Storbritannia og Russland førte kald krig i Himalaya

Imperier krysser hverandres spor

Francis Younghusbands oppdrag har ført ham inn i noen av de få områdene som sommeren 1889 ennå er hvite flekker på verdenskartet.

Enhver reisende risikerer en pinefull død i fjellene, der den hvite manns sivilisasjon er ukjent, og banditter dreper uten skrupler. Trusselen fra blodtørstige stammefolk blekner imidlertid sammenlignet med faren som nærmer seg fra nord.

Skyggen av den umettelige russiske bjørnen har lagt seg over Sentral-Asia, og den kan anes helt nede i India, den strålende juvelen i Storbritannias verdensomspennende kolonirike.

Arealmessig er Russland det eneste landet i verden som kan konkurrere med Det britiske imperiet. Tsarens hærer har for lengst nådd Stillehavet, og på 1800-tallet marsjerer de sørover, mot Balkan, mot Kaukasus og mot fjellene i Sentral-Asia. Muslimske småstater bukker under én for én og innlemmes i Russland. Tsarrikets grenser flyttes urovekkende raskt nærmere India.

Britene har allerede én gang forsøkt å stoppe ekspansjonen med våpenmakt. Sammen med Frankrike utkjem pet de i 1853-1856 Krimkrigen for å redde tyrkernes Osmanske rike som russerne var i ferd med å rive fra hverandre.

Etterpå er det ingen av partene som ønsker en reprise av kampen, som kostet 365 000 soldater livet. Men regjeringen i London kan ikke bare se på mens tsaren trenger inn i Himalaya og gjør seg klar til å invadere India.

Og nettopp i 1889 kommer det rapporter om at russiske offiserer åpenlyst snakker om et nært forestående felttog mot India – også i selskaper der britiske diplomater og agenter er til stede og kan høre alt som blir sagt.

Russlands hær teller én million soldater, og i løpet av bare noen måneder kan den forsterkes med to millioner reservister. Denne gresshoppesvermen vil britene i India og deres lokale hjelpetropper aldri kunne stanse i åpen kamp. I stedet sendes agenter inn i Sentral-Asias fjell for å utkjempe en skyggekrig med tsarens speidere.

India er forsvarsløst

En britisk offiser har døpt duellen The Great Game – Det store spillet – før han selv satset for høyt og mistet hodet. Spillerne er eksentrikere, våghalser og galninger som begir seg ut på risikable reiser blant brutale klaner for å stikke kjepper i hjulene på russerne. En av dem er kaptein Younghusband, som i 1889 får ordre om å reise til Shimla helt nord i India.

Francis Younghusband er prototypen på 1800-tallets britiske offiser. Han har en rekke generaler i familien, og i likhet med mange soldatbarn på hans tid er han født i India. Her bodde han imidlertid bare en kort periode før et skip seilte ham hjem til oppdragelse og skolegang i England. Senere sikret faren ham i 1882 en post i et prestisjefylt kavaleri­regiment.

Younghusband er imidlertid altfor eventyrlysten til å innordne seg i den kjedsommelige militærtjenesten. Han har ikke vært lenge ved regimentet i India før han begir seg ut på en lang reise som fører ham gjennom Kinas vestlige ørkener og fjell.

Offisielt har offiseren perm, men han vender hjem med en mengde nyttige opplysninger til etterretningstjenesten. Som det yngste medlemmet noensinne blir Younghusband tatt opp i eventyrernes klubb, prestisjefylte Royal Geographical Society, og han er bare 26 år da han kalles til Shimla i 1889.

Da kapteinen ankommer, viser hans kontaktperson seg å være sir Mortimer Durand, utenriksminister i det britiske kolonistyret i India. Han bekrefter det Younghusband allerede har gjettet: Det har oppstått et alvorlig problem. Så alvorlig, understreker ministeren, at dronning Victoria hjemme i London blir holdt løpende orientert.

Britene har i tiår ment at en russisk invasjon bare kunne komme via det sentrale Afghanistan, der artilleri kan fraktes gjennom fjellpassene. Derfor er alle krefter satt inn for å hindre tsarens spioner i å vinne innflytelse i Indias urolige naborike. Nå forteller rapporter at det muligens fins en annen rute i Himalayas vestlige utløpere som hittil har vært regnet som utilgjengelige.

