I begynnelsen av 1. verdenskrig senket den tyske krysseren Emden flere fiendtlige skip i Indiahavet. 9. november 1914 gikk 50 av matrosene i land på den lille øya Direction Island, der de under ledelse av kaptein-løytnant Hellmuth von Mücke angrep den australske telegrafstasjonen.
Men plutselig ble Emden angrepet av en australsk panserkrysser. Maktesløse måtte tyskerne se skipet sitt bli tilintetgjort av kanonkuler – men de nektet å overgi seg til krigsfangenskap. I stedet flyktet de ut på en 11 000 km lang reise rundt halve jordkloden.
Først kapret mennene en hvit skonnert, Ayesha, som lå for anker i en lagune. «Lykke til, det er hull i bunnen av skipet,» advarte den tidligere kapteinen. Og etter noen få mil var det åpenbart at treverket var pill råttent, og at seilskipet knapt kunne holde seg flytende.
Kapteinløytnant von Mücke måtte føre mennene sine mer enn 11 000 km hjem til Tyskland.
Mannskapet måtte på døgnskift reparere den skrøpelige plimsolleren så godt det lot seg gjøre, og klarte å navigere fartøyet til Padang i Indonesia. Derfra tok besetningen den 14. desember 1914 et tysk lasteskip til al-Hudayda på den arabiske halvøya.
Der ville de skipbrudne matrosene ta et tog til Konstantinopel (i dag Istanbul) i det tyskallierte osmanske riket. Men om flukten til da hadde vært utmattende, var det ingen ting mot det som var i vente.
Jernbanen viste seg nemlig å ikke være ferdigbygd, så i januar måtte tyskerne begi seg av gårde gjennom den brennende ørkenen på kamelrygg. I Jemens hovedstad Sana var resten av veien plutselig blokkert av fiendtlige tropper, og karavanen måtte vandre den strabasiøse veien tilbake til al-Hudayda.
Deretter forsøkte de i stedet å ta seg over Rødehavet i to små, åpne fiskebåter. Da en av båtene gikk på et korallrev og sank, fortsatte mennene odysseen tett sammenstuet i én båt. Men britiske skip sperret sjø-
veien, og midt i mars måtte tyskerne gå i land nær Jedda i Saudi-Arabia.
På enda en kamelkaravane ble mennene overfalt av beduiner, og tre av dem ble drept. Først da von Mückes nå sterkt utmattede matroser i mai 1915 kunne hoppe på et tog i byen al-’Ula, snudde lykken for de hardt prøvede mennene. I hele 30 km i timen reiste de nå nordover, og 23. mai 1915 kom de til Konstantinopel.
Seks mann var døde under den over seks måneder lange flukten, en av historiens lengste og mest strabasiøse flukthistorier. Men omsider kunne von Mücke melde seg hos sine overordnede: «Melder ærbødigst, til stede er Emdens landsettingsstyrke.»