Hugh Glass ble etterlatt for å dø
«Kom igjen, skynd deg», hveser John Fitzgerald og dytter til kompanjongen Jim Bridger. I all hast samler de to mennene proviant, skytevåpen og fyrtøy, mens de skotter nervøst mot mannen på den provisoriske båren.
Det er den 43 år gamle pelsjegeren Hugh Glass som ligger der, ille tilredt. Noen dager tidligere ble han overfalt av en grizzlybjørn. Siden har livet langsomt ebbet ut av ham.
De to andre har fått i oppdrag å passe på ham mens resten av jaktlaget har fortsatt jakten på det lukrative pelsverket. Men nå orker de ikke vente lenger. Jakten kaller, og alt tyder på at døden nærmer seg for Hugh Glass.
«Han har ikke sjans til å overleve uansett», hvisker John Fitzgerald til Jim Bridger, mens han skuler mot den halvt bevisstløse vennen. Fitzgerald røsker med seg geværet og oppakningen til Glass, og deretter begir de to pelsjegerne seg videre uten å se seg tilbake.
Tilbake på båren ligger den halvdøde Hugh Glass. Han er etterlatt alene, dødelig
såret og hundrevis av kilometer fra nærmeste pelsjegerstasjon – og han har verken mat eller våpen. Det eneste han kan gjøre er å vente på døden.
Få et actionkamera gjennom et utrolig godt tilbud sammen med HISTORIE
Villmarken er ukjent land
Året er 1823, og i USA driver jakten på skinn og pelsverk fryktløse pelsjegere ut i de hittil uutforskede territoriene vest for Mississippi-elva.
Området ble kjøpt opp av USA 20 år tidligere, men fortsatt har knapt noen hvite beveget seg inn på det enorme territoriet.
Men alt dette er i ferd med å endre seg etter at det nyopprettede pelsjegerfirmaet Rocky Mountain Fur Company har begynt å sende små grupper av hardføre pelsjegere lenger og lenger mot vest i jakten på det verdifulle skinnet fra bever og oter.
Også Hugh Glass har skrevet kontrakt med firmaet, og det er grunnen til at han akkurat nå befinner seg i villniset ved en sideelv til Missouri. Da kameratene stikker av og lar den døende pelsjegeren bli liggende, befinner han seg flere dagsreiser unna nærmeste sikre skanse i ødemarken.
Skansen heter Fort Kiowa, men selv om det kan høres slik ut, er det langt ifra en stor militær garnison. Til tross for det temmelig pompøse navnet er fortet bare en liten pelsjegerstasjon omgitt av trepalisader.
Trefortet ble bygd året før av et par pelsjegerkompanier 900 kilometer like nordvest for St. Louis, som på det tidspunktet er den amerikanske sivilisasjonens ytterste forpost mot prærien og fjellene i nordvest.
Målet er en jakthytte i fjellene
Dramaet begynte noen dager tidligere – sent på sommeren 1823 – da Hugh Glass og den vesle gruppen med pelsjegere nervøse og trøtte sliter seg vei langs Missouris bredd, mens myggen summer rundt ørene på dem.
Mennene – 13 i alt – må forsere store områder med bløt og gjørmete jord, bratte fjellsider og tett, ufremkommelig barskog.
De er alle en del av Rocky Mountain Fur Company, og målet deres er å nå frem til en jakthytte i Rocky Mountains før den lukrative jakten på pelsdyr setter inn i vinterhalvåret – og senere gjøre gode penger på de verdifulle skinnene i byene mot vest.
Mennene er årvåkne og beveger seg så stille de kan. Et rop eller et skudd kan tiltrekke oppmerksomheten til feil folk, og dem kryr det av i området.
Det ukjente territoriet er bebodd av en rekke mer eller mindre fiendtlige stammer, blant annet sioux, arikara, hidatsa, minitari, cheyenne, crow, assiniboin og sist, men ikke minst, svartfotfolket. Pelsjegerne befinner seg med andre ord dypt inne i indianerland.
Anspentheten sitrer i luften, særlig hos Hugh Glass, som beveger seg ekstra forsiktig. Den erfarne pelsjegeren er en kraftig bygd mann med stort fullskjegg og med intense øyne under buskete bryn.
Han har personlig fått kjenne indianernes motvilje mot de fremmede hvite
på kroppen. Noen år før ble han og en venn tatt til fange av pawneer. Glass overlevde, mens kameraten ble brutalt drept.
