Med hjertet hamrende i brystet og skjelvende, anspente hender holdt Galileo Galilei kikkerten vendt mot nattehimmelen.
Flere ganger måtte han ta pause for å tørke fukt av linsene. Fascinert stirret han opp mot en myriade av lysflekker og mot månen, som plutselig var helt forandret.
Den runde måneskiven ble til et levende landskap med fjell og daler.
“Jeg retter min uendelige takk til Gud for i sin godhet å ha gjort meg alene til den første iakttakeren av vidunder som har vært skjult for alle tidligere århundrer,” skrev en stolt og ydmyk Galilei.
Månen, stjernene og Guds himmel ble ikke de samme igjen etter at Galilei i 1609 rettet kikkerten mot nattehimmelen.
Oppdagelsen av kraterne på månen var bare en av de banebrytende observasjonene han gjorde – iakttakelser som skulle føre til at han kom på kant med tidens tro, og som gjorde ham til en av historiens viktigste vitenskapsmenn.
Galileo Galilei forsømte studiene
Nysgjerrigheten hadde Galilei med seg hjemmefra. Lærdom var høyt skattet i huset i Pisa i Nord-Italia der han kom til verden 15. februar 1564.
Faren, Vincenzo, var av gammel toskansk adelsslekt, og en av forfedrene hadde vært en fremtredende lege og embetsmann på 1400-tallet.
Familien hadde våpenskjold, men ingen formue, og for å forsørge familien måtte Galileis musikkutdannede far arbeide i svigerfamiliens tekstilhandel.
Musikken, som ble betraktet som en avart av matematikken, dyrket Vincenzo på fritiden, og han innviet gjerne sønnen i tonenes mysterium.
I tillegg til å spille lutt og orgel, hjalp Galileo også sin far med en rekke praktiske eksperimenter med lydbølger, svingninger og harmonier.
Likevel håpet Vincenzo inderlig at sønnen ikke ville følge i hans fotspor, men finne et yrke han kunne leve av.
Å gå i kloster, som Galileo Galilei aller helst ville, kom ikke på tale. Familien hadde ikke råd til å avskrive en sønn til et liv i fattigdom.
Vincenzo så gjerne at sønnen ble lege, og han ble da også tatt opp på studiet, men møtte aldri opp på forelesningene.
Så ofte han kunne, snek han seg i stedet bort til det matematiske institutt, og etter fire år måtte han forlate universitetet uten eksamen, og slukøret flytte hjem til foreldrene.
De bodde nå i Firenze, men her ble ikke Galilei lenge. Ryktene om evnene hans spredte seg raskt.
“Matematikk er det språk som Gud har skrevet universet i”. Galileo Galilei
Snart fikk han en stilling ved universitetet i Padua nær Venezia, der matematikk- og fysikkunnskapene hans kom skipsbyggerne ved det venetianske verftet Arsenale til gode.
Samtidig møtte han den vakre Marina Gamba på 22 år. Han var selv midt i trettiårene. De to forelsket seg, og fikk tre barn sammen.
Kikkert ga nytt syn på verden
Selv om barna fikk Galileis etternavn, ble foreldrene aldri gift.
Dels kom Marina fra en vanlig familie som ikke var passende for den fine Galilei-slekten, og dels krevde tradisjonen at en vitenskapsmann forble ugift og brukte sin tid på å veilede unge studenter.
Denne ordningen ble et lykketreff for Galilei, for sommeren 1605 fikk han en ganske spesiell elev: den 17 år gamle Cosimo – sønn av storhertug Ferdinando Medici av Toscana.

Galilei var den første som rettet en kikkert mot himmelen og noterte sine oppdagelser. Han mente selv at hans største vitenskapelige triumf var oppdagelsen av Jupiters måner.
Italia var på dette tidspunktet et lappeteppe av stater styrt av fyrster med stor innflytelse i religiøse, samfunnsmessige og vitenskapelige anliggender.
En av de mektigste var storhertugen av Toscana, og i 1605 satte han sin sønn til å studere hos den berømte Galilei. For Galilei var det hans livs sjanse.
Han lette etter en måte å knytte seg nærmere den fornemme Medici-familien, og i 1609 bød anledningen seg. Galilei hørte om kikkerten.
Den banebrytende oppfinnelsen var nylig gjort av to nederlandske optikere, og kunne få fjerne ting til å se ut som om de var nære.
Snart hadde Galilei bygd sin egen kikkert, og begeistret rettet den mot himmelen. I tillegg til månens ujevne overflate så Galilei også andre undere.
