Forskerne ville vite hva hjernen tenker

En tur på briksen: Den konstante konflikten i hodet

Hjernen bearbeider ikke bare menneskets tanker. Den sorterer også inntrykkene og manipulerer våre sinn, observerte den østerrikske legen Sigmund Freud etter en lang rekke pasientsamtaler rundt forrige århundreskifte.

Under samtalene lå pasientene hans på en briks mens Freud satt på en stol som var plassert slik at de to ikke kunne se hverandre. Fraværet av øyekontakt og liggestillingen skulle få pasienten til å slappe av og føle seg fri.

Gjennom samtalene kom Freud frem til at menneskets personlighet besto av tre deler som ofte ligger i innbyrdes konflikt – det moralske overjeget, det fornuftige jeget og underjeget, der urinstinkter som f.eks. sexlyst og aggresjon befinner seg.

Når underjeget og overjeget er i konflikt, mekler det bevisste jeg, men hvis jeget ikke anerkjenner underjegets drifter – for eksempel på grunn av den rådende moral – oppstår det nevroser. Og de undertrykte følelsene melder seg i drømmene, et kodespråk som en psykoanalytiker kan fortolke.

I dag mener fremtredende psykologer at Freuds antakelser var en avspeiling av hans tid snarere enn eviggyldige vitenskapelige sannheter. På begynnelsen av 1900-tallet var seksuallivet et tabubelagt tema, særlig i det bedre borgerskapet som Freuds pasienter hørte til. Mange hadde et forkvaklet forhold til kroppen sin.

Mennesket må ha mer enn mat

Naturforskeren Charles Darwin tok et oppgjør med kirkens forestilling om mennesket som en opphøyd skapning – med utgivelsen av boka “Artenes opprinnelse” (1859) ble mennesket til et vesen som andre dyr.

Men den oppfatningen kunne ikke den amerikanske psykologen Abraham Maslow akseptere: Vi har også ambisjoner og skapertrang.

Maslow satte i 1943 opp en prioritert liste over menneskets behov – Maslows behovspyramide.

Når de basale behov for f.eks. mat og trygghet er oppfylt, begynner mennesket å strebe etter mer.

Maslows teori om at mennesket må ha oppfylt sine biologiske og emosjonelle behov før det kan bli helt er grunnlaget for nesten all moderne psykologisk analyse og behandling.

Ikke mitt ansvar: “Noen må da gjøre noe!”

Jo større en gruppe tilskuere er, desto mindre forpliktelse føler den enkelte til å gripe inn eller hjelpe hvis noen er i fare.

En forferdelig trafikkulykke har skjedd, mange ser på – men ingen løfter en finger for å hjelpe. Det var situasjoner som dette som interesserte psykologene John Darley og Bibb Latané. I 1968 undersøkte de hvordan mennesker reagerer på dramatiske hendelser.

Forskerne anbrakte en rekke forsøkspersoner i hvert sitt rom og lot dem snakke sammen gjennom en intercom. Deltakerne kunne ikke se hverandre, men ble fortalt hvor mange som var med i samtalen.

Noen konverserte med bare én person, andre snakket med to, tre eller fire.

Forsøkspersonene var alle studenter, og samtalen dreide seg om utfordringer i hverdagen og studentlivet. Da samtalen var godt i gang, forega en av deltakerne – som i virkeligheten var forskningsassistent – å få et illebefinnende.

Darley og Latané observerte nå hvor mange som reagerte og sammenlignet resultatet med gruppas størrelse. Resultatet vakte oppsikt: I gruppene der forsøkspersonene trodde at de alene snakket med den syke forlot hele 85 prosent rommet for å hjelpe.

I grupper på to personer i tillegg til den syke forsøkte 64 prosent å hjelpe. For grupper med fem deltakere var tallet 31 prosent.

Forskerne konkluderte med at jo flere som overværer en grufull hendelse, jo færre vil reagere. Fenomenet kalles "tilskuereffekten" eller "Genovese-syndromet" etter barjenta Kitty Genovese, som ble drept i New York uten at noen grep inn. Det var i alt 37 vitner til forbrytelsen.

Alle kan begå grusomheter

I 1961 ble den nazistiske byråkraten Adolf Eichmann stilt for retten i Israel tiltalt for å ha organisert folkemordet på Europas jøder. I vitneboksen fastholdt Eichmann at han var uten skyld; han hadde bare fulgt ordre.

