Hund, menneske, istid, forhistorie

Hunden gjorde oss til verdens farligste dyr

Glupske fjelløver, enorme hulebjørner og råsterke neandertalere sto klare da mennesket vandret inn i Europa. Bare en allianse med en annen livsfarlig fiende – ulven – kunne sikre at vi overlevde.

Glupske fjelløver, enorme hulebjørner og råsterke neandertalere sto klare da mennesket vandret inn i Europa. Bare en allianse med en annen livsfarlig fiende – ulven – kunne sikre at vi overlevde.

Dan J. Burr, Illustrator

Høytideligheten fant sted for fjorten tusen år siden midt i Europa, og det må ha utspilt seg omtrent slik: En liten gruppe jegere la en død kvinne forsiktig ned i en mørk grav.

Ved siden av den rundt 25 år gamle kvinnen la de liket av en rundt førti år gammel mann. Den muskuløse kroppen vitnet om et hardt liv der bare de sterkeste hadde en sjanse. Begravelsen fant sted ved slutten av siste istid.

På den tiden var Nord-Europa et tundralandskap som hadde vært dekket av is i årtusener. Men her og der hadde det begynt å spire trær på grunn av stigende temperaturer. Jordbruk var imidlertid fortsatt ukjent – de to i graven tilhørte et jeger- og sankersamfunn.

Til slutt kastet de pårørende jord på graven og dekket den med et steinlag.

Da arkeologer fant graven i et steinbrudd nær landsbyen Oberkassel ved Bonn i Tyskland i 1914, var skjelettene omgitt av gravgaver – blant annet en elgfigur skåret ut av hjortegevir og penisbeinet fra en bjørn. Ved siden av de to avdøde lå imidlertid den mest overraskende gaven: en ung hund.

Graven var, og er fortsatt, den eldste i verden der menneske og hund deler siste hvilested.

Oberkassel, grav, hund, menneske

I den fjorten tusen år gamle graven i Oberkassel lå knokler fra to mennesker og en hund.

© Juergen Vogel, LVR-LandesMuseum Bonn

Siden funnet av dobbeltgraven har forskere strevet med å avdekke bakgrunnen for historiens mest umake makkerpar: mennesket og hunden.

Til nå har teorien vært at istidsfolk tok ulvevalper som kjæledyr, og så ble dyrene til tamhunder i løpet av generasjoner.

Men nyere forskning tyder på at det lange og lykkelige samlivet snarere begynte som et beinhardt fornuftsekteskap mellom to vidt forskjellige arter som trengte hverandre.

Med hunden ved vår side ble vi i stand til å beseire alle fiender. Og det hele begynte i Europa.

Menneske, hund, istid, forhistorie

Oberkassel-graven er det tidligste beviset på partnerskapet mellom forfedrene våre og hunden.

© Wood Ronsaville Harlin, Inc. USA/Bridgeman Images

Ismark krevde samarbeid

Det moderne mennesket utvandret fra Afrika i løpet av en periode som varte fra for 60 000 til for 90 000 år siden, anslår forskerne. De hittil tidligste funnene etter homo sapiens i Vest-Europa er 54 000 år gamle.

I Midtøsten og lenger nord i Europa støtte utvandrerne på en annen menneskeart, som hadde utvandret til Europa flere hundre tusen år tidligere: neandertalerne.

De lave og tettbygde neandertalerne hadde hatt minst 350 000 år på seg til å tilpasse seg det iskalde klimaet i nord. Det barske livet hadde gjort dem sterke, utholdende og oppfinnsomme. Av skinnet fra nedlagte dyr som urokse og ullhåret neshorn lagde neandertalerne for eksempel klær for å holde seg varme.

Møtet med Europas sterke urmennesker og de store rovdyrene i verdensdelen fikk avgjørende betydning for det fremtidige samarbeidet mellom menneske og hund, ifølge den amerikanske antropologen Pat Shipman.

«Det moderne menneskets konfrontasjon med neandertalerne og den europeiske istidsfaunaen er den første tråden i historien», sier hun i sin nye bok Our Oldest Companions.

