Tirsdag 24. november 1859 utga den britiske naturhistorikeren Charles Darwin den første utgaven av verket «Om artenes opprinnelse». Opplaget på 1250 eksemplarer ble solgt allerede samme dag, og det var en livlig debatt forog imot Darwinstanker, selv om få av leserne forsto hva han egentlig mente med «naturlig utvalg».
Bakgrunnen for teorien lå nesten 25 år tilbake. I morgentimene 17. september 1835 la den britiske briggen HMS Beagle til ved øya Chatham, som er en del av øygruppa Galápagos.
Det var nesten fire år siden skipet forlot Plymouth i Sør-England, og under ledelse av kaptein Robert FitzRoy var kysten av Sør-Amerika blitt kartlagt. Nå gikk kursen mot vest over Stillehavet på den lange jordomseilingen til Storbritannia.
Med om bord var den 26 år gamle Charles Darwin. Gode forbindelser hadde skaffet ham plassen som naturhistoriker, og han var også blitt valgt som en sosialt passende reisekompanjong for kapteinen.
Darwin oppdaget allerede kort etter avreisen fra England at han ikke var spesielt sjøsterk: «Jeg hater hver eneste bølge på havet», hveste han til en av medpassasjerene.
Han trivdes heller ikke i kapteinens selskap, mog så snart han kunne, gikk han i land på lange innsamlingsferder, på jakt etter dyr, planter, fossiler og mineraler.
Kimen til ettertanke ble lagt
Sin vane tro hoppet han dermed i land på Chatham så snart det lot seg gjøre, og de neste ukene besøkte han i alt fire av øygruppens 13 større øyer, der han med stadig større
forundring studerte det merkelige dyreog plantelivet som fantes der.
Tallrike fremstillinger av Darwins liv og reisehåndbøker til Galápagosøyene beskriver hvordan han plutselig forsto hvordan artene kunne være dannet gjennom en rekke små endringer, som f.eks. var en tilpasning til endrede leveforhold, ved det han kalte naturlig utvalg.
Dette var mekanismen som ga enkelte spurver et sterkt nebb til å knuse frøskall med, mens andre hadde spinkle nebb for å fange insekter, og det var denne mekanismen som gjorde at skilpadder på de ulike øyene hadde så forskjellige skall at noen av dem kunne rekke opp og spise av de høyeste kaktusene, mens andre måtte nøye seg med å spise gresset på bakken.
Men den plutselige åpenbaringen er oppspinn. Darwin utformet evolusjonsteorien først lenge etter besøket på øyene.
Dagbøkene og reiseberetningen viser at han nærmest var blind for de sporene etter evolusjonen blant planter og dyr som i dag er så tydelige og en så viktig del av den moderne biologiske forskningen.
Selv om han nesten fikk det inn med teskjeer av den lokale kommandanten at dyrene var svært forskjellige på hver av øyene, forsto han ikke rekkevidden av det. Først hjemme igjen i London gjorde andre forskere ham oppmerksom på hvilken skattkiste av kunnskap som skjulte seg i notatene og de innsamlede prøvene. Likevel kom besøket på øyene til å spille en viktig rolle for teorien hans, men det var i etterpåklokskapens klare lys.
Derfor kan Darwins besøk fortsatt ses som en av de største begivenhetene i 1800-tallets naturvitenskap. Han hadde ingen aha-opplevelse, men den la kimen til den ettertanken som ble til en av tidenes viktigste vitenskapelige teorier.
Gould satte Darwin på sporet
Galápagosøyene er dannet ved vulkansk aktivitet, og et av Darwins største ønsker var å se en aktiv vulkan. Dessverre hadde alle kraterne på Chatham for lengst sluknet, men han noterte seg at øya, som også kalles San Cristóbal, var nesten helt svart av størknet lava som slynget seg som frosne bølger.
Han og kaptein FitzRoy ble enige om at det minnet om landskapet rundt smelteovnene på stålverkene i Wolverhampton.
