Tysk meteorolog reiste om kapp med døden

Hester slukt av isbreen

Ute på skipet prøver ekspedisjonsdeltakerne å få tiden til å gå.

Meteorologen Johannes Georgi reparerer utstyr som har blitt skadet under seilasen, landmåleren Karl Weiken foretar målinger, mens islendingen Vigfus Sigurdsson steller med islandshestene som skal trekke utstyret opp til toppen av breen, der innlandsisen begynner.

Her oppe skal den første av værstasjonene etableres, Veststasjonen.

Fra den vil Wegeners menn og et tjuetall innleide grønlendere fra Uvkusigssat foreta tre sledeferder med vitenskapelig utstyr, mat, petroleum og en pre-fabrikkert hytte 40 mil inn til midt på innlandsisen.

Hytta skal utgjøre den sentrale værstasjonen, Eismitte, der to mann overvintrer og samler inn værdata.

Den tredje stasjonen, Øststasjonen, etableres av en gruppe som går direkte med båt til Scoresbysund på østkysten av Grønland.

Tidsplanen er allerede stram, og den arktiske sommeren kort – derfor går den uforutsette ventetiden ved munningen av Kamarajuk-fjorden Wegener på nervene.

Endelig, på den 38. dagen våkner alle brått klokken ett om natten. «Isen driver ut!» roper en grønlender som har holdt øye med isens bevegelser.

Omsider kan Gustav Holm seile inn i bunnen av Kamarajuk-fjorden.

De unge grønlenderne fra bygda Uvkusigssat møter opp med hundene sine, og 27. juni står alt utstyret omsider inne på fastlandet.

Wegeners humør stiger. Teltleiren er reist, Vigfus Sigurdsson har bygd en innhegning til islandshestene, og arbeidet med å frakte utstyr opp den bratte isbreen kan begynne.

Snølaget skjuler en rekke livsfarlige sprekker som går helt ned til fjellet, og mennene må bruke flere dager på å bygge broer over dem.

Likevel styrter tre av hestene i avgrunnen under presset.

«Vi er alle transportarbeidere og slaver fra soloppgang til solnedgang», klager ingeniørstudenten George Lissy i dagboken. «Vitenskapelig arbeid er det ikke tid til».

Selv om alle gir sitt ytterste, er ekspedisjonen fortsatt kraftig forsinket da Wegeners nestkommanderende, Johannes Georgi, går i gang med å laste utstyr på hundesledene til den første turen inn på isen.

Georgi er utpekt til å overvintre på isen, men rivaliseringen med ekspedisjonslederen avspeiler seg i Wegeners dagbok.

«Avgangen til Eismitte trekker ut på grunn av Georgis endeløse pakking og ompakking», noterer han surt 15. juli.

Sannheten er imidlertid at Georgi har lange diskusjoner med grønlenderne om lasten.

De tre trekkhundkonvoiene skal til sammen frakte 3200 kg utstyr til Eismitte slik at to forskere skal kunne overvintre i isødet.

Men grønlenderne mener at det første lasset på 1100 kilo fordelt på knappe 20 sleder er en altfor stor belastning for hundene, og da Georgi endelig kommer av gårde, har han bare med 780 kilo.

Med en så liten last vil det ikke rekke med de tre planlagte sledekonvoiene.

Landmåleren Karl Weiken og den sympatiske unge meteorologen Fritz Loewe fra Berlin slår følge med Georgi.

Allerede den første dagen stopper grønlenderne opp og nekter å kjøre videre hvis de ikke kvitter seg med mer vekt.

Sledene er altfor tunge for hundene, mener de lokale, og dessuten er det beregnet altfor lite mat til dem.

Georgi er rasende, men føler seg tvunget til å etterlate 160 kilo i snøen. Samtidig øker han rasjonene.

Begge beslutningene tærer på forsyningene som var tiltenkt forskerne på Eismitte.

Wegener koker klærne

Ruten over isen markerer mennene ved å plante en stav med en vimpel i toppen for hver 500. meter.

Men da de kommer til vimpelen som markerer halvveien, det vil si 20 mil inne på isen, nekter grønlenderne igjen å fortsette.

De har aldri vært så langt fra kysten og er redde for at de ikke skal finne veien tilbake. Grønlenderne er også bekymret for at hundene deres skal besvime i den tynne luften.

