1. IMMUNFORSVAR
Neandertalere rustet moderne mennesker til Europas sykdommer
Homo sapiens og neandertalere paret seg tilsynelatende ganske ofte med hverandre da de levde sammen i Europa for rundt 45 000 år siden. Derfor stammer mellom én og fire prosent av moderne menneskers DNA fra neandertaleren.
Arven har betydning for blant annet immunforsvaret. Forskerne har funnet ut at mennesker med typer immungener som kan spores til neandertalerne , er mer motstandsdyktige mot visse sykdommer. Dette gjelder for eksempel bakteriene som heter Helicobacter pylori, som kan gi magesår og magekreft.
Forskerne mener at neandertalernes sterkere immungener skyldes at de som art hadde tilpasset seg lokale sykdommer lenge før Homo sapiens kom til Europa. Ifølge forskerne oppsto neandertalerne som art i Europa for 400 000 år siden, mens moderne Homo sapiens oppsto som art i Afrika for rundt 160 000 år siden, men kom til Europa først for ca. 45 000 år siden.

Neandertalerne levde i Europa og Asia i ca. 400 000 år.
2. FRUKTBARHET

Forskere kartla neandertalerens fulle genom (arvemasse) i 2010.
Spesiell DNA-kode gjør kvinner ekstra fruktbare
Et av neandertalernes gener kan gi kvinner en nedarvet fordel når det gjelder evnen til å få barn. En undersøkelse av 244 000 britiske kvinners komplette arvemateriale viser at rundt én av tre har en bit DNA-kode som også er funnet i neandertalernes arvemateriale.
Undersøkelser viser samtidig at kvinner med akkurat dette genet generelt føder flere barn og er mindre utsatt for ufrivillige aborter.
Kvinnenes økte fruktbarhet er trolig årsaken til at genet er så utbredt – det blir rett og slett født flere barn som er bærere av genet.
Vitenskapelige undersøkelser har imidlertid vist at den økte fruktbarheten har sin pris. Kvinner som bærer nettopp denne spesielle biten av DNA-koden, har større risiko for eggstokkreft og premature fødsler.
3. LYSFØLSOM HUD

Neandertalernes hud tilpasset seg lysforholdene da de oppsto i Europa for ca. 400 000 år siden.
Neandertalergen øker risikoen for hudkreft
Neandertaler-DNA kan påvirke hudceller kalt keratinocytter, som danner hudens ytterste beskyttende lag. Cellene bidrar til å beskytte huden mot miljøpåvirkninger som solens ultrafiolette stråler, bakterier og andre mikroorganismer.
Gener som er arvet fra neandertalerne, øker imidlertid risikoen for aktiniske keratoser, også kalt solkeratoser. Lidelsen er et forstadium til hudkreft og rammer oftest eldre mennesker.
Keratoser viser seg som en sterk økning i overhudens øverste lag, som blir hvitt og skjellete. Samtidig blir området svært følsomt for lys.
Forskerne tror at genet har overlevd fordi lysfølsomhet var en fordel i de nordlige områdene. Det ekstra lyset har økt produksjonen av det livsviktige D-vitaminet, lyder hypotesen.
4. RISIKO FOR DEPRESJON

Neandertalerens kranium (t.h.) var vesentlig større enn Homo sapiens’ (t.v.).
Fortidsgener påvirker sinnet
Arven fra neandertalerne påvirker ikke bare kroppen og den fysiske helsen vår, men også sinnet. Forskerne har for eksempel funnet ut at personer med visse neandertalergener har større risiko for å bli rammet av depresjon.
Hvordan det henger sammen, vet ikke forskerne, siden det av gode grunner ikke er mulig å undersøke neandertalernes sinn.
Forskerne understreker at det ikke er en direkte sammenheng mellom genene og depresjon, men en rekke faktorer som til sammen øker risikoen.
Ved hjelp av et dataprogram har vitenskapen funnet ut at hjernegener fra neandertalere er mindre aktive enn hjernegener fra mennesker. Det påvirker flere faktorer og betyr for eksempel også at mennesker med spesifikke neandertalergener har større risiko for å bli avhengige av nikotin.
5. BLODPROPPER

Neandertalere var tilpasset livet som jegere og samlere i små, omstreifende grupper.
Effektiv sårheling gir fare for blodpropper
Noen neandertalergener forsterker blodets evne til å koagulere (størkne), viser forskning.
Genene øker produksjonen av såkalte adhesjonsmolekyler, proteiner som hjelper til med å transportere leukocytter – hvite blodceller – til et åpent sår. Leukocytter motvirker infeksjon i såret og inngår i prosessene som får blodet til å koagulere.
Reaksjonen var passende i neandertalernes jeger-samler-samfunn, der åpne sår kunne føre til livstruende infeksjoner.
I den moderne verden er genet derimot ofte en ulempe. Blodets økte tendens til å koagulere øker risikoen for blodpropp, for eksempel i de dype venene i beina eller i bekkenet. Tendensen øker samtidig risikoen for hjerneslag og komplikasjoner under graviditet.