Skjebnesvanger jakt på Nordvestpassasjen endte katastrofalt

Krydder var gull verdt

Beretningen om mytteriet på Discovery traff britene som et iskaldt gufs fra havet.

Optimismen og troen på fremtiden var stor, og Hudsons ekspedisjon var et ledd i oppblomstringen av den britiske sjøfarten og de britiske kolonidrømmene som dronning Elisabet 1. hadde satt i gang på slutten av 1500-tallet.

Oversjøisk handel og kolonisering var en innbringende forretning, og Elisabet hadde grunnlagt en effektiv marine og et handelskompani som snart sikret riket hennes en plass blant verdens ledende kolonimakter.

Elisabets etterfølger, Jakob 1. Stuart, fulgte samme politikk. Han etablerte en bosetting, James­town, i Nord-Amerika og et nett av britiske handelsstasjoner over hele kloden.

Oppdagelsen av Nordvestpassasjen ville sementere britenes posisjon som verdensmakt og bringe inn formuer, for handelen med eksotiske varer var uhyre lukrativ.

Etterspørselen fikk kjøpmenn til å investere store summer i å frakte varene hjem. En snarvei til Asia i form av Nordvestpassasjen ville bety kortere transporttid og dermed lavere omkostninger, men ekspedisjoner var en kostbar affære.

Derfor var det viktig å finne den rette kapteinen til å ha ansvar for reisen, og få var bedre egnet enn Henry Hudson, som kjente de arktiske områdene fra tidligere reiser.

Historikere kjenner bare til deler av bakgrunnen hans, men mye tyder på at han ble født i London omkring år 1565.

Han kom fra en kjøpmannsfamilie med et omfattende nettverk av handelsforbindelser. På to tidligere ekspedisjoner hadde Hudson først lett etter Nordøstpassasjen – vannveien til Stillehavet nord for Europa og Asia – og siden etter Nordvestpassasjen.

Han hadde ikke funnet noen snarvei, men var en høyt respektert kaptein som var kjent for sine grundige forberedelser og omhu.

Selv om han hadde kone og tre barn, brukte han det lille han hadde av tid i land på å snakke med andre reisende. Slik skaffet han seg oppdatert informasjon om de ukjente strøkene i nord.

Hudson pleiet også sine forbindelser til handelskompanier og investorer. Kapteinen var hele tiden opptatt av å nå målene, uten å risikere verken skipets eller mannskapets sikkerhet.

Hudson hadde ikke mistet en eneste mann på sine reiser, og det var litt av en bragd i en tid da livet på havet var ytterst risikabelt, selv under de mest gunstige forhold.

Navigatøren var uerfaren

Sjøfolkene som på 1600-tallet bemannet ekspedisjonsskipene, var som regel en broket forsamling, og Discoverys besetning var intet unntak.

Med om bord var blant andre navigatøren Abacuk Pricket. Pricket var ikke særlig erfaren som navigatør, men han kunne skrive.

Dagboken og hans senere beretning ble utgangspunktet for ettertidens kunnskap om Hudsons fatale ekspedisjon. Dessuten var tømreren Philip Staffe, som verken kunne lese eller skrive, men hadde lang fartstid til sjøs, om bord.

Hudsons 17 år gamle sønn John var også med. Han hadde allerede deltatt på to av farens ekspedisjoner og var tross sin unge alder en erfaren sjømann.

Henry Greene var med som Hudsons personlige reisefelle og hadde en sentral rolle på Discovery.

Han hadde vært tjener for Hudson i London og fikk bli med på ekspedisjonen fordi kan kunne både lese og skrive.

Tjenerjobben hos Hudson hadde gitt ham mat på bordet, men forholdet mellom de to mennene var anspent. Greene kom fra en respektabel familie, men hadde sløst bort pengene sine, og var ikke fortrolig med sin underdanige rolle hos Hudson.

Island befolket av uhyrer

Den første delen av turen etter Discoverys avgang fra London forløp uten problemer. Selv om ruten var velkjent for Hudson, hadde seilasen et skjær av eventyr over seg.

Mindre enn 120 år hadde gått siden Columbus krysset Atlanteren for første gang, og kunnskap om de arktiske områdene var fortsatt usikker og preget av myter, sagn og de sjøfarendes fantasi. Island, som Hudson anløp i midten av mai 1610, var ifølge en av tidens fremste kartografer befolket med fryktinngytende dyr langs kysten.

Deretter passerte ekspedisjonen Grønlands vestside og nådde så «en voldsom krusning eller brytning av vannstrømmer». Tegnet på en åpning i det som i dag er Canadas østkyst.

9. juni gled Discovery inn i Frobisherstredet nordøst i Canada, og her møtte besetningen for første gang isens voldsomme krefter.

Datidens vitenskapsfolk kjente ikke mye til klimaforholdene i Arktis, og mente at ettersom solen tross alt skinte halve året, måtte det alltid være en isfri passasje – en teori Hudson ikke kunne få til å stemme med virkeligheten.

