Et hav av løgner drev eventyrer til selvmord

Avskjedsscene ødelagt av teknisk problem

31. oktober 1968: Ifølge Sunday Times’ regler er denne dagen siste frist for å legge ut på Golden Globe. Konkurrentene er allerede langt foran.

I flere dager har BBC filmet Donald Crowhursts forberedelser til kappseilasen, og med overklasseaksenten sin filosof- erer Crowhurst rundt hvorfor han har meldt seg på.

«Jeg føler et visst slektskap med fortidens store sjøfar- ere», forklarer han og ser ettertenksomt ut i luften.

Nå er tiden inne – han skal vise hva han er god for. På kaien ligger ennå mye gods som skal stues om bord. Nede i kahytten slenger Crowhurst febrilsk forskjellig utstyr ned i vanntette bokser, helt uten system.

Under et sete med rød pute ligger et virvar av ledninger uten forbindelse til noen datamaskin. Crowhurst har ikke rukket å bygge den.

Clare bærer en bag med julegaver ned til sin mann – en yogabok, en kinesisk skje og en eske med kirsebærsjokolader.

Hun blir nedslått av tilstanden inne i båten. Ni-ti måneders umenneskelig krevende seilas venter, og alt om bord er kaos.

Likevel smiler hun tappert da BBCs kameramann ber familien posere for pressen; Donald har fremdeles slips på seg – han minner mer om en respektabel far på vei til søndagsgudstjeneste enn en sjømann.

Alle i havnebyen Teignmouth er på beina. Utpå dagen blir Teignmouth Electron endelig buksert ut av havna, og Crowhurst vinker farvel. Men han får ikke satt seil, og båten må slepes tilbake til land. Da problemet er løst fire timer senere, har pressen og tilskuerne for lengst gått hjem.

Nye hindre utenfor Portugal

5. november: Crowhurst oppdager at trimaranen tar inn vann. Treg er den også.

Tempoet er bedrøvelig. Teignmouth Electron gjør bare unna 72,5 nautiske mil per dag sørover på Atlanterhavet.

Trimaranen kan ikke gå tett opp mot vinden, så han må krysse seg frem. Crowhurst gjør etter hvert flere nedslående oppdagelser.

«Jeg våknet riktig fornøyd med meg selv, men la merke til skumbobler ved luken. Mistanken om lekkasje ble bekreftet, ettersom alt under luken var fullt av vann», noterer han i loggboken, og forsegler luken med glassfiber.

Crowhurst konstaterer deretter at alle lukene på trimaranens to sideskrog er lekk. I de rolige farvannene langs kysten av Europa kan han bevege seg på dekk og tømme båten for vann.

Men når han skal runde sørspissen av Afrika, seiler han inn i the roa­ring forties – et stormfylt belte som strekker seg hele veien rundt den sørlige halvkule mellom 40. og 50. breddegrad. Her vil 28 meter høye bølger slå inn over båten, og han kommer ikke til å klare å lense den.

Elendigheten vokser. «Oppdaget at flere skruer hadde falt ut av vindroret. Det er i alt fire nå. Den pokkers båten faller fra hverandre», noterer han.

Crowhurst har rikelige forsyninger av elektriske komponenter med seg, men ingen ekstra skruer. Han løser problemet ved å flytte skruer fra mindre viktige steder.

Og så er det radioen – den vil ikke motta ordentlig, og Crowhurst bruker timer på å plukke den fra hverandre og sette den sammen igjen.

Han svinger mellom tanker om å gi opp og stolthet over å være på en reise de færreste får oppleve.

Med et lite 16-mm-filmkamera som BBC har sendt med ham, gjør Crowhurst heroiske opptak av seg selv – filosofisk skuende ut i horisonten eller i ferd med å rigge seilene.

Til båndopptageren BBC også har stilt til rådighet, forteller han at han «føler seg som en som har fått en enestående mulighet til å overbringe et budskap – en slags observasjon som vil redde verden».

Fifty-fifty sjanse for å overleve

15. november: Tre seilere har forlatt regattaen. Hvis Crowhurst gir opp, blir familien husløs.

Realitetene er gradvis i ferd med å gå opp for Donald Crowhurst, som nå vurderer å gi opp. Hele denne dagen arbeider han på en liste med argumenter for og imot å fortsette.

