Gagarin var døden nær

Den insisterende kimingen til telefonen vekker general Andrej Stutsjenko lenge før natt har blitt dag.

Søvndrukken løfter han røret, men våkner brått da han hører en brysk stemme i den andre enden.

Den uventede oppringingen kommer fra hans overordnede i Kreml, og Stutsjenko skjønner straks at noe utenom det vanlige er i gjære denne aprildagen i 1961. Stemmen i røret forklarer alvorlig:

“Om kort tid flyr en mann ut i rommet. Etterpå lander kosmonauten i ditt distrikt. Sørg for å organisere en sikker berging og mottakelse. Du svarer for dette med ditt liv.”

I kasernen i utkanten av byen Saratov sør i Russland tumler generalen ut av senga og finner uten å nøle fram et kart over regionen.

Med blyant og linjal deler han området omhyggelig inn i firkanter og bruker resten av dagen på å utstasjonere styrker til hvert av feltene.

“Følg med på himmelen og se om dere ser noe uvanlig”, befaler Stu­tsjenko. Så tilføyer han, nesten uhørlig: “En mann kommer til å falle ned fra himmelen.”

Det generalens menn ikke vet, er at mannen de venter på, kosmonauten Jurij Gagarin, i samme øyeblikk kjemper med problemer som truer med å forvandle det sovjetiske triumftoget til en ydmykende fiasko.

Gagarin ville fly

Foreldrene til Jurij Gagarin var bønder i et sovjetisk jordbrukskollektiv, og gutten vokste opp under annen verdenskrig.

Fra barnsben av var han som besatt av alt som hadde med fly å gjøre, men da den seksten år gamle Jurij flyttet hjemmefra i 1950, begynte han mer jordnært: Tenåringen Gagarin måtte i lære på et stålverk i Moskva.

Han gjorde det så godt at han i 1951 fikk lov til å begynne på videreutdanning ved en teknisk høyskole. Her var det ikke fly han skulle lære å bygge, men derimot den uunnværlige arbeidshesten i kollektivene: traktoren.

Få timer etter at Gagarin hadde gått av toget i Saratov, la han merke til et dørskilt der det sto Flyklubb.

Han meldte seg inn uten å nøle, og etter sin første lange dag med forelesninger skyndte han seg ut til flyplassen.

Andektig lot han blikket gli langs et lerretstrukket Jak-18 skolefly, og han var så betatt av synet at han ikke merket at instruktøren i flyklubben, Dimitrij Mar­tsjanov, nærmet seg.

“Skal det være en liten tur?” spurte instruktøren. Snart steg Gagarin til værs på sitt livs første flytur, en begivenhet han aldri skulle glemme.

I hundre kilometer i timen klatret flyet til 1500 meter og landet igjen etter få minutter.

“Det klarte du jo svært så bra”, sa instruktør Martsjanov. “Man skulle nesten tro du hadde gjort det før.”

“Å, i drømmene mine har jeg fløyet hele mitt liv”, sa Gagarin.

Rakettprofet inspirerer Gagarin

Et av Gagarins yndlingsfag var fysikk, og da læreren hans startet opp en studiesirkel der de unge skulle holde foredrag etter tur, valgte bondesønnen å fortelle om den russiske vitenskapsmannen Konstantin Tsiolkovskij (1857–1935) og forskningen hans på rakettmotorer og romreiser.

Den avdøde rakettforskeren var Gagarins store forbilde, og han slukte samtlige av de vitenskapelige verkene til rakettprofeten.

Som helten sin følte Gagarin seg sikker på at menneskets drøm om å innta verdensrommet en dag ville bli virkelighet.

“Mennesket kan ikke bli værende på jorda for alltid. I jakten på lyset og rommet vil det først trenge ut av atmosfæren og deretter erobre hele rommet rundt sola”, avsluttet Gagarin foredraget.

