Tvers over USA i en skranglekasse: 16 styrt på 49 dager

To rivaler til prisen har allerede lettet, et faktum reporterne er svært opptatt av. Den første er Robert G. Fowler, som startet fra California, men ennå ikke har klart å få flyet sitt over de høye Sierra Nevada-fjellene. Den andre er Jimmie Ward, som har lettet fra New York to dager før, men allerede nå har fått massive tekniske problemer med sitt Curtiss-fly og derfor bare har tilbakelagt et par hundre kilometer. Det er derfor fremdeles et helt åpent løp, og Cal er full av selvtillit:

«Jeg har en maskin som kan fly 50 miles i timen (88,5 km/t, red.) i rolig vær. Den er grundig testet, og hvis den lever opp til det den har vist, vil alt ligge til rette for en perfekt flygning», slår han fast.

Cal har god grunn til å være optimist, for han er langt bedre forberedt enn rivalene, og har en svært god strategi. Han vil følge jernbanelinjene helt til California. Det vil for det første gjøre det mye enklere å navigere, og for det andre vil støtteapparatet hans lett kunne følge ham i et eget tog som er innleid for anledningen.

Toget skal ikke bare transportere mekanikerne, sponsorens representanter, de medreisende reporterne og Cals kone, Mabel. Det har også to godsvogner, der den ene rommer et fullt utstyrt verksted, mens den andre er stappfull av reservedeler og en følgebil, slik at mekanikerne raskt kan nå frem til Cal hvis han blir nødt til å lande langt fra jernbanen. Flyplasser fins ennå ikke, så landingene må improviseres hver gang.

Starten drar ut, og tida går

Cals optimisme blir satt på prøve helt fra begynnelsen. De siste justeringene på flyet tar lenger tid enn forventet. Flyet ankommer først utpå kvelden 16. september fra Wright-fabrikken i Ohio. Det er midnatt før lastebilen med det demonterte flyet og bilen med Cal og mekanikerne hans når frem til startbanen. Mennene begynner straks å montere flyet i lyset fra parafinlamper, men blir avbrutt av en mann som kommer bort til flyet med en lykt i hånden.

«Er det ikke Rodgers, som vil vinne Hearstprisen?» Cal nikker bekreftende.

«Jeg er overrasket over å se Dem her. Jeg trodde De ville starte fra Sheepshead veddeløpsbane. Dette er Brighton Beach Park», sier mannen.

Cal stirrer lamslått på ham. Pokker! De er på feil sted! Cal har ennå ikke fløyet en meter, men er allerede på villspor. Cal og mekanikerne kan ikke gjøre annet enn å demontere maskinen igjen, få delene opp på lastebilen og kjøre til Sheepshead for å montere den på nytt. Først ved daggry kan de endelig puste ut på hotellet, helt utslitt.

Titusener vinker farvel

Neste formiddag er det vakkert solskinn, men det merker ikke Cal. Han sover. Kona Mabel insisterer på at han må være uthvilt før dagens flygning, og vekker ham først klokken 14. Mindre enn to timer senere står Cal på startbanen iført flygerdrakt. Det er søndag, og tusenvis av tilskuere er kommet for å vinke farvel. Trengselen rundt flyet er så voldsom at Cal ikke kommer til. Først da frivillige hjelper det lokale politiet med å presse folkemengden tilbake, kan piloten endelig gjøre seg klar til start.

Flyet, som nå offisielt heter The Vin Fiz Flyer, er verken utstyrt med gassregulering eller bremsesystem. Det er bare to valgmuligheter: avslått motor eller maks turtall. Mekanikerne må derfor holde flyet tilbake da Cal starter opp motoren og de to propellene begynner å snurre.

«Slipp henne!» brøler Cal gjennom motorstøyen. Mekanikerne slipper, og det lette flyet ruller bortover gresset. Etter bare 90 meter er farten høy nok, og Vin Fiz letter elegant. I store sirkler vinner Cal høyde, før han styrer inn over New York City. Det er et fantastisk syn. Fra takene på skyskraperne vinker titusenvis av mennesker til ham.

Vin Fiz oppfører seg perfekt. Motoren maler mens Cal svinger vestover og forsvinner. Han lander etter planen ved Pleasure Grounds klokken 18.18. På første etappe har han fløyet 135 kilometer på 105 minutter.

«Jeg tar igjen Jimmie Ward før tirsdag kveld», uttaler Cal selvsikkert til de fremmøtte journalistene.