En natt i begynnelsen av 1610 observerte han fire mindre “planeter” som regelmessig gled rundt Jupiter.
“Fire planeter, aldri sett fra verdens begynnelse til vår tid,” skrev han begeistret.
Han nedfelte observasjonene i en bok med tittelen “Budskap fra stjernene”, der han kalte planetene “De kosmiske stjerner” etter sin fornemme elev.
Da Cosimo takket nei, og i stedet foreslo at planetene skulle kalles ”Medicienes stjerner” etter slekten hans, måtte Galileo rette navnet i de vel 500 eksemplarene av boken, som allerede var trykket.
Men anstrengelsene bar frukter. Snart kunne Galilei smykke seg med tittelen “Førstematematiker ved Universitetet i Pisa og hoffilosof og matematiker for storhertugen”.
Galilei gjorde sin entré i det gode selskap med stil. På sin første tur til Roma som hoffmatematiker diskuterte han oppdagelsene sine med kirkens mektigste menn.
Mange av dem hadde anskaffet seg sine egne kikkerter, og kunne begeistret bekrefte Galileis observasjoner.
Det prestisjefylte “Lynx-selskapet” gjorde ham til medlem, og selv en audiens hos paven ble det til.



Planeten Jupiter har også måner
De katolske lærde så jorden som noe unikt, og kunne ikke akseptere at andre planeter hadde måner rundt seg. Galilei betraktet selv funnet av Jupiters måner som sin største oppdagelse. Utover de fire store månene som Galilei oppdaget, har Jupiter flere andre – mindre – måner.
Den flekkede sol er ikke perfekt
Galileis oppdagelse av mørke flekker på solen stred mot kirkens oppfatning av solen som en ren, opphøyet og uforanderlig planet. Galilei innrømmet at han ikke visste hva flekkene var, men at de “dannes og oppløses på overflaten og er nær den”. Han trodde flekkene var skyer, men i virkeligheten skyldes de magnetfelt.
Månens overflate er ikke glatt
Oldtidens astronomer hadde beskrevet månen som fullstendig rund, glatt og konturløs. Men gjennom kikkerten sin så Galilei den helt annerledes. Månen var “ru og ujevn, og i likhet med jordens overflate dekket av enorme fremspring, dype daler og kløfter”. Galileis studier av månens overflate rokket derfor ved de antikke astronomenes – og dermed kirkens – verdensbilde.
Mange av kirkens astronomer aksepterte Galileis påstand, men noen kolleger avviste påstanden med den begrunnelse at variasjonene i månens overflate skyldtes varierende grader av “tetthet”.
Brent på bål for å si sannheten
Den kirkelige aksepten var viktig, for på 1600-tallet var astronomi en høyst kontroversiell vitenskap.
Sett fra kirkens synspunkt var det aktverdig å utforske jorden og det Gud hadde skapt der. Men med himmelen forholdt det seg helt annerledes.
Himmelen var Guds, og han hadde skapt den med menneskenes jord i sentrum, og alle de andre planetene kretsende rundt.
Det at reformasjonen hadde skapt splid i kirken og trukket mange katolikker bort fra den rette vei, gjorde bare Vatikanet enda mer oppsatt på å verne om den gamle oppfatningen.
100 år tidligere hadde kirken lukket munnen på astronomen Copernicus, som påsto at jorden kretset rundt solen, og så sent som i år 1600 hadde den italienske tenkeren Giordano Bruno blitt brent levende for å si det samme.
At Galilei sendte ut følere og diskuterte sine oppdagelser med kirkens menn i Roma, var ikke bare faglig givende. Det kunne også redde livet og karrieren hans.
“Jeg kan ikke tro at den samme gud som har begavet oss med forstand, fornuft og intellekt har ment vi ikke skulle bruke disse egenskaper”. Brev til storhertuginnen av Toscana, 1615.
Da han i 1612 ble utsatt for kritikk, drøftet han sine synspunkter i Roma. Samtidig forela han Vatikanet en del av en ny bok han holdt på med og som handlet om solen, jorden og deres plass i universet.
Det Galilei så i kikkerten, avvek nemlig fra kirkens lære.
“De gjennomfører med en harmonisk akkord på tolv år en mektig omdreining rundt universets midtpunkt, solen,” skrev han om Jupiters måner, og sørget dermed for å tone flagg.
En prest hadde allerede stemplet Galilei som “utøver av djevelske kunster” og en “fiende av sann religion”, men i Roma var holdningen mer avslappet, så lenge Galilei ikke direkte agiterte for det nye verdensbildet.
