1600 km oppmurte kloakkrør førte avløpsvann bort fra Londons boligområder. Rørene munnet ut i 120 kilometer hovedledninger som samlet storbyens slam og ledet det ut i Themsen.

© Getty Images

Ambitiøst prosjekt skulle redde London fra Kolera

En påtrengende eim av kloakk forpester livet i den britiske hovedstaden på midten av 1800-tallet. Innbyggertallet i verdens største by har passert to millioner, og de sanitære forholdene har lenge vært katastrofale. Nå må det en ambisiøs ingeniør til for å redde London fra å drukne i sin egen suksess.

24. september 2018 av Troels Ussing

En gjennomtrengende stank av avføring forpester hverdagen til alle og enhver i London sommeren 1858. Fra Themsen, som bukter seg gjennom millionbyen, stiger kvelende dunster opp og legger seg som et teppe over Storbritannias hovedstad.

Elva er en eneste stor rennestein der urin, ekskrementer og industriavfall skvulper rundt. Den brunlige mosen avgir en stank som forpester luften overalt, selv i Londons finere nabolag. Pene fruer og gentlemen holder parfymerte lommetørkler foran munn og nese når de beveger seg utendørs.

Lukta vitner om at verdens største by har vokst mer og raskere enn den primitive infrastrukturen kan tåle. De siste årene har hungersnød i Irland trukket over 100 000 irer til London på jakt etter et levebrød. 

Byen er fylt til bristepunktet, og i fattigstrøkene er det ikke uvanlig at familier på åtte-ni personer bor på et 25 kvadratmeter stort rom der de både skal sove, lage mat og vaske seg.

Med det enorme antallet mennesker følger naturligvis berg av etterlatenskaper, og alt havner i Themsen. Byens livsnerve har blitt en avfallssuppe som sprer smittsomme sykdommer. Folk dør som fluer i metropolen.

Noe må gjøres dersom London ikke skal kveles av sin egen suksess.

Befolkningen i arbeiderkvarteret Lambeth økte fra 28 000 i 1800 til 300 000 i 1860. 2000 døde av kolera i 1848-1849.

© Getty Images

Koleraen dreper titusener

Den verste sykdommen som hjemsøker London, er kolera. To ganger, i 1832 og 1848-49, har epidemier herjet hovedstaden og tatt livet av rundt 20 000 innbyggere. I 1853-54 er «kong Kolera», som den fryktede smitten kalles på folkemunne, tilbake og krever igjen tusenvis av ofre.

Folk kan oppleve å våkne friske om morgenen, og så plutselig rammes av voldsom diaré som tømmer kroppen for litervis av væske og svekker leveren. Ofrenes hud skifter farge til gråblå, og allerede neste dag slutter hjertet å slå hos rundt halvparten av de syke.

Hver dag triller vogner med lik til Londons kirkegårder. Snart er det så trangt om plassen at bare de velstående får en rask begravelse. Hos de fattige må likene ofte ligge i dagevis før de kommer i jorden. De etterlatte legger løkskiver rundt den døde for å overdøve stanken fra den snikende forråtnelsen.

Koleraepidemiene i storbyen skyldes forurensningen av Themsen, det er alle enige om på midten av 1800-tallet. Legene mener at stanken i seg selv fremkaller sykdom, for bakterier er det ennå ingen som kjenner til.

«Kan vi kontrollere stanken, kan vi kontrollere koleraen», slår et helseutvalg fast. De mener at smitte sprer seg gjennom luften – den såkalte miasme-teorien.

Alle kjøper ikke den offisielle forklaringen. Enkelte leger mener at Londons drikkevann er det virkelige problemet, men de blir ignorert eller hånet av sine eldre kolleger. At opphopingen av uhumskheter på en eller annen måte må være årsak til dødsfallene, synes imidlertid de fleste å kunne enes om.

Bazalgette tygger på løsningen

Mens legene diskuterer, går en handlekraftig mann i gang med å finne løsningen. Joseph Bazalgette ansettes i 1856 som sjefingeniør i det nystiftede Metropolitan Board of Works – et utvalg som skal sikre «den fullstendige utledningen av avløpsvann fra metropolen».

Den driftige engelskmannen har tidligere bygd jernbaner, og han er vant til å lede store prosjekter. Bazalgette vet like lite som legene om hvorfor Londons befolkning blir syke, men han kan se at byens avløpsvann ikke forsvinner ned elva. Tidevannskreftene fungerer som en propp i det store, naturlige avløpet.

