Sledehunder skal redde by fra farlig epidemi

Byen rammes av difteri

Nome, tirsdag 20. januar

I enden av Iditarod Trail ligger byen Nome, der doktor Curtis Welch som områdets eneste lege har ansvar for rundt 10 000 menneskers helse. Denne kvelden er det én bestemt pasient som har oppmerksomheten hans.

I nesten to uker har unge Billy Barnett vært innlagt på sykehuset i byen – utmattet med sår hals, hovne kjertler og feber.

Men det som virkelig gjør Welch bekymret, er guttens symptomer: tykt, grålig belegg i halsen og ved slimhinnene i nesen. Denne vinteren har det allerede vært to foruroligende dødsfall i Nome, og legen frykter at Billy kan bli det tredje.

Navnet har sykdommen fått fordi ofrene langsomt blir kvalt i sitt eget blod og materie – i takt med at bløtvev i hals og nese forvandles til harde klumper av størknet blod.

Sykdommens egentlige navn er difteri, en luftveisinfeksjon fremkalt av bakterien Corynebacterium diphtheriae, og Welch vet at epidemier i andre byer har kostet opp mot halvparten av alle barna og mange av de voksne innbyggerne livet.

Difteri må bekjempes med serum-innsprøytninger som inneholder såkalt antitoksin, som motvirker bakteriens giftstoff. Legen har bare 80 000 doser av dette serumet – og det er bare nok til å kurere seks pasienter.

Nødrop fra gullgraverbyen

Nome, kveld 21. januar

Da Welch legger frem sine prognoser for Nomes byråd, er alle enige om å innføre karanteneforanstaltninger.

Legen sender deretter beskjed til de nasjonale helsemyndighetene i Washington DC og i Alaskas hovedstad, Juneau: «Difteriepidemi med sikkerhet på vei her STOPP Trenger snarest én million doser difterimedisin STOPP Post er eneste mulige form for transport STOPP».

Innenfor ganske kort tid vil byen være tørrlagt for serum – med mindre det kommer hjelp utenfra. Welch har allerede brukt 6000 av sine sparsomme doser serum uten at Billy Barnetts tilstand har blitt særlig bedre.

Hundesleder skal redde Nome

Anchorage, mandag 26. januar

Distriktslegen i Alaskas største by, Anchorage, løper til telegrafstasjonen med en gledelig nyhet. Da nødropet fra Nome tikket inn, trålte han medisinlagrene og gjorde en uventet oppdagelse: «300 000 doser serum funnet på jernbanesykehuset her.

Pakken kan sendes med tog til Nenana. Kan serumet sendes til Nome med hunde- sleder?» spør legen.

Dosene som er funnet i Anchorage, er ikke nok til å stoppe epidemien helt, men de kan bremse den til det kommer inn mer medisin. Alaskas guvernør gir derfor ordre om at serumet må sendes til Nenana umiddelbart.

Herfra skal en rekke hundesledeførere bringe pakken som en stafett de siste 1085 kilometerne til Nome, før epidemien rekker å utrydde byens befolkning.

Sleden tvinges ut på elva

Nenana, tirsdag kveld 27. januar

Den første sledekjøreren som legger ut på ruten, er den erfarne «Wild Bill» Shannon.

Om kvelden 27. januar kl. 21 står han klar på togstasjonen i byen Nenana og venter på at toget fra Anchorage skal ankomme med serumet slik at han kan begynne på turen til bosettingen Tolovana.

Shannon er nervøs. Termometeret viser nemlig 45 minusgrader. «Å ferdes i minus 45 er helt greit så lenge alt går godt», sier folk i Alaska – men går noe galt, er det nesten alltid ensbetydende med en dødelig utgang.

Ved så lave temperaturer fryser luften til is i nesen når man puster, og det gir en følelse av å bli stukket av bier – og en stråle kokende vann vil bli forvandlet til en sky av iskrystaller før den treffer bakken.

