Jakten på jordens form

På 1700-tallet er europeiske vitenskapsmenn splittet mellom to teorier: Den ene siden mener at jorden har form som en sitron, den andre ser for seg at kloden ligner en appelsin. Svaret skal en fransk-spansk vitenskapelig ekspedisjon finne frem til.

På 1700-tallet er europeiske vitenskapsmenn splittet mellom to teorier: Den ene siden mener at jorden har form som en sitron, den andre ser for seg at kloden ligner en appelsin. Svaret skal en fransk-spansk vitenskapelig ekspedisjon finne frem til.

Royal Astronomical Society/Science Photo Library/Shutterstockscience & Society Picture Library/Contributor/Getty Images

Forskerne Charles-Marie de La Condamine og Pierre Bouguer må bite tennene sammen for å holde ut den isnende kulden på Pichincha-vulkanen i Andes-fjellene.

De to franskmennene har rimfrost i skjegget, og vinden biter i ansiktet. Det steinete landskapet over tregrensen har store flekker av snø og is.

Kulden er ingen overraskelse for Bouguer og La Condamine, men den står i skarp kontrast til de dampende varme temperaturene de har opplevd noen hundre meter nærmere foten av den søramerikanske vulkanen.

Pierre Bouguer – som ble professor i en alder av 16 år – er alt annet enn en eventyrer.

Den nå 39-årige bokormen hiver etter pusten mens han kjemper seg oppover den 4800 meter høye vulkanen.

Den parisiske matematikeren og geografen La Condamine er sprekere og mer eventyrlysten enn kollegaen, likevel sliter også han i den tynne, kalde luften:

«Vi opplevde ekstrem kulde. Når vi så på hverandre med klær dekket av is, var vi et forunderlig syn», skriver La Condamine om værforholdene.

Pierre Bouguer kommenterer forholdene i dagboken sin: «Selv med brennende kull og stearinlys rundt omkring frøs vannet i drikkeglassene».

Men de to mennene må holde ut alle pinsler, for de har en jobb å gjøre: De skal bygge en pyramide av noen medbrakte pinner og et lerretsseil.

Pyramiden er så stor at den kan ses 40 kilometer unna, på fjellet Pambamarca, der et annet forskerteam oppholder seg.

Også de er i ferd med å bygge en pyramide, og nå er ideen at de to teamene skal bruke motpartens pyramide som fikspunkt for målinger med en kvadrant, som brukes til å regne ut den nøyaktige avstanden mellom de to punktene.

Hjemme i de parisiske studerkamrene virket planen enkel og liketil – men da hadde ingen tatt høyde for at dis og skyer innhyller fjellene i Andes-regionen i dagevis om gangen.

Når tåken endelig letter fra Pichincha i noen få minutter, slik at Bouguer og La Condamine har fri utsikt ut over fjellene, er Pambamarca dekket av skyer.

De ustadige værforholdene er frustrerende for franskmennene, som to år før – i 1735 – forlot matematikkbøkene og stjernekikkertene sine i Frankrike for å finne svaret på jordens form her i de søramerikanske fjellene ved ekvator.

Problemene har hopet seg opp for ekspedisjonen helt fra starten.

Vitenskapsmennene vet etter hvert hva som venter dem: Ingen av målingene i Andesfjellene blir enkle.

Å foreta utregningene som skal fastslå formen på jorden, kommer til å kreve alt de har av krefter.

© Public Domain/Photo Granger/Bridgeman Images

Louis Godin

Ekspertise: Astronomi
Nasjonalitet: Fransk
Alder: 31 år
Utvelgelseskriterium: Godin er den som har foreslått ekspedisjonen for det franske vitenskaps-akademiet. Han blir derfor utnevnt som ekspedisjonsleder, selv om han ikke har noen ledererfaring.

© Public Domain/Photo Granger/Bridgeman Images

Charles-Marie de La Condamine

Ekspertise: Matematikk og kartografi
Nasjonalitet: Fransk
Alder: 34 år
Utvelgelseskriterium: La Condamine har en fortid som soldat og har tidligere deltatt i en vitenskapelig ekspedisjon til Konstantinopel, der han sto for de astronomiske målingene.