Innlandsisen rager 3000 meter over havet, og mangelen på oksygen kan gi hodepine og kortpustethet.

Georgi kan ikke snakke grønlandsk, men med fakter og tegn får han overtalt tre av dem til å fortsette ved å love lønnforhøyelse.

Mens Loewe og de misfornøyde grønlenderne snur, fortsetter Georgi, Weiken og tre grønlendere til målet, Eismitte.

Her slår tyskerne opp telt og plasserer det meteorologiske barometeret på en sokkel av is. Endelig kan det vitenskapelige arbeidet begynne.

Ute ved kysten har tyskerne i mellomtiden anlagt en vei opp til isbreen. Veien vil gjøre det lettere for hestene å frakte utstyr det første stykket inn på land.

Ekspedisjonsleder Wegener er begeistret over grønlenderne.

«Det er fantastisk å se hvordan inuittene står på. Europeiske arbeidere ville ikke ha fått utrettet halvparten så mye», skriver han 22. juli.

Men en uventet bieffekt av samarbeidet ryster ham da han oppdager lus i trøya.

Wegener skylder på grønlenderne for lusen og blir i elendig humør. «Jeg føler meg så pessimistisk.

Suksessen bare forsvinner mellom fingrene mine. Forut venter vinternatten. Hvis den begynner tidlig, er vi fortapt», betror han dagboken.

Fra seg av vemmelse bruker han resten av dagen på å koke klærne.

Pessimismen er godt begrunnet, for Wegeners tidsplan vakler fortsatt. Transporten av utstyr til toppen av isbreen har tatt betydelig lenger tid enn ventet, og det haster også med å få motorsledene klar.

De skal bringe livsviktige forsyninger til Eismitte. Før vinterstormene setter inn må alt være på plass, for når den tid kommer er all transport umulig.

Motgangen fortsetter. 9. august er det nesten tomt for hestefôr. Wegeners opprinnelige plan var å slakte dem når oppgaven deres var fullført og bruke kjøttet som mat for menn og hunder.

Men ennå gjenstår det en god porsjon av de 2500 kassene som skal trekkes opp til Veststasjonen, og derfor må Wegener prøve å finne fôr til hestene.

Gleden blir kortvarig

Høy er vanskelig å oppdrive nord for polarsirkelen. Wegener seiler til Uummannaq, der han på mirakuløst vis greier å oppdrive 200 kilo høy.

I tillegg vender han tilbake med sju ekstra grønlendere og 40 hunder. Dermed har ekspedisjonen nå over 140 hunder til sammen.

Situasjonen begynner å lysne litt – og enda bedre blir det da Wegener 29. august endelig hører lyden av en motor som starter opp.

«Som musikk i mine ører!» jubler han i dagboken.

De neste dagene eksperimenterer tyskerne med de to motorsledene, som er døpt Isbjørn og Snøspurv.

Det viser seg imidlertid raskt at de har alvorlige begrensninger. I direkte motvind kommer de seg nesten ikke fremover – og det er uheldig, for vindene på Grønland blåser inne fra innlandsisen og ut mot kysten.

Mennene oppdager også at meiene på sleden fryser fast til snøen så snart sleden står i ro. Før den kan kjøre videre, må meiene renses for snø.

Wegeners humør synker igjen. En trøst er det likevel at sledene kan tilbakelegge en strekning på 85 kilometer på én dag inne på innlandsisen, der underlaget er fastere.

De neste dagene med stille vær får mennene til og med etablert et større depot helt inne ved halvveisvimpelen 200 kilometer fra kysten.

Her fyller de på med parafin til varmeovnene på Eismitte samt måleinstrumenter og matvarer. Dessuten får de fraktet elementene til hytta over til depotet.

I begynnelsen av september kjører den tredje og siste planlagte sledekonvoien. Det snør tett, og Wegener vet at de første snøstormene kan begynne allerede om en måned.

Situasjonen er kritisk – mindre enn 2/3 av de nødvendige 3200 kiloene har nådd frem. Etter Wegeners beregninger er det altfor, altfor lite til å overleve vinteren.

Dessuten ligger byggeelementene til hytta fortsatt ved midtveisvimpelen 20 mil fra værstasjonen.

