Dambuster-toktet: Snurrende bomber knuser tyske demninger

Demninger som mål

Allerede ved utbruddet av andre verdenskrig hadde britene blikket rettet mot de tre store, tyske demningene Möhne, Eder og Sorpe.

Vannkraftverkene produserte elektrisitet til den tyske tungindustrien og var dermed avgjørende for nazistenes våpenproduksjon. Dessuten leverte demningene drikkevann til millioner av sivile tyskere.

Et ødeleggende bombetokt var imidlertid ingen enkel oppgave. Demningene var ekstremt solide byggverk, som skulle tåle trykket fra millioner av tonn med vann. Tyskerne var naturligvis også selv klar over demningenes strategiske betydning.

Over Möhne-demningen hang sperreballonger og i vannet bak demningen var det lagt ut torpedonett, slik at torpedoer fra fiendtlige fly ville bli stanset før de nådde frem til selve demningen.

Kraftig antiluftskyts forvandlet dessuten ethvert flyangrep til et selvmordsoppdrag. Det eneste som likevel talte for en aksjon var at tyskerne trolig anså det som så usannsynlig at noen ville komme til å prøve seg, at de derfor ikke ville være på vakt.

Selv om det ville kunne la seg gjøre å finne mange nok kaldblodige piloter, trengte britene et helt nytt våpen. En konvensjonell bombe sluppet over demningen kunne umulig volde tilstrekkelig skade.

Original idé møtte motstand

Helt siden begynnelsen av krigen hadde den ambisiøse ingeniøren Barnes Wallis vært opptatt av hvordan det kunne la seg gjøre å knuse demningene i Ruhr-området i Tyskland. Han mente at en ødeleggende eksplosjon måtte skje under vannflaten og helt nær demningen.

Som en sann oppfinner fikk han den merkelige ideen å slippe en bombe fra lav høyde, slik at den kunne sprette over torpedonettet for så å treffe toppen av demningen. Til slutt skulle den rulle nedover sjøsiden av demningen og eksplodere på en forutbestemt dybde.

Ideen hans ble straks møtt med hoderisting. Bomben skulle jo slippes fra svært lav høyde fra et fly som ville være nødt til å fly med tente lys ganske enkelt for å unngå å treffe bakken.

“Ikke på vilkår!” lød det sint fra Bomber-Harris, som lederen av RAF Bomber Command alltid ble kalt – de færreste brukte hans sivile navn, Arthur­ Harris­.

“Jeg har ikke tenkt å sende fly med tente lyskastere inn i et område med kraftig antiluftskyts. Se til å få styr på disse galningene. Ja, sperr dem gjerne inne,” fortsatte han.

Ikke desto mindre avgjorde sjefen for Royal Air Force, Charles Portal, at ideen var så original at den måtte prøves ut. Bombing av de tyske demningene sto øverst på ønskelisten hans – selv om han anså oppgaven for å være
nærmest­ umulig.

Barnes Wallis fikk bygget en modell av Möhnedemningen i skalaen 1:50, og beviste snart at konvensjonelle bomber ikke hadde noe for seg.

Wallis fikk lov til å gjøre forsøk på en ekte demning i Wales, og de dokumenterte teorien hans om at bare en eksplosjon under vann og­ i nærkontakt med selve demningen­ ville være en trussel for konstruksjonen. Han funderte på hvordan bomben skulle se ut.

VIDEO – Se smutt-bomben bli testet:

I april 1942 mente han å ha løsningen: en roterende kuleformet bombe­. Sluppet fra et fly i lav høyde ville den treffe vannet i en passe spiss vinkel og ha så høy fart at den kunne sprette bortover vannet.

I juni 1942 gikk Barnes Wallis i gang med nok en rekke forsøk. De foregikk i et stort, avlangt innendørs basseng. Kuler på størrelse med tennisballer gjorde nytten som liksom-bomber.

Forsøkene gikk så bra at flyvåpenet ga ham midler til å gjøre forsøk i full skala. De fant sted ved en strand i Dorset. Wallis bestilte 150 bomber i full størrelse – hver med en vekt på fire tonn.

Britenes store Avro Lancaster-bombefly var de eneste som kunne transportere så tunge bomber. Det ble straks satt i gang en omfattende ombygging av 19 fly.

Mens månedene gikk med utvikling av et spesielt oppheng til bombene og det ene mislykkede forsøket etter det andre, ble tiden stadig knappere: Demningene måtte bombes om våren, når vannstanden i de oppdemmede innsjøene var på sitt høyeste.

