Håpefulle våghalser kjørte om kapp fra Kina til Frankrike

Avis ville teste hva som var mulig

Bare ni dager før hadde Charles Godard forlatt Beijing bak rattet i sin Spyker. Den gangen var humøret høyt, for franskmannen la ut på et vanvittig tokt helt etter hans smak.

Sammen med andre våghalser skulle han teste den nymotens automobilens krefter i en utholdenhetsprøve fra Beijing til Paris – 15 000 kilometer gjennom terreng der det aldri hadde vært et motorkjøretøy.

Ideen til det halsbrekkende rallyet var unnfanget i en parisisk avisredaksjon. 31. januar 1907 kom «Le Matin» med en utfordring til landets unge automobilindustri:

«Vi har ennå ikke fått bevist at så lenge en mann har en bil, kan han gjøre hva som helst og reise hvor han vil. Hvem er klar til å kjøre med automobil fra Paris til Beijing i sommer?»

Frankrikes bilpionerer responderte raskt. I løpet av en uke hadde ti meldt seg på løpet, som avisen lovet å gjøre til en stor mediebegivenhet. Utsikten til massevis av omtale trakk også til seg utenlandske bilprodusenter, før realitetene dempet iveren.

Ruten gikk gjennom barske strøk, der veiene var elendige, og førere risikerte å dø av sult hvis bilene deres brøt sammen. Etter de første avbudene valgte arrangørene å snu løpet, slik at turen begynte i Beijing. Dermed kunne deltakerne gjøre seg ferdige med de ville, spisse fjellene i Kina like etter start, og ikke etter ukevis med strabaser, da førerne var utmattet og bilene medtatt.

Deltakere fikk kalde føtter

Til tross for ruteendringen møtte bare fem lag av eventyrere opp i Beijing. Georges Cormier og Victor Collignon kjørte som et lag i identiske biler fra De Dion-Bouton-fabrikken, og deres landsmann, den unge Auguste Pons, stilte opp med en såkalt Mototri fra Contal. Kjøretøyet hans hadde to hjul foran og bakdel som en motorsykkel.

Fjerde deltaker var sjarlatanen Charles Godard, som improviserte seg gjennom livet med kvikke bemerkninger og smarte ideer. Da han meldte seg på løpet, hadde han ingen bil, men det problemet løste han ved å møte opp på Spyker-fabrikken i Amsterdam. Etterpå betalte han for transporten til Kina ved å selge sine sponsede reservedeler og strø om seg med sjekker uten dekning.

Vel fremme i Beijing klarte Godard å lure en godtroende nederlandsk diplomat til å stille garanti for de ubetalte regningene hans.

Løpets femte deltaker var den eneste som ikke var fransk, og han var på alle måter i en helt annen liga: Fyrst Scipione Luigi Marcantonio Francesco Rodolfo Borghese tilhørte en av Romas fremste adelsslekter. Han hadde ord på seg for å kunne ri de mest ustyrlige hingster, han besteg topper i Alpene om vinteren, og fremfor alt kjente han Asia etter en reise fra Midtøsten til Stillehavet.

Fyrsten planla turen grundig, og erfaringen satte ham i stand til å forutse utfordringer ingen av de andre deltakerne kjente til. Før avreisen til Beijing tilbrakte Borghese flere uker på kontoret sitt, der han gransket russiske militærkart og leste alt han kunne få tak i om ruten.

Italieneren hadde også anskaffet seg en overlegen bil. Hans nyproduserte Itala hadde 40 hestekrefter, og fyrsten monterte ekstra bensintanker og større hjul, slik at den kunne klare strabasene i det veiløse Asia.

Tre hjul dugde ikke i ødemarken

Løpet begynte 10. juni 1907, og allerede en halv kilometer utenfor Beijing oppsto det problemer. Veien besto av store, ujevne steinblokker som sendte rystelser gjennom bilene, selv når de kjørte i sneglefart. Den ene De Dion-Bouton var forrest, og bak fulgte Borghese i sin Itala og Godards Spyker.

De to siste kjøretøyene var borte, og derfor stoppet feltets ledebil. Deltakerne hadde skrevet under på at de ville holde følge og hjelpe hverandre helt frem til deltakerne ble «sluppet fri» ved den tyske grensen – bortsett fra Borghese. Han nektet å la seg forsinke av konkurrentene lenger enn til Irkutsk i Sibir.

