US Navy
Pisces III

Hvilket redningsoppdrag har skjedd på den største dybden?

Pisces III er på vei opp fra havet da et uhell plutselig sender ubåten 480 meter ned mot havets bunn. Her ligger fartøyet urokkelig fast mens de to dykkerne om bord langsomt går tomme for oksygen.

Klokka er like over ni den 29. august 1973 da ubåten Pisces III holder på å bli berget opp på moderskipet sitt omtrent 240 km utenfor kysten av Irland.

Den seks meter lange ubåten har nettopp lagt transatlantiske telefonkabler i åtte timer, og nå ser de to dykkerne om bord – Roger Mallinson og Roger Chapman – frem til en velfortjent frikveld.

Men mens Pisces III er i ferd med å bli løftet opp av vannet, høres en høy alarm. Plutselig blir den delen av ubåten som inneholder maskineriet og oljetanken, oversvømt.

Sjøvannet tipper fartøyet over, og like etter er ubåten på vei mot havets bunn. På ca. 480 meters dyp setter Pisces III seg fast uten å kunne bevege seg.

De to dykkerne befinner seg nå i en bekmørk ubåt med oksygen til bare 64 timer. Etter å ha sikret at alle dører er vanntette, bestemmer Mallinson og Chapman seg for å ligge helt stille og ikke snakke med hverandre for å spare oksygen.

På havoverflaten settes det i gang en stor redningsaksjon, og i løpet av dagen ankommer flere skip og ubåter området for å redde dykkerne.

Redningen blir forsinket

I døgndrift prøver to ubåter og et spesielt fjernstyrt redningsfartøy å nå ned til Pisces III, men gang på gang må de gi opp på grunn av strømbrudd, lekkasjer og tekniske feil – mens oksygenet i den sunkne ubåten minker.

På den fjerde dagen er det endelig mulig å nå ned og feste to tau til Pisces III, og kl. 13.17 den 1. september bryter ubåten havoverflaten.

Når luken blir åpnet, strever de to kortpustede dykkerne med å komme seg ut etter 84 timer og 30 minutter i sin mørke metallkiste.

En senere undersøkelse viste at Pisces III hadde bare tolv minutter igjen med oksygen da luken ble åpnet.