Vulkanjegerne: To menn dro fra utbrudd til utbrudd

Jaggar går for seg selv rundt i ruinene, for å få fred til å fordøye inntrykkene. Murhaugene når ham til brystet, trær er revet opp med roten, og en tre tonn tung jernstatue av Jomfru Maria er slynget 15 meter vekk fra sokkelen.

«Det var vanskelig å skjelne hvor de forskjellige gatene hadde vært. Alt var begravd under veltede vegger av stein, rosa gips og fliser – og under disse massene lå 20 000 kropper», skrev Jaggar senere.

I en smeltet vugge av metall ligger et forkullet babylik, og i et bakeri finner han restene av en baker. Under utbruddet har han gjemt seg i ovnen i et forsøk på å unnslippe varmen.

Liket har en arm foran ansiktet og beina trukket opp. Mannen er kokt ved så høy varme at lårenes omkrets er redusert til noen centimeter, mens huden på knær og albuer har trukket seg sammen og blottlagt knoklene.

Opplevelsen blir en grusom åpenbaring for Jaggar:

«Jeg innså at utslettelsen av tusener av mennesker på grunn av underjordiske prosesser, helt ukjente og den gangen uforklarlige for geologer, var verdt et livs arbeid», skrev han senere.

For Jaggar og flere andre samtidige vulkanjegere ble det en livsoppgave å oppsøke og studere vulkaner før, under og etter de dødelige utbruddene i et forsøk på å forstå de ødeleggende kreftene og om mulig forutsi når katastrofen ville slå til neste gang.

Arbeidet var skittent og livsfarlig, men innsatsen deres ga ettertiden avgjørende kunnskap om vulkaners underjordiske prosesser.

Vesuv sydet som et lokomotiv

På Thomas Jaggars tid var forskernes kunnskap om vulkaner forsvinnende liten. Geologi var først blitt en vitenskap i løpet av 1800-tallet, og ingen hadde innsikt i prosessene som forårsaket de rødglødende utbruddene fra jordens indre.

Faktisk var den gjengse oppfatningen blant eksperter at vulkanutbrudd var et «lokalt og tilfeldig» fenomen, og at pressen overdrev vulkaners destruktive kraft. Denne holdningen skulle endre seg dramatisk takket være folk som Thomas Jaggar.

Interessen for de ildsprutende fjellene ble plantet i Jaggar da han var gutt. I 1886 tok foreldrene ham med til Napoli. Der besøkte familien ruinene av romerbyen Pompeii, som ble utslettet av vulkanen Vesuv i år 79 e.Kr.

Under besøket så den 15-årige gutten de uhyggelige gipsavstøpningene av ofrene som arkeologene hadde funnet i askelaget. For unge Jaggar var de «det mest selsomme og interessante jeg noensinne har opplevd».

Noen dager senere tok familien en liten taubane opp Vesuv – vulkanen som hadde spydd død og ødeleggelse over byene ved Napolibukta. En guide førte familien helt opp til kraterkanten.

«Det var en krevende gåtur over blottlagte klumper av varm lava og svovelstein – og nå og da et søkk med sandete aske som vi sank ned i til anklene», skrev gutten i dagboken sin.

Nær toppen var svovelstanken så intens at Jaggar måtte ta et lommetørkle foran nesen. Guiden tok familien med ned til kraterbunnen, omtrent 30 meter lavere, og for første gang så Jaggar flytende lava, som kunne skimtes under det grå laget av størknet steinmasse.

Da guiden pirket i massen med en lang pinne, freste det ifølge Jaggar «som et kjempelokomotiv». Med ærefrykt forsto gutten hvilke krefter som var i spill. Etter besøket var han ikke i tvil: Han ville lære alt om vulkaner.