«Ved å fortsette seilasen bryter jeg løftet mitt til Clare om bare å fortsette hvis jeg kan stå inne for at alt er som det skal være rundt sikkerheten. Det kan jeg ærlig talt ikke», konkluderer han nøkternt.

«Slik båten er nå, får jeg ikke farten opp i mer enn fire knop nede i the roaring forties. Dermed vil jeg runde Kapp det gode håp mye senere enn beregnet».

Han anslår at sjansen for å overleve der nede er 50-50. «For en djevelsk nifs avgjørelse å ta – for en djevelsk nifs avgjørelse!» skriver han i loggboken.

Hvis han bare når Cape Town, vil han ha kommet like langt som den beste av de fire andre seilerne som til nå har brutt – og ydmykelsen vil være langt mindre.

Men de økonomiske konsekvensene plager ham. Overfor sponsoren sin, campingvognselgeren Stanley Best, har Crowhurst forpliktet seg til å kjøpe båten tilbake hvis han bryter løpet.

Skjer det, kommer elektronikkfirmaet hans til å gå konkurs, og familien mister hus og hjem. Hele natten veier han for og imot. Utpå morgenen utsetter Crowhurst den endelige beslutningen.

Svindelen tar form

21. november: Konkurrentene kjemper mot storm og bølger i the roaring forties. Crowhurst er stadig i Atlanteren nord for ekvator.

I hele åtte minutter har Crowhurst forbindelse med sponsoren sin, Stanley Best, over den knitrende radiotelefonen.

Han nevner ikke et ord om å trekke seg fra konkurransen, for nå er en plan i ferd med å ta form i Crowhursts plagede sinn. Ved hjelp av en falsk loggbok vil han kunne foregi å seile rundt kloden – uten å gjøre det.

Svindelen er ytterst risikabel, og den må utføres med omhu. For at ikke loggboken hans skal bli altfor grundig gjennomgått av konkurranseledelsen ved hjemkomsten, må han dessuten unngå å vinne.

Målet er bare å slippe unna økonomisk ruin – og unngå å tape ansikt.

Crowhurst tar fatt på en gigantisk jobb. Med flittige oppslag i almanakkens angivelser av soloppgang og solnedgang plotter han inn en oppdiktet jordomseiling på en tidstavle.

Han er nødt til å føre to loggbøker for å holde rede på de to samtidige seilasene – den ekte loggboken, slik at han vet hvor han faktisk befinner seg, og den falske.

Crowhurst setter verdensrekord

10. desember: Fellen smekker i – Crowhurst lyger seg så langt frem at han ikke lenger kan gi opp.

Rodney Hallworth er en journalist av den gamle skolen – sigarrøyker og rask på tastene. Han har en fortid i tabloid-avisen Daily Mail, men driver nå et pressebyrå i kystbyen Teignmouth og leverer stoff til områdets lokalaviser.

Hvis han kommer over en god historie, har han fremdeles kontakter i Londons landsdekkende aviser.

Denne sommeren møtte Rodney Hallworth den energiske Crowhurst og tilbød seg å bli seilerens PR-mann.

Så langt har Rodney vært skuffet over hvor tregt det har gått i regattaen, men i dag mottar han – helt ut av det blå – overraskende nytt: Crowhurst rapporterer at han har passert ekvator og seiler med høy fart.

243 nautiske mil på ett døgn – det er jo verdensrekord!

Rodney Hallworth biter hardt rundt sigaren og begynner å skrive nyhetssaken om kappseilasens underdog, som etter en dårlig start nå vender sensasjonelt tilbake. Ingen stusser over amatørens voldsomme fart.

I virkeligheten befinner Crowhurst seg stadig nesten 200 nautiske mil nord for ekvator. Avstanden mellom hans reelle og oppdiktede posisjon er så stor at det ikke kan unnskyldes med entusiasme.

Hvis han gir opp nå, vil det være tydelig at han har løyet. Crowhurst har ikke noe annet valg enn å styre sin lekkende båt lenger ut på Atlanteren.

Clare ønsker god jul

21. desember: Endelig har Crowhurst krysset ekvator. Han nærmer seg kysten av Brasil.