Han ble brent levende under en rituell fest. Heldigvis for Hugh Glass tok stammens høvding ham under sine vinger for å veilede ham. Pelsjegeren levde derfor i flere år som «hvit indianer», før han omsider ble satt fri.
Siden har Glass deltatt i flere kamper mot indianerstammer i området. Derfor er han ekstra forsiktig og foretrekker å gå alene, foran de andre pelsjegerne, for å tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet dersom indianerne plutselig skulle angripe igjen.
Bjørn overrasker Hugh Glass
Om morgenen 23. august går Hugh Glass som vanlig foran gruppen. Pelsjegerne har kommet et godt stykke opp langs Missouri, mer enn hundre mil nordvest for utgangspunktet i byen St. Louis.
Her er elva ekstra brei, og landskapet åpent med endeløse gressletter. Gruppen kan ikke se Hugh Glass, som plukker bær noen hundre meter fra de andre, men plutselig flerrer et skudd luften, og etter det skarpe smellet hører de et forferdelig brøl.
Mennene er overbevist om at Glass har havnet i skuddveksling med en gruppe indianere, og løper mot ham for å komme til unnsetning.
Få sekunder senere får de en overraskelse, da de får øye på en enorm grizzlybjørn som slenger pelsjegeren i bakken.
Glass forsøker flere ganger å komme seg på beina, men den sårede og rasende bjørnen kaster seg med ustyrlig villskap over byttet. Mennene får bare et kort glimt av dødskampen mellom vennen og den nesten to meter høye bjørnen.
For i samme øyeblikk kommer to halvstore bjørnunger galopperende mot dem, og mennene flykter nå febrilsk i alle retninger.
Et par av dem søker tilflukt i elva, og herfra ser de omsider den enorme grizzlybjørnen slippe taket i Hugh Glass, før den stikker av sammen med de to ungene sine.
Selv om angrepet kom plutselig, rakk den erfarne pelsjegeren å trykke på avtrekkeren før bjørnen kastet seg over ham. Det er det skuddet som nå langt om lenge har fått bjørnen til å gi opp.
Pelsjegerne frykter svartfotindianerne
Med bjørnene på flukt er den umiddelbare faren over, og mennene vasser inn mot elvebredden og styrter rett bort til den mørbankede Glass. Synet som møter dem sjokkerer selv de mest garvede av pelsjegerne.
Glass er nærmest ugjenkjennelig. Hodet, ansiktet, brystet og deler av ryggen er revet opp av bjørnens skarpe klør og tenner, og hver gang Glass hiver etter pusten, bobler små bloddråper ut langs dype sår i halsen.
Kameratene teller 15 åpne sår. Under normale omstendigheter ville de til sammen vært ensbetydende med døden. Ved nærmere ettersyn ser de at bjørnen også har knekt det ene beinet til Glass. Situasjonen er håpløs.
Pelsjegerne heller en tår brandy i munnen på sin alvorlig sårede kamerat og konstaterer at han fremdeles puster. Det er ikke stort mer igjen av Glass enn et par stirrende øyne, og ikke et ord kommer over de blodige leppene.
Da det første sjokket har lagt seg, innser gruppens leder, Andrew Henry, at jaktlaget nå står i den verst tenkelige situasjonen. De har nettopp trådt inn i de fiendtlig innstilte svartfotindianernes område.
Denne stammen har allerede hatt flere sammenstøt med både pelsjegere og soldater. Andrew Henry er derfor smertelig klar over at det er livsviktig for gruppen å komme seg videre raskest mulig – særlig etter at skuddet fra Glass’ gevær har runget over slettene og lett kan ha tiltrukket seg oppmerksomhet.
På den annen side vet Henry også at gruppen ikke bare kan etterlate en hardt skadet mann til sin skjebne. Det vil gå utover pelsjegernes samhold og skade Andrew Henrys anseelse som leder av den forente flokken.
Mennene bygger derfor en provisorisk båre av drivved og greiner, og til lyden av Glass’ tunge åndedrag skyver de den velvoksne pelsjegeren opp på båren og bærer ham med seg. Det kommer ikke på tale å snu – målet er fremdeles jakthytta i Yellowstone.
Arbeidet med å bære båren viser seg imidlertid å tære alvorlig på kreftene. Landskapet veksler fra sletter til store områder med tett, lavt buskas og myk, sandet jord, og Hugh Glass’ store kropp glir ukontrollert rundt på båren, mens mennene sliter seg gjennom det krevende terrenget.