Jaggar skapte mini-vulkaner

I 1889 begynte Jaggar å studere geologi ved Harvard, der han ved endt utdannelse i 1895 fikk en stilling som assistent. Til studentenes begeistring brukte Jaggar særlig undervisningen sin til å gjøre små eksperimenter. Blant annet skapte han en mini-geysir – et fenomen han hadde støtt på under en vitenskapelig felttur til det vulkanrike naturområdet Yellowstone.

Jaggar koblet sammen en rekke fulle vannflasker med glassrør, og tente en bunsenbrenner under en av flaskene. Etter noen minutters oppvarming skjøt vannet over en meter opp i luften fra en tynn pipette i enden av rørsystemet.

I et annet eksperiment presset han ved hjelp av en pumpe flytende bivoks inn i bunnen av en kasse der gips og kullstøv lå i lag. Når presset ble stort nok, brøt voksen gjennom lagene og lagde en liten vulkan. For Jaggar var det bevis på at et stort trykk i undergrunnen kunne tvinge seg vei opp gjennom jordens overflate.

Den unge geologens teori var nemlig at vulkaner ikke var så tilfeldige som tidens eksperter trodde. Jaggar mente at vulkaner formes og styres av undergrunnens evige geologiske prosesser, som kunne «vekke» jordens mektige krefter når det var minst ventet.

For eksempel hadde vulkanen på øya Krakatau utbrudd i 1883, etter 200 års inaktivitet. To tredjedeler av øya sank da vulkanen eksploderte med et brak som kunne høres mer enn 400 mil unna. Utbruddet utløste flodbølger og jordskjelv som drepte mer enn 36 000 mennesker på naboøyene.

Men for å løse vulkanenes gåte måtte Jaggar finne ut hva som skjer i forkant av et utbrudd, og hva som utløser det. Her var en annen vulkanjeger, Tempest Anderson, allerede på sporet, og samarbeidet mellom de to skulle få stor betydning for utforskningen av vulkaner.

Forstå hvorfor vulkaner plutselig eksploderer:

Øyelege jaktet på vulkaner

Med en liten formue på kistebunnen kunne den pensjonerte britiske øyelegen Tempest Anderson fritt forfølge sin store interesse for vulkaner. I 1880- og 1890-årene besøkte Anderson Island, Italia og Tyskland for å fotografere de kjegleformede fjellene og de spesielle, for lengst størknede formasjonene av lava, basalt og pimpstein – geologiske etter-latenskaper fra vulkanutbrudd.

Anderson var historiens første vulkanjeger. I motsetning til samtidige forskere, som helst ble bak skrivebordet, var han på farten så snart han hørte om et nytt utbrudd. Han hadde alltid to kofferter klar på soverommet: En med varme klær til kalde destinasjoner, og en med lett tøy, i tilfelle ferden gikk sørover. Og ingen kone eller barn beklaget seg over den rastløse Anderson, for amatørgeologen var ugift.

På samme tid i USA var Thomas Jaggar også blitt en ivrig vulkanjeger. Han var overbevist om at for å forstå vulkanene måtte han oppsøke dem før og under et utbrudd – ikke bare etterpå, som andre forskere.

I sommerferiene besøkte geologen blant annet vulkaner i Black Hills i South Dakota og Arizona for studere de smeltede steinslagene – magma – som fantes dypt under bakken.

Jaggar innså at magma var en avgjørende del av vulkaners liv, og at den smeltede steinen presset seg opp gjennom undergrunnen. Også Anderson ønsket å løse vulkanenes gåte, og i motsetning til Jaggar hadde han spesialutstyr til rådighet på reisene.

Den tidligere øyelegen bygde sine egne spesialkamera som enkelt kunne tas med på reiser og forevige de spektakulære scenene han så. De aller fleste geologer holdt til seg ett studiefelt av vulkaner, for eksempel gassene som ble spydd ut fra toppen, men Anderson ville avdekke hele prosessen.