© Public Domain/Photo Granger/Bridgeman Images

Pierre Bouguer

Ekspertise: Hydrografi og matematikk
Nasjonalitet: Fransk
Alder: 37 år
Utvelgelseskriterium: Bouguer er en av Frankrikes høyest ansette vitenskapsmenn, og har tidligere forsket på blant annet navigasjon.

© Public Domain/Photo Granger/Bridgeman Images

Antonio de Ulloa

Stilling: Kadett
Nasjonalitet: Spansk
Alder: 19 år
Utvelgelseskriterium: Til tross for sin unge alder har de Ulloa seilt flere år på verdenshavene, og samtidig betyr alderen hans at han uten problemer kan akseptere ordrer fra eldre ekspedisjonsledere.

© Public Domain/Photo Granger/Bridgeman Images

Jorge Juan y Santacilia

Stilling: Kadett
Nasjonalitet: Spansk
Alder: 22 år
Utvelgelseskriterium: Santacilia har både militær erfaring og omfattende kunnskap om astronomi. På marineakademiet ble han kalt «Euklid» på grunn av sine fremragende matematiske evner.

Tidens store gåte

På begynnelsen av 1700-tallet jaktet Europas vitenskapsmenn svar på alle livets spørsmål, mens gamle dogmer om verden kom under beskytning.

Et av tidens store emner var spørsmålet om jordens form.

De lærde hadde forkastet ideen om at kloden var rund som en kule – men hvordan så planeten da ut?

Enkelte astronomer og geofysikere mente at den hadde form som et egg eller en sitron, andre var overbevist om at jorden lignet en appelsin.

Debatten raste, og i 1733 fikk det franske vitenskapsakademiet nok. Akademiet ville finne svaret en gang for alle.

Ettersom feltarbeid allerede hadde funnet lengden av en breddegrad nær Paris, kunne jordens form bestemmes ved å sammenligne med en tilsvarende måling foretatt nær ekvator.

“Hvis det bliver nødvendig, kan kadettene overta ledelsen etter enhver akademiker som forsvinner eller dør” Den spanske flådeminister, som ikke nærede den store tillid til ekspeditionens franske videnskabsmænd.

Både penger og politikk spilte en rolle før en ekspedisjon kunne dra av gårde.

Den franske marineministeren, Jean-Frédéric de Maurepas, spyttet heldigvis i.

Kjennskap til jordens utforming var nemlig essensielt for å forbedre navigasjonen på havet. Skip hadde stadig problemer med å komme direkte frem til destinasjonen.

Marineministeren hjalp også akademiet med de rette politiske forbindelsene.

Et feltarbeid ved ekvator kunne nemlig ikke utføres i Afrika, som fremdeles var ukjent villnis.

Også de franske besittelsene i Ostindia, Borneo og Sumatra besto av tett jungel, som ville gjøre målinger umulig. Det var bare ett egnet sted igjen på kloden: Sør-Amerika.

Men Peru – der Andesfjellene gjorde det mulig å sette opp målepunkter – var en spansk koloni.

En gruppe franske vitenskapsmenn kunne ikke bare komme stigende iført sine fine parykker og måle opp området.

Maurepas inngikk derfor en avtale med den spanske marineministeren.

Han gikk med på planene mot at to unge spanske kadetter med talent for navigasjon og matematikk fikk delta på reisen.

«Hvis det blir nødvendig, kan kadett-ene overta ledelsen fra enhver akademiker som forsvinner eller dør», het det fra den spanske marineministeren, som ikke hadde særlig tillit til ekspedisjonens franske vitenskapsmenn.

Historiens første internasjonale vitenskapelige ekspedisjon var en realitet.

De to spanske deltagerne, Jorge Juan y Santacilia og Antonio de Ulloa, skulle slutte seg til teamet i Karibia.

Charles-Marie de La Condamine og Pierre Bouguer gikk derfor om bord på et skip i Rochefort på den franske vestkysten i mai 1735.

Her møtte de den 31-årige astronomen Louis Godin. Den unge stjernekikkeren var ekspedisjonens leder, fordi reisen i høy grad var hans idé.

Med på den farlige ferden hadde de tre vitenskapsmennene et følge av assistenter.

Akademiet ga «Den geodetiske ekspedisjon», som prosjektet offisielt ble døpt, tre år på å nå målet: utregning av lengden på en breddegrad ved ekvator.

