genialt. Verftseieren Barnard slo til og sikret seg patentet for 417 pund – tilsvarende rundt 300 000 kroner i dag. Charles og arbeidsgiveren hadde tro på drakten, og neste steg var å gi hjelmen et mer profesjonelt utseende. De hyret den lokale ingeniøren Augustus Siebe til å lage en ny hjelm basert på prototypen.

I 1825 sendte Charles en anmodning til den britiske marinen om å få demonstrere oppfinnelsen. Brevet kom i retur med følgende merknad: «Herskapet ønsker ikke å være til ytterligere bryderi».

Kort sagt: «Ingen interesse». Heller ikke brannvesenet lot seg friste.

Livsfarlige blylodd

Charles ble sønderknust. I mellomtiden hadde John kommet hjem fra arbeidet på havet, og Charles' oppfinnelse satte tankene i sving hos ham: Kunne en slik hjelm brukes under vann?

I så fall ville en dykker kunne arbeide fritt i stedet for å være bundet til en blytung dykkerklokke. Det ville blant annet gjøre det lettere å bedrive vrakdykking.

Charles gikk noe nølende med på at røykhjelmen hans skulle gjøres om til dykkerhjelm. De første dykkene fant sted i den lokale kanalen, der John som den første fikk oppleve en ny og totalt ukjent verden.

Forundret hørte han lyden av sin egen stemme og åndedrett inne i hjelmen. John innså snart at overskuddsluften inne i hjelmen og lærjakken måtte ut et sted, ellers fløt han opp til overflaten.

Da han var kommet opp på land, boret han hull i den nederste delen av hjelmen der luften kunne ledes ut. For å motvirke oppdriften ytterligere fikk Charles fire poser med 30 kilo bly rundt skuldrene da det var hans tur til å teste utstyret.

Blyet sørget for at han ble på kanalbunnen, og inne i hjelmen kunne han merke hvordan vannet steg opp til halsen før det stoppet på grunn av lufttrykket.

Ideen med blyet på skuldrene var imidlertid livsfarlig, skulle det vise seg.

Da Charles snublet og falt, strømmet luften ut av hjelmen og ble erstattet av vann slik at han plutselig var langt tyngre ved hodet enn ved føttene.

Fra land så John, som håndterte blåsebelgen, plutselig to sprellende bein stikke opp av vannet. Med lange, seige tak i livlinen fikk han trukket sin bevisstløse bror opp på land.

Etter å ha kastet opp kanalvann, fikk Charles hostet frem en forklaring på problemet: «Mer vekt. Vi må ha mer vekt».

I begynnelsen av 1829 foretok John flere dykk med brødrenes forbedrede utgave av dykkerutstyret. Denne gangen hadde de også lagt bly i bunnen av et par sko. Vektfordelingen ga mye bedre balanse.

For å bli kvitt den utpustede luften hadde de dessuten festet en slange med en ventil på hjelmen. Utstyret fungerte så perfekt at John helt glemte tiden. Charles hadde derfor begynt å engste seg da John endelig dukket opp til overflaten.

Ivrig fjernet John hjelmen og ropte med et stort glis til broren: «Det virker! Det virker!»

Millionlast ble gjennombruddet

Neste skritt ble å bevise hjelmens muligheter. Deane-brødrene prøvde forgjeves å få den britiske marinen til å interessere seg for oppfinnelsen.

Men i møte med det private næringslivet hadde de mer flaks. John var kjent og respektert blant sjøfolk i Kent. Spesielt i fiskerlandsbyen Whitstable, der forsikringsselskaper ofte hyret lokale fiskere til å berge gods fra forliste skip.

Og snart bød sjansen seg for brødrene. 5. juli 1829 hadde skipet Carn Brea Castle grunnstøtt nær Portsmouth. Lasten av kostbare kobberbarrer var forsikret hos Lloyd's, og selskapet var desperat etter å få lasten berget før skipsvraket ble slukt av havet.

Charles og John foretok flere dykk ned i skipets oversvømte lasterom, mens hjelpere på dekk sørget for å holde gang i blåsebelgen.