Ikke bare knipset han løs med det bærbare kameraet, han kryssforhørte også folk som hadde sett eller overlevd et utbrudd. Til slutt kunne han derfor skissere forløpet:

Først kom de «foreløpige symptomene som varsler utbruddet, men er uten utbrudd fra vulkanen», deretter «de innledende fasene der aktiviteten fra krateret gjenopptas og til slutt utbruddets klimaks», som ifølge Anderson endte i «en strøm av glødende sand og den store, svarte skyen som kom veltende».

Å oppleve et utbrudd, ikke bare rumling og røyk, og se den mystiske «svarte skyen» ble et av Andersons største ønsker. Han mente skyen var den største faren ved et utbrudd, og derfor måtte den studeres. I 1902 fikk han sitt livs sjanse.

Takket være foredrag der Anderson viste bildene sine, hadde øyelegen oppnådd et ry som en fremragende observatør av vulkaner, og i midten av mai 1902 kom en invitasjon fra Royal Society. Det britiske vitenskapsselskapet ønsket å sende Anderson til St. Vincent og Martinique.

De to karibiske øyene ble rammet av vulkanutbrudd mellom 6. og 8. mai, men telegrafen var avbrutt, og opplysningene sparsomme. Anderson rasket med seg kofferten. Møtet med det ekstreme naturfenomenet ble imidlertid mer dramatisk enn han hadde forestilt seg.

Dødelig sky fikk vannet til å syde

Reisens første stopp var London, der Anderson møtte en annen invitert ekspert, geologen John Flett, som studerte prosessene bak dannelsen av stein og klipper. I begynnelsen av juni 1902 seilte de to til Karibia, og 8. juni gikk de i land på Barbados, der Anderson intervjuet øyas mange flyktninger fra St. Vincent og Martinique.

Øyenvitneskildringene fulgte Andersons skisserte mønster for et utbrudd, bortsett fra at beboere på St. Vincent siden 1901 hadde lagt merke til stadig flere jordskjelv og røyk fra øyas vulkan, Soufrière.

Få trodde likevel det skulle komme et utbrudd, for Soufrière hadde slumret i 90 år. Men om ettermiddagen 6. mai 1902 braket det løs.

«Toppen av Soufrière var først innhyllet i den vanlige hvite røyken. Etter et minutt eller to så jeg enorme, loddrette søyler av hvit damp bli spydd ut. Jeg var nå overbevist om at et utbrudd var i gang», fortalte et øyenvitne.
Deretter gikk det fort.

«Hele toppen av fjellet var klart markert av dansende flammer med samme utseende som en sukkerrøråker i flammer», forklarte en lokal lege som flyktet fra den største byen på øya, Kingstown.

Ifølge øyenvitnene begynte deretter et regnvær «iblandet partikler av aske, og lydene fra fjellet ble høyere». Brakene fikk øyfolket til å flykte i båter ut på havet – blant dem en gruppe arbeidere fra en av St. Vincents plantasjer. Beretningen deres fikk Anderson til å spisse ørene:

«Bak dem kom et skrekkelig stort, rødlig og lillafarget forheng. Skyen traff som en kraftig bris som gled ned over vannet med en hvesende lyd på grunn av varm sand som falt i vannet og fikk det til å koke. Varmen var uutholdelig og ga en smertefull kvelning. Mange dykket flere ganger, for den varme luften var ulidelig. Hvor lenge det varte, visste de ikke, men de mente flere minutter».

Da skyen var passert, kravlet mennene utmattet opp i båten og fortsatte flukten. For Anderson var beretningen et gjennombrudd i jakten på den «svarte skyen», men han trengte en ekspert for å komme til bunns i mysteriet, og her var John Fletts ekspertise uvurderlig.

Arbeidere spadde aske i gatene

10. juni seilte Anderson og Flett til St. Vincent. Så langt var mer enn tusen meldt døde på grunn av utbruddet på øya, og Soufrière sendte stadig ut røyk, men de to kastet seg uforferdet over arbeidet med å samle inn materiale.