Støtten til sitron-teorien kom særlig fra Descartes’ franske landsmenn.

© Shutterstock

Ti år etter hans død kunne vitenskapen påvise Newtons teori.

© Shutterstock

Godin bruker pengene på diamant

Fem uker etter at skipet med ekspedisjonsmedlemmene la ut, nådde det Santo Domingo, i dag øya Hispaniola.

Her måtte de vente på tillatelse til å fortsette inn i spansk territorium. Godin parkerte hele forskningen for en stund i de varme, paradisiske omgivelsene.

Det eneste franskmannen studerte, var den nakne kroppen til en lokal prostituert.

Godin ble så blendet av den eksotiske karibiske skjønnheten at han ga henne en funklende diamant til 1000 écu – nesten 150 000 kroner i dagens penger – som han ganske ubekymret stjal direkte fra ekspedisjonens­ kasse.

«Herr Godin, lederen vår, har en tid satt astronomien til side for å beskjeftige seg med mer påtrengende affærer.

Han er oppslukt av elskov. En stor sum penger blir brukt på å tilfredsstille den unge damens appetitt, og hennes ridder nekter henne ingenting.

Vi ser det alle og må finne oss i det», skrev ekspedisjonens botaniker, Joseph de Jussieu, til sin bror.

Godins ekstravaganse truet hele ekspedisjonen, som bare hadde akkurat nok penger til å ta seg til Peru.

Da gruppen fortsatte reisen mot Panama i selskap med de to spanske kadettene, var stemningen på et lavmål.

Måneders venting i Panama hjalp ikke på humøret til de utålmodige vitenskapsmennene. Da et handelsskip omsider brakte dem til Peru, var det som skulle ha vært en sammensveiset gruppe, blitt til bitre rivaler:

«Godin og de andre har ikke vært på talefot på en stund nå. De krangler som hund og katt.

Det virker ikke sannsynlig at de kommer til å fullføre dette oppdraget i fellesskap», skrev ekspedisjonslegen Jean Seniergues bekymret i et brev hjem til Frankrike.

Det første ekspedisjonen gjorde var å måle opp en tolv kilometer lang grunnlinje. Ut fra denne kunne de foreta resten av målingene i Andesfjellene.

© Observatoire de Paris

Bananer sikrer overlevelsen

Skipet hadde knapt lagt til i Peru i mars 1736, før mennene ble splittet opp.

Mens La Condamine og Bouguer foretok målinger for «å bestemme den nøyaktige posisjonen til Perus kyst», som Frankrike hadde lovet Spania i forbindelse med alliansen, dro Godin straks til Quito i et forsøk på å skaffe penger til resten av ekspedisjonen.

Bouguer fulgte noen uker senere i Godins fotspor via handelsruten til Quito, mens La Condamine, drevet av eventyrlyst, valgte å krysse den tette jungelen.

Den første delen av La Condamines reise foregikk i kano på Rio Esmeralda, som snirklet seg inn i dypet av regnskogen.

Strabasene begynte for alvor da pariseren, hans assistent og to slaver måtte fortsette til fots med to guider, fordi elva ikke lenger brakte dem i riktig retning.

Den trykkende varmen var hard for La Condamine, men franskmannen slapp å drasse på bagasjen sin, som ifølge ham selv besto av «en rekke instrumenter og en stor kvadrant, som to indianere hadde vansker med å bære».

Kinatreets røde bark var en effektiv kur mot malaria.

© Shutterstock

Franskmann fant gummi og kinin i jungelen

Da ekspedisjonens franske geograf, La Condamine, kjempet seg frem gjennom den søramerikanske regnskogen i 1736, gjorde han to nye oppdagelser.

Han så hvordan de lokale indianerne benyttet et underlig, elastisk materiale som de utvant fra kautsjuk-trærne:

«Når det er ferskt, kan det formes akkurat som du ønsker. Det er uimottagelig for regn, men den mest bemerkelsesverdige egenskapen er elastisiteten», skrev La Condamine, som sendte en prøve hjem til Frankrike.

På 1800-tallet ble den nyoppdagede gummien et populært materiale over hele Europa, der den blant annet inngikk i fremstillingen av regntøy.

På en senere jungelvandring, i 1737, studerte La Condamine Cinchona-treet – også kjent som kinatreet.