En arktisk vinter i telt truer

Wegener er nødt til å utruste en fjerde sledekonvoi dersom værstasjonen på innlandsisen skal være bemannet vinteren over.

Nettopp målinger foretatt midt på innlandsisen var hans viktigste argument overfor den tyske regjeringen, som betaler for hele ekspedisjonen.

Går denne delen av prosjektet i vasken, vil den ambisiøse ekspedisjonen være en fiasko.

Selv før tredje sledekonvoi er tilbake forbereder Wegener seg på å dra med Fritz Loewe. Igjen setter grønlenderne foten ned.

De mener at det er det rene selvmord å reise inn over isen så sent på året. Temperaturen er allerede nede på -20 grader, dagslyset svinner, og været er uforutsigbart, påpeker grønlenderne.

På Eismitte har Georgi kommet til samme konklusjon. Uten en fjerde sledekonvoi med flere forsyninger av mat og parafin er det ikke realistisk med overvintring.

Sammen med glasiologen Ernst Sorge, som har kommet med tredje sledekonvoi og skal overvintre på Eismitte, skriver han 14. september et brev til Wegener og sender det hjem med hundesledene.

Brevet inneholder en frist for når forsyningene må være fremme:

«Vi er enige om å overvintre her sammen – også selv om vi ikke får hytta ut hit på grunn av de sviktende motorsledene – men bare på betingelse av følgende: Senest 20. oktober må vi ha mottatt 17 store dunker parafin, boreredskaper og sprengstoff».

Georgi og Sorges brev fortsetter med en lang liste over ting de trenger.

Men den tekniske innretningen som kunne ha utgjort en livline til kollegene på Veststasjonen – radio – har de ikke tatt med. Ingen av dem kan morse.

«Hvis vi ikke har utstyret her innen 20. oktober», oppsummerer Georgi og Sorge, «vil vi begynne hjemturen og trekke sledene selv».

Motorsledene arbeider seg frem

De to mennene aner ikke at motorsledene gradvis beveger seg frem mot dem. 17. september har tyskerne Kraus, Kelb og Schif og en grønlender nådd ut til halvveisvimpelen, der depotet med brensel og forsyninger ligger.

Her møter de tredje sledekonvoi, som er på vei tilbake fra Eismitte. I den felles leiren sprer optimismen seg.

Planen er å kjøre etappevis frem og tilbake mellom depotet og Eismitte, frem til brensel, mat og hytta er avlevert.

Men samme natt melder årets første snøstorm seg. Tung, våt snø dekker snart teltene, og om morgenen må mennene grave seg fri.

Hundesledene fortsetter tilbake mot Veststasjonen, men motorsledene får de ikke start på.

I tre dager venter de på roligere vær, mens telt og menn blir gjennomvåte av kondensvann under snømassene.

Endelig løyer stormen litt, og i den tynne lufta gir de fire mennene seg til å tine opp motorene på sledene.

Enda en dag går med til å rense de frosne meiene for snø. Først den sjuende dagen legger snøstormen seg omsider, og de forkomne mennene kan fortsette.

Men i den våte snøen og den harde vinden beveger sledene seg bare langsomt frem, selv med en mann som går foran og trekker.

Beholdningen av proviant er nå så faretruende liten at det vil vært farlig å fortsette, og bare én dags reise fra Eismitte innser de fire utkjørte mennene at de må gi opp. Stemningen er trist da de lesser alt utstyret av i snøen og snur.

Turen mot Veststasjonen ender brått 39 kilometer fra målet, da Snøspurv får motorstopp. Mennene lar sleden stå. I stedet presser alle fire seg sammen i Isbjørn – sammen med en skadet hund som tredje sledekonvoi har måttet etterlate.

Mørket faller på, men mennene fortsetter. De vet at de bare er rundt to timer fra Veststasjonen.

Da gir motoren på Isbjørn også opp. Til deres store frustrasjon må alle gå ut i mørket og slå leir.

De har ikke mer tobakk, og det eneste de har å spise er frossen pemmikan – en blanding av tørket kjøtt, fett, bær og havregryn, som er beregnet til hundene.

Grønlenderne gjør opprør

På Veststasjonen har Wegener ennå ikke mottatt Georgi og Sorges brev, men alt er klart til avgang.