Isen pakket seg sammen rundt Discovery, og mektige isfjell tårnet seg faretruende opp over det vesle skipet.

Hudson forsøkte å finne isfritt farvann, men uansett hvilken retning Discovery seilte i, samlet isflakene seg tett om skipet.

Det var som å seile i en livsfarlig labyrint av is. Dagene ble etter hvert kortere, og den arktiske vinteren snek seg ubønnhørlig inn på mennene.

Hudson innså at ekspedisjonen var nødt til å overvintre et sted – til besetningens store skuffelse.

Vinterfrakk utløste strid

Tidlig i november la Discovery seg til rette i det som i dag heter James Bay, og snart utviklet den anspente stemningen seg til fiendskap.

Skipets skytter, John Williams, døde – antagelig av sykdom – og etterlot seg et ettertraktet arvestykke: en varm frakk.

Hudson valgte å gi den til sin tidligere tjener, Greene, som ikke var spesielt godt likt blant de andre i besetningen.

Ikke lenge etter utdelingen av frakken havnet Greene imidlertid i unåde hos Hudson da han gikk i land sammen med tømreren Staffe, uten å spørre om tillatelse.

Rasende utbasunerte Hudson at Greene bare kom til å få lønn hvis Hudson fant det for godt.

Hudson bet straks ordene i seg igjen og sa i en vennligere tone at han naturligvis ville få lønn som alle andre. På overflaten ble de forsonet igjen, men Greenes raseri ulmet mens han og resten av besetningen kjempet mot snøen, kulden og sulten i det arktiske mørket.

I løpet av vinteren sluttet både Hudson og navigatøren Pricket med å føre journal. Kanskje var de tøffe forholdene for mye for dem.

Kanskje greide ikke de forfrosne fingrene deres å holde på papir og penn lenger. Ingen kjenner årsaken, men senere ekspedisjoner har etterlatt vitnesbyrd om den lammende kulden og det ugjennomtrengelige mørket når vinteren senker seg over James Bay.

Isen presser seg ubønnhørlig sammen rundt skipet, som knaker faretruende. Frosten fester seg til hår og øyebryn og gjør det umulig å holde i verktøy.

Ingenting kunne holde kulden ute, og verst av alt var det når mennene var nødt til gå ut for å finne proviant.

Kulden bet slik at huden ble hvit i løpet av kort tid. Å oppholde seg utendørs for lenge var ensbetydende med døden.

Prickets beretninger levner ingen tvil om at det var nok mat å få da vinteren satte inn. Besetningen mesket seg i rapphøns, ender og gjess på trekk, og det var stadig åpent vann der mannskapet kunne fiske.

Men så forsvant fuglene. Etter hvert måtte mennene vandre rundt i mørket og lete etter «hva som helst som hadde noen substans, uansett hvor fælt det enn måtte være», som Pricket formulerte det.

Hudson og mennene hans var sperret inne på det vesle skipet stort sett døgnet rundt, og led under å være avsondret fra andre mennesker. Et besøk av en inuitt en vårdag var derfor et kjærkomment avbrekk.

Hudson var ivrig etter å stå på god fot med de lokale, og ga ham et speil, noen knapper og en kniv. Gjesten takket og vendte tilbake med noen dyreskinn som han byttet bort i en øks.

Den fremmede fikk formidlet at det var andre innfødte både mot nord og sør, og at han ville komme tilbake.

Det gjorde han ikke, men da isen omsider begynte å bryte opp, dro Hudson ut for å finne andre inuitter slik at han kunne skaffe forsyninger til hjemturen.

Hudson gikk om bord i en av Discoverys joller for å finne handelspartnere lenger sør.

Med seg hadde han mat til ni dager, og før han dro av gårde, ba han besetningen om å samle brensel, vann og ballast slik at de kunne være klar til å seile når han kom tilbake.

Kapteinens tur ble skjebnesvanger. Da han vendte tomhendt tilbake, var det tydelig at det hardt prøvede mannskapet ikke taklet flere skuffelser.

Hudson så alvoret i situasjonen og la en nødplan. Kapteinen delte ut de siste restene av brød til besetningen slik at hver mann fikk en halv kilo – ikke mye for en fullvoksen, hardtarbeidende sjømann.

Noen av mennene ble sendt på fisketur, men også dette ga et skuffende magert resultat. «80 små fisker. Knapt egnet til å mette så mange sultne mager», skrev en nedslått Pricket.

Etter hvert som isen løsnet grepet, kunne Discovery langsomt vugge gjennom ismassene. Men snart havnet skipet igjen borti is, og Hudson måtte kaste anker.

Kapteinen beordret alle skipets kister brutt opp, og maten som besetningsmedlemmene hadde lagt til sides til seg selv, ble fordelt likelig mellom alle.

