Frihedshelten Gandhi ble snytt for fredsprisen
Mange av 1900-tallets viktigste forskere, forfattere og fredsforkjempere mottok aldri Nobelprisen. Den største skandalen var å ignorere Mahatma Gandhi.
Vinnerne av Nobel-prisen mottar en medalje og et større pengebeløp som en anerkjennelse av sin store innsats for menneskeheten. En av de som aldri mottok prisen var Gandhi.
Det norske Nobelinstituttet har ved flere anledninger uttalt at den største unnlatelsessynden i instituttets historie er at Mahatma Gandhi aldri fikk Nobels Fredspris. «Gandhi kunne godt klare seg uten, spørsmålet er om Nobelkomiteen kan klare seg uten Gandhi», sa direktør Geir Lundestad i 2006.
Mahatma Gandhi var nominert til fredsprisen hele fem ganger, siste gang bare dager før han ble drept i 1948. Da gikk Nobelkomiteen til det uvanlige skritt å vurdere å tildele ham prisen posthumt.
Forslaget ble imidlertid avvist fordi det var i strid med retningslinjene for tildelingen. I stedet unnlot komiteen å dele ut fredsprisen det året.
Nobelinstituttet har nektet for at det de fire første gangene lot være å gi Gandhi prisen av frykt for Storbritannias reaksjon. Det er likevel ingen tvil om at britene ikke ville ha vært begeistret ettersom Gandhi var mannen som førte India til selvstendighet.
Faren hadde innflytelse
Mahatma Gandhi ble født i det lille fyrstedømmet Porbandar i det vestlige India i 1869. Gandhis far var en høytstående embetsmann, så veien var banet for en attraktiv politisk karriere. Men Gandhi ville det annerledes.
I 1893 flyttet han til Sør-Afrika, der han hadde fått jobb. Den rasistiske lovgivningen i landet fikk den utilsiktede konsekvensen at den vekket Gandhis sosiale indignasjon.
Hans første opplevelse i landet var å bli kastet av et tog fordi han nektet å bli tvunget ned på 3. klasse når han hadde kjøpt billett til første. Senere fikk han bank fordi han ikke ville gi fra seg setet til en hvit passasjer.
Da Sør-Afrika i 1906 innførte en lov som påla alle indere å registrere seg, fikk Gandhi organisert en massiv, ikkevoldelig aksjon som varte i sju år.
Tusenvis av indere ble fengslet, mishandlet og drept, men myndighetene måtte snart erkjenne at den brutale fremferden ikke fikk de fredelige demonstrantene til å vike. Samtidig vakte overgrepene så stort ramaskrik at regjeringen ble tvunget til å forhandle
Mahatma Gandhi var den ledende skikkelsen i Indias kamp for frihet. Indira var datter av Indias første statsminister, Nehru, og giftet seg senere til etternavnet Gandhi. Hun ble Indias tredje statsminister.
Inderne gjør opprør
Da Gandhi vendte tilbake til fedrelandet sitt i 1915, hadde han et brennende ønske om å forbedre forholdene for fattige og undertrykte indere. Hans filosofi om å beseire motstanderne uten vold var fullt utviklet, og han hadde opplevd hvor effektivt sivil ulydighet var som våpen mot en sterkere motstander.
Det skulle de lokale makthaverne snart få føle da Gandhi gikk til kamp på vegne av fattige bønder, som ble grovt underbetalt for sine avlinger. Da myndighetene arresterte Gandhi, trakk over 100 000 rasende indere ut i gatene, og makthaverne måtte forhandle med Gandhi.
Snart havnet han også i direkte konfrontasjon med det britiske kolonistyret: Etter en britisk massakre i 1919 innså Gandhi at India måtte frigjøre seg fra det britiske styret. Det skulle bli opptakten til en nesten 30 år lang kamp for et uavhengig India.
I denne perioden ble Gandhi fengslet flere ganger, uten at det oppfylte britenes mål om å få inderne til å glemme Gandhi.
Senere ble Gandhi også valgt som leder av partiet Indian National Congress. Partiet skrev målet om uavhengighet inn i sitt prinsipprogram, og Storbritannia ble nødt til å anerkjenne Gandhi som indernes forhandlingsleder.
Gandhi blir skutt
Den mest legendariske av alle Gandhis aksjoner fant sted i 1930, da han innledet en protest mot britenes skatt på salt. I spissen for titusener av indere marsjerte Gandhi nesten fire mil til kystbyen Dandi for å lage salt selv.
De målløse britene måtte konstatere at det de i utgangspunktet hadde avskrevet som en latterlig trasshandling, var i ferd med å utvikle seg til en folkemarsj som mer enn noen gang før utfordret det britiske herredømmet.
Den andre store kampanjen skjedde under andre verdenskrig, da Gandhi under parolen «Quit India» påpekte britenes hykleri når de på den ene siden kjempet mot nazistene i kampen for frihet, men på den andre siden nektet inderne selvstendighet.
Til slutt måtte britene i august 1947 gi inderne uavhengighet. Men Gandhi greide ikke å glede seg over utfallet, fordi han verken kunne forhindre muslimene i å danne sin egen stat – Pakistan – eller unngå at delingen ble kaotisk og voldelig.
Det var til slutt hans åpne innstilling til muslimene som i 1948 fikk en ekstremistisk hindu til å skyte Gandhi da han var på vei til et bønnemøte.