Trente­ i kunstig mørke

Bomber-Harris, lederen for RAF Bomber Command, ble overbevist etter de vellykkede forsøkene. Nå begynte han å tro på de sprettende bombene, og 15. mars 1943 ga Harris ordre om å opprette en helt ny skvadron. Lederen av Skvadron X, som den ble kalt, ble den svært erfarne 24-årige piloten Guy Gibson.

Ti dager etter gikk skvadronen i gang med treningsflyginger, men av sikkerhetsmessige årsaker fikk ikke medlemmene vite akkurat hva det var de skulle utføre.

Men de oppdaget snart at det dreide seg om et helt spesielt oppdrag. Fra morgen til kveld trente de bare flyging i lav høyde over avsidesliggende­ sjøer i Wales.

De fikk ikke annen informasjon enn at oppgaven skulle løses om natten. Treningen måtte imidlertid foregå i dagslys. Ellers var det umulig for Barnes Wallis å vurdere­ den.

For å simulere mørke fikk de beskjed om å ha på seg mørke solbriller under øvelsesturene. Dessuten ble vinduene i cockpiten sotet­, noe som bidro til illusjonen.

Tidspunktet nærmet seg

Mens Skvadron X øvde seg på å fly lavt hjemme i England, ble britiske jagerfly sendt på rekognosering over målene i 9,4 kilometers høyde.

Her var de i sikkerhet for både tyske jagerfly og antiluftskyts. For at tyskerne ikke skulle lukte lunten, ble rutene lagt slik at de fløy over mye annet i tillegg til innsjøene og demningene.

Pilotene kom tilbake med skarpe­ luftfoto som viste at innsjøene var fylt til randen. Planleggingen var imidlertid på ingen måte ferdig.

Treningen ble intensivert og av praktiske årsaker flyttet til Herne Bay i det østlige England – stedet der de to guttene lå i gresset og så måpende på bombene som spratt bortover vannflaten.

De kunne ikke vite at de ikke bare var vitner til en våpenhistorisk sensasjon, men at den også var i ferd med å utvikle seg til en katastrofe­.

Utprøvingen av bombene gikk slett ikke bra. De var fremdeles kulerunde og fungerte ikke som de skulle. Flere av de store bombeflyene fikk alvorlige skader, fordi­ de ble truffet av vannsøylen fra eksplosjonene.

De fleste skadene gikk utover flyenes haleparti, og etter aksjonen fortalte skvadronens leder Guy Gibson at det var så vidt besetningene overlevde øvelsene.

Fasongen på bombene ble endret fra kule til sylinder. Det fikk bomben til å sprette langsommere bortover vannflaten, og dermed kunne flyene slippe unna før eksplosjonen inntraff.

Men problemene fortsatte. Et fly mistet en bombe lenge før tiden; på et annet fungerte ikke mekanismen som skulle få bomben til å rotere. Og tiden­ var knapp – vannstanden i sjøene bak demningene sank dag for dag. Jo mindre vann – jo mindre skade kom aksjonen til å gjøre.

Bare 12 av 19 fly når frem

Om ettermiddagen den 16. mai ble alle besetningene informert­ om målene for den forestående aksjonen. Mange ble rystet over den risikable ferden de nå ble sendt ut på.

Andre var mest overrasket. De hadde gjettet at målet­ var det tyske slagskipet Tirpitz. Samme kveld, like etter mørkets frembrudd, var det alvor.

De 19 Lancaster-bombeflyene ble sendt av gårde i tre bølger med lederen­ Guy Gibson som kaptein i det fremste flyet. De fikk utpekt to ulike ruter over Nordsjøen og fikk uttrykkelig beskjed om å fly så lavt at de unngikk fiendens radarer.

Et av flyene kom så lavt ned at buken streifet vannet, og bomben ble revet­ av. Piloten valgte å returnere­ til flyplassen i Scampton i England­.

Utreisen ble dramatisk. I den lave høyden var landskapet fullt av usynlige hindringer, og hele fem fly styrtet etter å ha truffet vannet, bygninger eller lysmaster.

Elektriske ledninger var en livsfarlig hindring som hvert øyeblikk kunne rive flyet tvers av. Et fly måtte snu etter at det ble gjennomhullet av tysk antiluftskyts.

Da skvadronen nærmet seg den første demningen, var bare 12 av de opprinnelige 19 bombeflyene­ på vingene. Til tross for intensivt antiluftskyts innledet­ Guy Gibson angrepet på Möhne. Klokken var 00.20.

Følg oppdraget trinn for trinn:

«Da vi kom over en bakketopp, så vi Möhne-sjøen foran oss. Vi fikk øye på demningen. I nattemørket så den tung og uovervinnelig ut», fortalte Guy Gibson senere.