Da toget langt om lenge ankommer på slutten av kvelden, skynder Shan­non seg å få lastet pakken og sette av gårde. Ruten følger Tanana-elva mot nordvest, men Shannon må snart gi opp å følge det vanlige sporet.

Et par dager før har en slede trukket av hester kjørt på strekningen, og dyrenes hover har etterlatt dype hull i sporet, som nå er frosset til is.

Frustrert må sledeføreren ta en farlig beslutning: Han styrer sleden ut på den frosne elva.

Her er det lettere å kjøre – så lenge isen holder. Omsluttet av mørket og den bitende kulden fokuserer Shannon bare på én ting: å nå frem til byen Minto der hans iskalde hundespann kan få en tiltrengt hvil.

Etter flere timers kjøring på den frosne elva kan Shannon merke hvordan kroppen sparer energi ved å stenge blodtilførselen til både fingre og tær.

Den ene storetåen hans føles som om den er frosset til is, og til sin gru oppdager Shannon at flere av hundene hans er utmattet og løper på ren viljestyrke.

Rundt klokken 3 om natten banker han på døra ved vertshuset i Minto. Da eieren åpner, ser han med en gang at noe er galt: Shannon er fremme, men ansiktet hans er vansiret av forfrysninger, og flere av sledehundene har blodspor rundt munnen – et sikkert tegn på at kulden har fått blodkarene i lungene til å sprenge. Om ikke lenge vil de drukne i sitt eget blod.

Mens kroverten hjelper Shannon inn, ser han at termometeret viser 52 minusgrader, det kaldeste været på disse traktene de siste 20 årene.

Epidemien sprer seg raskt

Nome, onsdag morgen 28. januar

Doktor Welch har knapt hatt tid til å sove. Siden de første difteriutbruddene og dødsfallene rystet det vesle samfunnet, har flere og flere innbyggere gått ned for telling.

Pasienten Billy Barnett overlevde ikke, og nå har hans fem år gamle søster også blitt syk. Den begrensede mengden serum Welch kan gi henne, ser ikke ut til å virke.

Også blant inuittene har situasjonen forverret seg. Flere husstander melder om syke familiemedlemmer. Welch må rasjonere knallhardt slik at de siste 63 000 dosene blir gitt til de pasientene han mener har best sjans til å overleve.

«Hundene er de sanne heltene»

Tolovana, onsdag morgen 28. januar

1046 kilometer øst for Nome har det blitt morgen. I Tolovana venter stafettløpets andre fører og den lokale vertshuseieren på at «Wild Bill» Shannon og hundesleden hans skal vise seg. De to mennene frykter det verste – at sledeføreren har forulykket på veien fra Nenana.

Langt om lenge dukker Shannon opp, hardt rammet av forfrysninger og med et spann på bare seks hunder. Resten har han måttet etterlate underveis på ruten.

«Det de hundene presterte under turen mot Nome, var uvurderlig», forklarer «Wild Bill» senere til en avisreporter. «Jeg tar ingen ære selv. De sanne heltene under løpet var hundene som trakk lasset».

Følg marerittruten tvers over Alaska:

Legen må velge mellom pasienter

Nome, torsdag morgen 29. januar

«Situasjonen er ille», begynner borgermesteren i Nome, George Maynard, panisk et telegram til myndighetene i Washington. «Antall difteripasienter øker fra time til time».

I løpet av dagen har det tikket inn rapporter om to nye utbrudd av difteri. Nå er det 20 bekreftede tilfeller i byen og minst 40 antatte. Welch har bare 21 000 doser med serum igjen – tre fjerdedeler av beholdningen hans er brukt opp på ni dager.

Når legen drar på husbesøk, må han derfor påta seg Guds rolle og avgjøre hvem som skal få medisin, og hvem som må overlates til sin egen skjebne.

Sledehundene bukker under

Bishop Mountain, fredag 30. januar

Kl. 03.30 om morgenen drar stafettløpets 12. hundefører, Charlie Evans, ut fra vertshuset ved Bishop Mountain.

