Tenåringsjente kjørte jorden rundt i en T-Ford

Canadiske Idris Hall har nettopp fylt 16 år da hun ser at eventyreren Walter Wanderwell søker en vakker assistent med språkøre til en jordomreise. Farene lurer overalt på turen over sletter og slagmarker, men tenåringen får drømmen oppfylt og blir verdensberømt som Aloha Wanderwell.

Canadiske Idris Hall har nettopp fylt 16 år da hun ser at eventyreren Walter Wanderwell søker en vakker assistent med språkøre til en jordomreise. Farene lurer overalt på turen over sletter og slagmarker, men tenåringen får drømmen oppfylt og blir verdensberømt som Aloha Wanderwell.

Richard Diamond Productions

En oktoberdag i 1922 sitter Idris Hall og leser avisen da blikket faller på en annonse.

“Kløkt, knebukse og et vakkert ansikt – nå kan du bli den heldige unge kvinnen som får reise jorden rundt,” proklamerer teksten som Walter Wanderwell har rykket inn. Den 16 år gamle canadiskfødte jenta befinner seg på en pikeskole i Nice og har bodd i Frankrike siden faren falt ved Ypres i 1917. Men hun er grundig lei av kostskolen og lengter etter å komme seg bort.

Walter Wanderwell er en amerikansk eventyrer som har bruk for en fransktalende assistent til sin store ekspedisjon verden rundt i bil.

Ekspedisjonen deltar i en konkurranse der målet er å besøke flest mulig land før den neste verdensutstillingen, som er ventet å finne sted i Detroit om tre år. To lag deltar.

En av sjåførene på det andre laget er Walter Wanderwells kone Nell, som nettopp nå kjører rundt i Nord-Amerika.

Wanderwell og følget hans har kjørt fra Detroit til den amerikanske østkysten i tre ombygde T-Ford-ambulanser og seilt videre til Europa.

Nå har han kommet til franske Nice før reisen går videre ut i resten av verden.
På reisene sine har Wanderwell løpende behov for assistenter som tar seg av alt fra små reparasjoner til å kjøre en av bilene med forsyninger.

Jordomreisen finansierer han ved å ta opp film underveis og vise opptakene for et betalende publikum.

Kvinnen han søker i annonsen må derfor være et blikkfang som kan ta seg godt ut foran kameraet og samtidig sjarmere publikum.

Idris er høy, ganske pen, snakker fem forskjellige språk og er først og fremst tørst på opplevelser. Tenåringen føler seg klar til “å leve primitivt i Asia og Afrika,” som det heter i annonsen – selv om hun bare er 16 år gammel.

Få dager senere sitter hun blant kvinnene som har møtt opp til Wanderwells audition.

Det viser seg snart at Idris er den eneste som har de nødvendige kvalifikasjoner, så valget er lett. Men eventyreren legger ikke skjul på hva det er Idris har meldt seg til:

“Dette er ingen søndagstur,” slår Wanderwell fast.

Wanderwell tok sitt amerikanske navn etter det tyske ordet for trekkfugl, Wandervogel.

© Richard Diamond Productions

Myndighetene var i hælene på Walter

Eventyrer, bondefanger og spion – Walter Wanderwell hadde gjort seg bemerket allerede før han dro ut på jordomreisen.

Han ble født i byen Thorn i Preussen i 1895, men som ung dro han til USA, der han fikk oppholdstillatelse i 1915 og tok et mer engelskklingende navn. Kort etter begynte han å vandre gjennom landet for å fotografere havner- og militæranlegg mens han besøkte landets tyske organisasjoner.

Myndighetene betraktet denne atferden som svært mistenkelig, og i april 1917 ble Wanderwell anklaget for spionasje.

Han ble holdt igjen til etter 1. verdenskrig.

Wanderwells mystiske aktiviteter fortsatte etter krigen.

Da dannet han en pasifistorganisasjon der medlemskontingenten syntes å forsvinne i løse luften.

