De britiske vitenskapsmennene var rystet i 1859. Det året ga naturforskeren Charles Darwin ut boken Artenes opprinnelse, der han presenterte sin evolusjonsteori. Ifølge teorien nedstammer alle levende vesener fra felles forfedre og har utviklet seg til forskjellige arter gjennom naturlig utvalg.
Ideen ble ansett som både banebrytende og blasfemisk, og Darwins tanker utløste stor debatt. Men til tross for oppstandelsen var Darwin langt fra den første som hadde gjort seg tanker om evolusjon.
VIDEO: Slik ble Darwins teori mottatt
Grekerne tenkte over evolusjon
En av de første «evolusjonistene» var greske Anaximander (610–546 f.Kr.). Filosofen mente at alt liv hadde sin opprinnelse i vann, og at sjødyr så hadde svømt i land og tilpasset seg livet der.
Også mennesket utviklet seg fra fiskelignende dyr, og «inne i disse dyrene tok mennesket form», mente Anaximander.
Andre av antikkens skarpe hoder – blant andre Zenon fra Kition (ca. 334–262 f.Kr.) – mente at alt levende hadde en bestemt funksjon, og at naturen alltid vil strebe etter «den strukturen som er best skapt for å overleve».
Anaximander mente at alle landdyr var etterkommere av sjødyr som en gang i fortiden hadde kravlet opp på landjorden.
Kirken spente bein
Selv om antikkens filosofer tenkte darwinistisk, ble tankene deres gjemt langt bort i middelalderen, da kirken dikterte at alt var skapt av Gud. Derfor ble alle vesener skapt perfekte – og de kunne i sakens natur ikke utvikle seg.
Disse dogmene begrenset imidlertid ikke muslimske vitenskapsmenn. Den arabiske historikeren og filosofen Abd al-Rahman Ibn Khaldun skrev dermed i 1377 at mennesket hadde utviklet seg fra «apenes verden» i en prosess der «arter blir mer tallrike».
Det var denne overbevisningen Charles Darwin forsøkte å bevise da han publiserte Artenes opprinnelse i 1859. I dag anerkjenner forskere over hele verden evolusjonsteorien.