Slik går flere dager, mens frustrasjonen i gruppen blir stadig større. Hugh Glass nekter å dø, selv om han er stygt kvestet, og alle vet at indianerne kan angripe hvert øyeblikk.
Flere begynner å tvile på hele redningsaksjonen, for «de skylder ham vel egentlig ingenting, det var jo han selv som ville gå alene slik at han utsatte seg for å bli overfalt av en bjørn».
Hugh Glass' liv avhenger av to unge menn
Andrew Henry merker hvordan opprøret ulmer, og da de medtatte jegerne den sjette dagen kommer inn i et lite skogholt med en bekk, bestemmer han at de ikke kan slepe rundt på Hugh Glass lenger.
Han tilbyr nå åtte dollar hver til de to som melder seg frivillig til å bli igjen og vente på at livet skal forlate den døende mannen.
Interessen er ikke overveldende, men til slutt rekker 23 år gamle John Fitzgerald og 19-åringen Jim Bridger en hånd i været. Hugh Glass får ikke frem så mye som et ord fra sin ødelagte hals, og må nøye seg med å stirre fra båren mens John og Jim tar avskjed med de andre.
Nå avhenger Glass’ skjebne av to unge karer uten særlig erfaring med å overleve i villmarken.
Dagene går og går. John Fitzgerald og Jim Bridger har ikke annet å foreta seg enn å holde utkikk etter fiendtlige indianere og ta pulsen på den døende. Av og til gir de ham litt vann fra bekken.
Etter fem-seks mistrøstige dager er det slutt på Fitzgeralds tålmodighet. Den sårede pelsjegeren svetter ofte voldsomt, og John Fitzgerald er overbevist om at det bare er et spørsmål om tid før døden inntrer.
Gradvis overbeviser han den yngre Jim Bridger om at de med seks dagers venting allerede har utført oppdraget og gjort seg fortjent til åtte dollar, og at det er i flertallets interesse at de kommer seg av gårde og møter de andre ved Yellowstone.
Til slutt lar Jim Bridger seg overbevise. De to pakker tingene sine, men nøyer seg ikke med sitt eget utstyr. Fra Hugh Glass’ oppakning stjeler de et fyrtøy, en kniv, en øks – og viktigst av alt: Hugh Glass’ gevær.
Deretter graver de en liten fordypning i bakken og legger den febersyke pelsjegeren ned i hullet – da minner det i hvert fall om en begravelse, i tilfelle noen i fremtiden skulle komme over liket. Slik forlater de to unge mennene den hardt skadde Hugh Glass.
Tanken om hevn syder i ham
Ingen vet hvor lenge Hugh Glass ligger febersyk i skogholtet. Men omsider våkner han og strekker seg etter geværet som han har hatt liggende ved siden av seg. Han finner ingenting.
Erkjennelsen ryster pelsjegeren. Han er blitt overfalt av en bjørn og vet altfor godt at det kryr av opprørske indianerstammer i området. Geværet er grunnpilaren for å overleve i villmarken.
Hugh Glass kjemper seg opp på albuene og myser rundt i lysningen. Jim og John er borte, og det samme er alt utstyret, bortsett fra en liten kjele som ligger igjen på bakken.
I det øyeblikket stiger et voldsomt raseri i ham, og han lover seg selv å ta en nådeløs hevn. Så snart han er på beina skal han spore opp de to som forlot ham, og drepe dem.
Samme ettermiddag får Hugh Glass øye på en klapperslange som ligger helt stille og fordøyer et bytte. Glass får nå bruk for alt årene hos pawneestammen har lært ham om naturen.
Han griper en stein og sleper seg bortover bakken med våpenet i hånden. Så slår han slangen i hjel med steinen, og vrir hodet av den med bare nevene. Kveldsmaten er reddet.
Hugh Glass blir værende i skogholtet i noen dager, til feberen har sluppet taket. Pelsjegeren har problemer med å stå oppreist, og han kryper det meste av tiden mens han samler røtter og bær for å supplere dietten av frosker, biller og slanger.
Tanken på hevn over John Fitzgerald og Jim Bridger får ilden til å brenne i ham, og gir ham en grunn til å fortsette. Glass innser at dersom han skal overleve, må han komme seg tilbake til Fort Kiowa, som fungerer som pelsjegerkompaniets hovedkvarter.