For ikke å dø av sult og kulde måtte innvandrere raskt lære å klare seg. Å være jeger på den vidstrakte europeiske tundraen var farlig, for istidsdyrene var større enn dem innvandrerne kjente fra Afrika.

Mammuten var nesten fem meter høy, uroksen to meter høy og fjelløven nesten en og en halv meter høy.

Kampen for å overleve i denne ugjestmilde delen av verden fikk derfor mennesket til å inngå en allianse med et annet fryktet rovdyr: den grå ulven.

Hunden ble et levende våpen

Akkurat når samarbeidet mellom hund og menneske begynte, er omdiskutert, og Pat Shipman vet hva hun mener. Etter at innvandrerne fra Afrika kom til Europa, blir det stadig færre arkeologiske neandertalerfunn, til de stopper opp helt for rundt 28 000 år siden.

Etter å ha hersket i Europa i over 350 000 år døde det seige urmennesket ut – utkonkurrert av homo sapiens og en ny makker.

«Jeg tror at nøkkelen til at vi lyktes som erobrere, ligger i at vi slo oss sammen med et våpen med logrende hale: den temmede hunden», sier professoren.

«Men hvem ville velge et så voldsomt og skremmende rovdyr som alliert og følgesvenn?» Professor Pat Shipman

Men dagens lekne, pelskledde venn minner på ingen måte om istidsulven, som urhunden og den senere tamhunden deler forfedre med. I 2018 ble et 40 000 år gammelt ulvehode, med hjerne og pels intakt, funnet i Sibir. Fra hals til snute måler hodet 40 centimeter – noe som tyder på at datidens ulv var halvannen gang så stor som nåtidsulven.

«Men hvem ville velge et så voldsomt og skremmende rovdyr som alliert og følgesvenn?» spør Shipman retorisk.

Ifølge henne var det den beinharde konkurransen om maten som tvang de to artene sammen. Teorien hennes sier at omstreifende ulver lærte seg å ferdes nær boplassene til menneskene, der det var matrester å finne.

I motsetning til de fleste andre rovdyr lever og jakter ulven i flokk akkurat som mennesker. En urulv som ble kastet ut av flokken, hadde ikke rare sjansene på egen hånd. Hvis den våget seg inn på territoriet til andre ulver, ble den jaget bort eller drept.

Ifølge Shipman var det kanskje slike fredløse ulver som fant et nytt fellesskap hos menneskene. Og med tiden begynte de to artene å samarbeide.

Ulv, hode, Sibir

I Sibirs permafrost fant forskere i 2018 et førti tusen år gammelt hode fra en ulv.

© Albert Protopopov/AP/Ritzau Scanpix

Den tidlige hunden – ulvehunden – som verken var ulv eller tamhund, men sto midt imellom, hadde god luktesans og fart kombinert med utholdenhet. Derfor kunne den spore og løpe opp ethvert bytte.

Men selv for store ulveflokker kunne et bytte som en mammut eller en kjempehjort, med fire meter bredt gevir, være livsfarlig. For å avslutte jakten trengte derfor ulvehunden mennesket, som med spyd og piler kunne nedlegge byttet på trygg avstand.

Samarbeidet var praktisk og effektivt. Takket være partnerskapet klarte homo sapiens å beseire konkurrentene sine, mener Pat Shipman.

Biskt rovdyr ble forbundsfelle

Det biologiske slektskapet mellom hunden og ulven diskuteres intenst blant forskere, for hvordan forvandlet gråulven seg fra et biskt rovdyr til en lojal partner? Nyere DNA-analyser gir noen overraskende svar.

I 2015 undersøkte paleontologer ved naturhistorisk museum i Stockholm noen 35 000 år gamle ulveknokler fra Sibir. Ut ifra DNA-et og sekvensen av mutasjoner hos istidsulven regnet forskerne seg frem til at ulv og hund skilte lag som arter for mellom 27 000 og 40 000 år siden – minst 10 000 år tidligere enn antatt.

Ulvehund, ulv, hund

Urhunden var en blanding av ulv og hund og lignet sannsynligvis den moderne ulven til forveksling.