Svaret forundret den jødiskfødte Yale-professoren Stanley Milgram, og han bestemte seg for å undersøke menneskets medfødte autoritetstro: Han søkte 40 personer som skulle fungere som hans assistenter.

De ble hyret for å gi en student elektriske støt hvis studenten ga feil svar. Angivelig skulle forsøket vise om smerte fremmer læring, men den forklaringen var bare et dekke.

I realiteten var assistentene de virkelige forsøkspersonene. De ble bedt om å gi "studenten" stadig sterkere støt, til "studenten" (en skuespiller) brølte av smerte.

Hvis en "assistent" nølte, oppmuntret lederen ham med ord som "Vennligst fortsett" eller "Du har ikke annet valg enn å fortsette". Alle forsøkspersonene var villig til å gi "studenten" støt på 300 volt.

"Vanlige mennesker som ganske enkelt gjør jobben sin kan bli redskaper i en forferdelig ødeleggelsesprosess," konkluderte Milgram etter forsøket, som sendte sjokkbølger gjennom hele verden.

Hjem til mor: Kjærlighet er like viktig som mat

Det lille barnet knytter seg til sin mor fordi hun har maten. Slik forklarte vitenskapen begrepet morskjærlighet på 1950-tallet. Den amerikanske psykologen Harry Harlow var ikke sikker på at forklaringen var så enkel.

Til sitt forsøk konstruerte han to “surrogatmødre”: Den ene var bygget av et trestativ kledd med bløt frotté mens den andre var laget av hønsenetting som i tillegg ble forsynt med en tåteflaske fylt med melk.

Etterpå la Harlow en liten apeunge ned til hver av “mødrene” – og deres adferd var meget forskjellig: Ungen med den bløte moren beveget seg fornøyd rundt og utforsket buret. Hvis ungen ble forskrekket, søkte den trygghet hos “mor”.

Ungen som fikk moren av ståltråd utforsket ikke buret sitt. Den stivnet når den ble forskrekket og virket i det hele tatt forvirret.

Hvis de selv fikk velge, foretrakk samtlige apeunger frottémoren – selv om hun ikke hadde mat. Harry Harlow kunne konkludere at kroppskontakt og velvære er et minst like viktig behov som mat.

Flokkdyr: Den selvstendige viljen går tapt

I motsetning til dyrene tenker mennesket selvstendig og danner sin egen mening. Slik ser vi gjerne oss selv, men oppfatningen er feil. Det beviste den polsk-amerikanske psykologen Solomon Asch da han i 1951 ga sine forsøks­personer en helt enkel oppgave.

De fikk vite at de deltok i en synstest. Asch fordelte dem i grupper som hver bestod av syv-ni personer – men kun én i hver gruppe var en virkelig forsøksperson. De øvrige skulle hjelpe Asch, som med forsøket ville sjekke om gruppepress kunne få forsøkspersonen til å trosse sin fornuft og følge gruppen.

Gruppene fikk seg forevist to bilder. På det ene var det en loddrett linje, på det andre tre linjer av ulik lengde.

Nå skulle gruppene utpeke den linjen på bilde nr. 2 som hadde samme lengde som linjen på bilde nr. 1. Assistentene svarte konsekvent galt, og samtidig forsøkte de å overtale forsøkspersonene til å gi det samme svaret. Det lyktes i oppsiktsvekkende grad: 75 prosent av forsøkspersonene fulgte gruppen.

Genier oppstår etter 10.000 timer

Wolfgang Amadeus Mozart var kun fem år da han komponerte sitt første musikkstykke, og kort etter begynte han å gi konserter for Europas fyrster. På 1700-tallet mente viten­skapen at en gutt som Wolfgang måtte være født med et ganske spesielt talent.

Men slik forholder det seg ikke, sier den svenske psykologiprofessoren K. Anders Ericsson. Alle kan oppnå bemerkelsesverdige resultater hvis de bare øver seg – i minst 10.000 timer.

Ericsson kom fram til denne erkjennelsen gjennom å studere musikere: De som øvde minst 25 timer i uken ble vesentlig bedre enn musikere som bare øvde 10 timer.

I 2016 utga han boken “Peak – vitenskapen om å bli bedre til nesten alt, sannheten bak 10.000-timersregelen”.