Anderson tok bilder av områder som var rammet av utbruddet, og Flett tok prøver fra vulkanens etterlatenskaper i form av størk­net gjørme, aske og pimpstein. Med mikroskopet kunne Flett bekrefte at de innsamlede askelagene var nye og spredt med høy hastighet.

Normalt vil aske på grunn av den lave vekten dale stille og rolig. I Fletts mikroskop var det ganske lite aske i prøvene, i forhold til det geologen hadde forventet. Han fant imidlertid rester av aske i prøver fra østkysten av St. Vincent, der det hadde vært pålandsvind.

I kystbyen Georgetown, ti kilometer sørøst for vulkanen, møtte de arbeidere som spadde tykke lag vulkansk aske vekk fra gatene.

Byen gikk fri av den dødelige skyen, men alt tydet på at aske fra Soufrière var ført mot vinden over lange strekninger av et kraftig lufttrykk. Anderson var ikke i tvil om at lufttrykket skyldtes den svarte skyen, og han fikk teorien ytterligere bekreftet fra nye øyenvitner som hadde flyktet i skrekk da skyen kom blåsende:

«De som var utendørs, så den store, svarte skyen komme rullende ned fra fjellet i en kuleformet, bølgende masse. Folk flyktet inn i husene og lukket dørene. Den gled fremover med en kraftig rumling, og var fylt med lyn. Ingen utendørs overlevde», het det tørt i rapporten.

Med dødsforakt klatret Anderson og Flett opp siden av Soufrière, der Anderson så effekten av den svarte skyen:

«Trær som vokste i fjellsiden og i skogkledde kløfter, var blitt innfanget, forkullet eller redusert til formløse fragmenter og feid med av strømmer (det vil si askeskyer, red.)».

Men skulle den kokende skyen fanges på film, krevde det at fotografen var rask. Den amerikanske marinen, som hadde skip med nødhjelp til de overlevende liggende i havner rundt omkring i Karibia, stilte på Andersons forespørsel to soldater til rådighet.

Han lærte tålmodig hjelperne å betjene kamera-utstyret. Nå var det bare å håpe på en ny rullende sky. Verken Flett eller Anderson måtte vente lenge på den dødbringende skyen.

Se Soufrière-vulkanen i utbrudd i april 2021

Buldrende sky skapte frykt

Etter å ha fordøyd inntrykkene i St. Pierre, hadde Jaggar dratt til en annen by på Martinique som var uskadd etter utbruddet, nemlig Fort-de-France. De fleste av de amerikanske kollegene hans hadde reist hjem. De mente arbeidet var fullført, men opplevelsen i St. Pierre hadde gjort Jaggar enda mer ubøyelig.

Om kvelden 9. juli satt geologen på biblioteket i byen og gikk gjennom arkivene for å finne likheter med tidligere utbrudd på De karibiske øyer. Han ville til bunns i hva det var som hadde utslettet St. Pierre.

De siste opptellingene viste at mer enn 30 000 mennesker var blitt drept av aske, gjørme og brennende støv i St. Pierre. Plutselig kom en av de lokale styrtende inn på biblioteket og fortalte at noe uhyggelig var under oppseiling.

Jaggar løp ut, der folk på gaten skrek og pekte mot vulkanen Mont Pelée. Fra taket av et hotell ikke langt unna så Jaggar for første gang St. Pierres banemann: En enorm, svart og buldrende sky.

Geologen var i sikkerhet, for skyen søkte ikke mot Fort-de-France. I stedet kunne han iaktta hvordan den kuleformede askemassen rullet ut over bukten ved St. Pierre, der et lite skip lå for anker. Om bord var Anderson og Flett.

«Mens skumringen falt raskt på, satt vi på dekk og så på vulkanens aktivitet og vurderte om vi kunne bestige den neste morgen, da oppmerksomheten vår plutselig ble fanget av en sky», beskrev Anderson senere.