Utenfor Beijing måtte Borghese vente utålmodig mens Godard påtok seg å kjøre tilbake og lete etter de to bilene de hadde mistet. De hadde først svingt feil vei, og deretter hadde forenden av Auguste Pons’ overlessede trehjuling satt seg fast – et problem som skulle gjenta seg mange ganger.

Biler måtte slepes over fjellene

Fjellene nordvest for Beijing viste seg å være så ufremkommelige at ingen av bilene hadde motorkraft til å ta seg over dem. I stedet måtte en flokk opiumsrøykende kinesiske kulier spennes foran som trekkdyr. Til å betale dem lånte Godard penger av passasjeren sin, «Le Matin»-journalisten Jean du Taillis.

Borghese måtte skrelle sin to tonn tunge Itala ned til et nakent understell før kineserne klarte å slepe den. Slik krøp bilene sakte fremover, til Mongolias gressletter omsider kom til syne.

Borghese hadde med seg en fingernem mekaniker, og han fikk satt Italaen sammen igjen. Men han advarte om at vekten av bagasjen var for mye for fjærene. Fyrsten måtte kvitte seg med mye nyttig utstyr, som straks ble overtatt av en sverm av bærere, karavanedrivere, kinesiske soldater fra et fort i nærheten og mongolske nomader.

Auguste Pons hadde allerede kvittet seg med mye utstyr, men vekten av resten fikk fremdeles trehjulingens forende til å knele. Godard forbarmet seg over ham. Han hadde allerede trehjuling-lagets personlige eiendeler om bord, og nå tok han også reservedeler, verktøy, reservedekk og drivstoff.

Til gjengjeld måtte den hjelpsomme franskmannen ofre en av sine egne skatter: en kasse sponset champagne han hadde slept på fra Beijing. Lettsindig lettet han også Spykeren for en 40-liters drivstoffdunk, som han satte på gresset og ga et spark slik at innholdet rant ned mellom stråene.

«Det var en tabbe», sa journalisten du Taillis med bange anelser. «Hvem vet hva som nå kan skje med oss?»

Alvoret sivet inn i mørket

Samme kveld slo de fem lagene leir sammen. Etter maten satt de på bagasjen sin og pratet, da en rytter plutselig dukket frem av tussmørket.

«Po-lu-ghe-se?» spurte mannen, en kinesisk soldat, gebrokkent. Han hadde jaktet på bilene i elleve timer for å levere post fra Europa. Brevene ble lest i det siste skjæret fra bålet. Etterpå la europeerne seg på ryggen og røykte mens de så opp på stjernene.

«Det er minst 12 000 kilometer igjen», sa De Dion-Bouton-lagets mekaniker. «Vi er i juni. Med mindre vi blir fanget av vinteren i Sibir, vil vi være hjemme i tide til å feire nyttår».

«Ikke så pessimistisk», svarte føreren hans, Georges Cormier. «Vi kommer til å være i Paris før parlamentet åpner i midten av oktober».

Journalisten du Taillis, som kjørte med Spykeren, nølte litt:

«For noe tøys!» utbrøt han. «Jeg har tenkt å bade i havet ved Olonne eller Royan 1. september».

I motsetning til de andre visste fyrst Borghese godt hva som ventet. Han sa bare:

«La oss ta kveld. I morgen må vi stå opp klokken tre». Det ble den siste kvelden alle de fem lagene var samlet.

Brorskapet røk

Tre dager etter den hyggelige kvelden lå Godard og du Taillis fortvilet under teltduken i Gobi-ørkenen. Løpet hadde endret karakter på dramatisk vis.

Først hadde Auguste Pons og trehjulingen sakket akterut, og deretter gikk han tom for bensin. Imens kjørte de fire andre bilene feil, og da de kom tilbake på rett kurs, trodde de at Pons var foran dem. Feltet stanset først etter mange kilometer.

Borghese hadde fått nok av Pons’ Mototri. Han var sikker på at den aldri kom til å nå frem til Paris, og fyrsten nektet å snu for å lete. I stedet satte han seg bak rattet og kjørte videre. De tre franskmennene nølte et øyeblikk før de bestemte seg for å følge etter italieneren og sende kinesere ut for å lete etter Pons med en dunk bensin.