Crowhurst oppdager en lang flenge i styrbord sideskrog. Å fortsette nå vil være galskap. Han sender en beskjed til Rodney Hallworth og angir posisjonen til å være i nærheten av den brasilianske vulkanøya Trinidade.

Men Hallworth tror det må være noe feil med overføringen, og skriver «Tristan da Cunha» – en øy utenfor Cape Town i Sør-Afrika.

Til nasjonale aviser rapporterer Rodney Hallworth begeistret at den utrolige Crowhurst igjen har gjort et tigersprang fremover og nå snart kommer til å runde Kapp det gode håp.

Crowhurst lytter til britisk radio på kortbølgemottakeren og vet at løgnen er spredt til hele Storbritannia.

Elendig til mote nekter han å opplyse sin nøyaktige posisjon da han på julaften har radiokontakt med Clare.

Han har hatt det så travelt, forklarer han, at han ikke har hatt tid til å bruke sekstanten. Hun presser på, og han sier til slutt at han muligens er et sted utenfor Cape Town – som stemmer med Rodney Hallworths beretninger.

Glad bryter Clare forbindelsen med sin mann, som har løyet seg nesten 3000 nautiske mil frem i seilasen. I jule- dagene kan han skimte Brasil bare 20 nautiske mil unna.

En ny journalistisk vri

19. januar 1969: Bare fire seilere er igjen i regattaen – den første, Knox-Johnston, når Kapp Horn.

Crowhurst orker ikke å lyve mer over radioen, og bestemmer seg for at løsningen er taushet.

Men først sender han sponsoren, Stanley Best, en beskrivelse av skadene på båten. Han overdriver kraftig, i håp om at den forsiktige forretningsmannen vil gi fra seg juridisk råderett over båten.

Til journalisten Rodney Hallworth sender Crowhurst en beskjed om at det fra nå av blir radiotaushet, og han opplyser posisjonen med usedvanlig presisjon:

100 nautiske mil sørøst for den øde øya Gough Island langt ute i Sør-Atlanteren. Men i England mottar Hallworth et telegram der Gough har blitt til «tough» – hardt.

Rodney Hallworth, som kan kunsten å servere en saftig historie, er frustrert. Hans mann i kappseilasen er både tvetydig og gjerrig med opplysninger, og nå har Rodney Hallworth fått nok en kryptisk melding.

Bare ved å pusle sammen Crowhursts tidligere beskjed til sponsoren Stanley Best om skadene på båten og hans eget nye bruddstykke av en melding, får han skapt et dramatisk scenario:

«Hardt» må bety at Crowhurst har hatt en hard tid – noe som må være et tegn på at han har rundet Kapp det gode håp. Hallworths dramatiske historie kan til og med forklare Crowhursts radiotaushet.

«Kjempemessige bølger har slått inn over baugen og har skadet cockpiten», dikter Rodney. Faktisk er situasjonen så dramatisk at «mr. Crowhurst har måttet ta ned alle seil i tre dager mens han foretar nødreparasjoner».

Rodney Hallworth smører tykt på i pressemeldingen, og dermed blir alle bekymret for om Crowhurst i det hele tatt kommer til å klare seg – ikke for at det kan dreie seg om lureri.

Crowhurst går i land i Argentina

6. mars: I nesten 50 dager har ingen hørt en lyd fra Crowhurst. Han skjuler seg ved Sør-Amerika.

Crowhurst bruker tiden på å høre radio og snappe opp værmeldinger fra rundt i verden, slik at han kan beregne hvilke distanser han tilbakelegger på sin oppdiktede seilas.

Imens nærmer regattaens storfavoritt, den flotte, unge marineoffiseren Robin Knox-Johnston, seg Europa etter å ha seilt hele veien rundt jorden.

Den samme dagen som Knox-Johnston igjen krysser ekvator, har Crowhurst et fatalt uhell: Han går på grunn ved utløpet av elva Salado.

Teignmouth Electron har kommet så langt inn mot kysten av Argentina at hun plutselig sitter fast på en sandbanke.

Crowhurst bestemmer seg for å vasse i land og risikere å bli gjenkjent som en av deltagerne i Golden Globe-regattaen.

Men han trenger skruer og planker for å holde båten flytende – og kanskje kan han gjøre landgangen mer diskret her enn ved å velge en stor havn.