Ingenting tyder på at Wanderwell noensinne hadde fast jobb, og det er uvisst hvordan han fikk startkapital til jordomreisen i bil.

Flørt med polakk ender galt

Om morgenen den 29. oktober 1922 begynner eventyret for Idris.

I Nice har masser av nysgjerrige borgere møtt fram for å få et glimt av Walter Wanderwells ekspedisjon før den drar videre ut i Europa.

“Skolejente på 16 år skal kjøre automobil verden rundt,” lyder avisoverskriftene på dagen da Idris starter motoren mens fotografene knipser i vei.

Tidligere det året har tenåringen lært å kjøre bil av en venn, og hun nyter å merke farten i kjøretøyet.

Dessuten har hun fått ekstra trening i å kjøre den spesialbygde Forden av Walter Wanderwell, som hun etter hvert bare kaller “Cap” fordi han som ekspedisjonens leder er selvutnevnt “kaptein”.

Idris får kjælenavnet “Aloha” etter yndlingsdansen hennes, den hawaiiske “aloha-dansen”, for Cap synes ikke hennes eget navn lyder eksotisk nok.

Aloha skal kjøre T-Ford nr. 2 og blir bitt av det ombygde kjøretøyet som har lavere sider og større komfort enn den alminnelige modellen.

“Det var kjærlighet ved første blikk,” skrev Aloha siden.

Med lærhjelm og kjørebriller på plass ruller bilene av sted langs middelhavskysten og inn i Italia, der Mussolini og fascistene hans nettopp har tatt makten:

“Solrike Italia. Grelle overskrifter: Den flamboyante frelseren Mussolinis svartskjorter virket klar til den overveldende maktovertakelsen. Alt sammen meget spennende!” nedfeller Aloha i dagboken i november.

Flere ganger stopper marsjerende fascister Wanderwells ekspedisjon, men til alt hell er deltakerne alltid kledd i stramme uniformer, og bilene er prydet med et italiensk flagg på panseret.

Dette får svartskjortene til å konkludere at de fremmede må være “fascisti americani”.

“Det var kjærlighet ved første blikk”. Aloha om sin første tur bak rattet.

I løpet av 1923 snirkler ekspedisjonen seg gjennom Vest-Europa for å besøke så mange land som mulig.

Men når den lille kortesjen når de snødekte fjellene i Sør-Polen i desember, blir bilene sittende ubehjelpelig fast. Mens Aloha ryster av kulde dukker polske kavalerister heldigvis opp.

Hestene blir spent for bilene, og mens dyrene trekker T-Ford-ene fri, vitser soldatene med at hestene burde hale bilene hele kloden rundt.

En av de ridende offiserene flørter med Aloha, som ser sitt snitt til å gjøre Walter sjalu.

Den nå 17 år gamle jenta har nemlig forelsket seg i Cap, men kapteinen har kastet sine øyne på et midlertidig medlem av ekspedisjonen – den attraktive nederlandske kvinnen Joannie van der Ray.

Aloha takker derfor ja til en tur i operaen med sin polske beiler.

Men da hun vender tilbake til ekspedisjonens hotell kl. fire om natten, sitter en sint Walter og venter.

“På denne ekspedisjonen kommer arbeidet først!” brøler kapteinen.

Den unge Aloha blir snart like sint som Walter. Hun hadde håpet på ømhet og omsorg. Forbitret reiser hun hjem til moren i Frankrike. Etter bare et år på farten tyder alt på at det store eventyret er slutt.

Aloha kjeder seg nesten fordervet

Etter et år fylt med fart og spenning venter hverdagen hjemme i Frankrike på henne med putebroderi, hjemmebakte småkaker og likegyldig sladder.

Aloha er stadig i tottene på moren og innser snart at det iltre temperamentet har kostet henne muligheten til å se verden.