Overfor kardinalen Roberto Bellarmino, som også hadde studert astronomi, lovet Galilei å holde en lav profil, og bare fremsette tankene sine som en teori blant flere – ikke som et faktum – og for å få kritikerne sine til å tie stille fikk han Bellarmino til å skrive en uttalelse.
Uttalelsen slo uttrykkelig fast at Galilei ikke var anklaget for noe som helst, men at han bare hadde fått en vennlig henstilling med beskjed om at teoriene hans var i strid med de hellige skrifter.
Med det han oppfattet som en garanti mot fremtidige forfølgelser, vendte Galilei hjem.

Etter sigende testet Galilei en av sine teorier ved å kaste kuler ut fra et tårn.
Kuler og lykter skulle bevise teorier
Filosofen Aristoteles hadde observert at lette ting som for eksempel fjær falt saktere enn stein og bly. Han konkluderte derfor at tunge gjenstander faller raskere enn lette. Galilei var uenig, og mente at forskjellen i hastighet bare skyldtes luftmotstanden.
Dermed tenkte han ut et forsøk. Empiriske forsøk er i dag en selvfølgelig del av vitenskapen, men Galilei var en av de første som benyttet denne metoden.
Ifølge legenden beviste Galilei teorien ved å slippe to kuler med ulik vekt ut fra det skjeve tårn i Pisa. Til tross for vektforskjellen landet begge kulene nesten samtidig.
Aristoteles' oppfatning av at lysets hastighet er uendelig stor, var Galilei heller ikke enig i, så han utførte et nytt forsøk.
To personer sto med hver sin lykt i forskjellige avstander fra hverandre. Når den ene slukket lykten sin, skulle den andre gjøre det samme.
Galilei forutså at jo lenger de var fra hverandre, jo mer tid ville det ta før den andre personen reagerte. Lysets hastighet er imidlertid for høy til at dette forsøket kunne avvise Aristoteles' teori.
Vatikanet godkjente Galileo Galileis bok
I årene som fulgte holdt Galilei seg til å diskutere med venner. Sommeren 1623 kom det imidlertid en ny pave, og det lovet godt for Galilei.
Maffeo Barberini, nå pave Urban 8., var en av Galileis vitenskapsinteresserte venner, og de to hadde ofte støttet hverandres synspunkter.
Pavens første meldinger var løfter om støtte til kunst og vitenskap, og da Galilei kom til Roma for å gratulere sin gamle venn, fikk han bare gode ord med på veien.
“Denne store mannen, hvis berømmelse stråler på himlene og brer seg vidt og bredt over jorden, omfatter vi med faderlig kjærlighet,” skrev Urban 8.
Oppmuntret skrev Galilei videre på boken “Dialog over de to store verdenssystemer”, der nærmest ethvert spørsmål innenfor naturvitenskap ble snudd og vendt på.
Som et fortellerteknisk triks – og for å helgardere seg overfor kritikere – ble boken skrevet som et skuespill, der tre menn argumenterer for de to teoriene om solsystemet.
På denne måten fikk begge synspunkter taletid, mente Galilei. For å være helt sikker på ikke å avvike fra den rette lære dro han til Roma for å innhente den nødvendige formelle tillatelsen fra Vatikanet slik at boken kunne gå i trykken.
“Når det gjelder vitenskap er tuseners mening mindre verdt enn én enkelt manns ydmyke resonnement”. Brev til vitenskapsmannen Marcus Welser, 1612.
Tillatelsen kom i løpet av få uker. Men samtidig kom også pesten og feide gjennom Italia.
I et desperat forsøk på å beskytte byen innførte Roma karanteneregler. Dermed ble det vanskelig å gjennomføre sensuren av Galileis manuskript.
I et kompromiss med Vatikanet ble en del av boken godkjent lokalt, mens de kontroversielle avsnittene ble sendt til Roma.
Da boken omsider kom ut i februar 1632, ble den priset i høye toner. “Jeg har den til stadighet hos meg (...) og jeg leser den høyt for venner,” skrev pave Urbans sjefsmatematiker.
Selv hadde ikke paven tid til å lese boken, for embetstiden hans hadde raskt endt i kaos.
De religiøse stridighetene som fulgte i kjølvannet på reformasjonen hadde utviklet seg til trettiårskrigen og et hav av relaterte konflikter.
Urbans innblanding i krigen hadde kostet Vatikanet dyrt, og flere kardinaler var i opprør over det de så som en altfor ettergivende linje overfor de tyske protestantene.