Da han avla avgangseksamen og mottok diplomet fra høyskolen våren 1955, var 21-åringen allerede godt i gang med å leve ut flygerdrømmen:

Han hadde bestått teoriprøven hos læremester Martsjanov, og da han en julikveld samme år sto og skrudde på Jak-18-flyet som han etter hvert hadde tatt atskillige flytimer i, kom Martsjanov til ham og beordret ham til å fly solo.

Få minutter senere lettet Gagarin. I den rene lykkerus satt han for første gang alene i flyet. Han kretset én gang rundt flyplassen før han landet. Glede­strålende rapporterte den unge flygeren: “Ordren er utført.”

Stjernebyens prøvelser ventet Gagarin

Gagarin fullførte studiene på den tekniske høyskolen, men han overlot utvikling av traktorer til andre og ble tatt opp i det sovjetiske flyvåpenet.

Etter fullført opplæring fulgte utstasjonering på en flybase nær grensen til Norge. Her befant Gagarin seg da en gåtefull rekrutteringsgruppe dukket opp i oktober 1959.

Hva de høye herrer ville, visste ingen, og hvilken statlig etat de representerte, forble også uvisst. De mystiske utsendingene ville snakke med utvalgte flygere, blant annet en Jurij Gagarin.

Rekrutteringsgruppen hadde gransket papirene til samtlige jagerflygere, og nå kalte de inn til uformelle samtaler i grupper på tjue.

Spørsmålene handlet om stort og smått: Liker du å fly? Hvilke bøker leser du? Hva gjør du i fritiden?

Etter hvert skrumpet utvalget inn. Blant de gjenværende var Gagarin, som gikk gjennom en grundig helseundersøkelse på et militærsykehus i Moskva.

Etter legeundersøkelsen tok samtalene med de gåtefulle utsendingene en ny retning.

Nå ble de utvalgte jagerflygerne spurt hvordan de ville se på å fly i mer moderne fartøyer – var de kanskje interessert i å prøve noe helt nytt?

Gagarin svarte på det ene merkelige spørsmålet etter det andre uten å klare å gjennomskue om det dreide seg om et helikopter eller en helt ny type jetfly.

“Det vi snakker om, er langdistanseflygninger med raketter. Flygninger hele veien rundt jorda”, avslørte den hemmelighetsfulle komiteen omsider.

Av en flokk på 2200 jetflygere fra hele Sovjetunionen endte 26 år gamle Gagarin i troppen på tjue nøye utvalgte kosmonautaspiranter.

I juni 1960 flyttet de inn i treningssenteret midt i det hemmelige samfunnet Zvjozdnyj Gorodok nordøst for Moskva. I Vesten skulle stedet med tiden bli kjent som Stjernebyen.

I helt nye fasiliteter fikk aspirantene opplæring under ledelse av general Kamanin. Treningsprogrammet besto av harde fysiske økter, lange foredrag og praktiske øvelser i en etterlikning av et romskip.

Aspirantene måtte gjennom harde prøvelser: I et trykkammer ble Gagarin og de andre utsatt for ekstremt lavt lufttrykk for å prøve ut hvordan de reagerte på store høyder.

I en sentrifuge lærte de å holde ut enorme belastninger – jo raskere sentrifugen snurret, jo større g-kraft ble kroppen til aspirantene utsatt for.

Kosmonautene risikerte at akselerasjonskreftene – som de ville bli utsatt for under oppskytningen – ville drive blodet ut av hjernen og gjøre dem bevisstløse.

I sentrifugen klarte ikke Gagarin å lukke øynene. Han hadde vansker med å puste, og ansiktet hans så forvridd ut.

Sammenliknet med de andre treningsredskapene på romsenteret, som vibrasjonsmaskinen og varmekammeret, føltes likevel de svimlende omdreiningene som en lek.

Vibrasjonsmaskinen etterliknet ristingen i et romskip, og her ble Gagarin gjennomristet i en time. I varmekammeret ble han nærmest kokt for at han skulle venne seg til temperaturforskjeller.