«Vi sto litt og betraktet den, til det langsomt gikk opp for oss at skyen ikke hang stille, men rullet nedover fjellsiden, mens den vokste i størrelse. Det var ingen tvil – det var den ‘svarte skyen’».

Synet vakte panikk blant mannskapet. Noen falt på kne og ba for sine liv, andre halte opp ankeret og heiste seilene. Langsomt satte skipet seg i bevegelse, mens skyen kom nærmere.

«Da seilet var heist, fikk vi tid til å se bakover, men nå var det skjedd en uhyggelig endring. Skyen var mye større, men stadig kuleformet med en kokende, kullsvart overflate med gnistrende lyn».

Da skyen traff vannet, mistet den fart:

«Det så ut som kreftene var brukt opp, og den kom ikke til å treffe oss».

Rystet hvilte mannskap og passasjerer ut etter opplevelsen, unntatt Anderson og Flett. Stikk i strid med all fornuft forlangte de neste dag å bli seilt inn til St. Pierre. I ruinene møtte de en mann som var like ivrig som de selv: Thomas Jaggar.

Ingen kunne flykte fra askestrømmen

De tre mennene fant raskt en felles forståelse av katastrofen ved å sammenligne notater og jordprøver. Selv om Anderson ikke hadde fått fanget skyen på film, var de enige om hva som hadde skjedd i St. Pierre: En brennende, svart sky hadde feid inn over byen og kokt alt levende.

Ut fra vitneutsagn som Anderson hadde samlet inn to måneder tidligere på Martinique, kunne de tre beregne skyens hastighet. Resultatet var fryktinngytende. Skyen hadde rast de seks kilometerne fra vulkanen Mont Pelée og inn over byen på omtrent to minutter – det tilsvarer vel 160 km/t. I 1902 kunne ingenting annet bevege seg så raskt.

Anderson hadde reist i de snørike Alpene, og kom nå med sin viktigste teori: Dødsskyen fungerte som et snøskred, og fikk styrken fra tyngdekraften. Fenomenet oppsto ifølge Anderson idet en sky av overopphetet gass, aske og pimpstein ble pumpet ut av vulkanen og ført opp i luften på grunn av varmen fra vulkanen.

Men på et tidspunkt kan ikke den enorme massen lenger holde seg luftbåren. Søylen kollapser, og som et skred velter askeskyen nedover sidene på vulkanen i rasende fart, drevet av tyngdekraft og ekspanderende gass. Senere forskning har vist at Andersons teori stemte. Fenomenet kalles i dag en pyroklastisk strøm.

Også Jaggar fikk styrket teoriene sine om vulkaners aktive undergrunn da han hørte Andersons karakteristikk av et utbrudd. Beskrivelsen av varme, damp og lava som steg opp fra undergrunnen, stemte med Jaggars enkle, men illustrerende forsøk på Harvard. De tre skiltes med avgjørende, ny kunnskap om vulkaners liv.

Hjemme ble Anderson og Flett hyllet for sitt arbeid. Anderson fikk blant annet i 1904 en æresgrad for arbeidet av universitetet i Leeds, og døde i 1913 som en respektert ekspert på vulkaner.

I 1906 ble Jaggar leder av den geologiske avdelingen ved Massachusetts Institute of Technology, men han fortsatte å jage vulkaner. For egen regning dro han i 1909 til Hawaii for å bygge et observatorium. Øygruppen var dekket av aktive vulkaner, og dermed et perfekt område å studere vulkaner. Observatoriet sto ferdig i 1912.

Frem til sin død i 1953 arbeidet Jaggar med å fullføre sin misjon om å kunne forutse utbrudd. Blant annet målte han jordrystelser med seismografer og tok seg ned i kratre for å ta gass-, lava- og magmaprøver som skulle vise hva vulkansk damp og formasjoner er dannet av.

I dag er Jaggars teorier om vulkaners forbindelse med underliggende geologiske prosesser allment akseptert.