Dramatisk styrt smadrer Vin Fiz

Allerede dag to rammer katastrofen. Det tegner ellers til å bli en fin dag. Flyværet er ideelt da Cal står opp klokken 04.30 for å komme tidlig av gårde. Han spiser frokost, kysser Mabel farvel og er klar til å lette mindre enn to timer senere. Startbanen er ikke optimal, men Cal regner med at det skal gå greit. Det står et enslig tre i enden av banen, men ellers kan han ikke se noen hindringer.

Rundt tusen morgenfriske mennesker har møtt opp for å se Cal lette, men hurraropene deres forvandles til redselsskrik da det hvite flyet etter starten vinner altfor lite høyde og styrer rett mot det enslige treet.

Cal selv rekker knapt å oppfatte hva som skjer. Han merker at halepartiet treffer de øverste greinene på treet, før flyet er ute av kontroll. I samme øyeblikk ser han ledninger foran seg og innser at han ikke har kraft nok til å komme over. Som andre flypionerer frykter Cal høyspentledninger, for hvis et fly treffer dem, blir flygeren grillet. Resolutt slukker han motoren og setter flyets nese bratt nedover. Resten husker han ikke.

Det gjør til gjengjeld Mrs. John Heddy, som var ferdig med å mate hønene bare et øyeblikk før. Hun unngår med nød og neppe å bli truffet da Vin Fiz-flyet kræsjer midt i hønsegården hennes så fjær, kaklende høns og vrakdeler flyr i alle retninger.

Mrs. Heddy er naturligvis sjokkert, men samler seg raskt og løper bort for å hjelpe den bevisstløse flygeren, som blør fra en flenge i pannen. Cal oppfatter svakt at noen får ham ut av vraket. Men han ser ingenting og gjenvinner bare gradvis bevisstheten.

Da det skjer, insisterer han på å gå på sine egen bein, og halter med en forstuet ankel tilbake for å inspisere flyet sitt – eller det som er igjen av det. Havaristedet ser ut som en slagmark, det ligger døde høns, knekte avstivere, vaierfloker og forvridde biter av flykroppen overalt.

Midt i det hele står en fremdeles groggy, forslått og dypt fortvilet Cal Rodgers. «Flyet mitt! Det vakre flyet mitt!» klager han.

Knust fly gjenoppstår

Historien kunne ha endt her, men det gjør den ikke. Cal har kommet relativt greit fra det, og i bakhånd har han et trumfkort som skal redde det hele. Trumfkortet heter Charles Taylor. Han er Wright­fabrikkens sjefmekaniker og trolig Nord-Amerikas dyktigste på sitt felt. Han har arbeidet for brødrene Wright i tolv år, og har ikke bare vært med på å bygge historiens første effektive motorfly.

Han har vært med fra brødrenes første eksperimenter med glidefly til byggingen av historiens første vellykkede motorfly. Cal har fått lov til å låne ham midlertidig, ettersom Wright-fabrikken selvsagt har mye prestisje på spill med rekordforsøket.

Da Taylor ser Cal styrte, suser han av gårde i følgebilen sammen med sine to mekanikerkolleger. De er fremme på få minutter, og så snart Cal er på vei til nærmeste lege, kaster de seg over Vin Fiz. De har alt verktøyet de trenger, en togvogn full av reservedeler – og en enorm jobb foran seg.

Sola går ned, står opp og går ned igjen, mens mekanikerne arbeider uten stans. Etter 40 timer kan de endelig presentere resultatet. Vin Fiz er gjenoppstått fra de døde. Hun er langt fra den fabrikknye, hvite skjønnheten hun var dagen før. Møtet med jord og hønsemøkk har satt spor som ikke helt lar seg vaske av. Men hun kan fly.

Mekanikernes innsats løser likevel ikke alle problemene. Cals mor ankommer nemlig med tog fra New York, lettet over at sønnen er i live, og fast bestemt på å sette en stopper for denne vanvittige flygningen. Formelt sett er Cal en myndig, voksen mann som kan gjøre hva han vil. Men det har liten praktisk betydning. Hans mor har som enke vært enerådende i oppdragelsen av sine barn, og Cal har fra barnsbein av fått innpodet at mors ord er lov. Hvis hun forbyr ham å fortsette, er turen over.

Møtet mellom mor og sønn foregår ifølge øyenvitner i en anspent atmosfære. Cal greier ikke å snakke moren til fornuft på egen hånd – men det gjør hans kone, Mabel. Hun har helhjertet støttet sin mann gjennom hele prosjektet, og har ikke tenkt å se ham gi opp nå. Derfor går hun rett i strupen på sin svigermor.

