1. 24 kaniner tvang Australia i kne
Med selvsikkerheten på topp satte den engelske bosetteren Thomas Austin i 1859 ut 24 kaniner på eiendommen sin i den australske delstaten Victoria.
Kaninene minnet ham om hans gamle fedreland, og som han selv sa, så «kunne jo ikke noen få kaniner gjøre noen skade». Flere farmere i området fulgte Austins eksempel.
Hundrevis av kaniner ble satt ut, til stor glede for lokale jegere. Men bestanden vokste raskt. På ti år ble den så stor at jegere kunne nedlegge to millioner dyr i året, uten at det gjorde noe synlig innhogg.
Imens åt kaninene alle avlinger og viltvoksende planter på sin vei. Bøndene meldte om eroderte jorder overalt der kaninene hadde gravd, og et ukjent antall plantearter ble utryddet.
I 1894 hadde kaninene nådd grensen til Vest-Australia og truet med å oversvømme hele landet. Regjeringen bestemte seg for å demme opp for katastrofen. Tusenvis av arbeidere bygde i årene 1901-1907 3256 kilometer gjerde for å holde kaninene ute av Vest-Australia.
Gjerdet virket, men kaninproblemet var ikke løst. Bestanden vokste fortsatt og skapte enorme problemer. Løsningen kom først da virusforskeren Frank Fenner i 1950 fant viruset myxoma, som senere ble kjent som kaninpest.
Viruset drepte 500 millioner kaniner. Men 100 millioner resistente kaniner overlevde – mer enn nok til å gjenoppbygge bestanden. Kaninplagen er derfor stadig den største trusselen mot australsk natur.
Først da forskere fant viruset myxona, kunne Australias raskt voksende kaninbestand bremses.
2. Kjempepadder skapte kaos i Queensland
Sukkerrørplantasjene i den nordaustralske delstaten Queensland var i begynnelsen av 1930-årene hardt rammet av biller som åt bladene, samtidig med at billelarvene spiste opp plantenes røtter.
Sprøytemidler var nytteløst. En alternativ løsning kom fra Hawaii, der bønder hadde gode erfaringer med å la agapadder gå løs på de hardføre skadedyrene. Australias Bureau of Sugar Experiment Stations importerte derfor 62 000 padder og satte dem ut på australske åkre i 1935-1936.
Men den australske billevarianten levde på toppen av sukkerrørplantene – langt utenfor paddenes rekkevidde. De kastet seg i stedet grådig over områdets padde-, slange- og krokodillearter. Problemet med billene er fremdeles ikke løst.
Og som om ikke det var nok, så har australierne fått et gigantisk paddeproblem, ettersom agapaddene formerer seg raskt og har invadert store deler av det nordøstlige Australia.
3. Den reddende pungreven ble New Zealands verste naturkatastrofe
De tidlige nybyggerne på New Zealand slet med at kaniner og rotter åt avlingene deres og ødela naturen. For å komme problemet til livs spurte de kollegene sine i Australia til råds.
Australierne anbefalte dem sterkt å innføre pungrever, og forsikret dem om at pungreven på ingen måte kunne utvikle seg til en naturkatastrofe på linje med Australias kaninproblem.
Men det var akkurat det pungreven kunne. I stedet for å utrydde kaninene og rottene gikk pungrevene løs på New Zealands frukt, blader, røtter og fugleegg.
I dag herjer over 30 millioner pungrev på New Zealand. De spiser 21 000 tonn egg og vegetasjon om dagen og formerer seg med flere millioner individer i året – samtidig som de sprer tuberkulose til andre dyr.
Pungreven skulle løse New Zealands kanin- og rotteproblem, men ble selv en enda større naturkatastrofe.
4. Vidunderplante kvalte sørstatene
Farmere i det sørlige USA trodde de hadde funnet en vidunderplante da de i 1876 tok til seg den japanske slyngplanten kudzu.
Planten var dekorativ, god som fôr, den trengte lite stell og var en hurtigvoksende metode til å skape skygge i de stekende varme sørstatene. Dessuten motvirket og forebygde planten erosjon.
Det farmerne ikke ante, var at hver enkelt grein på kudzuen kan vokse nesten 30 centimeter om dagen, og at planten derfor konstant må holdes i sjakk ved klipping. Ellers kveiler den seg rundt og kveler alt på sin vei.
Tidlig på 1900-tallet forlot tusenvis av fattige farmere gårdene sine og flyttet til storbyene. Dermed fikk kudzuen fritt leide til å spre seg. I dag dekker slyngplanten derfor et areal på størrelse med Belgia.
5. Bedårende Bambi er et råskinn
Da hertugen av Bedford importerte noen individer av arten muntjak-hjort til godset sitt på 1800-tallet, var det ingen som tenkte på den som noen trussel.
Snart kom noen få dyr seg løs, men bestanden eksploderte ikke før disse få ble supplert både med rømte muntjaker fra en dyrehage og en del individer som private eiere hadde sluppet løs.
Den vesle hjorten ble snart en plage for bønder og hageeiere, for korn, trær, blomster og bed er blant hjortens yndlingsretter. Samtidig har muntjaken vist seg å være ekstremt kampvillig når hunder og mennesker uforvarende kommer for nær ungene deres.
6. Shakespeare-fan ville fylle New York med fugler
På 1800-tallet hadde New York-apotekeren Eugene Schieffelin ett eneste mål: «å berike lokal natur med nyttige eller interessante arter». For Schieffelin betydde det alle fugler som var nevnt i Shakespeares verker.
Etter forgjeves forsøk med en rekke fuglearter, fikk Schieffelin i 1890-91 hundre stærpar til å yngle i Central Park. Men Schieffelins tukling med naturen ble en katastrofe.
Særlig stærbestanden vokste lynraskt. I 1928 hadde stæren spredt seg til Mississippi, og i 1942 var de i California. I dag teller bestanden mer enn 200 millioner individ.
De store stærflokkene forsinker flytrafikken, avføringen deres ødelegger bygninger, og de eter seg grådig gjennom bøndenes avlinger – en flokk kan konsumere 20 tonn poteter på en dag.
De store stærflokkene ble snart et problem for USA.
7. Kjempefisken ruinerte afrikanske fiskersamfunn
Lawrence Makhoha gjorde store øyne da han i 1962 dro en ny fisk opp i kanoen på Victoriasjøen i Afrika. Aldri før hadde han sett en slik krabat.
Fisken viste seg å være en mputa – en nilabbor. Ugandas fiskerimyndigheter hadde få år før satt ut flere hundre eksemplarer av denne rovfisken i innsjøen og elvene rundt for å få fart på landets fiskeindustri.
Forsøket lyktes i høy grad; en voksen nilabbor kan bli opptil to meter lang og veie rundt 200 kilo. Fiskene dannet grobunn for en fiskeindustri som årlig eksporterer nilabbor for halvannen milliard kroner til Europa.
I starten ble bestanden holdt i sjakk av fisketurister og profesjonelle fiskere, men i 1980-årene klarte ikke industrien lenger å holde tritt med naturen. Nilabboren utryddet hundrevis av andre arter i innsjøen, inkludert en rekke sjeldne ciklider.
Rovfisken ble dødsstøtet for mange av de små fiskersamfunnene rundt innsjøen, der de færreste hadde råd til de kraftige garnene og større båtene som måtte til for å få den tunge nilabboren om bord.