Ved å eksperimentere med flottører får Bazalgette bekreftet at slammet driver 10 kilometer ut mot havet ved lavvann. Men senere fører tidevannet det hele 9,5 kilometer tilbake igjen. 

Dermed kan det ta så mye som 50 dager for ekskrementer å bevege seg fra London og ut i havet, slik det helst skal. Grums hoper seg opp i Themsen, og stanken vil aldri forsvinne så lenge storbyens kloakk sendes rett ut i vannet.

Vinteren 1856 seiler Bazalgette rundt på elva, og han traver langs breddene med måleutstyr og notatblokk. Etter seks uker har beregningene munnet ut i en stor plan.

Ingeniøren ser for seg et helt nytt kloakksystem, og det må ha gigantiske dimensjoner for å kunne håndtere etterlaten­skapene fra verdens mest folkerike by. Han vil la fem hovedrør renne under Londons gater – tre nord for Themsen og to mot sør.

I det eksisterende kloakkrøret føres avløpsvann rett ned til elva langs den korteste ruten, men Bazalgette vil i stedet sende slammet på en reise ut av byen. Først 20 kilometer øst for sentrum skal de nye rørene munne ut i Themsen. Her vil store anlegg slippe kloakkinnholdet ut når lavvannet setter inn ute ved nordsjøkysten to ganger om dagen, da det blir mer strøm i elva.

Bazalgette legger frem kart og tegninger for politikerne sommeren 1856. Forslaget til hvordan London kan reddes fra sykdom og lukt, er imidlertid verken billig nok eller raskt gjennom­førbart, og det avvises blankt. 

Frustrert prøver Bazalgette hele fem ganger å tilpasse skissene sine for å gjøre prosjektet mer attraktivt for styret, men hver gang blir han møtt med nye avslag.

Etter to harde år der Bazal­gette har mistet det meste av håret, er det rett før han gir opp. Men så får sjefingeniøren uventet hjelp fra naturen.

Koleraen vendte stadig tilbake

En dødbringende smitte kom til Europa fra India på 1800-tallet. Uten forvarsel begynte ellers friske mennesker å kaste opp klar væske, og hvitaktig, fiskeluktende slim rant ut av motsatt ende under ekstreme diaréanfall. Rask dehydrering la hvert andre offer i graven.

Koleraen slo til første gang i 1832, da 6500 av Londons borgere døde. Det var bare en forsmak, for mer enn 14 000 bukket under i 1848-1849, og ytterligere 10 700 ble ofre for kolera i 1853-1854.

Legene hadde til å begynne med ingen anelse om hvordan den fatale sykdommen spredte seg.

«Hva er kolera? Vi aner ikke. Vi flyter rundt i en malstrøm av gjettverk», skrev det anerkjente legetidsskriftet The Lancet.

I London mistenkte leger lukten fra avføring i Themsen for å være smittekilden. Diagnosen var feil, men det nye kloakknettet som førte toalettvann ut av byen, løste likevel problemet.

Døden kom nemlig gjennom drikkevannet som ble pumpet opp fra elva. Det inneholdt avføring med kolera- bakterier.

I 1860-årene fikk leger mistanke om at folk i London hentet kolera ved vannpumpene.

© APL/Scanpix

«Den store stanken» rammer London

Sommeren 1858 steker solen over London, og svetten renner av kroppen på håndverkerne som balanserer på stillaset rundt Big Ben – det nye klokketårnet som er under bygging ved siden av parlamentet i Westminster. 

Det er ikke svetten, men stanken fra Themsen som plager arbeiderne mest. Etter uker med temperaturer på nesten 30 grader – den varmeste sommer registrert til da i hovedstaden – er odørene fra elva mer kvalmende enn noen gang.

Også inne i parlamentet kjemper de folkevalgte med sommerlukta, som avisen «The Times» nylig har døpt The Great Stink – den store stanken. Hjemme sprøyter folk gardinene sine med en kalk­oppløsning som skal nøytralisere dunsten, men det har ingen effekt.

«Jeg kan ikke lenger garantere for helsesituasjonen i bygningen», erklærer arkitekten bak parlament­bygningens ventilasjonssystem, som nå virker altfor godt. Stinkende luft suges inn i lokalene som vender mot elva.

«Enkelte parlamentarikere, fast bestemt på å undersøke saken til bunns, bega seg inn i biblioteket, men de ble øyeblikkelig drevet på flukt med hvert sitt lommetørkle foran nesen», rapporterer «The Times».