Fra barken kunne det utvinnes kinin, som var det eneste kjente middelet mot tropesykdommen malaria.

Europeerne hadde imidlertid innsett at det helbredende stoffet ikke alltid virket mot den dødbringende sykdommen, men ingen visste hvorfor.

Ved å snakke med de lokale fikk La Condamine vite grunnen:

De søramerikanske indianerne solgte ofte treets hvite og gule bark, som hadde langt svakere virkning mot malaria enn den røde.

La Condamine skrev omhyggelig ned sin nye kunnskap slik at leger i Europa visste at de måtte bruke den effektive røde kinin-en til behandling.

En morgen – etter uker i jungelen – våknet La Condamine og så til sin forferdelse at guidene hadde stukket av.

Med kompasset i hånden måtte han nå dirigere gruppen i sørøstlig retning mot Quito, mens de utelukkende levde av bananer fordi kruttet til geværene var brukt opp.

Uten skudd i børsen ville de fire være solgt hvis en jaguar plutselig sprang frem fra krattet.

“Vi felte trær og fylte kløfter for å jevne ut grunnlinjen” Pierre Bouguer

Etter åtte dager nådde La Condamine foten av en vulkan, som han med sine siste krefter slepte seg opp på. Utsikten var verdt alle anstrengelsene:

«Så langt øyet rakk, så jeg dyrket land. Lengst vekk lå byen Quito, som fullendte dette vakre synet», berettet franskmannen.

Kort tid etter ble han gjenforent med resten av ekspedisjonen.

Sure vitenskapsmenn går i gang

Det var ingen gjensynsglede da La Condamine møtte Godin igjen i Quito en varm julidag i 1736.

Særlig ikke fordi ekspedisjons­lederens forsøk på å få et lån hos de spanske embetsmennene i Quito slo feil.

Nå var kassen tom. Løsningen ble at den velstående La Condamine personlig finansierte resten av reisen, i forventning om at den franske tronen ville dekke utleggene hans.

Til gjengjeld var alle vitenskapsmennene nå samlet og kunne omsider – 15 måneder etter avreisen fra Frankrike – kaste seg over ekspedisjonens egentlige prosjekt: oppmålingen av en breddegrads lengde ved ekvator.

Terrenget var imidlertid mer kupert enn noen av franskmennene hadde forestilt seg.

Etter å ha gjennomsøkt området i en måned fant de omsider et platå som var egnet til å måle opp den såkalte grunnlinjen.

Den skulle fungere som utgangspunkt for alle de andre målingene deres fra toppene i Andes.

Ekspedisjonen måtte slepe den tunge vinkelmåleren, kvadranten, med seg gjennom tett jungel.

© Royal Astronomical Society/Science Photo Library

Nettopp derfor måtte linjen gjennom landskapet måles opp uhyre nøyaktig, så vitenskapsmennene måtte bare brette opp ermene og rydde terrenget:

«Vi felte trær og fylte juv for å jevne ut grunnlinjen», skrev Bouguer. I virkeligheten nøyde han seg med å iaktta de innleide indianske arbeiderne, for noen «måtte jo holde øye med dem».

I slutten av september gikk det et langt, smalt spor som en renne over platået, og franskmennene fant frem måleutstyret.

Kravlende på knær og albuer plasserte de forsiktig seks meter lange måleplater av tre etter hverandre.

Prosessen var omstendelig, og den første dagen ble bare 76 meter målt opp. Forskerne økte snart tempoet, og 5. november var arbeidet ferdig.

Linjen målte nå 12,2 kilometer. Med dette utgangspunktet kunne de begynne på selve trianguleringen – oppmålingen av et trekantnett over toppene av Andesfjellene.

Deretter skulle de beregne en rett linje mellom start- og sluttpunktet (meridianen), og ved hjelp av astronomiske målinger til slutt fastslå lengden på en breddegrad.

©

Triangulering i fjellene

Før en triangulering måles en grunnlinje.

Fra linjens endepunkter siktes mot punktet C, og vinklene A og B avleses. Summen av vinklene er alltid 180°, dermed er det enkelt å finne C.

Deretter kan lengden av trekantens to ukjente sider (AC og BC) utregnes ved hjelp av vinklene, grunnlinjen og en sinustabell.