Han venter bare på at mennene fra tredje konvoi vender tilbake. Han og Loewe har til og med rukket å snøre hundenes poter inn i selskinn – et stort arbeid, men nødvendig for at den skarpe isen ikke skal rive dem til blods.

Om morgenen 21. september vender sledene fra tredje konvoi omsider hjem med tyskerne Jülg og Wölcken og syv grønlendere.

Wölcken overrekker Wegener ultimatumet som Georgi og Sorge har skrevet, og enda en dag går med til å pakke etter deres ønsker.

Dagen etter kan Wegener og Loewe endelig dra av gårde med 15 sleder og 13 grønlendere.

Da det mørkner den første dagen, har de bare kommet 17 kilometer fra Veststasjonen – og gjør holdt nær den havarerte Isbjørn.

Først om morgenen oppdager de to leirene hverandre og spiser en hyggelig frokost sammen.

Wegener hører at verken lasten fra motorsledene eller fra depotet ved midtveisvimpelen har nådd ut til Eismitte.

Han vet at Georgi og Sorge bare kan klare vinteren hvis han når frem. Samtidig må Wegener gå ut fra at den 40 mil lange vandreturen over innlandsisen trolig vil koste Georgi og Sorge livet.

I sitt stille sinn håper han at de velger å bli hvor de er til han når frem med hundesledene.

380 kilometer unna, på Eismitte, har Georgi og Sorge kommet til samme konklusjon, og for å beskytte seg mot kulden og den fykende snøen begynner de å grave en hule i den faste snøen.

Arbeidet viser seg å være overraskende enkelt.

Dypere og dypere ned i innlandsisen skjærer de ut isblokker, og langsomt vokser et stort, underjordisk rom frem.

Ved å flytte parafinovnen ned i hulen oppnår de en temperatur på bare 5 minusgrader. Det er merkbart varmere enn i teltet, og reduserer samtidig parafinforbruket.

Et lite hull i taket sørger for ventilasjon, for uten utluftning er kullos fra ovnen farlig. Gulvet legger de av planker fra transportkassene, og bygger opphøyde senger der de kan holde varmen i soveposer fôret med reinsdyrskinn. Selv uten en siste sledekonvoi tror Georgi og Sorge nå på at det er mulig å overvintre på Eismitte. Dessverre kan de ikke gi Wegener beskjed.

Imens kjemper Wegener seg frem. Han og Loewe prøver å holde motet oppe hos grønlenderne, som frykter vinteren.

Det snør tett og uten stans, temperaturen er -32 grader, og grønlenderne holder råd i et telt. Wegener tar det som et dårlig tegn.

Neste morgen tropper grønlenderne opp i tyskernes telt. De setter seg rolig ned og tenner pipene.

Etter lang taushet erklærer gruppens talsmann at de har tenkt å snu. De har ikke tilstrekkelig varmt tøy.

På tross av språkbarrierene prøver de to tyskerne å få grønlenderne til å forandre mening, men ikke engang den karismatiske Wegener, som inuittene er så begeistret for, kan få dem på andre tanker.

De første forfrysningene viser seg

«Været er i ferd med å slå oss», noterer Loewe i dagboken, «grønlenderne har ingen reinsdyrsoveposer, og nattekulden er for hard».

Etter flere timers diskusjon sier fire av inuittene seg villige til å fortsette med tyskerne, mens resten snur. Wegener og Loewe drar mot Eismitte med 69 hunder og knapt 1800 kilo gods.

Det er oppholdsvær og bare 20 kuldegrader og litt tåke. Men den tunge lasten og motvinden sinker hundene.

De kjemper seg frem over isen, halvannen mil om dagen, og ved 120-kilometersvimpelen nekter de siste fire grønlenderne å fortsette.

Etter lange forhandlinger blir avtalen at alle fortsetter tre mil til, og deretter kjører bare Wegener, Loewe og den unge grønlenderen Rasmus Villumsen videre.

Han har tidligere vært med til værstasjonen og har tillit til tyskerne.

7. oktober har de tre mennene vært ute i 16 dager og bare tilbakelagt 170 km – langt under halvparten av strekningen. Wegener vet at det haster, for de to mennene på Eismitte vil starte på tilbaketuren om 13 dager.

Samtidig er han alvorlig bekymret over hvor fort forsyningene går, for han har kalkulert med dobbelt stå stor fremdrift, men i dette tempoet må maten rekke lengre. Han og Loewe diskuterer om de skal snu.