Det er viljenes kamp. Svigermor er først kategorisk avvisende, men må til slutt se seg slått av sin like viljesterke svigerdatter. Turen kan fortsette, og Cal puster lettet ut.

På ett punkt er Cals mor imidlertid ikke til å rokke. Hun vil være med på følgetoget, slik at hun kan holde gutten sin i ørene og forhindre at han gjør noe dumt og uforsiktig. Slik går det til at Cal har mor på slep hele veien til California.

Flygerne har håpløse odds

Jimmie Ward, en av de to flygerne som konkurrerer med Cal Rodgers om æren og den store pengepremien, har helt fra begynnelsen vært plaget av massive tekniske problemer, og har nærmest vært i permanent livsfare fra turen startet. Hos bookmakerne i Chicago er oddsene fem mot én på at han kommer til å styrte i døden før han når Buffalo – noe som ikke akkurat har styrket den unge mannens selvtillit.

Den 22. september går det helt galt. Ward får motorstopp i 1000 fots høyde og må glidefly ned mot jorden. Han prøver å foreta en nødlanding, men treffer et tre. Flyet er totalvrak, og Ward kastes ut av setet. Han overlever, men har fått nok: «Dette flystuntet tærer på nervene mine», innrømmer han ærlig da han trekker seg fra konkurransen.

I California har Cals gjenværende rival, Robert Fowler, også problemer. To ganger har han forgjeves forsøkt å løfte flyet sitt over Sierra Nevada-fjellene, så nå har han måttet bestille en kraftigere motor.

Dagen etter at Ward har trukket seg, har Cal en dårlig dag. Da han letter i flyet om morgenen, viser det seg at jorden på startbanen er altfor myk. Det fører til at flyet ikke får stor nok fart under oppstarten, og bare sekunder etter takeoff må Cal foreta en nødlanding, fordi han ikke har høyde nok til å passere noen telegrafledninger rett foran flyet. Landingen blir hard, men skadene på flyet er heldigvis begrenset.

Noen timer senere letter Cal igjen, men etter få minutter slokner motoren i 2200 fots høyde. Flygeren oppdager at noen bolter til motorens tenningssystem har løsnet. Mens Vin Fiz faller mot jorden, styrer Cal med venstre hånd mens han med den høyre febrilsk forsøker å skru boltene fast. Han klarer det, og Cal kan starte motoren og vinne høyde.

Men ti minutter senere dør motoren på nytt. Boltene har løsnet igjen, og Cal må forsøke dagens andre nødlanding. Jordet han har sett seg ut, er nypløyd, og da Vin Fiz treffer en dyp fure, tipper det over, og den ene vingen knekker. «Godt det ikke gikk verre», er Cals lakoniske kommentar til episoden.

Hearst kommer billig fra det

Utad er Cal alltid ubekymret, men innad er det verre. Cal har regnet ut at hans nåværende havarifrekvens og enorme reservedelsforbruk tilsvarer å skifte ut hele Vin Fiz hver 14. dag. Pengene må han hente i sin egen lomme, og den er snart tom. Cals sponsor dekker utgiftene til spesialtoget og skal i tillegg betale ham fem dollar for hver ­mile han flyr øst for Mississippi, og fire dollar for hver mile vest for elva. Men det dekker ikke utgiftene, så en mulig personlig konkurs er sammen med turbulens og høye fjell et av risikomomentene Cal må forsøke å takle.

Hearstprisen på 50 000 dollar, som satte det hele i gang, er nå utenfor rekkevidde. Fristen utløper om noen dager – 10. oktober – og Cal har ikke kommet lenger enn Chicago på turen vestover. Mangemillionæren William Randolph Hearst har utvilsomt råd til å forlenge fristen, og Cal håper til det siste at det skal skje. Han blir skuffet.

Hearst er riktig nok svært interessert i flygning, men han har først og fremst lansert konkurransen av forretningsmessige årsaker, nemlig for å promotere sin nystartede avis, The New York American. Han har solgt store opplag på detaljerte beretninger fra den dramatiske flyturen. Og Hearst­-imperiet har samtidig fått massevis av gratis, positiv omtale i andre medier – alt uten at det har kostet Hearst en cent. Han ser ingen grunn til å legge 50 000 dollar på bordet hvis han ikke må. Det er ikke slik han har blitt rik.