Hjelmen var en suksess. Brødrene fikk berget det meste av kobberet, som hadde en verdi på over 70 millioner nåtidskroner.

Suksessen overbeviste imidlertid ikke det britiske admiralitetet om hjelmens muligheter, selv om de to brødrene ved flere anledninger demonstrerte den for representanter fra marinen.

«Herskapet ønsker ikke å være til ytterligere bryderi», lød svaret på ny.

Til gjengjeld sto applausen i taket hver gang brødrene demonstrerte utstyret for vanlige borgere.

Etter en oppvisning i 1831 beskrev den lokale avisen med stor begeistring hvordan John Deane tilsynelatende gikk rundt under vann like uanfektet som hvis han hadde spasert rundt på land: «Det er ingen tvil om at berging av materiell fra betraktelige dyp vil være mulig», konkluderte avisen.

Suksessen fikk også grådige kopister på banen. Blant annet sendte en interessert advokat, John Bethell, industrispioner til ingeniøren Augustus Siebes verksted for å få produsert sitt eget utstyr. Charles' arbeidsgiver, Edward Barnard, som var innehaver av patentet på røykhjelmen, trakk advokaten for retten, men tapte da patentet ikke omtalte bruk av hjelmen under vann.

Saken gikk hardt inn på Charles, men foran seg hadde de to brødre en triumf i vente som for alvor skulle få omverdenens øyne opp for oppfinnelsen deres.

Krigsskip ble den store testen

I 1782 hadde krigsskipet Royal George kantret mens det lå for anker utenfor Portsmouth. Over 900 mennesker hadde mistet livet i katastrofen.

Det over 2000 tonn tunge skipet hadde vært den britiske marinens stolthet og var utstyrt med 108 kanoner. Royal George var en utfordring ettersom vraket lå på 30 meters dyp. Så langt nede hadde Deane-brødrenes utstyr aldri vært brukt før.

Heldigvis var ikke brødrene redde for å ta i bruk ny teknologi. De fikk laget en dykkerdrakt av to lag stoff klistret sammen med en type gummiblanding som gjorde den vanntett.

De fikk også fatt i en rotasjonspumpe slik at det ble mulig å presse mye mer luft ned i luftslangen enn ved tidligere dykk. Det var særlig viktig ved dype dykk der trykket på slangen steg dramatisk.

Både pumpe og drakt var med da de første dykkene ble foretatt fra dekket på skipet Albion. Mens fire mann jobbet på skift med å holde pumpen i gang, klatret Charles langsomt ned en nesten 20 meter lang, sammenleggbar stige de hadde med.

Jo lenger ned Charles kom, jo høyere vanntrykk og desto hardere måtte mennene pumpe.

I enden av stigen sto Charles i mørke. Etter et par minutter kunne han så vidt skimte dekket av Royal George. Varsomt begynte han sin vandring over det råtne dekket. Det var første gang på 52 år at et menneske satte sine bein her.

Etter en halv time var Charles oppe ved overflaten igjen, og der ble han møtt med en flom av spørsmål fra en spent bror.

John lot seg ikke skremme av beskrivelsene av en taus og dyster verden der nede, og snart var han den ivrigste dykkeren av de to.

John Deane fant Mary Rose

Under arbeidet på vraket av Royal George berget brødrene fem av krigsskipets kanoner. De veide nesten tre tonn hver og ga en fortjeneste på 300 000 per stykk, omregnet til nåtidskroner. Selv marinens ingeniører var imponert.

Arbeidet i dypet ved Royal George hadde imidlertid skremt Charles, som hadde mistet lysten til å dykke ned i den kalde, ugjestmilde verdenen.

John derimot, kunne ikke få nok og dykket innimellom arbeidet på Royal George på en rekke andre vrak. Under arbeidet med å berge metall fra Royal George fikk John kjennskap til at «noe tungt på havbunnen» rundt en kilometer fra vraket i årevis hadde ødelagt fiskernes garn.

John undersøkte området og fant restene av en kanon. Da kanonen ble rengjort, viste den seg å ha svært sjeldne håndtak utformet som delfiner samt en latinsk inskripsjon der det sto «HENRICVS. VIII». John hadde funnet Henrik 8.s berømte krigsskip Mary Rose, som hadde gått ned 300 år tidligere.