I mars 1924 får hun nyss om at Wanderwell-ekspedisjonen er kommet til Kairo, der medlemmene har filmet inne i Tutankhamons gravkammer.

Nyheten er hjerteskjærende – normalt ville Aloha ha posert på de opptakene. Heldigvis savner Cap også sin unge stjerne, for filmene har vist at hun er den beste foran kameraet.

De to utveksler brev og blir enige om at hun skal slutte seg til ekspedisjonen i Egypt. Tenåringen hopper på en gammel damper til Port Said og bruker sine siste lommepenger på en togbillett til Kairo.

Her gjenforenes hun med Cap og resten av teamet – Joannie van der Ray er ikke med lenger – som har slått leir ved foten av pyramidene et stykke utenfor byen.

Om kvelden lyser månen opp leiren, og sammen slentrer Aloha og Walter ut til sfinksen, hvis hode stikker opp i det fjerne.

Cap forteller at ekspedisjonen skal besøke Mekka på Den arabiske halvøy og seile videre til India.

Aloha kan bli den første kvinnen i verden til å kjøre i bil fra Bombay til Calcutta, tvers gjennom India.

I måneskinnet klatrer de to opp på sfinksens skulder og ser ut over den golde ørkenen. Aloha er tilbake der hvor hun aller helst vil være:

“Det var som om jeg aldri hadde vært vekk, for jeg følte meg helt og aldeles hjemme og trygg.”

India byr på varme og vann

I mai 1924 triller Alohas Ford med det store 2-tallet malt på siden inn i Bombay. En av ekspedisjonens dyktige mekanikere har lovet at bilen skal bringe den canadiske jenta “gjennom India som en fugl.”

Det er da heller ikke motoren, men menneskemylderet og dyrene som utfordrer den unge sjåføren. Alt fra hellige kyr til lekende barn uten klær dukker opp som levende hindringer.

Dessuten er varmen helt ulidelig. Landskapet er nesten fritt for trær og palmer til å skygge for solsteken som plager Aloha hver eneste dag.

“Det føltes som om en strøm av ild skjøt ned fra solen, og bilens aluminiumskarosseri ble så varmt at jeg ikke kunne ta på det,” skrev hun etterpå.

Etter flere uker i smeltedigelen og med støv i lungene når bilene frem til byen Gwalior i Sentral-India.

Der inviterer den lokale fyrsten, maharajaen, de berømte eventyrerne til å bo på slottet.

Maharajaen har lest om ekspedisjonen, og han elsker å se Wanderwells filmer fra kontinentene i vest. Deretter kommer ekspedisjonen til den hellige byen Benares, nåtidens Varanasi, der det har brutt ut byllepest.

De døde brennes på bål, og det stiger tykk røyk opp overalt.

“Stanken er forferdelig,” betror Aloha dagboken sin.

Det står ennå igjen ca. 700 km da Aloha og teamet kjører inn i Bengals jungler. Her skrumper veien inn til en ujevn sti, og inne mellom trærne hører de villdyrenes brøl.

Cap og Aloha tuter jevnlig med bilhornet og håper at det er nok til å holde de sultne rovdyrene unna. 250 km fra Calcutta ser Aloha monsunens mørke skyer trekke seg sammen:

“Det regnet i ett sett og avtok ikke på noe tidspunkt. Alt var gjennomvått, og bilen var full av gjørme. Hjulene skøytet rundt atskillige ganger.”

For å komme ut av monsunhelvetet kjemper ekspedisjonsmedlemmene seg fremover i to døgn uten å stoppe for å sove. Klærne er gjennomvåte, og Aloha føler seg klistret fast til førersetet.

“Vil du gi opp, Aloha?” roper Walter gjennom regnet.

“Jeg er sikker på at jeg kan klare det, Cap. Avisene kjenner til historien nå og jeg kan ikke fordra å gi opp,” lyder det viljefast fra Aloha.

Hun vet at Cap har fortalt utallige journalister om hennes forestående kjøretur gjennom India.