© Shutterstock

Hundens supersanser gjorde mennesket uovervinnelig

Samarbeidet med urhunden ga mennesket enorme fordeler. I stedet for å måtte utvikle sine egne sanser lærte mennesket å utnytte hundens overlegne jaktferdigheter.

Nesen finner byttet igjen og igjen

Hunden har mellom hundre og ti tusen ganger så god luktesans som vi mennesker. Hvis et byttedyr slapp unna, kunne jegerne spore det opp med en hund. Dermed spilte det ingen rolle at byttet var raskere enn mennesket.

Øret er fininnstilt

Hunden oppfatter lydfrekvenser opp til 80 000 hertz – fire ganger så høyt som mennesker. Dyret kan derfor bestemme nøyaktig hvor en lyd kommer fra. Under jakt kan hunder høre den minste rasling fra byttedyr. Samtidig kan de oppdage fiender på lang avstand.

Sprint fanger byttet

Mennesket kvitter seg effektivt med overskuddsvarme, og vi har stor utholdenhet. Men på lange distanser løper vi knapt ti kilometer i timen. En schæfer, derimot, kan spurte i 48 km/t. Sammen kunne makkerparet utmatte alle byttedyr.

Tennene forsvarer flokken

Ulver lever i et hierarki, jakter sammen og forsvarer flokken mot rivaliserende ulver. Urhunden videreførte disse instinktene så mennesket fikk en uredd forsvarer som var klar til å ofre livet for herren sin.

Det svenske resultatet stemmer overens med belgiske undersøkelser av beinfossiler fra ulv funnet nær boplasser fra den såkalte Gravettien-kulturen, som blant annet var utbredt i Øst-Europa. Studiene viser at en del av ulvebeina faktisk kommer fra ulvehunder, og at de er rundt 36 000 år gamle.

På de samme stedene fant forskerne uvanlig store mengder bein fra blant annet mammut. Pat Shipmans teori er at mammutene ble felt i et samarbeid mellom jegerne i kulturen og ulvehunder.

I løpet av årtusenene utviklet ulvehundene seg til tamhunder, som ble mye tettere knyttet til mennesket. Sammenligning av ulve- og hundehodeskaller fra istiden viser at hunden med tiden fikk kortere snute og kjever og færre tenner enn ulvene. Samlivet med menneskene gjorde at de ikke lenger trengte kraftige kjever for å ta livet av byttedyr selv.

Hunden er en europeisk oppfinnelse

Hittil har de fleste forskere ment at tamhunden oppsto enten i Afrika eller Asia, men professor Shipman mener at istidens europeere var de første som gjorde ulvens etterkommer, hunden, til jaktfelle.

Professoren påpeker at urbefolkningen i Afrika først og fremst levde av fisk, bær og røtter og derfor ikke trengte en rappfotet jaktkamerat. Forskere har heller ikke funnet fellesgraver for urhunder og mennesker i Afrika.

«Arrangerte begravelser er så å si gullstandarden når det gjelder bevis for at et dyr blir temmet», sier hun med henvisning til verdens eldste grav: den fjorten tusen år gamle dobbeltgraven i tyske Oberkassel, der en kvinne og en mann ble gravlagt med en hund.

«Å peke ut stedet der hunden først oppsto, har vist seg å være vanskelig.» Bioarkeolog Greger Larson ved universitetet i Oxford

Men langt ifra alle er enige. «Atferd er mer enn vanskelig å utlede fra arkeologiske eller genetiske funn», er kritikken fra blant annet bioarkeolog Greger Larson ved universitetet i Oxford:

«Gråulven har levd over hele Eurasia og Nord-Amerika i titusenvis av år, så å peke ut stedet der hunden først oppsto, har vist seg å være ganske vanskelig.»

Men ifølge Pat Shipman er det bare funnet noen få istidsgraver utenfor Europa. Verdens nest eldste grav for hund og menneske ligger i Israel, nær en tolv tusen år gammel bosetning.

Graven er altså to tusen år yngre enn dobbeltgraven i Oberkassel.

Australiere jaktet alene

Når samarbeidet med istidens urhunder ble en sånn braksuksess, forundrer det forskere at knepet ikke spredte seg til hele verden. Men det har sin forklaring, mener Pat Shipman. I Europa og Sibir var alliansen nødvendig på grunn av det iskalde klimaet og konkurransen fra andre menneskearter og datidens kjempedyr – såkalt megafauna.

