Livsfarlig ballonfærd med kurs mod døden
En septemberdag i 1862 stiger to fryktløse aeronauter opp til en høyde der intet levende vesen har vært før. Ingen aner om kroppen vil tåle den ekstreme utflukten, og ballongfarerne må forholde seg til at døden er med som blindpassasjer.

Henry Coxwell har ikke tall på hvor mange ganger han har steget til værs i en luftballong, men det må være minst 400.
Ingen av hans tidligere ballongferder kan imidlertid måle seg med turen 43-åringen har begitt seg ut på denne septemberettermiddagen i 1862.
Sammen med den ti år eldre meteorologen James Glaisher har Coxwell glidd gjennom luften til en høyde der ingen andre har våget seg opp før, og der ingen egentlig aner om mennesket kan overleve.
Akkurat nå er livsbetingelsene så avgjort elendige.
Coxwell og Glaisher befinner seg rundt ni kilometer over et engelsk sensommerlandskap, og her oppe er luften så iskald og oksygenfattig at de klamrer seg til livet med det ytterste av sine forfrosne fingerspisser.
Mennene hiver etter pusten, og de slappe kroppene føles helt lealause.
Da Coxwell plutselig ser sin ellers så foretaksomme makker ligge helt livløs i gondolen, går situasjonens grufulle alvor opp for ham.
Hvis ikke de straks påbegynner nedstigningen, vil begge aeronautene være fortapt.
Men Coxwell har et problem.
Han får ikke sluppet gassen ut av ballongen fordi linen til ventilen har vridd seg på turen opp.
Så selv om han knapt nok er herre over sine egne bevegelser, er han tvunget til å klatre opp i riggingen og vikle ut linen.
Den manøveren er én av to muligheter. Den andre er at aeronaut- ene overgir seg til den visse død.
Atmosfæren er ukjent territorium
At Coxwell og Glaisher i det hele tatt har rotet seg opp i den skjebnesvangre situasjonen, skyldes at British Association for the Advancement of Science (BAAS) har hyret ballong-skipperen og meteorologen til å begi seg opp i den øvre atmosfæren, til høyder som vitenskapen ennå har til gode å utforske, og som ingen vet om kroppen tåler.
Her på midten av 1800-tallet er kjennskapet til atmosfærens fysikk og kjemi sterkt begrenset.
Hvor høyt er lufttrykket i de høyere himmelregioner, hvor fuktig er luften, hvilken betydning har skyene for klimaet, hvor sterke er vindene, og hvordan er det med temperaturen langt oppe – faller eller stiger den jo mer man nærmer seg solen?
Alle disse og mange flere spørsmål har Glaisher og Coxwell sagt seg villige til å bidra til å finne svar på.
Håpet er at de kan bane vei for mer presise varslinger av været. I århundrer har meteorologene måttet nøye seg med å basere værmeldingene på daglige registreringer av temperatur, lufttrykk, vindhastighet og nedbør, alltid målt ved jordoverflaten.
De litt umake kompanjong- ene er pionerene som skal bringe vitenskapen til nye høyder.
Mens den solid bygde og skjeggete meteorologen James Glaisher går for å være en av landets fremste vitenskapsmenn, har den atletisk bygde Coxwell gjort seg bemerket som fryktløs ballongskipper – eller aeronaut, som det også kalles.
Egentlig er han utdannet tann- lege.
Men han trekker bare tenner på pasienter i hjembyen Tottenham om vinteren. I sommerhalvåret konsentrerer han seg om å være ballongskipper.
Han veksler mellom å ta betalende gjester med på høytravende utflukter og å stille sin ekspertise til rådighet for forskere og eventyrere.
Dessuten gir han jevnlig oppvisninger rundt om i Europa med sine hjemmebygde ballonger.
Selv om Coxwell flere ganger har balansert hårfint mellom liv og død, har aeronauten alltid sluppet så heldig fra sine styrt at andre ballongskippere mistenker ham for å være immun overfor ulykker.