I land traff han noen av de tammeste dyrene han noensinne hadde møtt. Spurvene satte seg knapt en meter fra ham, sulene, som til hans store overraskelse satt i grenene på trærne, lot seg tilsynelatende ikke forstyrre av den nysgjerrige naturhistorikeren eller geværet hans, som han brukte til å dytte ned en galápagosvåk fra en gren.
Men størst inntrykk gjorde haviguanene, som dykket ned for å spise alger på klippene. I det hele tatt var øyene et «paradis for hele reptilfamilien» med gigantiske landskilpadder, havskilpadder, firfisler og iguaner.
Neste stopp på reisen var øya Charles (også kalt Santa María eller Floreana). Her var det en liten straffangekoloni, ledet av den britiske viseguvernøren Nicholas Lawson.
Lawson fortalte at man kunne finne ut hvilken øy man var på bare ved å se på skallet til kjempeskilpaddene, som var forskjellige fra øy til øy. På noen øyer gjorde skallet en stor bue opp ved hodet, slik at dyrene kunne spise av høye busker.
På andre øyer hadde ikke skilpaddeskallet en slik opphøyning, og dyrene levde av gresset på bakken og trengte ikke å strekke hodet langt for å finne noe de kunne spise.
Det var også andre små forskjeller, men selv om Darwin ved selvsyn kunne studere
mengder av skall, som Lawson brukte som blomsterholdere, gjorde ikke denne informasjonen
noe stort inntrykk.
I reiseberetningen sin, som ble utgitt i 1845, ni år etter hjemkomsten, innrømmer Seilskuten HMS Beagle førte Darwin verden rundt i årene 1831 til 1836. Han hatet livet til sjøs, men likte gå i land og utforske nye områder.
Darwin at han ikke tok opplysningene til etterretning, blant annet fordi han ikke kunne
forestille seg at øyer som lå innenfor synsvidde av hverandre, faktisk kunne huse så forskjellige former av de samme dyreartene, og i stedet for å gjøre grundige innsamlinger,
ble skallene til skilpaddene som ble fanget, kastet over bord etter hvert som dyrene endte i Beagles kjøttgryter.
Spurvene var det beste eksempelet
Etter at han hadde kommet hjem, samlet Darwin notatene og erfaringene og forsøkte å sette det sammen til en helhet.
Og hovedpoenget hans ble til slutt at livets utrolige mangfold er så stort at det bare kan forklares hvis det hele tiden skapes nye arter som tilpasser seg levestedene sine, slik som for eksempel spottefuglene.
Den moderne evolusjonsteorien modnet sakte, men sikkert i ham, og han innså at spurvene som hadde forvirret ham, nettopp var et av de beste eksemplene på hvordan evolusjonen virket.
Dessverre var innsamlingene hans så unøyaktige at han ofte ikke kunne avgjøre hvor de enkelte fugleskinnene opprinnelig stammet fra.
Nesten ti år etter Beagles jordomseiling kunne en mye klokere Darwin skrive at fuglestudien «synes å ha brakt oss nærmere erkjennelsen – mysterienes mysterium – av hvordan nye livsformer oppstår på denne kloden».
Det er ingen tvil om at denne erkjennelsen for en stor del skyldes opplevelsene hans på Galápagosøyene.
Og etter at han skrev disse poetiske ordene, har den ene studien og den ene ekspedisjonen etter den andre bekreftet hans storslåtte teori.
Første utgave av Om artenes opprinnelse ble revet vekk.
Én teori i to trinn
Charles Darwins ideer om livets utvikling var så banebrytende at de for ettertiden har blitt kjent som “darwinismen”. Teorien hans inneholder to elementer:
Alle arter stammer fra et felles utgangspunkt: Første ledd av teorien beskriver evolusjon, altså langsom forandring. Darwin hevder at alle verdens arter har oppstått ved
at de gradvis har endret seg ut fra en felles stamform.
De best tilpassede avkommene overlever: Neste ledd er at de gradvise endringene skjer ved hjelp av det Darwin kaller “naturlig utvelgelse”. De best tilpassede individene i hver generasjon får satt mer avkom til verden enn dyr som er dårligere tilpasset livsbetingelsene. Denne lovmessigheten – også kjent som “survival of the fittest” – driver evolusjonen frem.