Homofobi og kastrasjon drev geni i døden
Matematikkgeniet Alan Turing utviklet de første datamaskinene og knekte Nazi-Tysklands koder. Men etter krigen ble han avslørt som homofil og dømt til kastrering.
Kodeknekkeren «The Bomb» hadde 36 rotorer, tilsvarende 12 Enigma-maskiner, og testet kombinasjonsmuligheter døgnet rundt.
Om morgenen 8. juni 1954 gjør hushjelpen Eliza Clayton en fryktelig oppdagelse. Den 41-årige matematikeren Alan Turing ligger på ryggen i sengen med fråde om munnen.
Hun rører forsiktig hånden hans og kjenner at den er stiv og kald. Sjokkert løper hun over til en nabo og ringer til politiet.
Etterforskerne finner et halvspist eple ved siden av Alan Turings lik, og da rettsmedisineren under obduksjonen legger merke til at Turings organer lukter av bitre mandler, bekrefter det teorien deres: Eplet er forgiftet med cyanid.
Obduksjonsrapporten konkluderer at Alan Turing, forsker ved Manchester University, har begått selvmord. Alan Turings død satte punktum for en lysende vitenskapelig karriere.
Matematikerens teoretiske arbeid var avgjørende for utviklingen av datavitenskapen, og det britiske geniet fikk etter hvert også den anerkjennelsen han fortjente for sin dypt hemmelige helterolle under andre verdenskrig.
Men Alan Turing ble drevet i døden på grunn av sin seksuelle legning.
Den innadvendte eneren
Alan Turing ble født i 1912, og viste alt som barn et spesielt talent for matematikk. Han kunne regne før han lærte å lese, og allerede før Turing begynte på skolen, var han usedvanlig dyktig i alt som hadde å gjøre med tall og logisk tenking.
Det gjorde ham til litt av en ener, men de logiske evnene var ikke alltid en fordel. Den unge Turing oppfattet nemlig alt helt bokstavelig, og det fikk ham til å virke sær.
Derfor hadde han hele livet gjennom problemer med sosial omgang utenfor en snever krets av nære venner og fagfeller.
Som tenåring følte Alan seg likevel ikke spesielt hemmet i sitt sosiale liv. I likhet med mange andre britiske barn ble han sendt på kostskole, Sherborne School i Dorset, der han trivdes.
På skolens hjemmeside blir Turing i dag fremhevet som den mest berømte eleven gjennom tidene, men mens han gikk der, ble ikke de matematiske evnene hans sett på som noe spesielt.
Han skulket den vanlige matteundervisningen og brukte i stedet tiden på avanserte ligninger som læreren ikke så poenget med. Det ga ikke gode karakterer.
Likevel likte Alan seg på kostskolen. For her møtte han sitt livs første store kjærlighet, den jevnaldrende Christopher Morcom.
Selv om de to guttene for det meste snakket om Einsteins relativitetsteori og beregning av desimalene til den matematiske konstanten pi, var forholdet fantastisk for den keitete Alan.
Vennskapet var trolig den mest ektefølte romantiske forbindelsen han hadde.
Men bekjentskapet ble kort. Christopher døde av tuberkulose bare 18 år gammel. Etter begravelsen fikk Alan overta en rekke av Christophers personlige eiendeler. Stjernekartet og skriveredskapene ble til små klenodier for ham.
«Han steller som en kvinne med de tingene du har sendt ham», skrev Alans mor i et brev til Christophers mor.
Alan var knust, men forholdet hadde gjort ham sikker i sin sak – han var nå fullstendig klar over at han var homofil. Turing skammet seg aldri over legningen sin, og fortalte åpent om den til sine nærmeste venner og kolleger senere i livet.
Åpenheten hadde imidlertid sine begrensninger, for frem til 1967 hadde Storbritannia en lov som forbød og straffet homofile forhold.
Britene samlet landets skarpeste hjerner på godset Bletchley Park.
Banet vei for datavitenskapen
Alan fortsatte direkte fra kostskolen til universitetet i Cambridge. Her ble han snart kjent som et matematisk geni. 22 år gammel tok han en mastergrad og fikk straks jobb som foreleser.
Samtidig arbeidet han med sin egen forskning, og i 1936 var han klar med den banebrytende vitenskapelige avhandlingen «On Computable Numbers, with an Application to the Entscheidungsproblem».
Her beskrev han prinsippene for en maskin som kunne utføre samtlige matematiske og logiske beregninger ved hjelp av binære tall – nuller og ettall – i stedet for det vanlige titallssystemet.
Alan Turing var oppslukt av ideen om å skape en tenkende maskin, men han hadde ennå ikke noen forestilling om at den ville kunne realiseres en dag.