Det Crowhurst ikke vet, er at han har gått på grunn like utenfor den lokale kystvakten. Da han kommer inn til landsbyen, går han rett i armene på vakthavende Santiago Franchessi og hans to assistenter.

De får sjelden gjester og mottar ham overstrømmende hjertelig, selv om de ikke forstår et eneste ord engelsk. Crowhurst virker lettere manisk og smiler mye, syns argentinerne.

Etter å ha notert alle opplysninger om Crowhurst, inkludert passnummeret, kjører Santiago Franchessi ham i jeepen sin 30 kilometer oppover kysten til nærmeste telefon for å avlegge rapport. Crowhurst er heldig.

For den som tar telefonen på det regionale marinekontoret er det nok å høre at det ikke er noe skummelt ved den eksentriske seileren.

I britens pass står Crowhursts fulle navn – Donald Charles Alfred Crowhurst. Kystvaktmannen Franchessi korter det lange navnet ned til Charles Alfred.

Franchessi tar for gitt at «Donald» er en adelig tiltaleform, som «Don» på spansk. Og «Crowhurst» antar han er morens pikenavn, som han mener at det heller ikke er nødvendig å ha med.

Han inviterer på middag og gir Crowhurst nødvendige materialer, slik at Charles Alfred kan stikke til havs igjen.

«Jeg vil redde min sjel!»

18. mars: Etter Knox-Johnston og Moitessier runder også Tetley Kapp Horn, sørspissen av Sør-Amerika. En uventet nyhet ryster regattaen.

Mens Crowhurst har reparert båten og driver omkring ved kysten av Argentina for å slå i hjel tid, runder den tredje seileren i Golden Globe, Nigel Tetley, Kapp Horn – sørspissen av Sør-Amerika.

Langt mot nord er Knox-Johnston bare en måned fra å komme i havn i Plymouth – han er allerede utropt til vinner av Golden Globe-trofeet.

Knox-Johnstons farligste rival, franskmannen Bernard Moitessier nærmer seg ekvator, da han plutselig erklærer at han forlater konkurransen for å seile jorden rundt igjen.

«Tro ikke at jeg vil forsøke å sette en rekord – ‘rekord’ er et latterlig ord å bruke til havs. Jeg fortsetter uten stopp, fordi jeg er lykkelig på havet, og kanskje fordi jeg vil redde min sjel», meddeler Moitessier.

Den sympatiske Nigel Tetley regnes nå som favoritt til å vinne premien på 5000 pund. Ingen kjenner den noe ustabile Crowhursts posisjon etter måneder med radiotaushet, men hvis han fremdeles lever, antas han å være et sted i Stillehavet.

I teorien kan han nå å slå Knox-Johnstons tid.

Crowhurst arbeider intetanende videre med sin falske loggbok, og regner på den oppdiktede gjennomsnittsfarten:

Det vil virke mest sannsynlig hvis han runder Kapp Horn 15. april. Han må altså drive omkring en måned til før han kan bryte radiotausheten og vende tilbake til regattaen.

Livstegn fra Teignmouth Electron

9. april: Crowhurst bestemmer seg for å seile til Falklandsøyene for å ta stormbilder. Etter 84 dager slår han på radioen.

Filmopptak av det brølende havet nede ved 40. breddegrad kan gjøre Crowhursts løgnhistorie mer overbevisende. Og hvis han også kan sende et telegram hjem via radiostasjonen på New Zealand, vil hans falske reise se helt troverdig ut. Men ingen av delene lykkes for Crowhurst.

Teignmouth Electron kommer så langt som til Falklandsøyene, som er nær nok sørspissen av Sør-Amerika til at folk vil tro at Crowhurst har rundet Kapp Horn. Men havet er uvanlig stille, og han må filme en fredfylt solnedgang.

Crowhurst gir seg til å morse til Wellington Radio på New Zealand, men kommer ikke gjennom. I stedet blir signalene fanget opp av argentinsk kortbølgeradio.

Hva er Crowhursts lengde- og breddegrad? spør vakthavende på kortbølgeradioen.

Nå er det stor fare for at folk hjemme i Storbritannia vil undre seg over den kontakten, hvis han befinner seg der han påstår – på vei mot Kapp Horn fra Stillehavet.