Fortet er dessuten fullt av våpen, og det er en viss sannsynlighet for at Fitzgerald og Bridger på et tidspunkt kommer innom Fort Kiowa på vei tilbake fra Yellowstone.
Det er bare én hake ved planen: Kiowa befinner seg 320 kilometer sørøst for skogholtet der Hugh Glass akkurat nå ligger med brukket bein.
Hugh Glass ble etterlatt til den visse død. Han hadde verken mat, kniv eller gevær til å forsvare seg med.
Hugh Glass legger seg i råttent kadaver
Nettene er fremdeles milde da Hugh Glass i begynnelsen av september 1823 forlater skogen og humper ut over den vidstrakte prærien i retning sørøst, bare utstyrt med en blikkjele og to tomme never.
Om natten gjemmer han seg i bergsprekker eller skjuler seg i noe buskas, bare dekket av klærne sine og bjørneskinnet som Jim og John hadde lagt over ham før de stakk.
Sårene på bryst, hals og ansikt gror langsomt, men det er umulig for Hugh Glass å få renset det dype såret på ryggen. Han blir derfor lettet da han en dag kommer over et råttent kadaver fullt av larver som han kan legge seg i.
Han lar den nakne kroppen synke ned i kadaveret og merker hvordan larvene renser såret. I løpet av de neste dagene kjenner Hugh Glass en merkbar forbedring i ryggen, selv om det stadig renner betent puss fra såret.
Den beste oppdagelsen er likevel da han i slutten av september oppdager en flokk ulver som har drept en bøffel. Uten våpen og med sitt dårlige bein har Hugh Glass ingen mulighet til å jage rovdyrene vekk fra byttet, men tålmodigheten betaler seg.
De mette ulvene trekker seg unna da flokken plutselig ser et skinnkledd uhyre nærme seg med stein i nevene. Hugh Glass har mistet store mengder blod etter skadene, og det lunkne kjøttet som er igjen på bøffelbeina, gjør godt.
Han blir værende ved kadaveret i noen dager og fortsetter deretter ferden mot sør.
Siouxer redder Hugh Glass
Etter rundt fem uker skjer det som Hugh Glass har fryktet. I horisonten får han øye på en flokk indianere til hest, og kort etter er de i full galopp etter ham.
Det viser seg å være en gruppe siouxkrigere. Nysgjerrig slår de ring rundt den medtatte pelsjegeren. Selv om Hugh Glass har bodd hos pawneestammen, forstår han ikke siouxenes språk.
Han har imidlertid nok innsikt i indianernes tankegang til ikke å provosere dem. Det er tydelig for den vesle gruppen siouxkrigere at de har å gjøre med en mann i nød som verken har øks eller skytevåpen på seg.
De tar ham med til leiren sin på hesteryggen. Der får han mat og drikke og får renset sårene på ryggen.
Det er uklart om Hugh Glass tilbakelegger det siste stykket av veien fra sioux-leiren til Fort Kiowa på hesteryggen eller på elva i en av indianernes bøffelskinnbåter.
Under alle omstendigheter banker Glass på døren til Fort Kiowa midt i oktober 1823 – seks uker etter at han ble overfalt av en bjørn 320 kilometer lenger nord.
Ti pelsjegere og soldater holder til på fortet, og de tar godt imot sin nye gjest uten å kjenne til hva Hugh Glass har vært gjennom.
I slutten av oktober bestemmer Glass seg for å dra nordover igjen – denne gangen på en elvebåt sammen med en liten gruppe nybyggere som har planer om å bytte varer med arikaraene 500 kilometer lenger oppe langs Missouri-elva.
Glass har imidlertid ingen planer om å bytte varer. Hans eneste intensjon er å finne John Fitzgerald og Jim Bridger, og reisen med handelsfolkene kan få ham et stykke nærmere målet.
I indianernes vennlige hender
Vinteren nærmer seg, og kald vind blåser ned over prærien fra Canada. Den vesle elvebåten som langsomt kjemper seg oppover Missouri, gir ikke mye le.
Etter flere dagers seilas bestemmer Hugh Glass seg for å gå i land og ta en snarvei over et område der elva bukter seg i mange svinger.
Det redder livet hans. Allerede dagen etter blir elvefarerne angrepet av indianerstammen som kjøpmennene hadde håpet å handle med, og i avisen Missouri Intelligencer kan man senere lese at «mennene ble drept, varene deres stjålet og båten senket».