Hver eneste dag når han kom hjem til kona og den lille datteren deres etter mange timers trening, var han fullstendig mørbanket i både kropp og hode.

Gagarin blir valgt til førstekosmonaut

Etter et års intensiv trening nærmet det seg oppskytningen av historiens første bemannede romfartøy.

Hvem av kosmonautaspirantene som skulle få æren av å være det første mennesket i rommet, visste ingen. Det første møtet med romfartøyet kom til å spille en avgjørende rolle.

Sjefskonstruktør Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet, presenterte aspirantene for romkapselen Vostok.

Synet vakte ærefrykt hos mennene, som en etter en fikk lov til å kravle inn i den trange farkosten.

Gagarin var den eneste som tok av seg støvlene, og Koroljov smilte anerkjennende til den sjarmerende unge mannen med det gutteaktige oppsynet.

Koroljov hadde allerede hørt mye bra om Gagarin fra en militærlege som arbeidet med aspirantene i Stjernebyen:

“Gagarin er vitebegjærlig, robust, intelligent og konsentrert. Under treningen har han vist at han er i stand til å finne den rette balansen mellom blind lydighet og uavhengighet. Jeg har ikke sette en eneste uhensiktsmessig detalj i atferden hans”, hadde legen forklart.

“Den lille ørnen min”, kalte Koroljov yndlingen sin, som i april 1961 var en av bare seks gjenværende aspiranter i den beinharde utvelgelsesprosessen i Vostok-programmet.

Helsetilstanden, evnene og treningsresultatene til mennene var selvsagt viktigst ved utvelgelsen, men også størrelsen deres spilte inn.

Siden det var lite plass i kapselen, kunne ikke kosmonauten være for høy, og med sine 157 centimeter passet Gagarin perfekt.

Vennen og rivalen German Titov hadde også en høy stjerne hos Koroljov, men den beskjedne bakgrunnen til Ga­garin ga ham en liten fordel.

Mens Titov kom fra middelklassen, var Gagarin bondesønn, og det kunne det sovjetiske kommunistpartiet bruke i propagandaen: I Sovjetunionen kan til og med bønder få drømmene sine oppfylt.

Avgjørelsen ble tatt under et lukket møte i en egen statlig komité 8. april 1961 – bare fire dager før datoen for den planlagte oppskytningen.

De tyngstveiende stemmene i komiteen var General Nikolaj Kamanin, lederen for kosmonauttreningen, og sjefskonstruktør Koroljov, og da de etter møtet kalte sammen aspirantene for å informere dem om utfallet, sit­ret lufta av spenning og nervøsitet.

“Jurij Gagarin er valgt til førstekosmonaut, og German Titov er valgt til reserve”, kunngjorde Kamanin uten å utdype ytterligere. Gagarin prøvde å undertrykke et smil og tok et steg fram.

“Jeg lover å utføre pliktene mine etter beste evne”, erklærte han.

Gagarin holdt tale før utskytningen

Gagarin skulle skytes opp fra romsenteret i sovjetrepublikken Kasakhstan 12. april 1961.

Om morgenen, mens han satt på bussen på vei til rampen, kunne han allerede på lang avstand se den tårnhøye sølvkroppen til raketten.

Etter som han nærmet seg, var det som om raketten vokste og vokste, til den til slutt liknet et gigantisk fyrtårn.

En heis skulle frakte Gagarin de siste femti meterne opp til luken i romkapselen, og før han gikk inn i heisen, snudde kosmonauten seg og holdt en tale.

“Kjære venner, både kjente og ukjente, mennesker i alle land og på alle kontinenter. Om få minutter vil en mektig rakett bringe meg og romskipet mitt opp i det ytre rom. Hele livet mitt står nå for meg som et eneste lykkelig øyeblikk”, erklærte han og gjorde en kort pause for å samle tankene.