Han skal bringe serumet frem til byen Nulato. Det er belgmørkt og 52 minusgrader. Evans’ rute følger den brede, tilfrosne Yukon-elva. Det høres en knakelyd hver gang han passerer områder med tynn is.

Ofte må Evans på brøkdelen av et sekund tvinge sleden og hundene i en annen retning for å unngå å styrte gjennom isen. En oppgave som ikke blir lettere av at temperatursvingninger danner en tykk tåke slik at han i realiteten kjører i blinde.

Evans må satse på at hundene kan holde ham på sikker grunn og unngå buktninger og råk i isen:

«Jeg stolte på hundene, og de stolte på meg. Det virket som om de hadde en sjette sans og visste hva jeg tenkte», erindrer han senere.

I farten har Evans lagt av gårde uten kaninskinnet som skal beskytte hundenes sårbare underliv. Konsekvensen blir tydelig nå. Seletøyet sliter pelsen av de to forreste hundene og gnager seg dypere inn i den sårbare huden for hvert skritt.

Evans har nesten 15 km igjen av sin etappe til Nulato, og nå er begge lederhundene hans ute av stand til å fortsette.

Han plasserer de medtatte hundene på sleden, mens han selv tar seletøyet rundt halsen og tar deres plass. De neste timene sleper han og hundene seg gjennom ishelvetet, mens kulden gjør lemmene deres stive.

Endelig, klokken 10 om formiddagen, kan Evans skimte omrisset av Nulato forut. Etter å ha gitt serumet videre til neste kjører bærer han lederhundene inn foran peisen. Men det er for seint – begge er døde.

Topp sperrer veien

Norton-sundet, lørdag 31. januar

Rutens vanskeligste strekningen uten tvil Norton-sundet. For sledeføreren står valget mellom å ta den korte, men ytterst farlige turen over det frosne farvannet eller følge den lange, men mye tryggere ruten langs kysten.

Inuitten Myles Gonangnan er ikke i tvil om hvilken rute han skal velge da han mottar pakken med serum.

Selv om sundet vil være den raskeste ruten, frykter han at havets bølger skal bryte opp isen slik at både han og sleden forsvinner for godt med den dyrebare lasten. Han velger derfor turen langs kysten.

Snøen ligger tykt her, og hundene klarer ikke å slepe seg fremover. Gonangnan må ofte gå foran for å trampe snøen flat for dem og trekke hundene opp de bratte skrentene langs kysten.

Det er et møysommelig arbeid, og inuitten bruker fem timer på å kjempe seg 19 kilometer frem. Han vet at han ennå har den verste utfordringen på ruten i vente – den 300 meter høye Blueberry Hill.

Nedstigningen fra fjellet er nesten loddrett. Selv i perfekt vær er de lokale hundesledeførerne forsiktige når de med bremsene på lemper sleden ned skråningen som de lokale kaller «kanten av planeten».

Den muligheten har ikke Gonangnan i dag. Da han når toppen av fjellet, treffer vinden ham som en iskald knyttneve, og verden forvandles til et krithvitt tomrom. Her er ingen konturer, ingen skygger, bare en stor, hvit flate.

Mens hundene farer ut i det blendende tomrommet, kan Gonangnan bare be til høyere makter om at de ikke fører ham direkte ut over kanten. Med ett er det verken is eller snø under Gonangnan – sleden henger i løse luften!

Øyeblikk senere raser den ned den bratte fjellsiden.

Gonangnan klemmer til bremsene med beina. Med alle muskler i kroppen spent til bristepunktet klamrer han seg til sleden mens han prøver å unngå hindringer som kan kaste den ut over skrenten.

Plutselig kan inuitten skimte bredden av Norton-sundet, som kommer stadig nærmere. Utrolig nok har han og hundene kommet helskinnet ned. Nå mangler de bare et strekk langs den innerste delen av sundet.