Da 10. oktober opprinner, står følgende korte notis å lese i The New York American: «Hearstprisen ble utlovet i dag for ett år siden. Tidsfristen for å gjennomføre flygningen utløper altså i dag. Fowler, Ward og Rodgers har prøvd – og feilet». Cal viser ingen skuffelse utad.

Under et møte med pressen flere dager før uttalte han:
«Det er ikke så farlig. Jeg har tenkt å gjennomføre dette, uansett om jeg får 50 000 dollar, 50 cent eller ingenting. Jeg akter å krysse dette kontinentet ganske enkelt for å bli den første som gjør det i et fly».

Cal blir USAs første «postflyger»

Da økonomien for alvor strammer seg til, får Mabel en lys idé. Cal mottok før starten i New York en bunt med brev som han skulle ta med til California. Brevene inneholdt ikke noe viktig, det var bare hilsener – for eksempel fra sjefen for atlanterhavsflåten til sjefen for stillehavsflåten. Men hvorfor ikke utvide denne luftposttjenesten? argumenterer Mabel, som er sikker på at det er penger i det.

Paret får snart trykt postkort med bilder av Vin Fiz og Cal Rodgers, og får laget sine helt egne frimerker til 25 cent stykket. Postkortene går unna, og USAs første luftpostvirksomhet er – i hvert fall i teorien – en realitet. Mabel arbeider flittig som postmester i sin egen lille filial i spesialtoget, og får dessuten laget et eget poststempel med inskripsjonen «Rodgers Aerial Route» eller «1911 – Aerial Rodgers Post – 1911».

En av avsenderne råder mottakeren – et familiemedlem – til å ta vare postkortet, for en dag «vil det sikkert bli av interesse». Det har vist seg å være et godt råd. Hundre år senere betaler samlere svimlende summer for nettopp disse sjeldne kortene med frimerke og stempel.

Hvor mye post som egentlig sendes med flyet, er en annen sak. Mabel har fortalt levende om hvordan hun stappet lommene i mannens flygerdrakt med post. Historikere mener imidlertid at det bare var ganske få postkort, om i det hele tatt noen, som kom i luften. Det var ganske enkelt ikke praktisk mulig. «Luftposten» ble derfor transportert i spesialtoget. Litt lureri, ja, men inntektene holder Cal med reservedeler og gjør resten av turen mulig.

Vårherre må vente

Fra Chicago styrer Cal sør-sørvest mot Texas og derfra vestover mot California. Denne sørlige ruten er en stor omvei, men valget av denne ruten er ikke desto mindre et klokt trekk, fordi Cal dermed slipper å måtte forsere de høyeste fjellene i Rocky Mountains.

I California innser også rivalen Fowler til slutt at det er helt nødvendig å velge en sørlig rute. Med sin nye motor på plass iverksetter han det tredje livsfarlige angrepet på Sierra Nevada, men blir stanset av fysikkens lover. Da flyet når sin maksimale høyde, trenger han fremdeles å stige et par tusen fot. Etter det forgjeves forsøket demonterer Fowler flyet sitt og transporterer det til Los Angeles. Han begynner ganske enkelt sin transkontinentale flygning helt forfra, og har nå få sjanser til å slå Cal.

På ferden mot sør og vest passerer Cal byer og områder som ingen har fløyet over før, og Vin Fiz er en stor sensasjon overalt. Selv i småbyer med 1000 innbyggere hender det at det står 2000 mennesker og venter når han lander. Folk fra fjern og nær har kjørt eller ridd i timevis for å få et glimt av flyet og flygeren. En av de mange Cal møter på sin vei, er 93 år gamle Mrs. Alida Laine.

Hun kom vestover i sin ungdom med prærievogn – lenge før jernbanens tid. Nå har hun en helt fantastisk dag, der hun først får sitt livs første biltur for å komme til landingsplassen. Deretter får hun for første gang se et fly, og får for første gang håndhilse på en verdenskjent person. Det er to historiske epoker som møtes, og Alida kan nesten ikke fatte at hun får oppleve så mye på én og samme dag.

Når Cal kommer flygende, er det som om tiden stopper opp. En dag tar han for eksempel igjen et tog, og lokomotivføreren bremser umiddelbart opp slik at passasjerene kan gå ut og vinke til flygeren. Et annet sted ser Cal et begravelsesfølge komme gående på en vei. Da han passerer, setter bærerne resolutt kisten fra seg for å kunne veive med begge armene. Barna får fri fra skolen når flyet kommer. Også fabrikkene ligger forlatt, og i en mindre by velger en prest klokelig å utsette søndagsgudstjenesten til flyet har passert. Selv Vårherre må vente på Cal.