Alan hadde avhandlingen med seg i kofferten da han i 1937 ankom Princeton University i USA for å av-slutte doktorgradsstudiet hos den berømte matematikeren John Neumann.
«On Computable Numbers» tok ikke mye plass i bagasjen, men innholdet var tungtveiende. I dag blir den regnet som en vesentlig del av det teoretiske grunnlaget for selve datavitenskapen.
Men på Alan Turings tid ble avhandlingen stort sett ignorert. Selv om mange lyse hoder på Princeton hadde forutsetning for å forstå avhandlingen, var interessen svært begrenset.
«Jeg har fått to bestillinger på kopier», skrev den unge Turing skuffet til sin mor da arbeidet hans ble trykt i et vitenskapelig tidsskrift i januar 1937.
Ikke engang Alans lærer, John Neumann, ofret verket noe videre oppmerksomhet. Han var ellers en svært fremtredende vitenskapsman, og ble senere dypt involvert i utviklingen av den
første amerikanske datamaskinen.
Opp gjennom 1930-årene arbeidet Neumann med sine egne ideer. De minnet mye om Turings, og Neumann kan derfor ha hatt et privat motiv for å ignorere sin oppvakte elev.
Skarpe hjerner i mystisk jaktselskap
Andre fikk imidlertid snart opp øynene for Alan Turing og hans enestående matematiske evner.
- september 1939 inviterte den britiske etterretnings-tjenesten i all diskresjon Turing til å delta i «kaptein Ridleys jaktselskap» på Bletchley Park, et gods omtrent ti mil nordvest for London.
På dette tidspunktet hadde andre verdenskrig nettopp brutt ut. Det var derfor verken rev eller rådyr som skulle jaktes på på godset, men derimot militære hemmeligheter som tyskerne hadde gjort uleselige ved hjelp av den avanserte krypteringsmaskinen Enigma.
«Jegerne» som arbeidet på Bletchley Park var derfor en spesielt utvalgt samling av skarpe hjerner.
De omfattet talentfulle matematikere og kryptoanalytikere, sjakkmesteren Hugh Alexander og vinnerne av en ekstremt vanskelig kryssordkonkurranse i avisen Daily Telegraph. Det de hadde felles var at de alle var ualminnelig dyktige til å knekke koder.
Turing trodde i starten at utflukten ville vare et par måneder, men den skulle strekke seg over hele krigen. På Bletchley Park ledet han den teoretiske delen av avkodingen.
Han forsto snart at Enigma-koden var skapt av en maskin, og derfor måtte knekkes med en maskin. Til dette formålet skapte han «The Bomb», bomben.
Maskinen var en forløper for datamaskinen, selv om den overhodet ikke lignet de datamaskinene vi kjenner i dag.
«The Bomb» var to meter høy, like bred og veide omtrent et tonn. Med den fikk Turing oppfylt sin gamle drøm om å kombinere abstrakte matematiske teorier med en helt håndgripelig maskin.
Og til og med en svært temperamentsfull en: Den ga støt, klemte fingre, lekket olje og gikk til tider i stå. Men den fungerte, og med tiden kom flere «bomber» til, døpt Victory, Otto, Eureka og Agnus Dei.
I løpet av krigen oversatte de jevnt og trutt ubegripelige tekster til forståelig språk, og hjalp de allierte til seier.
Etter at Turing var død førte forarbeidet hans til konstruksjonen av DEUCE – verdens første kommersielt produserte digitale datamaskin.
Den tenkende maskin
«Jaktselskapet» hadde også et kvinnelig medlem, Joan Clarke. Hun og Alan Turing kom godt overens, og forlovet seg mens de arbeidet på Bletchley Park.
Joan ble ikke slått i bakken da Alan fortalte at han i virkeligheten var homofil. Hun ville gjerne gifte seg med ham likevel, men han fikk kalde føtter og avsluttet forholdet før det for alvor ble snakk om bryllup.
I stedet fortsatte han ungkarslivet etter krigen, og i 1948 flyttet han alene inn i et hus på Adlington Road i Wilmslow utenfor Manchester.
Før dette hadde han bare bodd på internat, og mens han arbeidet på Bletchley Park var han innkvartert på et lokalt gjestgiveri. Nå fikk han et mer vanlig forstadsliv.
Naboene satte pris på den stillferdige vitenskapsmannen. Det gjorde hushjelpen hans, Eliza Clayton, også. Han var kanskje litt sær og eksentrisk, men svært sym-patisk, syntes de.
Arbeidet fylte mye av Turings liv. Han fikk jobb ved universitetet i Manchester, der han kunne dyrke sin store pasjon: ideen om å skape en tenkende maskin.
