Astronauter satte livet på spill for vitenskapen
Astronautenes arbeid var livsfarlig i romfartens barndom. Rakettene deres sviktet ofte, og risikoen for en rask død krevde folk som kunne bevare roen – og store mengder gaffatape.
2019 markerer at det er 50-år siden månelandingen, og den er da også på listen over historiens villeste romekspedisjoner.
5. Den første romvandreren ender som ballongdyr
- Romferd: Voskhod 2, l965
- Formål: Å øve på romvandring
- Astronauter: Aleksej Leonov og Pavel Beljajev
- Trussel: At blodet skulle koke
Den russiske kosmonauten Aleksej Leonov blir 18. mars 1965 det første mennesket som foretar en vandring i rommet. Senere beskrev han opplevelsen med ordene: «Jorden var liten, lyseblå og så hjerteskjærende alene».
Etter å ha fløyet to ganger rundt jorden stenger førsteflygeren Pavel Beljajev luken bak Leonov, som begynner sin historiske romvandring. Det eneste som forbinder ham med romskipet, er en fem meter lang line.
I tolv historiske minutter svever den russiske kosmonauten fritt blant stjernene. Men etter hvert blir varmen i romdrakten ulidelig, og den utvider seg så mye at hanskene forvandles til groteske former, som små tennisballer som stritter ut fra alle fingrene.
Leonov prøver å presse seg tilbake gjennom luftslusen til romskipet, men må gi opp på grunn av den sprengte drakten. Han har bare med nok oksygen til 45 minutters opphold ute, men varmen risikerer å ta knekken på russeren lenge før det. Han må forsøke å senke trykket i romdrakten via en liten ventil på magen.
«Hvis jeg slapp ut for mye luft, ville blodet begynne å koke, og da var jeg ferdig», fortalte Leonov senere.
Sovjetisk TV avbryter direkteoverføringen fra romvandringen og spiller Mozart mens Leonov kjemper for livet. Heldigvis får han sluppet ut akkurat nok luft til at han får presset seg inn i slusen igjen og kan puste lettet ut inne i Voskhod.
Romdrakten svulmet opp slik at den russiske kosmonauten ikke kom seg inn i fartøyet igjen.
4. Flammer slår mot ruten
- Romferd: Friendship 7, l962
- Formål: Kretse rundt jorden
- Astronaut: John Glenn
- Trussel: Kvelning på grunn av oksygenmangel
Litt før klokken ti om morgenen 20. februar 1962 spenner astronauten John Glenn seg fast i romkapselen Friendship 7. Et halvt år etter at Sovjetunionen sendte det første mennesket ut i rommet, forsøker USA å ta igjen forspranget. Glenn er det perfekte valget til å bli første amerikaner i bane rundt jorden. Han er en høyt dekorert flyger fra både andre verdenskrig og Koreakrigen.
«Man går ikke om bord – man tar den på seg», sier Glenn om den vesle romkapselen som skal sikre ham en plass i historiebøkene. Friendship 7 minner mest av alt om en forvokst iskjeks, og den vesle metallklumpen gjør snart livet hett for romdebutanten.
Underveis får Glenn meldinger fra NASA om at varmeskjoldet kanskje har løsnet. Han får derfor beskjed om ikke å koble bremserakettene fra etter bruk. De kan hjelpe til med å holde varmeskjoldet fast under hjemturen.
Under nedstigningen øker varmen i den trange kabinen, og det eneste John Glenn kan se foran seg, er flammene fra bremserakettene som slikker oppover vinduet bare noen centimeter fra ansiktet hans.
Glenn gjennomfører likevel alle trinnene i den manuelle landingen helt etter boken og lander trygt i havet. Bragden belønnes med en stor parade gjennom New Yorks gater.
Glenn på vei inn i «iskjeksen» som han kretset tre ganger rundt jorden i.
3. Iskalde Cooper får en varm tur i rommet
- Romferd: Faith 7, l963
- Formål: Kretse lenge rundt jorden
- Astronaut: Gordon Cooper
Trussel: Å brenne opp i rommet
Tilliten til astronautenes evner er ikke stor i 1963. NASA ser mest av alt på de unge mennene som overflødig last, men Gordon Cooper demonstrerer hvor avgjørende den menneskelige faktoren kan være.