De nøysomme parlamentarikerne har lenge motstått krav fra aviser og borgere om handling. Men avisen mener at nå som eimen forpester lovgivernes egen arbeidsplass, må det da få dem til å bevilge de midlene som må til for å redde London fra «den store stanken». 

Spådommen slår snart til. Metropolitan Board of Works får omsider tillatelse til å gi byen et nytt kloakksystem. Joseph Bazalgette får et budsjett på tre millioner pund, tilsvarende flere hundre millioner i dag, for å sette sin ambisiøse plan ut i livet og lede den dødbringende stanken og sykdommen ut av London. 

London forvandles til en byggeplass

Når den verste frosten slipper taket i 1859, stikkes hundrevis av spader i jorden. Støyen som fyller bybildet i hovedstaden, skal fortsette årevis fremover. 

22 000 menn er hyret til å anlegge til sammen 132 kilometer hovedkloakkanlegg og cirka 1600 kilometer gatekloakknett uten bruk av moderne maskiner.


Til 5 shilling og 6 pence om dagen kjemper arbeiderne seg nedover, meter for meter, mens jorden blir heist opp i spann og kjørt bort med trillebår. Når grøftene er dype nok – noen steder sju meter – skal tømrerne stive dem av med bjelker.

Senere skal murerne gå i gang med å bygge de underjordiske rørledningene som Londons avløpsvann fremover skal transporteres gjennom. Etter en ti timer lang arbeidsdag kan anleggsfolkene få seg en velfortjent hvil i de provisoriske brakkebyene som settes opp overalt i byen.

«Spade, spett og hakke har endelig avløst penn, blekk og debatt», skriver avisen The Illustrated London News begeistret. Andre aviser bekymrer seg for om Metropolitan Board of Works har den rette kompetansen til å ta på seg en så gigantisk oppgave.

Som øverste prosjektleder haster Bazal­gette fra byggeplass til byggeplass for å kontrollere at alt går nøyaktig etter hans planer og tegninger. Kona og de ni barna får bare klare seg selv mens sjef­ingeniøren undersøker alt ned til de enkelte boltene, som han personlig har tegnet form og størrelse på.

Bazalgette er særlig påpasselig når arbeiderne blander sement. Mursteinene i bunnen av kloakkrørene skal nemlig bindes sammen med en spesiell type portland­sement som ikke slites bort av gjennomstrømmende vann. 

Men en unøyaktig blanding eller overoppheting kan i stedet gjøre sementen porøs. Derfor innfører Bazalgette en ny rutine for anleggsprosjekter. Nå skal lederne på de enkelte byggeplassene teste ut sementblandingen før den tas i bruk.

Også når det gjelder utformingen av de underjordiske rørledningene har ingeniøren tenkt på det meste. Bazalgette velger en form som omrisset av et egg med spissen nedover. 

Den buede himlingen garanterer at anlegget ikke raser sammen under vekten av jord og bygninger. Bunnen er smalere for å sikre mest mulig strøm som virvler med seg slam og renser røret.

Fornuft og enkle løsninger er i ferd med å skape et genialt kloakksystem, som vokser meter for meter hver dag og høster anerkjennelse allerede før det er tatt i bruk. 

Avisen «City Press» roser Metropolitan Board of Works for å «ha utrettet mirakler», og «The Observer» beskriver Bazalgettes kloakksystem som «det mest omfattende og vidunderlige byggverk i moderne tid».

Paris, byenes by, begynte å sakke akterut allerede på begynnelsen av 1700-tallet. Rundt 1820 passerte London også Beijing når det gjaldt innbyggertall, og dermed var byen den største i verden.  

Anlegget tas i bruk

4. april 1865 er en stor dag for Joseph Bazalgette. Seks år etter at første spadestikk ble tatt, har Storbritannias kronprins møtt opp med et stort følge for å innvie pumpestasjonen ved Crossness.

Bazalgette har gitt kloakkledningene tilstrekkelig helning slik at tyngdekraften kan lede avløpsvannet fra Londons sørlige bydeler ut til stasjonen, som ligger ved Themsen rundt ti mil øst for sentrum. Her ender rørene til gjengjeld seks meter under bakken. 

Derfor har Bazalgette bygd pumpestasjonen som kan løfte kloakken opp i et gigantisk reservoar. Herfra skal det i rett øyeblikk sluses ut i Themsen og drive videre ut i den engelske kanal med tidevannet.