De velger å utsette beslutningen til 230-kilometers-vimpelen. Av de 15 sledene i konvoien er det nå bare to igjen.

Unge Villumsen går foran sledene og bryter snøen. Han er imponerende god til å finne vimplene i halvmørket.

I oktober er det så godt som ingen forskjell på dag og natt, og tross den lave sola er temperaturen nede i -40 grader.

13. oktober når de halvveisvimpelen. Ved depotet av parafin, bensin og den etterlatte vinterhytta holder de en dags pause og pakker om.

Hundene lider i kulden og sulter. Ofte prøver de å bryte seg inn i teltet for å finne mat. Beholdningen av hundefôr er så liten at mennene må skyte flere av hundene og fôre de andre med dem.

16. oktober står de tre ved 230-kilometers­vimpelen. Loewe skriver i dagboken: «Tilbaketrekning virker umulig».

Samtidig registrerer han begynnende forfrysninger i tær og fingre. Bagasjen har krympet inn til en enkelt dunk parafin, et telt, et spann og en lanterne, i tillegg til mat, og ennå har de 17 mil igjen. I realiteten vil de komme tomhendt til Eismitte – hvis de noen gang når frem.

20. oktober regner de ut at hvis Georgi og Sorge forlater Eismitte til fots på denne datoen, og været holder, vil de møtes ved 335-kilometersvimpelen.

Fire dager senere når de frem til vimpelen og venter lenge mens de speider etter skikkelser fra øst.

Temperaturen ligger nå konstant på -50 grader, og Loewes forfrysninger har blitt verre. Sammen med Wegener går han en tur og ser på nordlyset. Under de bølgende båndene av spektrallys snakker Wegener om vitenskapens betydning for menneskehetens utvikling, og hvordan dette inspirerer alle hans handlinger.

Den sjeldne fortroligheten gjør dypt inntrykk på Loewe.

De diskuterer hva de skal gjøre hvis de ikke møter Georgi og Sorge. Muligheten for å snu er passert – Wegener, Loewe og Villumsen er dømt til å fortsette.

Ankomst Eismitte

Loewe har mistet følelsen i begge føtter. Selv om Wegener masserer dem lenge hver morgen og kveld, kommer ikke blodsirkulasjonen i gang igjen.

Loewe er i ferd med å utvikle koldbrann, men han kan ennå kjøre hundesleden.

28. oktober har mennene bare 23 kilometer igjen til Eismitte da de går tom for hundefôr.

De er fast bestemt på å nå frem denne dagen, men i det svake lyset kan de ikke lenger finne vimplene og må slå leir knappe fem kilometer fra målet.

Om morgenen bruker de den siste resten av parafin til å varme opp en klatt ubestemmelig frokost.

På samme tid spiser Georgi og Sorge deilig varm havregrøt i sin lune ishule. Senere samme morgen hører Georgi knasing i snøen utenfor. «Der er de jo!» roper han.

Utenfor står grønlenderen Rasmus Villumsen med hundespannet sitt og ler. Han peker mot Loewe og Wegener, som nærmer seg bak ham etter 40 dagers utmattende ferd.

Wegener er i glimrende form, mens Loewe stavrer av gårde. Hælene er blå, og helt utmattet blir han ført inn i hulen der han kryper ned i soveposen.

Fem minusgrader i hulen føles som livgivende varme, og Wegener utbryter begeistret: «Her har dere det godt!»

Mennene setter seg med mat og kaffe mens de ser på mulighetene. Alle er enige om at Loewe er for svak til å dra tilbake til Veststasjonen – han skal bli på Eismitte, selv om det betyr et hardt innhugg i de knappe beholdningene.

Maten, som kun rakk til to, skal nå deles på tre. Og i tillegg får Wegener og Villumsen 135 kilo til hjemreisen.

1. november feirer de Wegeners 50-årsdag med litt frukt og sjokolade de har spart til en spesiell anledning.

Utenfor hulen fotograferer Ernst Sorge de to reiseklare mennene. Alfred Wegener har iskrystaller i barten da de starter ferden mot vest med sine siste 17 hunder.

De har vinden i ryggen, og temperaturen er bare -39 grader – en perfekt dag å dra hjem på.