Briten svarer unnvikende. Han ønsker ikke å gi flere opplysninger enn høyst nødvendig. Kortbølgeradioen mottar derfor et ytterst kryptisk svar, som mest av alt er beregnet på Rodney Hallworth i England: «På vei mot Digger Ramirez – Logg kaputt – Hva nytt fra havkampen?»

Rodney Hallworth mottar beskjeden midt i morgenbarberingen 10. april. Han har ikke hørt fra Crowhurst på nesten tre måneder, og ingen ante engang om den britiske elektronikkingeniøren var i live.

Med barberskum i ansiktet ringer Rodney Hallworth til Clare med de gode nyhetene, og så går han i gang med å tyde telegrammet.

«Digger Ramirez» må være den vesle øygruppa Diego Ramírez-øyene, som ligger sør for Kapp Horn. Rodney Hallworth beregner en gjennomsnittsfart og kommer frem til at hans mann runder «Hornet» i dette øyeblikk – idet Rodney Hallworth leser meldingen hans!

Første seiler er tilbake i England

22. april: Journalistene beregner at Crowhurst er den raskeste seileren. Seier og katastrofe truer.

En heltemottagelse uten like møter Robin Knox-Johnston da seilbåten hans, Suhaili, stevner inn til Falmouth på

Cornwall-kysten. Knox-Johnstons sponsor, avisen Sunday Mirror, og alle andre store medier er på pletten – og dekningen av seilasen får et ekstra snev av drama, for Rodney Hallworth har fôret journalistene med nyheten om at Crowhurst har rundet Kapp Horn en uke før forventet.

Den sensasjonelle farten betyr at Crowhurst kan være tilbake i havna der han startet, Teignmouth, mellom 24. juni og 8. juli.

Dermed vil han ha fullført reisen på rundt 250 dager og med letthet slå både Knox-Johnstons 313 og Tetleys forventede 260 dager – og vinne de 5000 pundene.

Endelig behøver Crowhurst ikke lenger å skjule seg i det sørlige Atlanterhavet. Nå stemmer den oppdiktede posisjonen hans med den faktiske, og han kan tillate seg å bli sett og ta radiokontakt. Ivrig morser han til den argentinske kortbølgeradioen og til den britiske Portishead Radio.

Portishead er verdens viktigste kystradiostasjon som formidler samtaler til og fra skip. Crowhurst sender et gratulasjonstelegram til Knox-Johnston, og Rodney Hallworth får en malende beskrivelse av lukten av brent treverk i vinden fra Falklandsøyene.

Fra Portishead Radio får Crowhurst beskjed om Moitessiers overraskende farvel til kappseilasen, om Nigel Tetleys posisjon bare fem dager foran ham – og om at han selv ligger an til å vinne konkurransen på tid.

Nyheten fyller Crowhurst med skrekk. Hvis han vinner vil loggboken hans bli studert nøye, og da kommer den mørke hemmeligheten hans for en dag.

Bare ved å tape for Tetley kan han unngå oppmerksomhet. Men å seile sakte vil virke mistenkelig. Han må tape på en troverdig måte.

Den vanskelige hjemreisen begynner

4. mai: Båten ligger nærmest stille, mens Crowhurst fordyper seg i Einsteins relativitetsteori.

Seilene er satt til hjemturen opp gjennom Atlanteren, men Crowhurst viser tegn på alvorlig sinnforvirring. Under hele reisen har han lest i Albert Einsteins bok «Relativitetsteorien – en populærfremstilling» fra 1920, der den geniale

fysikeren forklarer relativitetsteorien sin for ikke-fysikere. Underveis har Crowhurst fortløpende skrevet ned kritiske betraktninger om boken, og nå blir han som besatt. Skriveriene hans handler om menneskets plass på jordkloden, og han er opptatt av tanken om et «kosmisk integral».

I fire dager flytter båten seg nesten ikke av flekken. Han mottar flere telegram hjemmefra. Clare er stolt av ham, forteller hun, og Rodney Hallworth har allerede inngått avtaler om flere avisintervjuer.

«Stor velkomstfest venter, Teignmouth står på hodet», melder Rodney Hallworth. Den gamle avismannen er i sitt ess.

Crowhurst svarer unnvikende: «Går bra her – ingen sjanse passere Tetley – regner med tett resultat».