Staheten blir belønnet, og med litt over 25 km igjen blir sølestien omsider til asfaltert vei. Underlaget føles som en velsignelse.

Svøpt i en presenning kommer den fullstendig utmattede Aloha frem. Som den første kvinnen har hun kjørt bil fra Bombay til Calcutta.

Ekspedisjonens biler var bygget om så de kunne klare streng frost i fjellene, knudrete sletter og stekende hete i jungelen.

© Vidal/Stringer/Getty Images

T-Ford kan kjøre på bananmos og fett fra elefanter

T-Forden var verdens mest solgte bil, så reservedeler var å få kjøpt i de fleste land. Men i de mest usiviliserte strøkene måtte mekanikeren finne kreative løsninger.

Aloha og Cap blir tatt til fange

India har bydd medlemmene av Wanderwell-ekspedisjonen på dens hittil hardeste strabaser, men de har fremdeles mange tusen kilometer gjennom Asia og Sovjetunionen foran seg før de skal videre til USA.

Walter kan imidlertid glede seg over at han er langt foran sin kone Nell i konkurransen om å besøke flest land. Da Cap og Aloha når Singapore i august 1924, venter et brev fra Nell.

Hun forteller at det er problemer med å samle inn penger til å betale for reisen til de fjerne kontinentene.

Men å høre nytt fra Nell betyr ikke all verden for Walter – han er langt mer opptatt av sin unge reisefelle Aloha.

De to har innledet et hemmelig forhold, men Aloha er utmerket klar over at hun ikke er den eneste kvinnen som varmer Walters seng.

Sist i august seiler ekspedisjonen videre til Shanghai, og humøret er godt helt til bilene når byen Tianjin i Nord-Kina. Her har de lokale myndighetene dårlige nyheter:

“Dere kan ikke fortsette. Foran dere venter det oversvømmelser, sult, kriminalitet og borgerkrig.”

Men Cap nekter å gi opp den planlagte reisen til den nordkinesiske byen Mukden og videre inn i Sovjetunionen.

Han får overtalt myndighetene til å utstede de nødvendige reisedokumentene, og han verver en kinesisk tolk.

Nord-Kina har nesten ingen veier, og terrenget er nærmest ufremkommelig. Bilene sleper seg fremover.

På et tidspunkt er det bare hjelp fra fattige, lokale bønder som sørger for at Ford-vognene ikke raser utfor et fjell. Som takk gir Aloha dem sjokolade. Det har de aldri smakt før.

Prøvelsene i Kina kulminerer da bilene nærmer seg Mukden.

Der kjemper kinesiske grupper mot hverandre om kontroll over området. Utenfor en mindre landsby punkterer en spiker Alohas bil, og straks etter stormer ti bevæpnede krigere frem.

Gruppens leder blåser seg opp og skriker til utlendingene.

“Foran dere venter det oversvømmelser, sult, kriminalitet og borgerkrig.” De lokale kinesiske myndighetene til Wanderwell-ekspedisjonen.

Aloha føler seg slett ikke trygg på den “grove og barske” kineseren som beskylder de fremmede bilistene for å være spioner.

Aloha blir slengt inn i en illeluktende celle. Der sitter hun natten over – engstelig for hva som skjer med de andre på laget, spesielt Cap.

Hun får ikke sove og er lykkelig over å se Walter da døren går opp neste morgen.

Med hjelp fra tolken forsøker Cap og Aloha å overbevise kineserne om sin uskyld, men ingen tror dem – heller ikke når de viser soldatene noen av reisebildene sine.

Men mens Aloha sender fotografiene rundt, blir en av soldatene plutselig lilla i ansiktet og kroppen begynner å skjelve. Aloha aner ikke hvorfor.

Kanskje har et av fotografiene gitt kineseren et sjokk, kanskje er det en ren tilfeldighet at han deiser død om på gulvet med et brak.