Situasjonen er kritisk, for ingen stat gjør krav på denne uutforskede avkroken kalt Pamir. Området utgjør et 70 kilometer bredt ingenmannsland mellom Kina, Afghanistan, Russland og India. Hvis russerne okkuperer Pamir, vil de stå på grensen til den britiske kolonien, og tiårs forsøk på å holde dem på avstand vil ha slått feil.

Younghusband er tilkalt fordi han er den best kvalifiserte til å reise inn i Himalaya-fjellene og undersøke situasjonen til bunns. Som ledsagere får han en indisk kavalerist som er trent i landmåling, en håndfull soldater fra Kashmir med lokalkunnskap, men tvilsom loja­li­tet, samt seks gurkhaer. Disse små, men utrettelige elitesoldatene fra Nepal er livsforsikringen hans. Gruppen er stor nok til å holde tilfeldige banditter på avstand, men kan ikke forsvare seg mot angrep fra hele klaner.

Reisen fører over Verdens tak

Younghusband bryter opp med sin eskorte 8. august 1889. Den vesle patruljen begir seg nordover gjennom landskap som stiger jevnt oppover mot Himalaya.

Britens oppdrag går ut på å kartlegge hvert eneste pass i Pamir og fastslå om det er sant at hærer kan passere gjennom. Som sekundær oppgave skal kapteinen sette seg i respekt hos den brutale krigsherren Safdar Ali, som med sine blodtørstige hunzaer overfaller handels­karavaner med britiske varer.

Rykter sier dessuten at en russer er observert i leiren hans. Hvis tsarens agenter allerede er på ferde i Pamir, skal Younghusband med alle midler overtale de lokale klanene til å kaste dem ut igjen.

Briten og følget hans legger den siste grenseposten bak seg og fortsetter ut i ukjent land. Gruppen beveger seg gjennom terreng som sjelden er lavere enn 5500 meter over havet, og ofte passerer 7500 meter.

Her begynner den såkalte dødssonen, der luften er tynn, og vitale kroppsfunksjoner kollapser ved lengre opphold.

«Jeg begynte denne morgenen full av pågangsmot, klar til å dra hvor som helst og gjøre hva som helst», skriver Younghusband i loggboken sin. «Men jeg endte fullstendig utmattet og likegyldig til min skjebne».

Likevel fortsetter kapteinen. Han utforsker 16 pass, som alle viser seg å være for små og ufremkommelige til at en hær kan marsjere gjennom. Endelig leder landsbyboere ham i retning av Shimshal-passet, der Safdar Ali angivelig skjuler seg med sine banditter.

Inn i varmen hos fjellbanden

Før Younghusband oppsøker bandelederen, sender han en budbringer i forveien for å fortelle at han er på vei. Men mannen vender ikke tilbake, så briten må begi seg inn i Shimshal uten å vite hvilken mot­tagelse han vil få.

Dypt inne i passet får Younghusband øye på den gamle borgen som klamrer seg til fjellsiden. Stien er så smal at det bare er mulig å gå én om gangen. Han lar derfor eskorten være igjen og begynner oppstigningen med bare to gurkhaer.

De er enkle mål da hunzaene plutselig stikker geværløp opp over kanten på brystvernet. Et kort øyeblikk er Younghusband lammet, overbevist om at han skal dø. Så handler han.

«Bi adam! Bi adam!» brøler Younghusband høyt for å overdøve hunzaenes truende rop. «Én mann! Én mann!» Med en finger i været signaliserer han at én av dem skal komme ut og snakke med ham.

Etter en stund går porten opp. To menn kommer ut, og Younghusband forklarer dem at han er på vei til Hunza for å møte kongen deres. Mennene går tilbake til borgen, og kort etter blir de ubudne gjestene invitert inn. Men dramaet er ikke over.

Da Younghusband rir inn gjennom porten, hopper en mann uten varsel frem og griper fatt i tøylene. Gurkha- ene legger straks geværkolbene til kinnet. Sersjanten har fortalt dem at hvis Younghusband blir drept, bør de ikke selv vende tilbake i live. Det er et spørsmål om regimentets ære.

