Amelia Earhart er klar i sin Lockheed 10-E Electra. Foran henne ligger en flytur på 47 000 kilometer jorden rundt.

Historie Årbok 2018: Amelia Earhart forsvant sporløst i Stillehavet

1937: En hel verden fulgte Amelia Earhart da hun forsøkte å fly jorden rundt. Piloten hadde tidligere satt rekord etter rekord og fløyet alene over Atlanteren som første kvinne i verden. Turen rundt jorden var Earharts hittil største utfordring – men plutselig hørte ingen noe mer fra henne.

12. oktober 2018

Klokken 10 om formiddagen fredag 2. juli 1937 kryper Amelia Earhart inn i flyet av typen Lockheed Model 10 Electra og gjør seg klar til å ta av fra byen Lae på Ny Guinea. 

Foran henne ligger en 4000 kilometer lang tur til Howland Island midt i Stillehavet. Etappen over havet er en av strekningene hun skal tilbakelegge i forsøket på å bli den første kvinnelige piloten som flyr jorden rundt.

Det har gått en måned siden Earhart og navigatøren hennes, Frederick Noonan, startet på den lange flyvningen. De har allerede tilbakelagt 35 000 av til sammen 47 000 kilometer, og den krevende turen har begynt å sette sine spor. 

Earharts gutteaktige smil, som har gjort henne til USAs yndling, er fortsatt der, men bak de runde pilotbrillene ser hun utmattet ut. I den siste artikkelen hun skriver for Herald Tribune under flyturen, sier hun:

”Nå venter bare dette enorme havet. Jeg gleder meg til vi har lagt farene ved denne flyturen bak oss.”

Før flyet kan krysse Stillehavet, må Amelia Earhart og Noonan slippe helskinnet fra byen Lae. Den ujevne rullebanen er knapt 1000 meter lang og ender i et bratt fall på åtte meter, og Amelia Earhart rekker akkurat å få luft under vingene før skrenten. 

Øyevitner beskriver senere flyavgangen som ”hårreisende”, og Electraen er angivelig så nær havflaten at propellene får vannet til å sprute opp i luften.

Med Lae trygt bak seg setter Amelia Earhart og Frederick Noonan kurs mot Howland Island. Electraen er tanket opp med 4000 liter drivstoff, nok til 21 timers flyvning.

20 timer etter avgang fra Lae er Amelia Earharts drøm om å bli den første kvinnelige piloten som flyr jorden rundt, forvandlet til et mareritt. 

Electraen er ute av kurs, og den dårlige radio-forbindelsen gjør at Earhart bare sporadisk får kontakt med den amerikanske kystvaktkutteren Itasca, som venter ved Howland Island. Klokken 19.28 mottar radiosjefen på båten, Leo G. Bellarts, en beskjed fra Earhart. 

Stemmen er svak, men desperasjonen er klar og tydelig: ”Itasca, vi må være nær dere, men vi kan ikke se dere. Vi er i ferd med å gå tom for drivstoff og har vært ute av stand til å kontakte dere over radioen. 

Vi flyr i 1000 fots høyde”, sier hun. Tre kvarter senere kommer hun tilbake og oppgir kompassretning. Det er siste gang noen hører fra henne. 

>>DNA-spor feller berygtet morder - få hele historien i Historie Årbok 2018

Britene tok imot Amelia Earhart som en kongelig i 1932. Allerede noen år tidligere hadde et nyhetsbyrå døpt henne ”Luftens dronning”.

”Djevelmaskin” lokket

Da Amelia Earhart vokste opp i den amerikanske småbyen Atchison i Kansas, var et liv og en karriere som kvinnelig pilot urealistisk. 

Flyvning var en ekstravagant og dumdristig luksus forbeholdt noen ganske få rike og modige amerikanere – og cockpiten var så absolutt ikke noe sted for unge kvinner.

Dessuten interesserte ikke Amelia Earhart seg for det nye transportmiddelet. Da hun så et fly for første gang under et besøk på et marked i Iowa – bare fire år etter at brødrene Wright hadde fått verdens første fly på vingene i 1903 – var hun ikke imponert.

”Flyet var bygd av tre og ble holdt sammen av rustne kabler. Jeg var langt mer interessert i en morsom hatt lagd av en stråkurv som jeg kjøpte for 15 cent”, forteller hun senere.

Først da en venn fra flyvåpenet inviterte 23 år gamle Earhart ut til en nyåpnet luftbase på Long Beach i 1920, ble kjærligheten til fly vekket:

”Det var kanskje omgivelsene, tiden eller alderen jeg var i. Flyvning kom inn under huden på meg. Jeg var fast bestemt på at jeg én dag skulle fly en av disse djevelmaskinene”, forklarte hun senere.