Forbløffelsen er stor hos kameratene hans. De har helt mistet interessen for Aloha og Walter.

“Løp til bilene,” kommer det besluttsomt fra Cap.

Aloha er livredd for at flukten skal oppdages, men til alt hell er de kinesiske soldatene fremdeles lammet av vennens overraskende død.

Soldatene tar heller ikke opp jakten da Aloha og Cap starter motorene, og ekspedisjonsmedlemmene slipper unna.

I oktober 1924 krysser ekspedisjonen grensen til Sovjetunionen, og etter to dagers kjøring tar de inn på et hotell i Vladivostok.

Få dager før Alohas 18. fødselsdag banker en soldat på hotelldøren hennes og roper på russisk mens han gir tegn til at hun skal bli med ham. Knærne blir til gelé da det går opp for henne at de er på vei til paradeplassen.

Det er her bolsjevikene henretter folk. Russiske soldater står oppstilt på rad og rekke, og Aloha frykter at hennes siste time er kommet. Men så trer en offiser frem med ordene:

“De er den første kvinne til å kjøre til Sibir i bil. Jeg har sett Deres filmer og de er fantastiske. De utnevnes hermed til æresoberst.”

Aloha er helt overveldet – og etter en geværsalutt får hun overrakt et gradstegn.

Walter frir til Aloha

Fra Sibir seiler Wanderwell-ekspedisjonen til Japan og drar gjennom landet i de siste månedene av 1924.

Her blir de møtt av begeistrede menneskemengder og får nesten 1000 dollar (som tilsvarer over 130.000 kr. i dag) for hver fremvisning av filmene sine.

Samtidig sørger Cap løpende for å arrangere en rekke forestillinger hjemme i USA i det nye året. Planen er at jordomreisen skal avsluttes i Afrika – og hvis det skal lykkes, trenger de penger i kassen.

Men da ekspedisjonen ankommer San Francisco i januar 1925 får den en mindre storslått mottakelse enn de hadde regnet med.

Riktignok flokker journalistene seg om Aloha og Cap for å få intervjuer, men amerikanske myndigheter har ikke det samme positive inntrykket av globetrotterne – spesielt ikke av Cap.

Walter Wanderwell har alltid hatt et litt avslappet forhold til loven, og myndighetene har hatt ham i kikkerten siden 1917.

Kort etter ankomsten til hjemlandet blir både Walter og Aloha arrestert for å være iført “utstyr fra den amerikanske hæren som signaliserer offiserstatus.” De forklarer at beltene de har på seg er kinesiske og ikke amerikanske offisersbelter, men det er ingen nåde.

“Dere dømmes til 200 dollar i bot eller 60 dagers fengsel,” konkluderer dommeren.

Ekspedisjonen reiste som regel i tre biler så den kunne tåle å miste én.

© Richard Diamond Productions

Sakens ubetydelighet tatt i betraktning er straffen hard, men de har ikke annet valg enn å punge ut. Problemene med loven er likevel ikke slutt med det.

Kort etter får Walter vite at FBI vil arrestere ham for å ha overtrådt den såkalte Mann Act.

Loven regner det som slaveri hvis en mann krysser en delstatsgrense med en umyndig jente. Paret kan altså ikke reise videre uten at Cap kommer i fengsel.

De to må finne en løsning: I løpet av de siste årene har paret blitt stadig mer forelsket, og våren 1925 er Aloha til og med gravid. Derfor lar Walter seg skille fra Nell, og i april frir han til Aloha.

kan han ha sin unge kone med seg fra stat til stat uten fare for å bli dømt for slaveri. De legger mange kilometer bak seg, men Aloha føler seg nesten som en fremmed på sitt eget kontinent:

“Jeg forsøkte å føle meg hjemme men ble gradvis mer mystifisert,” skrev hun i sine erindringer.

I Detroit blir Aloha og Walter mottatt som helter da de kjører inn i bilbyen etter å ha vunnet konkurransen som i sin tid satte i gang hele ekspedisjonen.