Forsøket på å stille mannskapets sult gjorde bare utilfredsheten på skipet større, og samtidig lurte mistanken om at kapteinen ikke var ferdig med sitt arktiske eventyr.

Kapteinen hadde forfremmet analfabeten Staffe til styrmann, og mennene mistenkte kapteinen sin for å forsøke å skjule en plan om å fortsette reisen i stedet for å vende hjemover.

Tanken på å måtte overvintre nok en gang tæret på mannskapet.

Om kvelden 21. juni sa Greene og et annet besetningsmedlem til Pricket at de hadde begynt å tenke på mytteri.

Hudson og de syke fra skipet skulle settes ut i en jolle, og Discovery seile hjem til England. Pricket avslo å være med, for han visste at straffen for å gjøre noe slikt var hard i England.

Han hadde sett pirater bli hengt, men Greene lot seg ikke rokke. Han ville heller henges hjemme enn sulte i utlandet, sa han.

Pricket, som var redd for å havne i jollen selv, forsøkte å få mytteristene til å vente for å prøve å få Hudson til å inndra maten om bord igjen slik at den kunne bli rettferdig fordelt.

Forslaget ble avvist av Greene, og Pricket forsto snart at det ikke handlet om mat, men om Greenes hat til Hudson. Neste natt skred mytteristene til handling.

Ifølge Pricket, som senere beskrev mytteriet i detalj, overnattet Greene i Hudsons kahytt. Mytteristene var redde for at kapteinen hadde fattet mistanke, og om natten lå Pricket våken og håpet at morgenlyset ville få de sammensvorne på bedre tanker.

Da morgenen kom, fortalte Greene Staffe om planene sine. I det samme kom Hudson ut fra kahytten. Greene overmannet kapteinen og bakbandt ham.

Den svært overraskede kapteinen ropte på sin styrmann, Staffe, men uten å få svar. Et par av de andre sjøfolkene ropte og skrek om at det måtte bli ro, men opprørerne hadde overtatt styringen helt og holdent.

Sjømenn i tvil om mytteri

Hudson, hans sønn og de syke som lå under dekk, ble kommandert ned i en jolle. Pricket forsøkte å hjelpe kapteinen, men ble bryskt stanset av mytteristene.

Han falt på kne og ba inderlig om at Greene skulle vise hensyn og «for Guds skyld besinne seg og opptre slik de ville andre skulle opptre overfor dem», men mytteristene ba bare Pricket om å holde munn.

Flere av mennene som Greene ikke hadde innviet i planene, var forvirret. De trodde at kapteinen bare skulle sitte i jollen en stund og så bli dratt om bord igjen, eller at han skulle settes i land og siden hentes.

Og da det etter hvert gikk opp for dem at Greene hadde tenkt å etterlate Hudson i ødemarken, ble deres lojalitet overfor Hudson satt på en prøve.

Skulle de bli på Discovery, og dermed være medskyldige i mytteri, eller skulle de slutte seg til Hudson i jollen og seile en ukjent skjebne i møte? Staffe var ikke i tvil.

Etter å ha prøvd å overbevise mytteristene om at de ville bli hengt når de kom hjem, gikk han om bord i jollen.

Med seg fikk han verktøy, mat, et gevær og en jerngryte. Så kuttet mytteristene tauet til jollen. Kapteinen og de andre om bord rodde først alt de kunne for å følge med Discovery, men den lille båten sakket raskt akterut.

Da ekspedisjonsskipet satte storseilet, ble jollen snart bare en svart prikk på horisonten. Så forsvant den helt.

I tiden som fulgte seilte Discovery rundt på måfå. Tanken på å seile tilbake til England gjorde de fleste urolige, men til slutt fikk Greene, som hadde gjort seg selv til kaptein, overbevist de andre om at de ikke ville bli hengt.

Ved å bedyre at hensikten hadde vært å redde besetningen, mente Greene de ville kunne slippe unna straffen.

Den teorien skulle han imidlertid aldri få anledning til å teste ut. 28. juli hadde mytteristene gått i land for å jakte, og fikk kontakt med noen inuitter.

Akkurat hva som skjedde er uvisst, men det kom til kamp mellom de to gruppene, og flere av britene ble alvorlig såret.

Skremt fra sans og samling greide Pricket, som hadde sluppet nesten uskadd fra det, å seile de blødende og døende mennene tilbake til Discovery, men livene sto ikke til å redde. Greene døde av skadene og ble kastet på sjøen.

I august 1611 nærmet de siste åtte overlevende mytteristene seg omsider den hjemlige kysten. De fleste var for utmattet til å stå.

De bare satt på dekk og stirret ut i luften med tomme øyne.

Besetningen ble ikke straffet. Hva som hendte med Hudson, vet ingen, men han døde trolig i løpet av vinteren. Nordvestpassasjen fant han aldri, men navnet hans lever videre i de enorme områdene han kartla.