Bare to måneder senere tok Earhart sine første flytimer, og etter to år i luften fikk hun flysertifikat – som den 16. kvinnen i verden. Amelia Earhart ble et ikon for alle kvinner som ønsket å gjøre karriere og frigjøre seg fra tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

”Den kvinnen som kan skape en jobb for seg selv, er også en kvinne som kan oppnå rikdom og berømmelse”, sa flyidolet, som snart skulle leve opp til ordene selv.

Som den første i verden fløy piloten Charles Lindbergh alene over Atlanteren fra USA til Europa i 1927. Amelia Earhart var oppsatt på å vise at en kvinne kunne klare det samme.

Derfor fløy Amelia Earhart nesten jorden rundt, og hun rakk å tilbakelegge 39 000 av turens i alt 47 000 kilometer. Klikk deg gjennom kortet og følg flyidolets ville tur

 

Krysset Atlanteren tross uvær

En mild vårmorgen i mai 1932 satte den 34-årige piloten seg inn i cockpiten i et Lockheed Vega-fly og tok av fra Newfoundland øst i Canada. Hvis alt gikk etter planen, ville hun lande i Paris 12–15 timer senere. Våghalsen kom imidlertid ikke fullt så langt. 

Uvær og problemer med høyde­måleren i flyet tvang henne til å lande på et jorde nord for byen Derry i Nord-Irland. Amelia Earhart hadde uansett nådd Europa og ble dermed den første kvinnelige piloten som krysset Atlanterhavet alene. 

Begeistringen over amerikanerens enestående bedrift eksploderte på begge sider av Atlanteren. Jublende folkemengder, politikere og fremtredende personer fra England og USA hyllet piloten entusiastisk. 

Selv om Amelia Earhart med ett ble verdensberømt, hadde hun likevel ikke tenkt å hvile på laurbærene. Fem år etter atlanterhavsflyvningen kastet heltinnen seg over sin hittil største ut­fordring – å fly jorden rundt. Det hadde ingen kvinne i verden klart før.

Amelia Earhart skulle imidlertid ikke fly den 47 000 kilometer lange strekningen alene. Med seg om bord på Lockheed Model 10 Electra-flyet var navigatøren Frederick Noonan. 

Etter et uhell på Hawaii måtte de gi opp første forsøk, og flyet måtte repareres. Så, i slutten av mai, var flyet klart til start.

>>Verdens eldste flaskepost funnet på australsk strand - få hele historien i Historie Årbok 2018

Flyet var nær ved å styrte

I starten forløp ekspedisjonen uten store problemer. Den første uken tilbrakte Amelia Earhart over 40 timer i cockpiten og tilbakela mer enn 6000 kilometer. 

Hun mellomlandet i fire byer på østkysten av Sør-Amerika og fortsatte deretter flyvningen 7. juni fra Brasil over Atlanteren til det afrikanske landet Senegal. 

Den påfølgende strekningen tvers over Afrika gikk også etter planen, og da Amelia Earhart forlot det store kontinentet, klarte hun å slå enda en rekord. 15. juni fløy hun cirka 3000 kilometer fra byen Assab til Karachi i daværende India – ingen hadde tidligere tilbakelagt den ruten i ett strekk med fly.

Da Amelia Earhart skulle ta av fra den indiske byen Calcutta, oppsto imidlertid de første alvorlige problemene på turen. Monsunregnet hamret mot vingene med ubønnhørlig kraft og skrellet av malingen flere steder. 

Rullebanen var dessuten så sølete at flyet hadde problemer med å lette. Først da Earhart og Noonan kom til enden av banen der jungelen begynte, fikk maskinen luft under vingene og klarte så vidt å unngå å kollidere med tretoppene. 

Earharts fly forulykket på Hawaii i mars 1937, og flyturen rundt jorden ble utsatt til slutten av mai.

Heltinnen drømte om å dø i luften

De neste ti dagene krysset Electraen Burma, Thailand, Indonesia og Nord-Australia, før flyet landet i byen Lae på verdens nest største øy, Ny Guinea. 

Siden avgang i USA hadde Amelia Earhart og Frederick Noonan tilbrakt rundt 150 timer i cockpit og fløyet 35 000 kilometer. 

De sov bare når de hadde fast grunn under føttene i forskjellige byer på ruten, og ikke sjelden ble nettene tilbrakt i flyhangarer på destinasjonene.

Amelia Earhart sto ifølge loggboken alltid opp mellom klokken tre og fire om morgenen – hvis hun i det hele tatt fikk sove i tropevarmen. 

