7 sære syndromer som fikk psykiaterne til å måpe
En kvinne trodde hun var et vandrende lik. En fransk soldat kunne ikke styre trangen til å gå. Og en forfatter ble syk av kunsten i Firenze. Terapeuter har måttet høre mye rart opp gjennom historien.
Jerusalemsyndromet kan ramme sterkt troende.
Vrangforestillinger: Kongen var bokstavelig talt sprø
Betegnelsen sprø har sjelden passet bedre enn på kong Karl 6. Han satt på den franske tronen fra 1380 til 1422, og var i begynnelsen kjent som en sjenerøs konge.
Men i 1392 fikk han en febersykdom, mistet hår og negler og ble helt utilregnelig.
En dag drepte han plutselig og uten varsel fire riddere i et voldsomt raserianfall, men angret da anfallet var over.
En kirurg forsøkte å kurere kongens tilstand ved å bore hull i hodeskallen hans, men ingenting hjalp. I stedet fikk kongen det for seg at han het Georg og verken hadde barn, var konge
eller gift. Han fikk også en vrangforestilling om at han var laget av glass.
Derfor måtte ingen komme for nær ham. Han fikk til og med sydd polstret tøy og forsterket det med jern.
Kong Karls utilregnelighet førte til maktkamper som svekket Frankrike kraftig under hundreårskrigen mot England.
Like før sin død i 1422 måtte Karl derfor underskrive en fredsavtale som anerkjente at Englands Henrik 5. var arving til Frankrikes trone.
Karl 6. endret personlighet etter en febersykdom. Han fikk plutselige raserianfall og trodde han het Georg.
Liszt-omania: Pianist spilte så damene hylte
Den ungarske pianisten Franz Liszt fikk i 1840-årene klaverstrengene til å ryke med sine rasende anslag.
Og kvinnene elsket ham for det. På konsertene både skrek og dånte de, og når Liszt forlot
scenen, forfulgte de ham i håp om å få tak i en hanske eller et lommetørkle fra ham.
Liszt og hans samtidige virtuoser ble dyrket som dagens største popstjerner.
Etter en vill opptreden i Paris brukte kritikeren og dikteren Heinrich Heine for første gang uttrykket «lisztomania» om de skrikende kvinnene, fordi de var hensatt til en hysterilignende tilstand.
Cotards syndrom: Pasient trodde hun var et lik
I 1880 møtte en deprimert kvinne opp hos nevrologen Jules Cotard og påsto at hun var et vandrende lik.
Kvinnen var så sikker i sin sak at hun ikke tok til seg næring – for et lik trenger jo ikke å spise.
Hun døde av sult kort tid etter. Lidelsen blir i dag kalt Cotards syndrom, og er kjennetegnet ved nihilistiske vrangforestillinger, der pasienten for eksempel tror at han mangler hjerne og innvoller.
Massehysteri: Dydige nonner fikk utuktige fantasier
En rekke nonner i den franske byen Loudon ble på 1600-tallet rammet av en helt spesiell form for massehysteri.
De hadde alle fått den flotte presten Urbain Grandier på hjernen, og led nå av usømmelige fantasier om mannen.
Klosterets priorinne var rasende, men nonnene påsto at presten med Satans hjelp måtte ha forhekset dem med utukt og lidderlighet.
I 1634 ble Grandier anklaget for trolldom. Men selv da han fikk beina knust med slegger, fortsatte han å bedyre sin uskyld – noe som bare ble tatt som et tegn på at Satan sto ham bi.
Nonnenes besettelse var rikelig bevis, og Grandier ble brent på bålet.
Stendhal-syndromet: Forfatter besvimte i Firenze
Noen byer har bare for mye kunst og kultur. I 1817 fikk den franske forfatteren Henri-Marie Beyle – med kunstnernavnet Stendhal – en overdose i Firenze. Renessanse-mesterverkene var så praktfulle at han fikk voldsom hjertebank og andre alvorlige symptomer.
«Livets kilde tørket ut i meg, og jeg gikk i konstant frykt for å falle», skrev forfatteren senere.
Syndromets kjennetegn er svimmelhet, forvirring, panikk og hjertebank forårsaket av kunst. I 1989 ga psykiateren Graziella Magherini det navn etter Stendhal.
På klinikken sin i Firenze hadde hun i de foregående åtte årene tatt imot over hundre tilfeller, men mente likevel at bare de færreste moderne mennesker er i faresonen:
Dagens turister har etter hvert opplevd det meste, og er stort sett immune i møte med Michelangelos verker eller Giottos veggmalerier. Men hvert år rammes noen få av «Stendhals syndrom».
Hos enkelte blir det rett og slett en behandlingskrevende psykose, som psykiaterne på Firenzes Santa Maria Nuova-sykehus tar seg av.
Møtet med store kunstneres mesterverk kan utløse svimmelhet og panikk.
Jerusalem-syndromet: Den hellige by driver folk til vanvidd
Jerusalem har alltid vært en magnet for troende. Men mens de fleste nøyer seg med å beundre og fotografere helligdommer som Klagemuren eller Gravkirken, rammes noen få av alvorlige vrangforestillinger.
Tidlig på 1980-tallet fikk israelske psykiatere inn de første pasientene som hørte Guds stemme.
De var som regel blitt overveldet av møtet med de historiske stedene, og trodde nå at de selv var bibelske personer – som for eksempel Jesus eller døperen Johannes.
De siste 30 årene er flere hundre pilegrimer blitt innlagt til psykiatrisk behandling i Jerusalem med det såkalte Jerusalem-syndromet.
To tredeler er jøder, en tredel kristne. De fleste er harmløse, mens noen få er direkte farlige. Et eksempel er en kristen australier som mente at Gud hadde gitt ham ordre om å sette fyr på muslimenes Al Aqsa-moské.
Dromo-mani: Soldat gikk og gikk og gikk og…
Da franske Jean-Albert Dadas forlot hæren i 1881, klarte han ikke å slutte å gå. Ifølge en journal fra den psykiatriske anstalten der han senere ble undersøkt, gikk han først til Praha og videre til Berlin for til slutt å ende i Moskva.
Her trodde politiet at Dadas var terrorist, derfor måtte han vandre videre til Wien.
Da en lege beskrev tilfellet i et tidsskrift i 1886, utløste artikkelen et utbrudd av «dromomani» – en ukontrollerbar trang til å vandre. Etter noen år ebbet epidemien ut av seg selv