Neste dag fordampet siste rest av brorskap under Gobi-ørkenens sol. Uten 40-litersdunken sin gikk Godard tom for drivstoff, slik passasjeren hans hadde advart ham om, og denne gangen kunne han ikke tigge seg til hjelp.

De Dion-Bouton-førerne hadde fått nok av landsmannens lettsindighet og evinnelige tigging. Begge biler raste forbi Godards Spyker, mens han og journalisten hans ble innhyllet i en sky av fint ørkenstøv.

De to strandede mennene hadde bare ett håp da de senere satte opp en teltduk som skygge mot solen. Langt foran dem lå karavane­byen Udde, og allerede før dagens etappe startet hadde Godard sendt et telegram der han ba om å få drivstoff på kamelryggen. Men Spyker- en var mange kilometer fra det varslede møtestedet. Han måtte vente uten å vite om hjelpen overhodet ville nå frem.

Kamelkvinne kom til unnsetning

Hele den første natten i ørkenen la Godard forvirrede planer i søvne, mens du Taillis lyttet bekymret. Som et lite lyspunkt oppdaget de to mennene neste morgen at nattekulden hadde fått den smeltede sjokoladen deres til å stivne.

De spiste et stykke hver og drakk litt av den knappe vannrasjonen. Så ga de seg til å speide mot horisonten. Etter fem timer der temperaturen steg og steg, utstøtte Godard et skrik. I horisonten hadde han fått øye på en enslig mongolsk kvinne på en kamel.

De to franskmennene løp henne i møte, og Godard brukte fakter og en mengde franske ord, til kvinnen lot ham spenne ridedyret foran Spykeren. Med brølende protester la kamelen alle krefter til.

Bilen rikket litt på seg, men bare noen meter, før hjulene sank ned i den løse sanden. Intenst arbeid med spadene gjorde ingen forskjell. Mongolkvinnen løsnet kamelen og red taust videre mot nord. Solen skinte nådeløst ned på de to franskmennene, men de var for apatiske til å sette opp den skjermende teltduken igjen.

«Kyllingen!» utbrøt Godard plutselig. Du Taillis pakket ut det kokte fjærkreet. Det var redusert til en klump av myldrende mark.

Borghese hadde derimot tilbrakt en behagelig natt i Udde, der nye forsyninger lå klar til ham. Allerede før han dro fra Roma, hadde den velstående fyrsten sørget for at det ble lagt ut depoter langs ruten gjennom Asia.

Ved daggry pakket italieneren bilen, drakk en kopp varm te og la av gårde. Som en høflig gest til konkurrentene satte han igjen en dunk bensin og beskjed om at han ville vente i to dager i den neste byen på ruten.

Senere på dagen ankom forfølgerne – laget fra De Dion-Bouton. Da sjåførene fikk vite at bensin var på vei til Go­dard med kamel, forbarmet de seg over sin lettsindige motstander. De to i Spykeren risikerte å dø hvis de skulle vente på det trege dyret. I stedet betalte konkurrentene en rytter for å komme Godard til unnsetning på hesteryggen.

Stammekrigere leverte bensin

Godard og du Taillis tilbrakte nok en motløs natt i Gobi-ørkenen, mens begge skalv av feber. Neste morgen varslet lyden av bjeller at en karavane nærmet seg, og de to franskmennene forsøkte uten hell å komme seg på beina. De ble liggende på bakken mens kamelene og eierne nærmet seg – og passerte rett forbi uten å stoppe.

«Hjelp!» ba Godard og du Taillis på fransk, men til ingen nytte. Klangen av bjellene ble svakere, mens karavanen forsvant i horisonten.

Etter en stund sank Godards feber, og franskmannen fikk tilbake litt av sin sedvanlige kampånd.

«Bli ved bilen», befalte han. «Jeg går på leting». To timer senere var han tilbake, hylende av begeistring fra hesteryggen. Bak ham fulgte en fargerik

kavaleritropp ikledd turbaner og gylne gevanter, alle med gevær over skulder- en og en stor dolk i beltet.

Etter grundige forhandlinger og pruting på prisen fikk Godard ordnet en vei ut av krisen: Stammekrigerne skulle hente drivstoff, og i mellomtiden ­låne ut to kameler som kunne trekke Spykeren av gårde over ørkensanden.

En time senere var bilen i bevegelse – for første gang på to døgn. Godard og du Taillis satt i setene sine, og foran trasket trekkdyrene rolig fremover.