“Naturligvis er jeg lykkelig. Det har til alle tider vært den høyeste lykke for mennesker å ta del i nye oppdagelser”, slo han fast og kikket på tilhørerne over mikrofonen.

Gagarin la merke til at sjefskonstruktør Koroljov gløttet utålmodig på armbåndsuret, og han forsto at det var på tide å komme seg om bord.

Få minutter senere satt Gagarin i romkapselen. Med luken lukket og sikret var det hans tur til å se på klokken, som viste 09.07, Moskva-tid.

I samme øyeblikk hørte han en piping og en jevnt stigende hyling. Gagarin merket hvordan den kolossale farkosten langsomt frigjorde seg fra rampen og fortsatte å akselerere.

En uimotståelig kraft trykket ham hardere og hardere ned i setet. “Pojekali!”, jublet han. “Av sted!”

Gagarin i vektløs tilstand

“Det har gått 70 sekunder siden avgang”, meldte kontrollsenteret

“Oppfattet. 70 sekunder. Har det utmerket. Jeg fortsetter flygningen – g-belastningen stiger. Alt er i orden”, forsikret Gagarin.

“Hvordan går det?” sa kontrollen allerede noen få sekunder senere.

“Jeg har det bare bra. Hvordan står det til hos dere?” svarte rommannen.

Et par minutter inn i flygningen merket Gagarin for alvor g-kreftene som slet i ansiktsmusklene på ham.

Han fikk vans­ker med å snakke, men han vente seg fort til den stigende belastningen – den knallharde treningen i sentrifugen i Stjernebyen hadde ikke vært forgjeves.

Ni minutter etter start, da det siste rakettrinnet hadde løftet Gagarin opp i omløpsbane rundt jorda, rapporterte han:

“Vektløsheten har inntrådt. Det er ikke det spor ubehagelig. Alt vel.”

Idet kosmonauten frigjorde seg fra sikkerhetsselene, lettet han sakte fra setet.

Plutselig befant han seg svevende rundt mellom gulv og tak i kabinen og følte det som om armene og beina ikke lenger tilhørte ham selv. Like ved siden av seg så han sin egen blyant gli majestetisk forbi.

Gjennom et av kuøynene i kapselen kunne Gagarin se takkete fjell, uendelige elver, vidstrakte skogområder og det glinsende havet.

Himmelen bak den blågrønne jorda var bleksvart, og stjernene lyste så sterkt at han måtte knipe igjen øynene. Kontrollsenteret meldte seg over radioen i ett sett:

“Hvordan går det nå?”

Gagarin svarte igjen og igjen mens han føk av gårde i 27 400 kilometer i timen:

“Flygningen går fortsatt bra. Alle systemer fungerer normalt. Sikten er god. Jeg kan se alt. Det er vakkert.”

Vostok roterer som en karusell

En knapp halvtime etter oppskytningen strøk Vostok fra Sibir og inn i natten over Stillehavet. Derfra raste den sørøstover for å runde sørspissen av Sør-Amerika.

I noen minutter var Gagarin uten radiokontakt med ferdskontrollsenteret, og akkurat da meldte Radio Moskva og det statlige nyhetsbyrået Tass triumferende:

“Sovjetunionen har lykkes i å sende en bemannet satellitt i kretsløp rundt jorda. Om bord på romskipet er kosmonauten Jurij Gagarin, en 27 år gammel flyger fra luftforsvaret”, lød meldingen.

Klokken 9.52 fløy Gagarin over Kapp Horn i Sør-Amerika og videre ut over Atlanterhavet – tilbake mot Sovjetunionen og dagslyset.

Over Afrika fortsatte den ensomme kosmonauten å sende statusrapporter over radioen.

Da Vostok nærmet seg det sørlige Russland, der landingen etter planen skulle finne sted, avfyrte fartøyet rakettmotorene for å bremse ned.