Fra nå av blir farten drastisk lavere. Løpsledelsen i Sunday Times legger en uke til hans forventede ankomst, og Crowhurst fordyper seg igjen i sitt kosmiske integral.

Nok en deltaker må gi opp

20. mai: Nigel Tetley synker ved Azorene, og Crowhursts håp om en sisteplass ryker.

Nigel Tetleys trimaran, Victress, er i en sørgelig forfatning. På turen over Stillehavet ble hun truffet av to kjempebølger som skrelte av glassfiber og raserte kahytten.

Victress er lekk og tar hver dag inn uhyggelige mengder vann. Men da Tetley hører at Crowhurst seiler i kjølvannet hans, bestemmer han seg for å presse båten sin til det ytterste.

Han har den største respekt for Knox-Johnston og Moitessier, som han oppfatter som åndsfeller – men Tetley nekter å tape for Crowhurst, som seiler samme type båt.

Han går i gang med å lappe sammen båten. For å komme ned til de alvorlige skadene i skroget, fjerner han noe av dekket.

Skadene er store, og Tetley må gi opp å reparere Victress. I stedet vil han bore hull i skroget, slik at vannet som strømmer inn ikke kan stige høyere enn til vannlinjen.

Etter to dagers feberaktig arbeid i heten ved ekvator kan han sette seil, og i høy fart når han inn mellom Azorene.

Tetley er bare 1100 nautiske mil fra Plymouth, som han la ut fra åtte måneder tidligere.

Om et par uker kommer han til å være i mål, og for en gangs skyld sover han rolig i kahytten.

Men ved midnatt våkner han av at det fosser inn vann – Victress’ babord sideskrog er revet av, og Tetleys seilas er over.

Neste dag blir han plukket opp fra redningsflåten av et italiensk tankskip.

Crowhurst er i ferd med å miste forstanden

26. mai: Crowhurst lar båten drive for vinden mens han bakser med radioen.

Naken i den tropiske heten arbeider Crowhurst 16 timer i døgnet med radioen, som bare kan motta. Via apparatet har han hørt om Tetleys forlis.

Crowhursts mentale tilstand forverres. Hvis alt går bra nå, vinner han premien på 5000 pund, og han skal spise festmiddag med den kjente Francis Chichester og de andre dommerne om bord på den gamle klipperen Cutty Sark.

Under middagen vil de utveksle historier om sine prøvelser, Crowhursts elektronikkfirma vil få timevis av reklame, og han vil bli nødt til å skrive bok om sine opplevelser. Hele verden vil beundre bragden hans – og han må leve med frykten for å bli avslørt som bedrager hver dag.

Manisk og isolert i sin egen verden fikler Crowhurst med radioens smådeler i den skitne kahytten, uten noen fornemmelse av tid. Båten driver for vinden.

«Det har vært et godt spill»

24. juni: Det begynner å rable for Crowhurst. Han skriver på en viktig kunngjøring til menneskeheten.

I Sargassohavet mener Crowhurst å ha funnet en forbindelse til universet. Han jobber med en 25 000 ord lang beskjed til verden med tittelen «Filosofi».

Ved hjelp av en matematisk formel kan han vise at den fysiske eksistensen er overflødig. Som den eneste i verden har Crowhurst forstått at han med tankens kraft kan forvandle seg til et kosmisk vesen.

Dag og natt skriver han, og da klokken stopper, har han ikke bare vansker med å beregne tiden, men også datoen.

Crowhurst beregner den til 1. juli kl. 10.00 – og skriver videre. I margen noterer han løpende klokkeslettet, som om han teller ned til dødens punktum:

• Kl. 11.15.00: Nå avsløres den sanne natur og overlagtheten og kraften i den spillets lovovertreder jeg er. Jeg er hva jeg er og jeg ser karakteren av min forbrytelse
• Kl. 11.17.00: Jeg har ikke behov for å forlenge spillet. Det har vært et godt spill som må avsluttes ved at jeg vil spille dette spillet når jeg avgjør det vil jeg fratre spillet 11.20.40 Det er ingen grunn til raseri.

Slik lyder Donald Crowhursts siste ord i loggboken. Teignmouth Electron blir funnet drivende i stille vær av den britiske postbåten Picardy 10. juli. Crowhurst er ikke om bord.