Galileis geniale gadgets
Den italienske vitenskapsmannen nøyde seg ikke med å utvikle de teleskopene som førte til astronomiske oppdagelser og et endret verdensbilde. Med stor fingerferdighet konstruerte Galilei flere andre praktiske instrumenter.
1593
Termometer
Siden det første århundre før vår tidsregning har naturvitenskapen visst at vann utvider seg i varme. Galileo Galilei var en av de første som rundt 1593 utnyttet denne kunnskapen til å konstruere et primitivt termometer.
Instrumentet besto av en kolbe utstyrt med et rør der vannet kunne stige opp etter hvert som det ble varmere. Siden utstyrte han termometeret med en skala, slik at graden av varme kunne måles med tall.
Daniel Gabriel Fahrenheit (1686-1736) og Anders Celsius (1701-1744) fastla senere skalaer som ble allment aksepterte.
1594
Pumpe og overrislingsapparat
Arsenale i Venezia, der de store skipene ble utrustet, var en konstant kilde til inspirasjon for Galilei. Her fikk han ideen til mange oppfinnelser – blant annet en pumpe drevet av hester.
Pumpen kunne også brukes til kunstig vanning av åkre. Verken tegninger eller noen modell av pumpen har overlevd, men den er i hovedtrekk beskrevet i brevet som i 1594 ga Galilei patent på oppfinnelsen.
1597-99
Den geometriske og militære passer
Dette praktiske måleapparatet besto av to sammensatte linjaler og en bue med gradtall. Linjalene var likeledes bemalt med tall og inndelinger, og passeren fungerte som en særdeles avansert tabell eller en slags regnestav.
Blant oppgavene passeren kunne brukes til, var utregning av renters rente, vekselkurser, ladninger til kanoner og skalamodeller av skipsskrog. Tilsammen kunne passeren utføre 32 forskjellige “operasjoner”, som Galilei kalte dem.
Instrumentet ble oppfunnet i 1597 og fikk sin endelige utforming to år senere. Etter selv å ha produsert passeren i en periode ansatte Galilei en våpenmaker til jobben, som flyttet inn hos ham. Med til passeren fulgte en utførlig manual som var laget av Galilei selv.

1624
Mikroskop
Etter at Vatikanet hadde formant Galilei om å være forsiktig i sine skriverier om himmelrommet, vendte han blikket mot de nære ting. Ved å bygge om teleskopet sitt fant han ut at det kunne brukes til å forstørre ting betraktelig.
“Jeg har med stor fornøyelse iakttatt mangfoldige små dyr,” skrev han. Han oppfant ikke mikroskopet men var en av de første som brukte det vitenskapelig.
Ca. 1640
Pendulur
Ifølge Vincenzo Viviani – Galileis assistent og første biograf – fant Galilei opp et primitivt pendelur. Klokkene på Galileis tid var svært upålitelige, og ifølge Viviani fikk Galilei ideen til uret da han en dag så lysekronene svinge frem og tilbake i katedralen i Pisa.
Han oppdaget at tiden lampene brukte på å svinge var uavhengig av hvor stort utsvinget var, og det ga ham ideen om at pendelens regelmessige bevegelse måtte kunne måle tiden.

Galileis fiender var mer enn villige til å hviske paven foruroligende ting i øret:
Boken var en hån og fornærmelse mot kirken, sa de, og det var noe i ryktene.
Boken var ikke en vitenskapelig rapport i moderne forstand, men utformet som en samtale mellom tre menn.
Og i stedet for å fremstille synspunktene likeverdig la Galilei forsvaret for solen som midtpunkt i munnen på to sprenglærde menn, mens kirkens standpunkt om jorden som midtpunkt ble klossete fremført av en mann ved navn Simplicio. Paven ble rasende.
Galilei fikk ordre om å møte for inkvisisjonen – den katolske kirkens fryktede domstol. Rystet skrev den 68-årige Galilei sitt testamente, før han nok en gang bega seg mot Roma.
Protokoll endret Galileis samtale med Bellarmino
- april 1633 gikk Galilei gjennom døren til Inkvisisjonspalasset. Forhøret som fulgte dreide inn på Galileis samtale med kardinalen Bellarmino.
“Hvilken beslutning ble truffet?” spurte storinkvisitoren stivt. Galilei gjenga samtalen slik han husket den, og resultatet: At han bare fikk snakke om det solsentrerte universet som en hypotese.
Han hadde også med seg brevet fra Bellarmino. Storinkvisitoren viste ham så protokollene fra møtet, og de var formulert i skarpere vendinger.