Hugh Glass opplever ikke angrepet, men blir til gjengjeld oppdaget av to indianerstammer mens han humper av gårde. Det er fiendtlige arikaraer og vennligsinnede mandaner.
Begge stammene sender en flokk krigere etter den seiglivede pelsjegeren, og de neste minuttene kan ikke Hugh Glass gjøre annet enn å se på mens krigerne kommer galopperende over prærien fra hver sin kant.
De to gruppene er bare noen minutter unna hverandre da en indianer fra mandanstammen når frem til Hugh Glass, griper fatt i ham og får slengt ham opp bak seg på hesten.
For mandanstammen er det en fryd i seg selv å lure et bytte fra arikaraenes klør, men egentlig har ikke mandan noen nytte av en halvgammel hvit pelsjeger. Mandan har sluttet fred med de hvite tidligere på året, dermed blir Hugh Glass satt fri og kan fortsette jakten.
Jakten fortsetter gjennom snødrevet
Vinteren har nå for alvor tatt tak i prærien, og de neste ukene fortsetter Glass sin ensomme vandring mot Yellowstone i dyp snø og kraftig vind.
Denne gangen er han imidlertid utstyrt med både gevær, kniv, fyrtøy og proviant – og en uutslukkelig hevntørst. Endelig – i slutten av desember – får han øye på hytta som var målet for den opprinnelige gruppen jegere fra The Rocky Mountain Fur Company.
Glass tar et fast grep om geværet og nærmer seg varsomt hytta med skjerpede sanser. Men da han er noen hundre meter unna, blir han oppdaget.
Jegerne forstår straks at det ikke er en forvillet indianer som kommer, men de kan knapt tro sine egne øyne da de langsomt gjenkjenner det arrete ansiktet. Det er Hugh Glass!
De neste minuttene blir Glass pepret med spørsmål: Har han stått opp fra de døde? Hvordan har han greid å ta seg frem gjennom villmarken alene? Hvor har han våpnene fra?
Pelsjegeren svarer bare med enstavelser. Han er først og fremst interessert i å gjøre opp med John Fitzgerald og Jim Bridger – alt annet kan vente. Mennene forteller at John Fitzgerald for lengst har dratt til St. Louis, men at den unge Jim Bridger fremdeles er i nærheten.
Endelig står Hugh Glass ansikt til ansikt med Jim Bridger, og den garvede pelsjegeren retter geværet mot den unge mannens ansikt. Jim Bridger er fullstendig paralysert.
Han er nesten overbevist om at han ser et gjenferd, og snapper etter pusten mens svetten pipler fra pannen.
Hugh Glass har tilbakelagt nesten hundre mil for å skyte Jim Bridger, men nå som han står foran den unge mannen med løpet pekende rett mot Bridgers panne, melder plutselig tvilen seg.
Han senker geværet og hvisker: «Gå, gutten min. Jeg overlater deg til straffen fra din egen samvittighet og fra Gud. Hvis de tilgir deg, så vær glad. Jeg har ingenting mer å si til deg – men etter i dag skal du aldri glemme at du ikke må spøke med sannhet og troskap».
Deretter tømmer Hugh Glass våpenet for kuler og forlater hytta. Etter å ha tilgitt den unge Jim Bridger reiser Hugh Glass tilbake mot den store havnebyen ved Mississippi – St. Louis – for å lete etter John Fitzgerald, som sammen med Jim etterlot Glass i villmarken.
I løpet av reisen overlever Hugh Glass nok et indianerangrep, men flere av reisefellene hans blir drept.
Etter angrepet kommer han frem til Fort Atkinson, der Hugh Glass får vite at Fitzgerald er innrullert i den amerikanske hæren og derfor er i sikkerhet for Glass’ hevntørst.
Da han får høre historien om bjørneangrepet, tar en av hærens kapteiner saken i egne hender og oppsøker Fitzgerald, som fremdeles går rundt med Hughs gamle gevær. Kapteinen beslaglegger øyeblikkelig våpenet fra John Fitzgerald og leverer det tilbake til pelsjegeren.
Hugh Glass fikk tilbake geværet sitt – men han fikk ikke tatt hevn. Til gjengjeld vokste historien om hans ferd gjennom villmarken og ble med tiden en av de store amerikanske mytene.