Bomben fra flyet hans spratt fint bortover vannet, traff demningen og eksploderte under overflaten. Men den forårsaket ingen synlig skade på den massive demningen.

I stedet for å fortsette rett frem trakk Guy Gibson flyet sitt ut til siden, som om han ville snu og angripe igjen. Han håpet at mannskapet ved de tyske antiluftskytskanonene skulle bruke alt kruttet sitt på ham og dermed overse de fire neste bombeflyene når de etter tur suste lavt over sjøen og slapp de roterende bombene. Det virket.

Likevel slo også de neste tre bombene feil. En av dem spratt så til de grader at den hoppet opp over demningen og først eksploderte ved kraftverket nedenfor demningen.

Flyet ble skutt ned umiddelbart på den andre siden av demningen. Frykten bredte seg om bord i flyene, og alle var som lammet. Ingen sa noe over radioen. Sekunder senere kom forløsningen.

Den fjerde bomben fikk den store betongkonstruksjonen til å briste,­og millioner av tonn med vann veltet ut gjennom hullet. Jubelen skjøv pessimismen til side.

Med Gibson i spissen fløy de resterende bombeflyene videre til Ederdemningen – ti minutts flytid unna. Her var det verken sperreballonger eller antiluftskyts, men til gjengjeld lå demningen­ i en trang dal, og først etter ti forsøk lyktes det å sprenge et stort hull.

Den tredje demningen, Sorpe, viste seg å være særdeles solid. Selv om en av de kraftige bombene eksploderte kloss oppunder demningen, ble den ikke skadet.

Turen hjem foregikk uten komplikasjoner. Det siste flyet landet hjemme på Scampton Airfield klokken 06.15, åtte timer etter at de lettet.

Besetningsmedlemmene ble samlet til en gjennomgang av det de hadde vært med på. Først da oppdaget de hvor store tap operasjonen hadde påført dem: av de 133 som fløy ut, vendte bare 77 tilbake. 53 var omkommet, og tre tatt til fange.

Den yngste av de omkomne var den bare 18 år gamle Jack Liddell. Bare 11 av de 19 Lancaster-flyene hadde nådd hjem til England.

Overkommandoen­ betraktet­ likevel oppdraget som en suksess – to av tre demninger ble ødelagt.

Nyheten vakte oppsikt – og glede

Ennå visste verken hovedkvarteret eller de overlevende besetningene hvor alvorlige skadene på demningene var.

Det ble likevel sendt ut et kortfattet telegram om operasjonen, som den britiske offentligheten hørte om for første gang i BBCs morgennyheter den 17. mai.

Flodbølgen skapte død og redsel

En Spitfire fløy inn over Tyskland og dokumenterte ødeleggelsene fra luften. Piloten Jerry Fray ble sjokkert da han så solen glitre i de enorme oversvømmelsene i elvedalene i Ruhr-området. Ved Eder så han at sjøen nesten var tømt.

Få timer senere landet han i England, og bildene ble straks fremkalt. De etterlot ingen tvil. Skadene var særdeles omfattende.

330 millioner tonn vann hadde skylt vekk broer, og byer sto under vann. Flere fabrikker var satt ut av spill, og en hel jernbanestrekning var forsvunnet.

Natten hadde vært et sant mareritt for tyskerne. En flere meter høy mur av vann hadde tordnet ned gjennom dalene og hadde revet alt med seg – inkludert hundrevis av mennesker.

Trær lå veltet, revet opp med roten. 1300 sivile menneskeliv var gått tapt. Blant de druknede var 493 ukrainske kvinner som utførte tvangsarbeid i de tyske fabrikkene.

Også krigsfanger fra Nederland, Frankrike og Belgia var blant de omkomne. Tre måneder etter angrepet ble det fremdeles funnet lik langs elvebreddene.

Vann- og elektrisitetsforsyningen led stor skade. Tyskerne klarte imidlertid å få begge i gang igjen i løpet av få uker. De to ødelagte demningene ble også gjenoppbygd.

Bare fire måneder etter angrepet ble hullet i Möhnedemningen reparert, mens Ederdemningen først ble fullstendig gjenoppbygd etter krigen.

Angrepet innebar blant annet en nedgang i stålproduksjonen, og førte til at arbeidskraften til 10 000 tyskere ble bundet til gjenoppbyggingen. Dermed var det mindre arbeidskraft til rådighet for industrien.

Men aksjonen var først og fremst en propagandaseier for britene. De hadde bevist at det var mulig å vinne selv de mest utenkelige seiere.