I lasten fant John blant annet 20 jernkanoner, en del av stormasten, fem kranier, et lårbein og en fingerknokkel. Han brukte eksplosiver til å sprenge seg vei inn i vraket.

Nå var han ikke bare bergingsdykker, men også på god vei til å bli undersjøisk sprengningsekspert.

Rammet av mystisk syke

Mens John etter hvert nøt stor anseelse, gikk det ikke like bra for Charles, som var konstant presset av dårlig økonomi. Samtidig påsto han at han hadde funnet opp dykkerhjelmen på egen hånd.

Skuffet brøt John med broren og begynte å drive for seg selv som bergingsdykker. Charles hadde rettighetene til å berge verdier fra Royal George og håpet på å kunne hyre dykkere til å fortsette arbeidet.

Han ble imidlertid utmanøvrert av den beregnende oberst Pasley fra de britiske ingeniørtroppene. Obersten hadde fått smaken på dykking med hjelm, og med hjelp av mektige venner i admiralitetet kapret Pasley rettighetene til Royal George fra Charles.

Motgangen fikk det til å rakne for den psykisk ustabile Charles, og i 1839 ble han innlagt på mentalsykehus og begikk senere selvmord.

Imens arbeidet Pasley og dykkerne hans på vraket av Royal George. På det tidspunktet hadde Deane-brødrenes konkurrenter videreutviklet dykkerhjelmen slik at den var festet til drakten og dermed helt tett. Pasley hyret et antall dykkere til å bruke den nye drakten på Royal George.

Under bergingsarbeidet la Pasley merke til at dykkerne hans flere ganger falt om på dekk når de kom opp fra dypet, helt ute av stand til å reise seg. Pasley mente at det skyldtes «overtretthet».

Først rundt 20 år senere fant leger ut at dykkernes kollaps skyldtes små bobler av nitrogen som dannes i blodet under rask oppstigning fra store dyp – i dag kjent som dykkersyke.

Pasley hadde i mellomtiden sett seg grundig lei på John Deane, og sørget gang på gang for at han ikke fikk større kontrakter med marinen.

I stedet måtte John fortsette med vrakberging for egen regning helt til marinen selv kom og ba ham om hjelp en dag i 1855.

Krimkrigen ble Deanes triumf

To år tidligere hadde Frankrike og England erklært Russland krig og sendt store flåtestyrker til Svartehavet for å erobre russernes viktigste flåtehavn, Sevastopol.

Russerne var overbevist om at britene kunne slå deres krigsskip, og besluttet derfor å senke tre rekker med skip i havneinnløpet til Sevastopol.

Kort etter senket de hele flåten sin på 106 krigsskip i havnen slik at britene ikke skulle få fingrene i dem. Russernes plan var å heve skipene sine igjen etter krigen.

Den britiske marinen satte derfor sammen en dykkergruppe som skulle sprenge skipene. Da skipet med dykkerne og utstyret gikk ned i en storm på vei til Krim, ga marinen opp. Endelig skulle John få vise hva han dugde til.

I 1854 kom John Deane til Krim. Sammen med en ny gruppe dykkere gikk han i gang med å sprenge russernes skip.

En begeistret admiral Lyons skrev hjem: «Mr. Deane har vært ekstremt nyttig og har med undersjøiske eksplosjoner ødelagt sju av skipene som utgjorde den russiske flotiljen».

Deane arbeidet uten stans og imponerte særlig da han på egen hånd sprengte Sevastopols kaianlegg i luften.

Fra kaptein A. Wilmot kom følgende salutt til Deane: «Deres iherdighet med å utføre pliktene De har påtatt Dem, kan ikke verdsettes nok og fortjener den største takk fra Deres land».

Takket være John Deane var Ruslands muligheter for å dominere Svartehavet på ny så godt som borte. Æren og pengene var sikret.

Etter krigen trakk Deane seg tilbake som en holden mann. Storbritannias «helvetesdykker» døde med familien rundt seg i 1884.