Den planlagte verdensutstillingen er avlyst, men Walter kan triumferende vise frem bilder og filmer fra hele 39 land.

I desember 1925 får Wanderwell-paret datteren Valri, men de dropper ikke reisen gjennom Afrika fra Cape Town til Kairo av den grunn. Aloha er allerede gravid med nummer to da Wanderwell-ekspedisjonen seiler til Sør-Afrika høsten 1926.

Døden lurer på det mørke fastland

Ingen har noen gang gjennomført reisen fra sørspissen av Sør-Afrika opp gjennom Afrika til Kairo i nordøst i bil. Turen er på mye over 10.000 km, og mange av veiene er ikke tiltenkt kjøretøyer.

Mens Cap begynner å organisere turen ved ankomsten til Cape Town vokser Alohas mage, og i april 1927 kommer sønnen Nile til verden.

Tre uker etter blir begge barna sendt til Alohas mor, som nå bor i Australia.

Ingenting skal stå i veien for turen gjennom Afrika.

I alt seks medlemmer er med på ekspedisjonen – blant dem Alohas søster Meg. Starten går glatt, for T-Fordene ruller lett bortover den enorme savannen.

Da de kommer til byen Louis Trichardt i det nordlige Sør-Afrika, handler ekspedisjonen inn til den forestående reisen gjennom Mosambik.

Sekker med 25 kg mel, 12 kg tørket frukt og 50 kg bønner blir pakket i bilene.

“Det er ærlig talt vanvittig av dere å forsøke det,” lyder det fra vesterlendingene i byen.

Men de to eventyrerne er besatt av å sikre seg de unike filmopptakene og bli de første til å kjøre ruten.

“Det mørkeste av Afrika venter, mine venner,” sier Cap til ekspedisjonsmedlemmene da kortesjen kjører videre.

“Det mørkeste av Afrika venter, mine venner.” Walter Wanderwell, 1927.

I juli triller bilene inn i Mosambik. Der er jungelen tett, og veiene svinner inn og blir til bare spor.

De må hele tiden stoppe fordi jungelvekster har snodd seg inn i bilakslingene slik at de må sages og hogges fri.

En kveld overnatter ekspedisjonen i en landsby hvor de innfødte først blir redde for bilmotorene, men siden blir de fremmede ønsket velkommen.

Aloha og Meg sover som alltid i bilene, der faren for rovdyrangrep er minst, men ved to-tiden våkner Meg.

Hun vil strekke litt på beina og går en tur.

Vel tilbake i bilen hører hun noen rope: “Shimba! Shimba!” De innfødtes ord for løve.

Straks begynner det å gå kaldt nedover ryggen på søstrene. Bevæpnet med rifler går de rundt i leiren sammen med mennene.

Der finner de spor etter en løve som ser ut til å ha fulgt etter Meg. Fotsporene avslører at rovdyret må ha vært rett i hælene på henne før hun kom seg i sikkerhet i bilen.

En av de innfødte mennene var ikke like heldig. Et blodspor fører fra leirbålet og 200 meter bort. Bare mannens knokler ligger igjen på bakken.

Den sultne løven må ha fortært den innfødte før den tok opp jakten på Meg.

To medlemmer av Wanderwells mannskap spilte kort om bord på yachten da han ble skutt.

© Bettmann/Getty Images

Walter ble myrdet på ekteparets yacht

Eventyret om Aloha og Walter Wanderwell fikk en brå slutt.

I desember 1932 ble Walter funnet på yachten Carma med en kule i ryggen. Politiets eneste spor var et vitne som mente å ha sett en mann i grå frakk på båten kort før drapet.

“Jeg kan tenke meg tusen mennesker som ville ha ønsket kapteinen død,” sa Aloha da hun ble avhørt.