Cal kan ikke høre journalistene

Presseoppbudet er stort overalt, men mange journalister blir fryktelig skuffet når de etter lang tids venting endelig får anledning til å intervjue Cal. Han svarer svært kort på spørsmål og virker litt sky.

«Rodgers er en vanskelig mann å få i tale», skriver en avis. Andre omtaler ham som «Den tause mannen». I virkeligheten er ikke Cal spesielt innadvendt. Det handler om noe helt annet, nemlig hørselen hans. «Rodgers er døv», slår en avis bombastisk fast. Det er en overdrivelse, men journalisten er inne på noe.

Som barn ble Cal døv på det ene øret etter et anfall av skarlagensfeber, og nå gjør flymotoren ham nesten døv på det andre. Vin Fiz’ motor kan bare yte beskjedne 35 hestekrefter. Til gjengjeld er den riktig god til å bråke. Den første timen etter landingen hører Cal bare en fjerdedel av det journalistene spør ham om, og svarer kort av frykt for å dumme seg ut. Heldigvis har Cals sponsor sendt PR-mannen sin med på turen. Han sørger for at journalistene aldri går tomhendte hjem.

Flyet er i elendig stand

Turen tærer på både fly og pilot. Allerede i Texas har Vin Fiz så mange havarier og provisoriske reparasjoner bak seg at flyet begynner å vise alvorlige svakhetstegn, og de blir på ingen måte mindre under den videre ferden gjennom New Mexico og Arizona.

«Dette går fra vondt til verre», skriver sjefmekanikeren. Han forsøker å overbevise Cal om at det faktisk er fornuftig å bruke to hele dager på å demontere motoren, skifte ut de nedslitte delene og gjennomgå flyet grundig på alle bauger og kanter.

«Hun er ikke trygg lenger, og du vet det!» sier han inntrengende til Cal, men flygeren vender det døve øret til. Han har ikke kommet så langt bare for å gi seg nå. Resultatet er at Cal gjennomfører turens mest risikable etappe i et fly som ifølge Taylors faglige vurdering er en livsfarlig skranglekasse. I flyet, som en gang var hvitt, men nå er innsmurt i lekket motorolje, letter Cal 4. november for å ta seg over San Gorgonio-passet i Rocky Mountains og komme seg til den kaliforniske byen Pasadena – bare et steinkast fra det endelige målet, Stillehavet.

I store sirkler presser han flyet opp til 4000 fots høyde, og så går han til angrep på den smale passasjen som best kan beskrives som en vindtunnel. Kraftige og helt uberegnelige vindkast kommer fra skiftende retninger. Vin Fiz blir slengt fra side til side, og det vesle flyet hopper opp og ned som en liten jolle på opprørt hav.

Den nedslitte og overanstrengte motoren brøler, men klarer ikke å yte mer enn omtrent 30 hk på deling mellom de to snurrende propellene. Drivstofforbruket er enormt, og faren for å gå tom for bensin mens Vin Fiz' spinkle skrog kjemper seg gjennom passet, er stor.

Cal setter en eventyrlig rekord

Stikk i strid med all sunn fornuft passerer flyet barrieren, og Cal kjenner følelsen av triumf bølge gjennom kroppen. Samtidig skjelver han av kulde. Nå er han der nesten. «Der kommer han! Han kommer!» roper en liten gutt som har klatret opp på toppen av tilskuertribunen i Pasadenas Tournament Park for å holde utkikk.

Ropet får de 20 000 tilskuerne som har ventet spent i timevis, til å gå amok. For den vesle prikken i horisonten er virkelig Cal Rodgers og Vin Fiz. Cal må fly lavt over folkemassen for å få den til å spre seg så mye at han kan få plass til å lande The Vin Fiz Flyer.

Klokken 16.10 den 5. november 1911 skjer det. Cal setter flyet på bakken og avslutter med det den første transkontinentale flygningen i USAs historie. Hans første kommentar etter landingen er en hilsen til ­Hearsts helt umulige konkurransebetingelser:

«Én ting er sikkert. En transkontinental flygning kan ikke gjennomføres på 30 dager», slår han fast. Cal Rodgers har brukt 49 dager.

Etter landingen i Pasadena, den offisielle avslutningen på turen, fløy Cal til Long Beach i California for å dyppe The Vin Fiz Flyers hjul i Stillehavet som en symbolsk handling.