Hun spiste veldig lite og led av konstant hodepine og kvalme på grunn av drivstoffdamp fra flymotoren – en tilstand som kunne gjøre det vanskelig å fly den neste strekningen på 4000 kilometer. Planen var at Earhart skulle lande på den lille øya Howland Island midt i åpent hav.

Den første tredjedelen av strekningen fra Ny Guinea til Howland Island forløp som den skulle. Hver time rapporterte Earhart flyets posisjon til Harry Balfour, som var radiooperatør i Lae. 

Klokken 07.20 om morgenen 2. juli passerte flyet Nukumanu Island 1360 kilometer fra Lae. Deretter ble det lengre mellom meldingene. 

Da Earhart hadde fløyet i litt over 19 timer i strekk, kontaktet hun den amerikanske kystvaktkutteren Itasca, som ventet på at Electraen skulle ankomme Howland Island. Ombord på båten var radiosjef Leo G. Bellarts. 

Han hørte med bekymring Earhart fortelle at flyet var i ferd med å gå tomt for drivstoff. Tre kvarter senere – klokken 20.14 – lød stemmen til den kvinnelige piloten på den sprakende radioen for siste gang:

”Vi flyr langs linje 157–337. Vi kommer til å gjenta denne beskjeden. Vi flyr i retning nord–sør.”

Tallene refererer trolig til en kompasskurs som Noonan målte ved hjelp av solen. Posisjonen de oppga, plasserte flyet på en linje mellom Howland Island og den ubebodde øya Nikumaroro 560 kilometer lenger sør. 

Det var på Nikumaroro en gruppe briter fant de beinrestene som ifølge ny forskning høyst sannsynlig tilhører Amelia Earhart. Da drivstoffet tok slutt, prøvde hun etter alt å dømme å nødlande på Nikumaroro.

Hva som deretter skjedde med USAs mest berømte kvinnelige pilot, har opptatt konspirasjonsteoretikere, flynavigatører og forskere i mer enn 80 år. 

Én ting er likevel sikkert – hvis Amelia Earhart døde i cockpiten, døde hun slik hun ønsket: ”Når jeg engang skal forlate denne verden, vil jeg gjerne gjøre det i flyet mitt”, sa hun rett før hun la ut på turen.

>>Få alle historiene fra Historie Årbok 2018 - bestill nå

Hvor ble Amelia Earhart av?

Japansk propagandist, amerikansk spion eller et liv i USA under dekknavn. Det hersker mange teorier om Earharts skjebne.

1. Under andre verdenskrig spredte kvinner japansk propaganda over radioen til amerikanske soldater

Radiovertene fortalte gruoppvekkende historier fra fronten for å undergrave motet til fiendens soldater. 

Den amerikanske pressen kalte kvinnene ”Tokyo Rose”, og ifølge et rykte tilhørte en av stemmene Amelia Earhart. Japanerne skulle ha tatt den kvinnelige piloten til fange etter flystyrten og internert henne i en fangeleir. 

Da krigen brøt ut, tvang japanerne Earhart til å spre fiendtlig krigspropaganda gjennom eteren. Ryktene var så sterke at Amelia Earharts mann, George Putnam, på et tidspunkt besøkte utstasjonerte amerikanske soldater for å høre stemmen med egne ører. 

Han konkluderte raskt med at Tokyo Rose ikke var et alias for hans forsvunne kone.

Fotoet viser angivelig Earhart og Noonan (i ringene) etter styrten i juli 1937, men bildet stammer sannsynligvis fra en japansk reisebok utgitt to år tidligere.

2. Boken ”Amelia Earhart: Beyond the Grave” konkluderer med at flyturen rundt jorden var dekkoperasjon for et spion­tokt mot japanerne

Forfatteren W.C. Jameson mener at Amelia Earhart hadde fått installert spesielle kameraer i flyet, og at oppgaven hennes egentlig var å fotografere japanske militær­installasjoner på øyer i Stillehavet. 

Ifølge Jameson tok japanerne Earhart til fange etter nødlandingen og internerte henne i en fangeleir. Her omkom flyheltinnen til slutt av sult eller sykdom. 

Boken ”Amelia Earhart: Beyond the Grave” kom ut i 2016.

3. Amelia Earhart lever under dekknavn i USA

Det var forfatteren Joe Klaas’ konklusjon i boken ”Amelia Earhart Lives” fra 1970.

Ifølge Klaas tok japanerne piloten til fange etter flystyrten, men mot slutten av krigen smuglet amerikanerne henne i all hemmelighet tilbake til USA. Her tok hun navnet Irene Bolam og arbeidet som bankassistent. 

Den riktige Irene Bolam gikk imot Klaas’ påstand og saksøkte forfatteren og forlaget for 1,5 millioner dollar.

Irene Bolam benektet at hun var Amelia Earhart.

Kanskje du er interessert i