Mot slutten av dagen vendte krigerne tilbake, som lovet. Triumferende ankom de med en dunk drivstoff, som Godard tømte ned i tanken på Spyker- en. Så vred han spent håndsveiven, og motoren brølte.

«Vi kan nå Udde på tre timer», erklærte en kamplysten Godard.

600 kilometer på ett døgn

Charles Godard var tilbake i løpet, men Auguste Pons’ trehjuling kom ikke videre. Etter at han gikk tom for bensin, hadde sjåføren og mekanikeren forsøkt å skubbe kjøretøyet gjennom ørkenen.

Arbeidet tappet dem for krefter, og de to franskmennene var døden nær

av tørst da de fikk øye på en nomadeleir i det fjerne. De kjempet for å få Mototrien med seg det siste stykket, men falt om av utmattelse.

Nomadene pleide Pons og kompanjongen hans til en letegruppe dukket opp. Redningsmennene tok med seg pasientene tilbake til Beijing, men trehjulingen ble etterlatt i Gobi-ørkenen, og Pons tilga aldri sine «kamerater», som hadde brutt avtalen om å holde følge til den tyske grensen.

Charles Godard fikk høre nyheten om trehjulingens exit da han kom til karavanebyen Udde 22. juni. På det tidspunktet nøt Borghese en bedre middag i Urga, langt fremfor de andre. Sammen med førerne fra De Dion-Bouton var den italienske fyrsten gjest hos sjefen for byens russisk-kinesiske bank.

Allerede neste morgen var Godard fremme. Til tross for strabasene i ørkenen hadde han kjørt natt og dag for å innhente feltet, og journalisten du Taillis kunne stolt telegrafere hjem til «Le Matin» i Frankrike:

«Mandag, 06.00. Vi har gjennomført etappen fra Udde til Urga i ett strekk, og er nettopp ankommet i dag klokken 05.00 etter å ha tilbakelagt 617 kilometer på 23 timer».

Godard viste ingen tegn på sinne mot De Dion-Bouton-førerne som hadde etterlatt ham i Gobi. Den sorgløse mannen så alltid fremover.

Fyrsten sakket akterut

Løpet var nå gått inn i en ny fase. Borghese suste mot den russiske grensen uten å vente på de andre. Bruddet fikk imidlertid en brå avslutning da Italaen hans sank ned i en pøl av kvikksand noen timer utenfor Urga. Det måtte okser til for å trekke bilen løs.

Neste uhell inntraff da Italaen var kommet inn i Russland, og Borghese kjørte av gårde på de elen­dige veiene langs Bajkalsjøen i Sibir. Ved en smal, vaklevoren trebro overlot han rattet til mekanikeren sin, slik at han selv kunne holde øye med hjulene.

«Fremover. Sakte,» sa fyrsten, og mekanikeren trillet forsiktig ut på plankene. Broen knaket og gynget, men Borghese, mekanikeren og journalisten var etter hvert vant til å ta sjanser på den umulige ruten.

Forhjulene på den to tonn tunge bilen var nesten kommet over da treverket plutselig ga etter. Italaens bakende braste gjennom plankene, og bilen falt nesten loddrett ned i det steinete elveløpet flere meter under broen.

Borghese rakk å kaste seg ut, men de to andre ble med gjennom hullet. Da fyrsten kikket ned, så han at mekanikeren fremdeles satt i setet sitt, kilt fast bak rattet, mens den drivvåte journalisten bannet nede i det grunne vannet.

Ingen var alvorlig skadet i fallet, men bilen sto på bakenden med motor og forhjul strittende opp av hullet i broen.

Sammen med 20 russiske jernbanearbeidere tok det mennene flere timer å få den tunge Italaen opp igjen.

Borghese fryktet det verste da han gikk i gang med å undersøke skadene. Reservedekkene bakpå bilen hadde imidlertid tatt av for fallet, og litt omsorg fra mekanikeren fikk motoren i gang igjen.

Uhellet fikk Borghese til å legge om ruten. Han ga opp å kjøre langs bredden av Bajkalsjøen til Irkutsk, og satte i stedet Italaen på et skip som tok ham de 80 kilometerne tvers over.

Båtturen økte imidlertid ikke Borgheses forsprang. Han kjørte fra Irkutsk om morgenen 3. juli, og samme kveld ankom Godard og de to De Dion-Boutonene – om bord på et godstog.

