Galilei truer den katolske kirke

Snart fikk han en stilling ved universitetet i Padua nær Venezia, der matematikk- og fysikkunnskapene hans kom skipsbyggerne ved det venetianske verftet Arsenale til gode.

Samtidig møtte han den vakre Marina Gamba på 22 år. Han var selv midt i trettiårene. De to forelsket seg, og fikk tre barn sammen.

Kikkert ga nytt syn på verden

Selv om barna fikk Galileis etternavn, ble foreldrene aldri gift.

Dels kom Marina fra en vanlig familie som ikke var passende for den fine Galilei-slekten, og dels krevde tradisjonen at en vitenskapsmann forble ugift og brukte sin tid på å veilede unge studenter.

Denne ordningen ble et lykketreff for Galilei, for sommeren 1605 fikk han en ganske spesiell elev: den 17 år gamle Cosimo – sønn av storhertug Ferdinando Medici av Toscana.

Italia var på dette tidspunktet et lappeteppe av stater styrt av fyrster med stor innflytelse i religiøse, samfunnsmessige og vitenskapelige anliggender.

En av de mektigste var storhertugen av Toscana, og i 1605 satte han sin sønn til å studere hos den berømte Galilei. For Galilei var det hans livs sjanse.

Han lette etter en måte å knytte seg nærmere den fornemme Medici-familien, og i 1609 bød anledningen seg. Galilei hørte om kikkerten.

Den banebrytende oppfinnelsen var nylig gjort av to nederlandske optikere, og kunne få fjerne ting til å se ut som om de var nære.

Snart hadde Galilei bygd sin egen kikkert, og begeistret rettet den mot himmelen. I tillegg til månens ujevne overflate så Galilei også andre undere.

En natt i begynnelsen av 1610 observerte han fire mindre “planeter” som regelmessig gled rundt Jupiter.

“Fire planeter, aldri sett fra verdens begynnelse til vår tid,” skrev han begeistret.

Han nedfelte observasjonene i en bok med tittelen “Budskap fra stjernene”, der han kalte planetene “De kosmiske stjerner” etter sin fornemme elev.

Da Cosimo takket nei, og i stedet foreslo at planetene skulle kalles ”Medicienes stjerner” etter slekten hans, måtte Galileo rette navnet i de vel 500 eksemplarene av boken, som allerede var trykket.

Men anstrengelsene bar frukter. Snart kunne Galilei smykke seg med tittelen “Førstematematiker ved Universitetet i Pisa og hoffilosof og matematiker for storhertugen”.

Galilei gjorde sin entré i det gode selskap med stil. På sin første tur til Roma som hoffmatematiker diskuterte han oppdagelsene sine med kirkens mektigste menn.

Mange av dem hadde anskaffet seg sine egne kikkerter, og kunne begeistret bekrefte Galileis observasjoner.

Det prestisjefylte “Lynx-selskapet” gjorde ham til medlem, og selv en audiens hos paven ble det til.

Brent på bål for å si sannheten

Den kirkelige aksepten var viktig, for på 1600-tallet var astronomi en høyst kontroversiell vitenskap.

Sett fra kirkens synspunkt var det aktverdig å utforske jorden og det Gud hadde skapt der. Men med himmelen forholdt det seg helt annerledes.

Himmelen var Guds, og han hadde skapt den med menneskenes jord i sentrum, og alle de andre planetene kretsende rundt.

Det at reformasjonen hadde skapt splid i kirken og trukket mange katolikker bort fra den rette vei, gjorde bare Vatikanet enda mer oppsatt på å verne om den gamle oppfatningen.

100 år tidligere hadde kirken lukket munnen på astronomen Copernicus, som påsto at jorden kretset rundt solen, og så sent som i år 1600 hadde den italienske tenkeren Giordano Bruno blitt brent levende for å si det samme.

At Galilei sendte ut følere og diskuterte sine oppdagelser med kirkens menn i Roma, var ikke bare faglig givende. Det kunne også redde livet og karrieren hans.

Da han i 1612 ble utsatt for kritikk, drøftet han sine synspunkter i Roma. Samtidig forela han Vatikanet en del av en ny bok han holdt på med og som handlet om solen, jorden og deres plass i universet.

Det Galilei så i kikkerten, avvek nemlig fra kirkens lære.

“De gjennomfører med en harmonisk akkord på tolv år en mektig omdreining rundt universets midtpunkt, solen,” skrev han om Jupiters måner, og sørget dermed for å tone flagg.