Situasjonen er låst et øyeblikk. Så gir mannen ved Younghusbands tøyler seg til å fnise, og de andre bandittene stemmer raskt i. Da munterheten også smitter briten og hans to menn, runger gårdsplassen av latterbrøl.

Gjestene får anvist plasser ved et stort bål, og da en av gurkhaene finner frem tobakk og byr rundt, blir stemningen kameratslig. Neste dag kan Younghusband og følget hans ri lenger inn i passet, ledsaget av et par fra banden. De blir møtt av et sendebud fra Safdar Ali, som meddeler at Younghusband kan ferdes som han vil i hunzaenes land og er velkommen ved kongens bord.

Den britiske kapteinen har sluppet levende fra sitt første møte med Pamirs villeste fjellkrigere. Han kan nå knytte nyttige diplomatiske forbindelser, og en stor del av området er kartlagt. Ekspedisjonen ligger an til å bli en suksess, men så får de urovekkende nytt hjemmefra.

##

Russerne trer inn på scenen

På vei mot Safdar Alis hjem blir Younghusband innhentet av en budbringer som har reist fra India med et viktig brev fra etterretningstjenesten. Det er en advarsel om at en russisk kaptein ved navn Bronislav Grombtsjevskij befinner seg i Pamir. Younghusband må straks spore opp agenten og finne ut hva han foretar seg.

Jakten blir kort, for etter noen dager mottar briten et brev direkte fra byttet sitt. Grombtsjevskij forteller hvor leiren hans befinner seg, og oppfordrer høflig briten til å komme på middag. Younghusband velger å takke ja til invitasjonen for å kunne ta mål av motstanderen. Neste dag rir han inn blant russernes telt, der Grombtsjevskij tar imot med sju bevæpnede kosakker.

«En stor, flott, skjeggete mann i russisk uniform kom ut for å møte meg», skriver Younghusband i loggboken. Grombtsjevskij oppfører seg hjertelig, og like etter setter de to offiserene seg til bords sammen.

«Det var et fyldig måltid, og russeren overøste meg gavmildt med vodka», forteller Younghusband. Det ene glasset tar det neste, og samtalen flyter etter hvert så fritt at de to mennene fremstår som gamle venner. Grombtsjevskij forteller åpent at russiske soldater i disse dager nesten ikke snakker om annet enn det forestående felttoget mot India.

Younghusband hører ingenting nytt om ryktene som lenge har svirret. Men i et ubemerket øyeblikk rekker han å studere russerens kart, og der ser han at en rute gjennom Pamir er tydelig markert. Russerne har altså funnet en direkte vei til India. Den opplysningen er livsviktig for britene!

Utsendingene tilbringer de neste par dagene sammen. De skåler i Younghusbands konjakk og forsøker å lirke opplysninger ut av hverandre under den hjertelige overflaten. Deretter tar de varmt

avskjed. Russeren rir sørover med sine kosakker, trolig for å spionere nær grensen til India, mens briten etterlater sine Kashmir-soldater som vakter i Shim­shal-passet og fortsetter mot Hunza-kongens hjem.

Underveis forbereder Younghusband seg på en styrkeprøve med Safdar Ali. Ryktene beskriver ham som usedvanlig brutal, selv for en kriger i det barske Sentral-Asia. Angivelig drepte han sine egne foreldre samt to brødre på sin vei til makten, og han gjør kort prosess med fanger.

Bandekongen bøyer seg ikke

Younghusband prøver å imponere verten sin ved å møte opp i knallrød kavaleriuniform, med nypussede knapper som skinner om kapp med solen. Da han trer inn i Safdar Alis store telt, ser han at verten også har for­beredt seg. Høvdingen sitter på en tronstol som er det eneste sittemøbelet i rommet. Younghusband kan enten stå eller knele foran verten.

Kapteinen vet at han for enhver pris må unngå å virke underlegen. Derfor sender han en gurkha ut for å hente en feltstol, og straks den er slått opp, tar Younghusband plass like ved siden av Safdar Alis trone. Først da begynner han å snakke.