Triste nyheter hjemmefra

Oppmålingen av grunnlinjen bidro til en mer positiv tone mellom franskmennene. Men stemningen fikk seg en knekk 21. november 1736, da det kom en pakke fra Frankrike.

I den lå et personlig brev stilet til La Condamine fra hans gode venn Pierre-Louis Maupertuis.

Her avslørte Maupertuis at han var blitt sendt til Lappland som leder for en gruppe vitenskapsfolk som også skulle forsøke å regne ut lengden på en breddegrad – akkurat som Condamine og hans kolleger i Andesfjellene.

«Du vil kanskje bli overrasket når du hører at det blir en reise til Norden, slik at vi ikke går glipp av noe i bestemmelsen av jordens form», skrev Maupertuis.

Alle på ekspedisjonen visste at Maupertuis’ reise og oppmåling i Europa var langt lettere å gjennomføre enn deres egen, og at Lappland-ekspedisjonen etter all sannsynlighet kom til å fastslå jordens form før de selv nådde hjem.

Målingen ved ekvator var likevel stadig uhyre viktig for å bestemme klodens nøyaktige krumning.

Frem til sommeren 1737 valgte franskmennene derfor ut fjelltoppene de trengte til målingene.

I august var måleutstyret finjustert og ryggsekkene pakket med alt fra skipskjeks til kvadranter, og ekspedisjonen delte seg i to lag – klar til å bestige hver sin rekke av fjell.

©

Oktant

I likhet med kvadranten ble oktanten brukt til vinkelmålinger. Den lette oktanten ble brukt der en kvadrant ikke kunne medbringes.

©

Pendelur

Målinger av stjernen Epsilon Orionis i hver ende av meridianen måtte skje på samme tid. Til det hadde ekspedisjonen med seg to svært presise pendelur.

©

Zenit-teleskop

I hver sin ende av den oppmålte meridianlinjen som gikk ned gjennom Andesfjellene, utførte ekspedisjonen observasjoner av stjernen Epsilon Orionis ved hjelp av teleskoper.

Første tur til topps blir en fiasko

At målingene på ekvators topper ville by på store utfordringer, gikk opp for La Condamine og Bouguer etter bare noen dager på toppen av vulkanen Pichincha.

Med frost i øyenbrynene kikket de igjen og igjen gjennom instrumentene sine.

Ikke på noe tidspunkt kunne de se pyramiden som det andre laget – med Godin, de Ulloa og Santacilia – hadde satt opp på vulkanen Pambamarca, rundt 40 kilometer mot nordøst.

Etter 23 bitende kalde dager uten målinger ga La Condamine og Bouguer opp og klatret nedslått ned fra vulkanen for ikke å omkomme av sult og kulde.

Da de igjen møtte det andre laget, haltet både Godin og Santacilia, fordi de hadde falt under bestigningen av Pambamarca.

Ingen av dem hadde kunnet se de andres pyramide, og vitenskapsfolkene bestemte seg for i stedet å lage peilemerker lenger nede på vulkanene.

Først i desember var imidlertid været klart nok til at de kunne fortsette arbeidet.

Problemene ved Pichincha og Pambamarca var bare en forsmak på det slitsomme arbeidet.

Det skulle gå hele to år før ekspedisjonsdeltagerne omsider kunne avslutte sine siste målinger ved byen Cuenca – 345 kilometer lenger sør.

Høydesyke og ømme muskler var hverdagen, og kulden på toppene plaget mennene hele tiden:

«Hendene våre var fulle av frostknuter, leppene våre svulmet opp og sprakk slik at enhver tale eller annen bevegelse med munnen førte til umiddelbar blødning», skrev spanjolen de Ulloa om det krevende arbeidet i høydene.

Strabasene fikk fiendskapet til å blusse opp igjen mellom de tre franske vitenskapsmennene, og sommeren 1738 snakket Godin omtrent bare med de to spanske deltagerne.

«Det går verre og verre med herr Godin. Jeg har ikke snakket med ham på mer enn fire måneder, og vi skriver bare til hverandre når det er aller mest nødvendig.

Jeg forstår ikke hans raseri», noterte Bouguer, som etter hvert overtok ledelsen av ekspedisjonen, fordi Godin trakk seg mer og mer inn i seg selv.

Sommeren 1739 kunne de trette vitenskapsmennene endelig ane en ende på lidelsene.