En prest hadde allerede stemplet Galilei som “utøver av djevelske kunster” og en “fiende av sann religion”, men i Roma var holdningen mer avslappet, så lenge Galilei ikke direkte agiterte for det nye verdensbildet.

Overfor kardinalen Roberto Bellarmino, som også hadde studert astronomi, lovet Galilei å holde en lav profil, og bare fremsette tankene sine som en teori blant flere – ikke som et faktum – og for å få kritikerne sine til å tie stille fikk han Bellarmino til å skrive en uttalelse.

Uttalelsen slo uttrykkelig fast at Galilei ikke var anklaget for noe som helst, men at han bare hadde fått en vennlig henstilling med beskjed om at teoriene hans var i strid med de hellige skrifter.

Med det han oppfattet som en garanti mot fremtidige forfølgelser, vendte Galilei hjem.

Vatikanet godkjente Galileo Galileis bok

I årene som fulgte holdt Galilei seg til å diskutere med venner. Sommeren 1623 kom det imidlertid en ny pave, og det lovet godt for Galilei.

Maffeo Barberini, nå pave Urban 8., var en av Galileis vitenskapsinteresserte venner, og de to hadde ofte støttet hverandres synspunkter.

Pavens første meldinger var løfter om støtte til kunst og vitenskap, og da Galilei kom til Roma for å gratulere sin gamle venn, fikk han bare gode ord med på veien.

“Denne store mannen, hvis berømmelse stråler på himlene og brer seg vidt og bredt over jorden, omfatter vi med faderlig kjærlighet,” skrev Urban 8.

Oppmuntret skrev Galilei videre på boken “Dialog over de to store verdenssystemer”, der nærmest ethvert spørsmål innenfor naturvitenskap ble snudd og vendt på.

Som et fortellerteknisk triks – og for å helgardere seg overfor kritikere – ble boken skrevet som et skuespill, der tre menn argumenterer for de to teoriene om solsystemet.

På denne måten fikk begge synspunkter taletid, mente Galilei. For å være helt sikker på ikke å avvike fra den rette lære dro han til Roma for å innhente den nødvendige formelle tillatelsen fra Vatikanet slik at boken kunne gå i trykken.

Tillatelsen kom i løpet av få uker. Men samtidig kom også pesten og feide gjennom Italia.

I et desperat forsøk på å beskytte byen innførte Roma karanteneregler. Dermed ble det vanskelig å gjennomføre sensuren av Galileis manuskript.

I et kompromiss med Vatikanet ble en del av boken godkjent lokalt, mens de kontroversielle avsnittene ble sendt til Roma.

Da boken omsider kom ut i februar 1632, ble den priset i høye toner. “Jeg har den til stadighet hos meg (...) og jeg leser den høyt for venner,” skrev pave Urbans sjefsmatematiker.

Selv hadde ikke paven tid til å lese boken, for embetstiden hans hadde raskt endt i kaos.

De religiøse stridighetene som fulgte i kjølvannet på reformasjonen hadde utviklet seg til trettiårskrigen og et hav av relaterte konflikter.

Urbans innblanding i krigen hadde kostet Vatikanet dyrt, og flere kardinaler var i opprør over det de så som en altfor ettergivende linje overfor de tyske protestantene.

Galileis fiender var mer enn villige til å hviske paven foruroligende ting i øret:

Boken var en hån og fornærmelse mot kirken, sa de, og det var noe i ryktene.

Boken var ikke en vitenskapelig rapport i moderne forstand, men utformet som en samtale mellom tre menn.

Og i stedet for å fremstille synspunktene likeverdig la Galilei forsvaret for solen som midtpunkt i munnen på to sprenglærde menn, mens kirkens standpunkt om jorden som midtpunkt ble klossete fremført av en mann ved navn Simplicio. Paven ble rasende.

Galilei fikk ordre om å møte for inkvisisjonen – den katolske kirkens fryktede domstol. Rystet skrev den 68-årige Galilei sitt testamente, før han nok en gang bega seg mot Roma.

Protokoll endret Galileis samtale med Bellarmino

12. april 1633 gikk Galilei gjennom døren til Inkvisisjonspalasset. Forhøret som fulgte dreide inn på Galileis samtale med kardinalen Bellarmino.

“Hvilken beslutning ble truffet?” spurte storinkvisitoren stivt. Galilei gjenga samtalen slik han husket den, og resultatet: At han bare fikk snakke om det solsentrerte universet som en hypotese.