Til gjengjeld er det ingen beskyttelse for vinden ute ved kysten, der en kuling på 18 meter i sekundet får temperaturen på 56 minusgrader til å føles enda kaldere. Gonangnan har vært ute i ni timer, og det vil ta ham ytterligere tre å nå målet.

Legen går tom for serum

Nome, lørdag 31. januar

Doktor Welch har nettopp gitt sin siste dose serum til en pasient. Han vet at hvis det ikke snart kommer hjelp, vil situasjonen utvikle seg katastrofalt.

Det er allerede tre nye smittede og 30 mulige tilfeller av difteri. «Situasjonen i Nome er ekstremt kritisk», konkluderer en lokal journalist.

Samtidig frykter legen at sykdommen nå er i ferd med å spre seg ut i distriktene. En av pasientene hans har noen dager tidligere servert mat for gjester på et vertshus utenfor Nome.

Hvis hun har smittet dem, kan sykdommen nå være på vei rundt til alle tettsteder i området.

Alaskas beste dukker opp i stormen

Norton-sundet om kvelden 31. januar

Samme kveld er Alaskas beste hundekjører, Leonhard Seppala – innvandret til USA fra Skibotn i Troms i 1900 – på vei mot Nulato for å motta serumet.

Planen var først at han skulle kjøre 500 km fra Nome til Nulato og så 500 km hjem igjen med serumet, men nå er planen endret. Det er satt inn flere kjørere slik at serumet skal komme raskest mulig frem.

Men det har ikke latt seg gjøre å få formidlet beskjeden til Seppala, som allerede er ute på ruten. Alle sledeførerne har derfor fått beskjed om å stoppe Seppala hvis de møter på ham.

Tidligere på dagen har russeren Henry Ivanoff mottatt serumet, og hundespannet er nå på vei langs Norton-sundet. Uheldigvis har hundene fått ferten av et dyr, så de er mer oppsatt på å jage enn å trekke sleden.

Ivanoff har akkurat fått kontroll på spannet da han ser en annen slede komme imot seg.

Det må være Seppala som er på vei i motsatt retning, tenker Ivanoff, og begynner å veive med armene og rope for å få ham til å stoppe.

Men Seppala har ingen tid å miste – han setter opp farten slik at hundene ikke skal gå i stå når de blir oppmerksomme på det andre spannet. Idet han raser forbi Ivanoff, kan han akkurat høre ham rope: «Serumet! Jeg har serumet!». Overrasket bremser Seppala opp.

Dypfryst medisin

Isaac’s Point, lørdag kveld 31. januar

Sent om kvelden gjør Seppala holdt ved Isaac’s Points gjestehus på den andre siden av Norton-sundet. For å spare tid har han krysset den innerste delen av det isdekte sundet, som ingen av de tidligere sledeførerne har turt å skrå innover.

Seppala vet at det å ta en slik råsjans lett kunne ha kostet ham livet, men han har spart tid.

Ute på isen blåste det opp en kraftig vind, og temperaturen kom helt ned i 62 minusgrader. Selv om serumet har vært pakket godt inn i flere lag av skinn, er Seppala bekymret.

Hvis pakken blir for kald, kan serumampullene sprekke. Av samme grunn har sledeførerne varmet opp serumet hver gang de har gjort holdt.

Da Seppala forsiktig pakker opp den dyrebare medisinen av skinnet, går det til hans gru opp for ham at serumet er dypfryst. Forsiktig går han gjennom ampullene én for én og kan til slutt dra et lettelsens sukk. Ingen av dem har sprukket i kulden.

Karantenen lammer byen

Nome, søndag morgen 1. februar

Det er helt stille i Nome denne søndag morgenen. På grunn av smittefaren lar folk være å gå i kirken.

De eneste som er å se ute i gatene, er Nomes lege og et par sykepleiere som sammen med lærerne fra inuittskolen har påtatt seg oppgaven med å holde byen under karantene – det vil si sørge for at alle holder seg innendørs.