De hadde besteget det siste fjellet og foretatt sine siste målinger og kunne hvile ut i byen Cuenca.

Følelsen var imidlertid bittersøt, fordi den fryktede nyheten i mellomtiden var kommet fra Europa – Lappland-ekspedisjonen hadde vendt hjem til Frankrike og endelig løst gåten:

Kloden var flattrykt ved polene og formet nærmest som en appelsin.

Teamet trøstet seg med at det også var marineminister Maurepas og akademiet som hadde sendt Maupertuis til Lappland, fordi begge feltarbeidene var avgjørende for å bestemme jordens nøyaktige krumning.

Og snart skulle de selv vende hjem til Frankrike – trodde de.

Mygg og andre insekter var en plage i det nordlige Lappland.

© Private collection/Look and learn/Bridgeman Images

Oppmåling i Lappland løste gåten først

En ekspedisjon til Nord-Finland var den første som fant frem til jordens form. Det fremkommelige terrenget i Lappland gjorde at vitenskapsmennene kunne foreta målingene sine på bare ett år.

Etter en lang reise fra Frankrike begynte Pierre-Louis Maupertuis og hans team av vitenskapsmenn i juli 1736 et feltarbeid i Lappland som skulle måle lengden av en breddegrad i polarområdet mot nord.

Ekspedisjonen var – i likhet med den til ekvator – sponset av vitenskaps-akademiet og marinedepartementet i Frankrike.

Formålet var å få flere målinger, slik at en helt nøyaktig angivelse av jordens krumning og form kunne utregnes.

Maupertuis’ team benyttet også triangulering som målemetode.

Men mens Andes-ekspedisjonen måtte reise til den andre siden av kloden og bestige flere tusen meter høye fjell, kunne Lapplands-ekspedisjonen nøye seg med å reise 200 mil gjennom Europa og foreta målinger langs Torneå-elva i Finland.

Selv om terrenget i den nordlige ødemarken var lettere fremkommelig, måtte ekspedisjonen i Lappland også bestige fjell, og dessuten felle trær for å lage målestasjoner til trianguleringen.

Maupertuis’ trekantnett ble målt fra et klokketårn i byen Torneå til Kittisvaara-fjellet i Finland – en distanse som var omtrent en tredjedel så lang som den som ble målt i Andesfjellene.

Lappland-teamet regnet seg etter et års feltarbeid frem til at lengden av en breddegrad ved polarsirkelen var 111,95 kilometer.

Den var altså lengre enn den kjente målingen fra Frankrike på 111,21 kilometer.

Konklusjonen var derfor at jorden måtte være mer flattrykt ved polene.

Feil på utstyr koster to år

Etter arbeidet i Andesfjellene visste franskmennene at de hadde en nøyaktig måling gjennom fjellkjeden.

Linjen var 345 kilometer, men utgjorde ikke lengden på nøyaktig én breddegrad. For å finne den gjensto det ennå å foreta nøyaktige, samtidige stjernemålinger fra linjens nordligste og sørligste punkt.

Selv om ingenting hittil hadde forløpt lett på ekspedisjonen, regnet franskmennene med at stjernekikkingen skulle bli en formalitet.

For å slappe litt av dro de 29. august 1739 for å se tyrefekting. Iført parykker satte ekspedisjonsmedlemmene seg til rette i Cuencas arena, og Seniergues var den siste som ankom.

Legen slentret ubekymret inn på tilskuerplassene ledsaget av en ung kvinne. Alle i lokalbefolkningen visste imidlertid at hun var lovet bort til en av byens borgere – og mennene på tribunene ble rasende.

«Drep de franske utlendingene!» lød det plutselig, og deretter føk det steiner gjennom luften – ikke bare mot legen

Seniergues, men alle fra ekspedisjonen.

Verst gikk det ut over legen, som fikk flere knivstikk under flukten.

Om kvelden så Jussieu – teamets botaniker – til Seniergues’ skader, og oppdaget indre blødninger etter et dypt stikk i magen.

«Det er et fælt sted. Jeg er fortapt», sa Seniergues, og døde fire dager senere.

Den hatske stemningen hos lokalbefolkningen gjorde vitenskapsmennenes stjerneobservasjoner i Cuenca utfordrende.