Han hadde også med seg brevet fra Bellarmino. Storinkvisitoren viste ham så protokollene fra møtet, og de var formulert i skarpere vendinger.

“Ei heller måtte han fra da av på noen måte fremme, lære eller forsvare den i ord eller skrift,” lød nå den illevarslende gjengivelsen av Bellarminos ord.

Nå forsto Galilei at hans samtale med kardinalen i det offisielle referatet var langt skarpere gjengitt enn den vennlige henstillingen han mente å ha fått.

Utlegningen satte Galilei i en lei knipe. Det så unektelig ut som om han hadde prøvd å føre paven bak lyset ved å få ham til å godkjenne boken.

Dessuten kunne enhver som leste “Dialog” se hvor Galileis sympati lå.

Inkvisisjonens egne teologer slo fast at “det er hevet over enhver tvil at Galilei skriftlig fremsetter læren om jordens bevegelse”. Og at Galilei skrev på italiensk og ikke på latin gjorde saken enda verre.

“Han skriver på italiensk – helt klart ikke for å rekke hånden frem til utlendinger eller lærde menn, men snarere for å lokke vanlige mennesker til å tro på denne læren,” lød en harmdirrende kommentar.

Paven truet Galileo Galilei med tortur

Heldigvis for Galilei hadde han fremdeles venner i Vatikanet. Mange av de lærde næret dyp respekt for Galilei, og var grundig lei av hele saken.

Dessuten kunne affæren utvikle seg i pinlig retning, for kirken hadde jo selv uttrykkelig gitt tillatelse til trykkingen av boken.

I et forsøk på å hindre begge parter i å tape ansikt ville inkvisitoren “snakke fornuft med Galilei”. Samtalen førte til at en sliten, dradd og giktplaget Galilei angret sine synder.

“Ettersom jeg ikke hadde sett boken på lenge, fremsto den for meg som et nytt dokument skrevet av en annen forfatter.

Feilgrepet mitt har vært – og det innrømmer jeg – forfengelig ambisjon, ren uvitenhet og vankunne,” erklærte han spakt.

Inkvisisjonen forbarmet seg over ham, men saken var ikke slutt med det. Paven hadde stadig siste ord, og Urban hadde ikke politisk råd til å vise mildhet.

Dessuten følte han seg ført bak lyset av sin gamle venn. Urban ble mer og mer rasende på Galilei, og truet med å underkaste ham tortur.

Så galt gikk det ikke, men paven sørget for at Galileis karriere som astronom definitivt var forbi.

I juni 1633 ble han ført til klosteret ved kirken Maria Sopra Minerva i Roma. Her mottok han sin dom som “alvorlig mistenkt for kjetteri”.

Kledd i botsdrakt måtte han sverge at han forsto at han var dømt for å ha “ment og trodd at solen er verdens sentrum og ubevegelig, og at jorden ikke er verdens sentrum og beveger seg”.

Han lovet dyrt og hellig at han “av et ærlig og uforstilt hjerte forbanner og avskyr de omtalte feil og kjetterier. Og jeg sverger på at jeg i fremtiden aldri mer vil si eller forfekte den slags ting”.

Ifølge legenden avsluttet Galilei edsavleggelsen sin med å hviske ordene “Eppur si muove” – men den beveger seg likevel. Historien er neppe sann, for med det ville han ha risikert å bli kastet på kjetterbålet.

Lærde oppsøkte Galileo Galilei

Vitenskapsmannen var henvist til å tilbringe resten av livet i husarrest i Firenze.

Hans dager som astronom var forbi, men i hjemmet sitt kastet Galilei seg over arbeidet med andre deler av vitenskapen.

Selv om han formelt hadde forbud mot å omgås andre vitenskapsfolk, valfartet prominente gjester til Galileis hus. I sine siste år var han svakelig, og til slutt helt blind.

“Dette universet, som jeg med mine observasjoner og demonstrasjoner har forstørret tusen ganger, er nå forminsket og redusert og skrumpet til min kropps usle fengsel,” skrev han i 1638.

Fire år senere sovnet den store vitenskapsmannen inn, omgitt av to assistenter og sønnen Vincenzo. Han ble 78 år. Lucas Holste, bibliotekar i Vatikanet, skrev et minneord som nå har en nærmest profetisk klang:

“I dag kom nyheten om tapet av Galilei, som berører ikke bare Firenze, men hele verden.

Nå når misunnelsen tar slutt, vil dette intellektets overlegenhet bli kjent, og tjene all ettertid for dem som søker sannheten.”