Sammen med sin gamle lærer fra Cambridge, M.A.H. Newman, satte han alle krefter inn på å gjøre ideene sine til virkelighet med et nytt maskineri: datamaskinen «The Manchester Baby».
Sett med dagens øyne var den umåtelig primitiv, men Turing og kollegene hans hadde en klar fornemmelse av at de var på vei mot en revolusjon:
«Dette er bare en forsmak på det som kommer, og bare en skygge av hva det en gang kommer til å bli», sa Turing til avisen The Times i juni 1949.
«Det kan godt hende det tar år før vi kan utnytte alle mulighetene, men jeg kan ikke se hvorfor den ikke skulle kunne klare det samme som det menneskelige intellekt, og til slutt konkurrere på like fot», forutså han.
Tvunget til kastrasjon
Datamaskinens store gjennombrudd kom ikke i Turings tid. Hans skjebne ble beseglet en januardag i 1952.
Etter en kinotur møtte han 19-åringen Arnold utenfor Regal Cinema i Manchester. Arnold var arbeidsløs og befant seg i utkanten av et småkriminelt miljø.
Han var ikke prostituert, men hang sammen med andre unge gutter som visste å utnytte modne menn til egen vinning.
Alan og Arnold innledet et forhold, men like etter Arnolds første besøk brøt noen seg inn hos Turing. Tyven kom seg unna med litt klær, fiskekniver, en barbermaskin, et kompass og andre ting til en samlet verdi av omtrent 50 pund.
Turing var overbevist om at tyven måtte være Arnold eller en av kompisene hans, og anmeldte tyveriet. Det skulle han aldri ha gjort. I stedet for å etterforske innbruddet siktet politiet ham for å ha hatt et ulovlig homofilt forhold.
Han måtte gjennom en ydmykende rettssak, og endte med å bli dømt til kjemisk kastrasjon med kvinnelige kjønnshormoner. Det skulle «helbrede» ham for legningen.
«Jeg har nå havnet i noe jeg alltid har forestilt meg kunne skje, selv om jeg stort sett har vurdert sannsynligheten som 1:10», skrev Turing på vanlig matematisk vis til en venn mens saken pågikk.
Han fortsatte: «Jeg kommer ut på den andre siden som en helt annen mann. Men hvem han er, vet jeg ikke ennå.»
Den nye mannen viste seg å være en komplett fremmed.
De tvungne sprøytene med østrogen gjorde at den før så slanke og atletiske mannen la på seg. Han fikk bryster, og hormonene påvirket ham psykisk – muligens i så stor grad at han valgte å begå selvmord med det cyanidforgiftede eplet, slik obduksjonsrapporten slo fast.
Det var imidlertid ikke alle som stolte på rapporten. Turings nærmeste venner, hans mor og selv psykiateren han gikk til behandling hos etter dommen, nektet å tro at han hadde tatt sitt eget liv.
Forfatteren David Leavitt, som har skrevet Turing-biografien «The Man Who Knew Too Much», antyder at den britiske etterretningstjenesten hadde interesse av å bli kvitt Turing.
Kodeknekkerne fra Bletchley Park hadde opplysninger som Storbritannia for alt i verden ville holde hemmelige – selv etter krigen.
At etterretningstjenesten skulle ha noe med Turings død å gjøre, er imidlertid stadig ren spekulasjon.
Før han ble kjemisk kastrert var Turing slank og atletisk.
Statsministeren beklaget
Britenes holdning til homofili endret seg markant etter Turings død. Likevel skulle det gå et halvt århundre før den britiske regjeringen i 2009 offisielt ba om unnskyldning for forfølgelsene av homo-file.
Statsminister Gordon Brown kalte det i mediene for «skrekkinnjagende» og «totalt urettferdig» at den berømte matematikeren ble dømt til kjemisk kastrasjon på grunn av et seksuelt forhold til en annen mann.
«Turing var en strålende matematiker, og det er ingen overdrivelse når jeg sier at uten hans innsats for å knekke tyskernes Enigma-kode ville historien om andre verdenskrig sett svært annerledes ut. Hans unike innsats var med på å vinne krigen. Vi er ham stor takk skyldig, og det er forferdelig at han ble så umenneskelig behandlet», uttalte han.
Turings tidlige død var et stort tap for den vitenskapelige verden, og særlig for datavitenskapen. Allerede i 1930-årene hadde han vært svært opptatt av kunstig intelligens.
Han fant opp en av verdens første datamaskiner, «The Manchester Baby», og hans teoretiske arbeid er en vesentlig del av grunnlaget for moderne datavitenskap.
For å markere hundreåret for hans fødsel ble 2012 erklært Alan Turing-året. En av datavitenskapens største pionerer ble da feiret av dataentusiaster verden over.