Briten presenterer seg, og opplyser at han er utsendt av Victoria, Storbritannias dronning, keiserinne av India og den mektigste monarken i verden. Ordene har ingen effekt på Safdar Ali.

«Han var av den oppfatning at keiserinnen av India, tsaren av Russland og keiseren av Kina alle var høvdinger for nabostammer», skriver kapteinen. Han bestemmer seg for å komme til saken.

Younghusband konstaterer at han kjenner til Safdar Alis kontakt med russerne, som må avbrytes øyeblikkelig. Han forlanger også at angrep på karavanene opphører. Blir ikke kravene innfridd, vil hunzaene bli utslettet.

Safdar Ali trekker bare på skuldrene og svarer at hans land består av stein og is. Plyndring er hunzaenes måte å overleve på, og hvis britene vil ha garantier, må de betale med gull.

«Jeg sa at dronningen ikke har for vane å la seg presse, og at jeg hadde satt igjen soldater for å beskytte handelsruten», forteller Younghusband.

Safdar Ali ler høyt. Han vet hvor få soldater Younghusband har på vakt i passet. Dermed er forhandlingene slutt. Briten forlater teltet og bryter opp med sin eskorte for å forlate Pamir. I desember 1889 er Younghusband tilbake i India, der han avlegger rapport om ekspedisjonen.

Kineserne skal stå i veien

Younghusbands advarsel om at russerne har funnet Pamir-hullet, sender sjokkbølger helt til London og til topps i regjeringen. Britene vet at det haster å blokkere den potensielle invasjonsruten. Derfor sendes agenten på et nytt oppdrag, denne gangen i selskap med en ung, kinesisk-talende offiser ved navn George Macartney.

I november 1890 rir de to britene inn i byen Kashgar, der de skal løse en delikat diplomatisk oppgave. Kashgar ligger i Kinas ytterste vestlige hjørne, like opp mot Pamir. Younghusbands nye oppdrag går ut på at han skal overtale kineserne til å gjøre krav på det herreløse området og plassere soldater der. Dermed vil russernes snarvei gjennom Himalaya til India være sperret.

Kinas provinsguvernør i Kashgar er positiv til Younghusbands forslag, forteller agenten etterpå i en rapport. Han vet ikke at den russiske konsulen i Kashgar leder et omfattende spionnettverk. Nettet omfatter flere tjenestefolk i guvernørpalasset, som på ulike måter følger med når britene er på besøk og etterpå kan gjengi forhandlingene ordrett. Avsløringene telegraferes til tsarens regjering i St. Petersburg.

Younghusband befinner seg stadig i Kashgar da britiske spioner i juli 1891 melder at Russland gjør seg klar til å okkupere Pamir.

Younghusband får beskjed om å la Macartney forhandle videre med kineserne, mens han selv haster til Himalaya for å overvåke russernes aktiviteter. Den eventyrlystne kapteinen rir avsted mot en konfrontasjon som vil gjøre ham til en avgjørende brikke i stormakt- enes spill om Sentral-Asia.

Agent blir ført til utgangen

Francis Younghusband møter russerne ganske kort etter at han er ankommet målet. 13. august 1891 kan han høre lyden av mange galopperende hestehover nærme seg den ensomme leiren i Pamirs fjell.

«Da jeg kikket ut av teltet, så jeg omtrent 20 kosakker komme ridende med det russiske flagget i front», skriver Younghusband i loggboken sin.

Et øyeblikk senere står han ansikt til ansikt med en russisk oberst ved navn Janov. Younghusband overrekker visittkortet sitt og identifiserer seg som britisk offiser. Samtidig gjør han høflig Janov oppmerksom på at han befinner seg omtrent 240 kilometer sør for den russiske grensen.

Obersten er ikke enig i den tolkningen av geografien, for han mener selv at han står i tsarens territorium.

«Han dro frem et kart og viste meg et stort område, markert med grønt som gikk helt ned til vårt indiske vannskille», skriver Younghusband. Han er alene mot 20 mann, men med forbilledlig britisk standhaftighet bestemmer han seg for ikke å vike en tomme:

«Dere russere tar munnen lovlig full».