«Gratulerer til den eminente og dyktige ingeniøren mr. Bazalgette, som har stått for dette storslåtte verket så forbilledlig», skryter prins Edvard under seremonien i Crossness.

Champagneglassene klirrer, og så settes de fire 240 tonn tunge pumpene i gang. Det er de største dampmaskinene verden har sett til da, og uten problemer – men med et voldsomt leven – begynner de å pumpe avløpsvann opp i reservoaret, som kan ta 120 000 m³. 

Tre år senere vil et tilsvarende anlegg også stå klart på nordsiden av Themsen. Prins Edvard lover de fremmøtte at de har en sykdomsfri fremtid i vente:

«London vil bli en av de sunneste byene i Europa», spår den 24 år gamle tronfølgeren – men først skal London overleve nok en koleraepidemi.

I 1866, året etter åpningen av pumpestasjonen i Crossness, må innbyggerne igjen gi tapt for den grusomme sykdommen. Byens leger forstår ingenting. 

Selv om det omfattende kloakknettet ikke er bygd helt ferdig, og ubehagelig lukt ennå kan anes ved elvebredden på en sommerdag, burde ikke stanken ta liv mer. Ifølge miasme-teorien burde den renere luften utelukke at koleraen skulle dukke opp igjen i London.

En epidemolog ved navn William Farr, som har full tiltro til teorien, begynner å føre statistikk over den nye bølgen av dødsfall, og snart viser et tydelig mønster seg. Koleraen dreper bare i én del av Londons East End som ennå ikke er sluttet til Bazalgettes kloakk­system. 

Når områdets beboere spyler toalettene, ledes innholdet fortsatt ut i en av Themsens sideelver – der det lokale vannselskapet også henter opp drikkevann. Tross garantier om det motsatte viser det seg dessuten at selskapet ikke gjør noe for å filtrere vannet.

Det går opp for William Farr at han og alle andre trofaste tilhengere av miasme-teorien har tatt skammelig feil. Det er ikke luften som sprer kolerasmitten, men de dødelige dråpene fra forurenset drikkevann. Oppdagelsen blir en milepæl i forskningen rundt bakterier.

Kloakkongen adles

Bazalgettes kloakkanlegg får stor betydning for folkehelsen i London, selv om det ikke var damp fra elva som tok liv. 

Da den nordlige pumpe- stasjonen, Abbey Mills, åpner i 1868, fosser ikke lenger avløpsvann ut i Themsen innenfor bykjernen. De underjordiske rørled­ningene fører med seg alt til det kan slippes ut i elva på trygg avstand.

Men fortsatt er det ikke prosedyre å rense avløpsvannet før det overlates til naturen. De biologiske prosessene som kan fjerne livsfarlige bakterier venter ennå på å bli utforsket, og rensesanlegg for vann ligger mer enn 30 år ute i fremtiden.

Før den tid setter været Bazalgettes livsverk på prøve. I 1869 rammes London av et voldsomt skybrudd. I løpet av en enkelt søkkvåt natt kommer det like mye regn i byen som den normalt får på to måneder. 

Men i stedet for oversvømte gater og kjellere blir innbyggerne bare møtt av vannpytter da de går utenfor neste morgen. Kloakksystemet har allerede transportert vannmassene ut av byen.

Først i 1875 er Bazalgettes prosjekt helt ferdig, da det siste dikeanlegget langs Themsen gjøres ferdig. 

Tidligere var elvebreddene med sine ansamlinger av slam steder som alle prøvde å unngå. Nå kan byens befolkning ta seg en spasertur på de nyanlagte promenadene, der luften er frisk, og vannet renner forbi uten et teppe av mistenkelige gjenstander flytende i overflaten.

Samme år får Londons kloakkonge sin belønning, da sjefingeniøren ved Metropolitan Board of Works adles av dronning Victoria. Med oversikt, sans for detaljer og endeløs tålmodighet med politikerne har sir Joseph Bazalgette stått for en av 1800-tallets største ingeniørprestasjoner.

Bazalgette dør 72 år gammel i 1891, men livsverket hans har reddet generasjoner av londonboere. De oppmurte rørene ligger under byens travle gater.

Les mer

Stephen Halliday: The Great Stink of London – Sir Joseph Bazalgette and the Cleansing of the Victorian Metropolis, Sutton Publishing, 1999. Lee Jackson: Dirty Old London – The Victorian Fight Against Filth, Yale University Press, 2014.

Kanskje du er interessert i