“Ei heller måtte han fra da av på noen måte fremme, lære eller forsvare den i ord eller skrift,” lød nå den illevarslende gjengivelsen av Bellarminos ord.
Nå forsto Galilei at hans samtale med kardinalen i det offisielle referatet var langt skarpere gjengitt enn den vennlige henstillingen han mente å ha fått.
Utlegningen satte Galilei i en lei knipe. Det så unektelig ut som om han hadde prøvd å føre paven bak lyset ved å få ham til å godkjenne boken.
Dessuten kunne enhver som leste “Dialog” se hvor Galileis sympati lå.
Inkvisisjonens egne teologer slo fast at “det er hevet over enhver tvil at Galilei skriftlig fremsetter læren om jordens bevegelse”. Og at Galilei skrev på italiensk og ikke på latin gjorde saken enda verre.
“Han skriver på italiensk – helt klart ikke for å rekke hånden frem til utlendinger eller lærde menn, men snarere for å lokke vanlige mennesker til å tro på denne læren,” lød en harmdirrende kommentar.

I 1633 ble Galilei stilt for den fryktede Inkvisisjonen, som tvang ham til å avsverge sine oppdagelser.
Paven truet Galileo Galilei med tortur
Heldigvis for Galilei hadde han fremdeles venner i Vatikanet. Mange av de lærde næret dyp respekt for Galilei, og var grundig lei av hele saken.
Dessuten kunne affæren utvikle seg i pinlig retning, for kirken hadde jo selv uttrykkelig gitt tillatelse til trykkingen av boken.
I et forsøk på å hindre begge parter i å tape ansikt ville inkvisitoren “snakke fornuft med Galilei”. Samtalen førte til at en sliten, dradd og giktplaget Galilei angret sine synder.
“Ettersom jeg ikke hadde sett boken på lenge, fremsto den for meg som et nytt dokument skrevet av en annen forfatter.
Feilgrepet mitt har vært – og det innrømmer jeg – forfengelig ambisjon, ren uvitenhet og vankunne,” erklærte han spakt.
Inkvisisjonen forbarmet seg over ham, men saken var ikke slutt med det. Paven hadde stadig siste ord, og Urban hadde ikke politisk råd til å vise mildhet.
Dessuten følte han seg ført bak lyset av sin gamle venn. Urban ble mer og mer rasende på Galilei, og truet med å underkaste ham tortur.
Så galt gikk det ikke, men paven sørget for at Galileis karriere som astronom definitivt var forbi.
I juni 1633 ble han ført til klosteret ved kirken Maria Sopra Minerva i Roma. Her mottok han sin dom som “alvorlig mistenkt for kjetteri”.
Kledd i botsdrakt måtte han sverge at han forsto at han var dømt for å ha “ment og trodd at solen er verdens sentrum og ubevegelig, og at jorden ikke er verdens sentrum og beveger seg”.
Han lovet dyrt og hellig at han “av et ærlig og uforstilt hjerte forbanner og avskyr de omtalte feil og kjetterier. Og jeg sverger på at jeg i fremtiden aldri mer vil si eller forfekte den slags ting”.
Ifølge legenden avsluttet Galilei edsavleggelsen sin med å hviske ordene “Eppur si muove” – men den beveger seg likevel. Historien er neppe sann, for med det ville han ha risikert å bli kastet på kjetterbålet.
Lærde oppsøkte Galileo Galilei
Vitenskapsmannen var henvist til å tilbringe resten av livet i husarrest i Firenze.
Hans dager som astronom var forbi, men i hjemmet sitt kastet Galilei seg over arbeidet med andre deler av vitenskapen.
Selv om han formelt hadde forbud mot å omgås andre vitenskapsfolk, valfartet prominente gjester til Galileis hus. I sine siste år var han svakelig, og til slutt helt blind.
“Dette universet, som jeg med mine observasjoner og demonstrasjoner har forstørret tusen ganger, er nå forminsket og redusert og skrumpet til min kropps usle fengsel,” skrev han i 1638.
Fire år senere sovnet den store vitenskapsmannen inn, omgitt av to assistenter og sønnen Vincenzo. Han ble 78 år. Lucas Holste, bibliotekar i Vatikanet, skrev et minneord som nå har en nærmest profetisk klang:
“I dag kom nyheten om tapet av Galilei, som berører ikke bare Firenze, men hele verden.
Nå når misunnelsen tar slutt, vil dette intellektets overlegenhet bli kjent, og tjene all ettertid for dem som søker sannheten.”