Romskipet tapte fart og gled fra det tomme rom inn i den stadig tettere atmosfæren. Gagarin la merke til et oransje gjenskinn fra flammene som raste rundt romkapselen på grunn av friksjonen fra molekylene i lufta.

Friksjonsvarmen fikk temperaturen inne i kapselen til å stige voldsomt – akkurat slik treningen hadde forberedt Gagarin på.

Det var i høyeste grad slutt på vektløsheten, og g-kreftene trykket ham ned i setet igjen – nå med enda større kraft enn under oppskytningen.

Helt uten forvarsel begynte Vostok å snurre rundt som en løpsk karusell. For første gang i løpet av den historiske ferden møtte Gagarin et problem han ikke var forberedt på.

Etter planen skulle romkapselen allerede ha skilt lag med instrumentmodulen, men nå viste det seg at en bunt kabler fortsatt holdt de to modulene sammen.

Den dinglende instrumentmodulen satte Gagarins kapsel i rotasjon og begynte å sentrifugere ham.

Full av uro rapporterte han til kontrollsenteret at rotasjonen økte jevnt. Som i et mareritt så Gagarin igjen og igjen sola virvle forbi kuøynene i kapselen.

Innimellom svartnet det for øynene på kosmonauten, og han var redd han skulle miste bevisstheten. Men det var ingenting å gjøre, for Vostok hadde ikke noe utstyr til å skjære over kablene med.

Gagarin ble stadig mer redd for at instrumentmodulen skulle bli slynget inn i kapselen han satt i, med stor kraft. Hvis det skulle skje, var han ikke sikker på om det var instrumentmodulen eller kapselen som ville tåle sammenstøtet best.

Men så, etter ti lange minutter med kaos, rettet kapselen seg plutselig opp. Gagarin var reddet.

Omsider hadde flammene brent over kablene. “Alt er i orden”, meldte Gagarin lettet.

Kosmonauten var fremdeles rystet der han raste ned gjennom det sovjetiske luft­rommet, men han tok seg sammen – foran ham lå det en siste prøvelse:

I en høyde på sju kilometer ble luken i kapselen som planlagt blåst av med et øredøvende brak, og sekundet etter ble Gagarin skutt ut i katapultsetet som en levende kanonkule.

Nede i fire kilometers høyde ble han frigjort fra katapultsetet, og Gagarin dalte rolig mot jorda hengende i fallskjermen.

Under ham blinket Volga, og det første mennesket i verdensrommet nøt synet av russiske vårmarker, skoger og byen Saratov, der husene så ut som byggeklosser i det fjerne. Akkurat der var det han ti år tidligere hadde fått sin aller første tur i et propellfly.

Bondekone tok imot Gagarin

Nøyaktig 108 minutter etter oppskytningen fra Bajkonur satte Gagarin føttene på jorda igjen.

De første han møtte, var en bondekone og en liten jente som rygget forskremt ved synet av den mystiske skikkelsen i oransje romdrakt. Gagarin ropte beroligende:

“Jeg er venn, kamerater, venn. Jeg har akkurat kommet ned fra rommet.”

Ikke lenge etter kom soldatene til general Stu­tsjenko til stedet. “Jurij Gagarin, Jurij Gagarin!” jublet de og flokket seg rundt kosmonauten.

Soldatene byttet på å omfavne Gagarin og ta ham i hånden. Sovjetunionens store helt ble fløyet i helikopter til nærmeste militærbase, der partileder og statsminister Nikita Khrusj­tsjov ventet utålmodig i telefonen:

“Jeg er glad for å høre stemmen din, Gagarin. Jeg ønsker deg til lykke med den vellykkede utførelsen av den første kosmiske flygningen.”

“Takk for den tilliten som er blitt vist meg. Jeg kan forsikre deg om at jeg er klar til å utføre ethvert oppdrag for landet vårt”, svarte Gagarin stolt og lettet.