Det er svært sjelden jeg tenker i ord. En tanke dukker opp, og så prøver jeg kanskje å uttrykke den i ord etterpå.
Når jeg spør meg selv hvorfor jeg oppdaget relativitetsteorien, synes det å forholde seg på denne måten: Normale voksne bryr aldri hodene sine med spørsmål omkring rom og tid. Det er ting de har tenkt på som barn. Men jeg var så treg i utviklingen at jeg først begynte å fundere på dette med tid og rom etter at jeg var blitt voksen. Altså dykket jeg dypere ned i materien enn et normalt barn ville ha gjort.
Jeg oppdaget at naturen var konstruert på en vidunderlig måte, og at vår oppgave er å finne den matematiske strukturen i naturen. Det er en slags tro som har hjulpet meg gjennom hele mitt liv.
Mozarts musikk er så vakker at den for meg gjenspeiler selve universets indre skjønnhet. Som all stor skjønnhet var musikken hans naturligvis ren enkelhet.
Etter at matematikerne grep fatt i relativitetsteorien, forstår jeg den ikke lenger selv.
Min religiøsitet består av en ydmyk beundring for den høyerestående ånd som avslører seg selv i det lille vi kan fatte om den fysiske verdenen.
Jeg ser et mønster. Men min forestillingsevne kan ikke se hvem som har laget mønsteret. Jeg ser et ur. Men jeg får ingen antydning av urmakeren.
Den mest betagende følelsen vi kan oppleve, er den mystiske. Denne fundamentale følelsen som står ved vuggen for all sann kunst og vitenskap. Å fornemme at det bak alt som kan oppleves ligger noe som vår tanke ikke kan fatte. I den forstand, og bare i den forstand, er jeg et inderlig religiøst menneske.
Vi er i samme situasjon som et lite barn som kommer inn i et enormt bibliotek fullt av bøker på mange språk. Barnet vet at noen må ha skrevet disse bøkene, men det vet ikke hvordan. Det forstår ikke språkene de er skrevet på. Barnet har en vag anelse om en mystisk orden i måten bøkene er oppstilt på, men kjenner den ikke. Det slår meg at slik er også holdningen til Gud hos selv det mest intelligente menneske.
Hva er meningen med livet? For å vite svaret på det spørsmålet må man være religiøs. Men gir det så noen mening å stille spørsmålet? Jeg mener at det mennesket som ser sitt eget liv som meningsløst, ikke bare er ulykkelig, men heller ikke er klar for livet.
Røyk som en skorstein, arbeid som en hest, spis uten å tenke, og gå bare tur med virkelig hyggelige mennesker.
Hvis vi ønsker så motstå kreftene som truer med å undertrykke intellektuell frihet, må vi ha klart for oss hva som står på spill. Uten en slik frihet ville det ikke vært noen Shakespeare, ingen Goethe, ingen Newton.
De store og rene personligheters eksempel er det eneste som kan lede oss mot edle tanker og handlinger. Penger appellerer bare til egoisme og inviterer til konstant misbruk. Kan noen for eksempel se for seg Moses, Jesus eller Gandhi bevæpnet med en pengesekk?
I stedet for menn burde kvinner sendes til fronten i den neste krigen. Det ville i det minste være en nyhet. Dessuten kan jeg ikke se hvorfor det rettferdige kjønns tilstedeværelse ikke skulle munne ut i et mer billedskjønt resultat enn et angrep på forsvarsløse sivile.
Jeg er ikke bare pasifist. Jeg er militant pasifist.
Selv hvis bare to prosent av dem som blir plukket ut til å gjøre militærtjeneste skulle nekte å kjempe, ville regjeringene være maktesløse. De ville ikke våge å sende et så stort antall folk i fengsel.
En tåpelig tro på autoritet er sannhetens verste fiende. For å straffe meg for min forakt for autoriteter har skjebnen gjort meg selv til en autoritet.
Den som bare leser aviser, er som en ekstremt nærsynt person om nekter å bruke briller. Han er helt avhengig av tidens fordommer og svingende moter, fordi han aldri ser eller hører annet. Hva en person tenker på egen hånd, er i beste fall ubetydelig og monotont.
Med berømmelsen ble jeg stadig dummere. Men det naturligvis er et svært utbredt fenomen.
Min hund er meget smart. Den synes synd på meg fordi jeg får så mange brev. Det er derfor han glefser etter postbudet.
Livet er som å sykle. For å holde balansen må du fortsette å bevege deg.