Den delen av Afrikas utvandrere som dro østover, hadde ikke de samme utfordringene. Klimaet i Sørøst-Asia var varmt og konkurransen begrenset. Da utvandrerne kom til Australia og Tasmania for mellom 70 000 og 55 000 år siden, hadde de ingen urhund ved sin side.

Verken i Australia eller Tasmania er det funnet fellesgraver eller hundeknokler fra urtiden. I stedet felte innvandrerne byttedyrene på kontinentet med spyd og nett. De eneste store rovdyrene, og dermed en konkurrentene, var pungulven og pungløven.

Men for rundt fem tusen år siden endret naturen i Australia seg for alltid da polynesiske fiskere ankom kysten. Med seg hadde de en primitiv tamhund: dingoen. Trolig stakk noen dingoer av da fiskerne gikk i land.

Dingo, hund, Australia

Selv om dingoen lett kan temmes, fant de innfødte australierne det aldri nødvendig.

© Shutterstock

På noen få tusen år spredte dingoen seg og utkonkurrerte blant annet pungulven, men de opprinnelige australierne temmet tilsynelatende aldri dingoen, selv om dyret nøt stor respekt. Ifølge Shipman skyldes dette paradokset at de opprinnelige australierne ikke trengte en partner i jakten på byttedyr.

Forskere vet imidlertid at dingoen tilhører hundefamilien. DNA-analyser avslører at dingoen deler aner med Asias 5000–10 000 år gamle tamhunder.

I 2020 viste DNA-prøver fra opptil 11 000 år gamle hundebein funnet rundt om i verden at tamhunden genetisk har fettere og kusiner over hele kloden. Hunden har altså fulgt oss trofast fra Europa til Sibir og over fortidens landbro til Nord-Amerika.

Hunden, udbredelse, verden
© Shutterstock

Hunden fulgte mennesket verden rundt

Nye beinfunn og DNA-analyser rokker stadig ved forskernes kunnskap. Med arkeologiske utgravinger er ekspertene i stand til, bit for bit, å kartlegge den felles vandringen til mennesket og hunden.

Samarbeidet begynner

For rundt 50 000 år siden fant menneske og ulv sammen i et praktisk partnerskap i Europa. I løpet av tusenvis av år oppsto tamhunden, som fulgte mennesket rundt på det iskalde kontinentet.

Vandring gikk østover

Da forfedrene våre vandret mot nordøst, fulgte hunden etter. Det er for eksempel funnet 33 000 år gamle hundeknokler i en hule i Altajfjellene i Sibir.

Nytt kontinent erobres

Antagelig inntok forfedre våre og hundene deres Nord-Amerika for rundt 15 000 år siden via Sibir. De to kontinentene hang sannsynligvis sammen på den tiden.

Hunden kunne spises

For rundt 9000 år siden ble hunder i Asia brukt som allsidige husdyr. For blant annet kineserne var hunden både jaktkamerat, vaktpost og levende matpakke.

Med de første sivilisasjonene for rundt 5500 år siden ble forholdet tettere, og det oppsto fremavlede raser, som skjødehunder og gjeterhunder.

Nærstudier av hundeknoklene i den 14 000 år gamle Oberkassel-graven i Tyskland viser at mennesket og hunden utviklet et nært forhold allerede under istiden. Det bare 28 uker gamle dyret hadde hatt et dødelig virus før det døde. Ifølge forskerne kan hunden bare ha overlevd sykdommen ved at mennesker har stelt med den.

Funnet viser at Oberkassel-hunden ikke bare var et nyttig redskap.

Det som opprinnelig begynte som en praktisk og kjærlighetsløs allianse mellom urhund og menneske, ble senere til verdens eldste ubrytelige vennskap.

Assyria, hunder, jakt

Hunden har fulgt oss i årtusener. Her ser vi jakthunder på et assyrisk steinrelieff fra rundt 645 f.Kr.

© DEA/G. DAGLI ORTI/Getty Images