«Det er bare begynnelsen», svarer den russiske offiseren, før han skifter til en vennlig tone og inviterer på middag. Til tross for motsetningene holder begge herrene fast ved at de er siviliserte gentlemen i et av verdens mest barbariske områder. Janovs gjestfrihet kjenner ingen grenser, og han serverer et imponerende måltid, ledsaget av skåler i vodka, vin og konjakk for tsaren og dronning Victoria.

Neste dag tar Janov hjertelig avskjed med Younghusband, som til sin overraskelse overlates til seg selv. Men obersten og hans kosakker vender snart tilbake.

Younghusband skal akkurat til å gå til ro i teltet sitt, da han igjen blir forstyrret av klaprende hestehover. Kosakkene slår ring om den britiske agenten, og Janov trer frem med et skyldbetynget uttrykk i ansiktet. Obersten forklarer at han har ordre om å utvise briten fra tsarens jord.

«Men jeg er ikke på russisk territorium», innvender

Younghusband tålmodig. Janov føler tydelig ubehag ved situasjonen, men han fastholder kravet og sier at han om nødvendig må bruke makt.

«Du har 20 kosakker, og jeg er alene, så jeg må gjøre som du sier», erkjenner Younghusband. Men han holder på de diplomatiske formene til det siste og tilføyer at han bøyer seg i protest og vil sende en klage til sin regjering.

Janov takker ham lettet for å samarbeide – verken han eller Younghusband vet at briten likevel vil få siste ord i den høyspente Pamir-affæren.

##

Tsaren nøler på randen av avgrunnen

Francis Younghusband haster tilbake til India fra Himalaya – uskadd, men med foruroligende nytt. Rapporten telegraferes til London, og regjeringen bestemmer seg for å gjøre agenten til hovedperson i en diplomatisk styrkeprøve.

Storbritannia kan ikke under noen omstendighet akseptere russernes okkupasjon av Pamir, og opphisselsen brer seg snart til pressen. Avisen «The Times» trykker en nyhet om at den unge oppdagelsesreisende Francis Younghusband er drept under et sammenstøt med kosakker i nøytralt område. Regjeringen sender ut et dementi, men avishistorien har fått britene til å slutte opp om en aggressiv tone overfor Russland.

Imens har den britiske øverstkommanderende i India, general Frederick Roberts, gjort en divisjon klar til kamp.

«Dette er det rette tidspunktet for å slå til mot russerne. Vi er klar, men det er ikke de», uttaler han.

I St. Petersburg avleverer den britiske ambassadøren et harmdirrende brev, der tsarens regjering avkreves en uforbeholden unnskyldning for utvisningen av Younghusband. Dessuten må alle russiske soldater øyeblikkelig trekke seg tilbake fra Pamir.

Brevet utløser et krisemøte mellom tsaren og hans rådgivere, der de drøfter om Himalaya-passene er verdt en krig. Utsiktene ser dystre ut, for general Roberts i India har helt rett i at de ikke er klar. Til tross for russiske offiserers skryt og ivrig ekspansjon i Sentral-Asia, kan ikke riket makte en krig.

I store deler av Russland sulter befolkningen, og tsardømmet står i fare for å bli styrtet. Russland må trekke seg ut av den far­lige situasjonen stormakten selv har skapt. Styrkene blir kommandert ut av Pamir og forsonende meldinger sendes til London.

Ifølge den offisielle russiske forklaringen har oberst Janov trengt seg inn i det omstridte territoriet på eget initiativ, og grovt overskredet sine fullmakter. Britene vet at det er løgn, men politikerne i London aksepterer russernes forsøk på å redde ansikt under tilbaketoget.

I Pamir mottar russiske offiserer ordren om tilbaketrekning med vantro og dyp skuffelse. De har i tiår sett frem til den dagen da kjempehærer kan marsjere inn i India og ta den rike kolonien fra de selvopptatte britene. Oberst Janov påtar seg likevel lojalt rollen som syndebukk, og som belønning blir han kort etter forfremmet til general.

Francis Younghusband kommer også ut av krisen som en stjerne. Han har stått alene overfor den russiske bjørnen uten å blunke, og nå venter nye ekspedisjoner. Et av de farligste øyeblikkene i spillet om Sentral-Asia er forbi, og i 1907 slutter rivalene fred med en grensetraktat.