Etter 18 vellykkede kretsløp rundt jorden forsvinner strømmen plutselig om bord, klimaanlegget stopper, og luftens innhold av giftig karbondioksid stiger. Cooper må slå autopiloten av og overta styringen hvis han skal ha forhåpninger om å lande på jorden med livet i behold.
Mens temperaturen i fartøyet når 40 grader, bevarer Cooper det kjølige overblikket. Han sjekker stjernenes plassering og bruker armbåndsuret til å finne ut nøyaktig hvor han er. På vinduet skriver han en komplisert utregning av hvor bratt innflygningsruten må være for at han skal nå tilbake til jorden og ikke bare stange mot atmosfæren og forsvinne ut i rommet.
Han kan heller ikke brenne av rakettene for lenge, for da risikerer romfartøyet å komme opp i så høy fart at friksjonen vil få det til å ta fyr når han skal trenge gjennom jordens atmosfære. Heldigvis holder Coopers utregninger stikk. I det avgjørende øyeblikket avfyrer han rakettene akkurat lenge nok, og like etter lander han trygt i Stillehavets bølger.
Gemini 5.
2. «Houston, vi har et problem »
- Romferd: Apollo l3, l970
- Formål: Å samle stein på månen
- Astronauter: James Lovell, Fred Haise og John Swigert
- Trussel: Karbondioksid truer med å kvele hele besetningen
En oksygentank om bord på Apollo 13 eksploderer med et brak 13. april 1970 da romskipet befinner seg 300 000 kilometer over jorden. Med de berømte ordene «Houston, vi har et problem» informerer astronauten John Swigert NASAs kontrollsenter på jorden, før besetningen søker tilflukt i romskipets lille månelandingsfartøy.
Etter eksplosjonen har romskipets nødbatterier bare strøm til ti timer, og trioen er nødt til å stenge strømmen for å ha nok til å gjennomføre landingen. På jorden arbeider NASA med å regne ut når astronautene skal avfyre månelandingsfartøyets raketter for å fly inn i månens tyngdefelt.
Rakettene er ikke bygd for dette, og astronautene får bare én sjanse. Ved hjelp av kompliserte matematiske beregninger bestemmer NASA tidspunktet for avfyringen.
Astronautene holder pusten, og da månelandingsfartøyet kommer i riktig posisjon, avfyrer de landingsraketten. Manøveren lykkes, og de blir kastet inn i månens tyngdefelt og videre mot jorden. Endelig er de på vei hjem, men risikerer å bli kvalt av karbondioksid fra sin egen utpust før de når frem. Den trange kabinen i landingsfartøyet er bare beregnet til å huse to mann i 48 timer, og nå skal tre mann tilbringe fire dager der.
Landingsfartøyets kjemiske filtre skal rense luften for giftig karbondioksid, men de er nesten brukt opp. Problemet er at filtrene fra resten av romskipet ikke passer til fartøyet.
Med hjelp fra NASAs teknikere på jorden klarer astronautene likevel å improvisere frem et filter, og 17. april 1970 lander de trygt i Stillehavet.
Teknikere på bakken bygde et primitivt filter og fortalte astronautene hvordan de kunne kopiere det.
1. Dødsspinn slenger Armstrong mot intetheten
- Romferd: Gemini 8, l966
- Formål: Å øve seg på å koble sammen to romfartøy
- Astronauter: Neil Armstrong og David Scott
Trussel: Gemini 8 kommer ut av kontroll og begynner å rotere rundt sin egen akse
Neil Armstrong har akkurat buksert den kjegleformede nesen på fartøyet sitt inn i åpningen på øvelsesraketten Agena. Men så begynner begge romfartøyene å rotere. Armstrong kobler seg fra igjen. Men i samme øyeblikk går det galt.
En defekt styrerakett på Gemini 8 kaster fartøyet hans 70 ganger rundt sin egen akse i minuttet. Det ville spinnet presser de to astronautene tilbake i setene og gjør det nesten umulig for dem å bevege seg.
Synet blir sløret, og snart vil de miste bevisstheten, fordi blodet sentrifugeres vekk fra hjernen. Armstrong handler raskt. Med en enorm kraftanstrengelse løfter han armen, får tak i riktig håndtak og starter en bremserakett. Dødssentrifugen stopper. Like etter nødlander Gemini 8 i havet utenfor Japan.
Da romfartøyet hans fikk trøbbel, viste 35-årige Neil Armstrong at han hadde nerver av stål. Armstrong var den første som koblet fartøyet sitt sammen med et annet ute i rommet.