Alle forholdsregler til tross stiger antall syke, og er nå oppe i 28 personer. Til den lokale journalisten innrømmer Welch at «selv hvis hundene når frem, vil det bare være serum nok til å behandle 30 pasienter». Dagen etter kan journalisten føres opp på listen over syke.

Vinden går rett gjennom klærne

Bluff, søndag 1. februar

I gruvebyen Bluff rundt åtte mil øst for Nome, er Gunnar Kaasen, også han opprinnelig norsk, fra Kvænangen i Troms, klar til å bringe serumet videre.

«Jeg hadde selskinnsstøvler på føttene, og ellers var jeg kledd i selskinnsbukser. På kroppen bar jeg en reinsdyranorakk med hette og over den en oljeskinnsfrakk», forklarer han senere.

Normalt ville et slikt antrekk være nok til at en erfaren slede- fører kan holde varmen, men «vinden var så kraftig at den gikk rett gjennom skinnene», erindrer Gunnar Kaasen senere om turen.

Kaasen er på vei ut i en voldsom snøstorm. «Jeg ante ikke hvor jeg var», innrømmer han senere. «Jeg kunne ikke engang gjette meg frem».

I stedet stoler Kaasen fullt og fast på sin lederhund, Balto, som kjenner ruten inn og ut. Ifølge planen skal han kjøre til gruvebyen Solomon, der han kan gjøre holdt for natten og få varmen i seg mens hundene hviler.

Da den hylende stormen løyer for en stund, oppdager han at han har kjørt forbi Solomon. I stedet for å snu bestemmer Kaasen seg for å droppe hvilen. I vindkast på opptil 31 meter i sekundet kjemper hans utmattede hunder seg videre fremover gjennom snøen.

Plutselig kommer det et kraftig vindkast. Hunder, sleder og Kaasen farer gjennom luften og lander i en snøfonn.

Fortumlet og lammet av kulde begynner sledeføreren å grave sleden fri. Etter flere minutters utmattende arbeid i bitende kulde er Kaasen klar til å fortsette turen. Han kjenner etter i sleden for å forsikre seg om at pakken med serum fortsatt er spent fast. Men den er borte!

I nattemørket kan han ikke se noe og må krype frem i snøfonnene mens han gjennomsøker området. Han er nødt til å finne ampullene før de fryser til is og sprekker.

Balto når frem, og byen er reddet

Nome, mandag morgen 2. februar

Flere timer senere – rundt kl. 05.30 – kan Kaasen skimte korset i toppen av kirkespiret i Nome. Han er helt utmattet, og fingrene hans og ansiktet er mørke av forfrysninger, men han har nådd målet.

Kaasen var nær ved å gi opp mens han famlet etter serumet. Men til slutt streifet hendene hans på mirakuløst vis noe hardt i snøen – serumpakken. Med fornyet energi fortsatte han mot Port Safety for å overrekke pakken til han som skulle kjøre siste etappe.

Men da Kaasen nådde gjestehuset der, viste det seg at kjøreren hadde lagt seg i den tro at laget før ham hadde slått leir på ruten.

For ikke å kaste bort noe tid valgte Kaasen å kjøre de resterende 32 kilometerne inn til Nome selv. Med sine siste krefter kjemper han seg frem langs byens hovedgate, der han til slutt trår ut av sleden og kollapser på bakken med ordene «forbasket god hund».

Se originalopptak av Balto:

Serumet bremser utbruddet, og to uker senere ankommer en større sending før epidemien blir stoppet. Til sammen dør seks mennesker av difteri i Nome, mens det antas at nærmere hundre barn mister livet i områdene utenfor byen.

«De innfødte pleier å begrave sine barn uten å rapportere dødsfallene», konstaterer doktor Curtis Welch.

Flere hunder er omkommet, og mange av sledeførerne er hardt rammet av forfrysninger. Men innsatsen deres har reddet tusenvis fra døden.