Forholdet mellom Aloha og Walter hadde kjølnet i årenes løp, for Walter hadde vanskelig for å holde seg til én kvinne.

Den hovedmistenkte var en waliser ved navn William Guy.

Ham hadde Walter lagt i lenker på yachten under en reise fra Buenos Aires til San Francisco. Waliseren hadde truet kapteinen, og under politiforhør gjorde Guy lite for å skjule sin avsky for den drepte:

“Jeg hatet Wanderwell. Jeg ville ikke ha hatt noe imot å slå ham i hjel, men jeg ville ikke ha skutt ham i ryggen.”

Guy hadde et vanntett alibi, for han hadde spist middag med noen venner. Ingen andre ble anklaget og dømt i saken, og drapet på Walter Wanderwell er fremdeles ikke oppklart.

Drømmen om Kairo brister

Turen videre gjennom Mosambik blir ikke lettere.

Landet er rammet av tørke, og det finnes bare noen få brukbare vannhull. I mangel av drikkevann tygger de på korn for å fukte munnen.

Da også bensinbeholdningen skrumper inn, forstummer den sedvanlige praten og latteren ekspedisjonsdeltakerne imellom.

Omsider når bilene frem til byen Massengena, og deltakerne får endelig vann og drivstoff. Men snart gjør et enda mer dødelig problem sitt inntog: malaria.

Aloha blir hardt rammet og svever mellom liv og død. Først etter flere ukers behandling med kinin kommer den etter hvert 20 år gamle globetrotteren sånn noenlunde til hektene igjen.

I slutten av september 1927 kjører ekspedisjonen inn i det mer fremkommelige Tanzania. Etter å ha gjort en bue utenom kontinentets høyeste fjell, Kilimanjaro, ruller Ford-bilene inn i Kenya.

Her møter ekspedisjonen noen britiske kolonister som stirrer vantro på dem når Cap forteller om ekspedisjonens opplevelser i Afrika:

“Hvordan klarer dere amerikanere å holde dere i live i dette landet? Dere slipper unna med alt det som det ikke er meningen at man skal gjøre,” var britenes svar på det de fikk høre.

For ekspedisjonen ser alt ellers lyst ut nå, og håpet om å nå Kairo ser ut til å bli oppfylt.

Men så får deltakerne vite at det har brutt ut et blodig opprør blant de innfødte dinkaene i den engelske kolonien Sudan. Dette gjør reisen videre mot nord dødsens farlig, ikke minst for hvite mennesker.

Samtidig blokkerer enorme regnmengder i Tsjad alle muligheter for å kjøre i vestlig retning. For første gang ser Aloha sin mann ta en advarsel alvorlig.

Onde tunger beskyldte Aloha for drapet på sin mann Walter fordi de mente at hun ikke sørget nok.

© Pastpix/Topfoto/Ritzau Scanpix

Cap forteller deltakerne at de ikke kan nå målet.

I stedet kjører gruppen mot østkysten av Kenya for å sette kurs mot Europa.

Den 18. desember 1927 blir de utslitte T-Fordene skubbet om bord på et passasjerskip.

Fra dekket ser Aloha og Cap Afrikas kyst forsvinne i horisonten. Men til tross for at hun har måttet oppgi å nå Kairo, er Aloha ikke helt utslått for hun har jo nådd sitt endelige mål – å kjøre verden rundt.

Fem år tidligere hadde Aloha Wanderwell dratt ut i verden som tenåring. Nå kunne hun vende hjem som den første kvinnen som hadde reist jorden rundt i bil.

Etterskrift: Etter et par års pause fra reiser dro Aloha og Cap til Sør-Amerika og utforsket enda et kontinent i 1930-1931.

Cap ble drept under mystiske omstendigheter året etter, men Aloha fortsatte livet som globetrotter med ektemann nummer to, Walter Baker.

De reiste blant annet rundt i Oseania. Dermed ble Sydpolen det eneste kontinentet Aloha Wanderwell aldri besøkte.