Festbankett kom i veien

Uhellet ved broen i Sibir ble den siste alvorlige krisen for Borghese. De neste ukene økte fyrsten og hans overlegne bil forspranget, ikke minst fordi de andre bilene strevde på elendige veier og slet med motorproblemer.

Om morgenen 14. juli satt Borghese med reisefellene sine på en restaurant i Bogorodsk øst for Mos­kva. Fyrsten tok seg uvanlig god tid til å nyte frokosten, som ble skylt ned med den beste champagnen som var å oppdrive i byen. Han var nemlig ikke velkommen i Mos­kva før klokken 14. Ellers ville Italaen komme for tidlig til den storslåtte velkomsten som en russisk komité var i ferd med å forberede.

Vanligvis ble den italienske fyrsten irritert av å vente. Men som skolert diplomat påla manerene ham å være høflig mot vertene sine, og Bor­ghe­se kunne tillate seg å slakke av på tidsplanen. Han var mange dagsreiser foran.

Oppholdet i Moskva varte i tre dager, og selv da ville ikke russerne la Borghese kjøre videre. Han ble invitert til hovedstaden St. Petersburg der nok en festbankett ventet. Fyrsten måtte akseptere den gigantiske omveien, deltok tålmodig i det overdådige gildet til klokken 01.30, og tre timer senere var han på vei igjen.

Ingenting var umulig

Langt bak presset Charles Godard seg selv enda hardere enn han hadde gjort i Gobi-ørkenen. Han forsøkte å innhente De Dion-Bouton-laget, etter at et teknisk sammenbrudd hadde kostet ham mye dyrebar tid.

Franskmannen trengte en ny tenning, og den kunne han ikke få tak i dypt inne i Sibir. I stedet telegraferte han til Spyker i Amsterdam og ba fabrikken om å sende en mann med den vitale delen.

I mellomtiden fikk Godard bilen satt på et tog og dro 1300 kilometer vestover til byen Tomsk, der det lokale teknologiske instituttet kunne hjelpe ham å få den nye tenningen montert. Utsendingen fra Nederland dukket opp som avtalt, men til Godards forferdelse hadde han mistet bagasjen sin, og dermed den uunnværlige tenningen!

Franskmannen hadde knapt innsett omfanget av katastrofen, før han like løsningsorientert som alltid la en ny plan.

Godard tok sin ødelagte tenning under armen og oppsøkte ingeniørene på instituttet i Tomsk. Her kikket en inter­essert russer raskt på apparatet og påtok seg å løse problemet. Arbeidet tok seks dager, før Godard og Spykeren hans dro med tog tilbake til stedet der tenningen hadde røket.

Tilbake i løpet tok Godard seg 5500 kilometer gjennom Sibir i løpet av to uker – nesten hele distansen på kjerreveier. Borghese hadde brukt tre uker på den samme distansen, mens De Dion-Boutonene brukte fem.

Klokken fire om morgenen 8. august var hendene til Godard helt hudløse av å klamre seg til rattet. Men han var fremme i Kazan, 700 kilometer øst for Moskva, og han hadde innhentet laget fra De Dion-Bouton.

Borghese triumferte i Paris

Bare to dager senere, 10. august 1907, trillet Borghese langsomt inn i Paris, bak et 30-seters kjøretøy pyntet med franske og italienske flagg. På det lange kjøretøyet satt et orkester som spilte Triumfmarsjen fra Verdis opera Aida på vei gjennom menneskemengden.

Fyrsten parkerte elegant foran «Le Matins» kontorer og talte til publikum fra balkongen:

«Vi er ikke helter», begynte han på perfekt diplomat-fransk.

«Hemmeligheten bak vår suksess var denne: Vi tok aldri innover oss at målet vårt var Paris. Hver dag konsentrerte vi oss utelukkende om å få dagens etappe vel overstått».

Bak fortsatte de tre øvrige lagene i konvoi, og 21. august nådde de grensen til Tyskland. Her fikk Godard en ubehagelig overraskelse i form av to sivilkledde politifolk. Mens franskmannen kjørte gjennom Asia, hadde en domstol i Paris idømt ham halvannet års fengsel og en bot på 5000 franc for svindel.

Godard ble arrestert, og han forsøkte stadig å snakke seg ut av krisen da bilen hans kjørte uten ham. Spyker-­fabrikken hadde sendt en annen fører for å gjennomføre den siste strekningen.