Arbeidet var i utgangspunktet langt ifra enkelt.

De måtte sitte i timevis i en ubekvem posisjon under et såkalt zenit-teleskop. I mai 1740 noterte Bouguer likevel at de omsider kunne «regne ekspedisjonens mål for fullført».

Like etter gikk det imidlertid opp for astronomen Godin at målingene deres ikke kunne stemme.

De måtte begynne på nytt, men gang på gang ble observasjonene unøyaktige, fordi utstyret ikke fungerte optimalt.

Franskmennene var dessuten avhengige av at været var perfekt på samme tid i både nord- og sørenden av fjellkjedelinjen, og særlig La Condamine ble mer og mer fortvilet over å arbeide i et land der det ofte gikk en hel natt uten at stjernene kunne ses».

Vi skulle utføre oppgaver som ville være vanskelige selv i fremkommelige områder” I sin bog fra 1738, La Figure de La Terre – “Jordens form” – fortalte Pierre-Louis Maupertuis om de strabadser, ødemarken bød på.

Han visste imidlertid også at han og kollegene ikke kunne tillate seg å slurve når de nå hadde brukt så mange år på det møysommelige arbeidet:

«Vi kan ikke vende hjem med tvilsomme eller usikre resultater», skrev han bestemt.

Først våren 1742 lyktes stjerneobservasjonene, slik at franskmennene kunne slå nøyaktig fast koordinatene på det nordligste og sørligste punktet i fjell-kjedelinjen.

Ved å sammenholde målingene sine med meridian-linjens lengde kunne de til slutt regne ut nøyaktig én breddegrad ved ekvator.

Resultatet var 110,61 kilometer.

Ved å sammenligne med målingen fra Frankrike – 111,21 kilometer – kunne franskmennene bekrefte Lappland-teamets tidligere konklusjon: jorden var helt avgjort flattrykt ved polene.

Nesten sju år var gått i jakten på dette ene tallet – men de hadde det. Oppdraget var fullført. De kunne dra hjem.

Bouguer drar alene tilbake

Pierre Bouguer begynte som den eneste av ekspedisjonens sentrale skikkelser straks på den lange hjemreisen mot Europa.

Godin var på grunn av sin dårlige ledelse blitt upopulær hos vitenskapsakademiet, så han satset i stedet på en karriere ved universitetet i Lima, og den eventyrlystne La Condamine ville utforske regnskogen i Amazonas, der bare noen få europeere hadde vært før.

Bouguer holdt de verdifulle notisbøkene tett til brystet da skipet la til på den franske vestkysten i 1744.

Trøbbel på hjemturen hadde forsinket ham en del, men 29. juli kunne den hjemvendte vitenskapsmannen endelig stille seg opp i auditoriet på det franske vitenskaps-akademiet, der han ble hyllet.

Et 30 meter høyt monument markerer i dag den fransk-spanske ekspedisjonen.

© Shutterstock

Minnesmerke sikret ettermælet

Selv om de lokale på 1700-tallet ikke likte de franske vitenskapsmennene, kom Ecuadors befolkning senere til å sette stor pris på ekspedisjonen.

Europeernes reiseskildringer var nemlig med på å plassere Quito på verdenskartet – særlig ved å fremheve den vakre naturen.

På Yaruquí-platået satte søramerikanerne derfor opp et minnesmerke hundre år etter ekspedisjonens ankomst.

Vind og vær har senere ødelagt monumentet. Fra 1979 til 1982 fikk myndighetene i provinsen satt opp et nytt minnesmerke, som står på platået den dag i dag.

Marine-minister Maurepas var selv til stede under Bouguers presentasjon. Selv om de ikke kom først med resultatet, anerkjente akademiet viktigheten av ekspedisjonens arbeid.

Deretter begynte Bouguers sin fortelling om den dramatiske reisen, som trollbandt lytterne i auditoriet. Til slutt avsluttet han med å presentere de harde fakta:

Med tre datapunkter på kloden for lengden av en breddegrad – ved polarsirkelen, i Frankrike og i Andesfjellene – var klodens krumning og form nå påvist.

Jorden var ikke spiss, men flattrykt ved polene, og planetens diameter ved ekvator skulle vise seg å være hele 43 kilometer større enn fra pol til pol. Verden hadde blitt et viktig svar rikere.