I 1814 ble Bethlehem Hospital rammet av en skandale da det kom frem at en av sykehusets pasienter, James Norris, hadde­ sittet lenket til en vegg i tolv år.  

© Getty Images, London Metropolitan Archives & Shutterstock

Bank og tortur var hverdagskost på verdens første sinnssykehus

I 1377 ble Bethlehem i London det første sykehuset i verden som tok imot psykisk syke. Nakne og i lenker ble pasientene sperret inne i årevis i små celler på institusjonen som med tiden utviklet seg til en folkeforlystelse. Hvert år kom folk i hopetall til stedet for å more seg over de innlagte.

7. august 2019 av Stine Overbye

Fra den endeløse rekken av mørke celler på Bethlehem Hospital lød en ynkelig jamring og gråt. 

Noen av de syke dunket hodet sitt taktfast mot veggen, og mens begeistrede skuelystne gikk fra celle til celle, ble de vitner til et «freakshow» uten sidestykke, en utstilling av nakne mennesker med barberte hoder, som hadde gått fra forstanden og lå i lenker på iskalde gulv, som dyr i bur. 

Noen av pasientene gjengjeldte publikumsinteressen med apatiske blikk, andre skar uhyggelige grimaser eller skrek redselsfullt. Andre igjen krøp sammen i angst eller bare sov fra alt sammen, bedøvet av opium.

«Ha miskunn med de stakkars sinnssyke, og legg din almisse her», sto det på et skilt ved inngangen, der en alvorlig portner så til at ingen snek seg forbi uten først å ha spyttet en penny eller to i bøssen. Det var inngangsbilletten til en av de mest populære forlystelsene i den engelske hovedstaden på 1700-tallet, «galehuset» Bethlehem eller Bedlam, som det het på folkemunne.

I korridorene falbød selgere nøtter, frukt og kake, og i et inferno av raslende lenker, angstskrik og jubelrop viste pleierne frem de friskeste pasientene. De besøkende pirket borti de syke med pinner, og hvis de ikke reagerte, forsøkte de å terge dem med ufine tilrop. 

Her og der brøt en pasient ut i sang eller resiterte et dikt til gjengjeld for et glass gin og en klappsalve fra tilskuerne, som skålte i øl mens lattersalvene gjallet i veggene.

Først i kveldingen, når mørket senket seg over institusjonen, falt roen over Bedlam. Da de siste gjestene forlot sykehuset, og lyden av klaprende hover mot brostein døde hen, var pasientene igjen overlatt til sine kummerlige skjebner. 

Bestyrer stjal fra de syke

I 1247 grunnla kirken et beskjedent kloster, St. Mary of Bethlehem, der hvor togstasjonen Liverpool Street ligger i dag. I tråd med den religiøse tradisjonen bød munkene på en brødbit og en seng til de hjemløse, fattige og syke. Fra 1377 begynte klosteret i det små å ta imot personer som «hadde mistet forstanden og hukommelsen».

Dermed ble Bethlehem verdens første psykiatriske sykehus, selv om det snarere fremsto som en oppbevaringsanstalt og et fengsel. Pasientene mottok ingen pleie eller behandling, men ble lenket til veggen i bitte små avlukker med gitter for vinduene og halm på gulvet. 

De som oppførte seg voldelig eller truende, ble straffet med pisk og iskalde­ bad. Og selv om slektninger eller sognet betalte for oppholdet, og lokale næringsdrivende kom med brød, ost, øl, kjøtt og fisk til Bethlehem, var det ikke stort som gikk til pasientene.

Den første bestyreren ved sykehuset, Peter the Porter, regnet almissene som sine personlige eiendeler, og hadde de syke behov for drikke, mat eller brensel, måtte de kjøpe det av Peter – til Peters priser. 

I mai 1403 fikk Peter the Porter sparken da det kom frem at han hadde forsynt seg av sykehusets utstyr, blant annet 33 tepper, 25 lakener, 5 stekepanner, 8 tallerkener, 1 båre, 4 håndjern og 6 kjettinger. Peter ble også dømt for å ha vanæret Bethlehem fordi han hadde oppmuntret til drikking, spillevirksomhet og usømmelig atferd.

Med sine mange forsømmelser, svik og lovbrudd skrev Peter the Porter seg inn i det som siden skulle bli en sørgelig tradisjon for forbryterske og udugelige sykehusbestyrere på Bethlehem. 

I århundrer skulle forholdene forbli umenneskelige, og behandlingen av de sinnslidende i beste fall sterkt mangelfull, i verste fall utvilsomt barbarisk, sett med dagens øyne.

På 1700-tallet ble sykehuset Bethlehem et yndet utfluktsmål for Londons borgere. Mot betaling viste de ansatte frem sykehusets ulykkelige skjebner.  

© Polfoto/Ullstein

Behandlet med juling

Selv om enkelte leger hadde vært opptatt av sinnslidelser siden antikken, og selv om man alltid hadde kjent til psykiske forstyrrelser, oppsto psykiatrien som legelig disiplin først på slutten av 1700-tallet. 

Før den tid, og også senere for den saks skyld, var pleien av den mentalt syke et familieanliggende. Hvis den syke var fredelig, fikk han eller hun lov til å ferdes noenlunde fritt, men voldelige eller uregjerlige personer ble sperret inne som fanger i sitt eget hjem eller lenket til en påle i et fattighus.

I Irland omtalte et medlem av underhuset i 1817 dessuten en annen utbredt praksis: «Når en sterk mann eller kvinne angripes av lidelsen, blir personen plassert i et rundt halvannen meter dypt hull i gulvet. 

Over der igjen plasseres det et trau for å unngå at vedkommende skal komme seg ut. Her nede får den elendige sendt ned maten sin, og her dør han som regel».

På Londons Bethlehem Hospital var forholdene omtrent de samme som i den private pleien. Her, som andre steder i samfunnet, besto den grunnleggende behandlingen av fysisk avstraffelse. Den gjengse oppfattelsen var nemlig at sinnslidelser var et onde som kunne bankes ut av kroppen.

I verket «Apology» fra 1533 fortalte en berømt nabo til sykehuset, humanisten Thomas More, om en psykisk syk mann som etter å ha blitt utsatt for en daglig omgang pryl, ble erklært frisk og utskrevet. 

Men senere ble det tydelig at han ikke var helt kurert: Mannen begynte å oppsøke en kirke, der han listet seg inn på kvinner som knelte i bønn foran alteret. Med en lynrask bevegelse tok han tak i skjørtene deres og kastet det opp og over hodene på dem – en voldsom ydmykelse i en tid der det ikke var vanlig å gå med underbukser.

En dag ble mannen tatt på fersk gjerning av et par politibetjenter som førte ham ut på gaten og bandt ham til et tre. Her ble han utsatt for kraftig juling i full offentlighet, og behandlingen var ifølge More så effektiv at mannen denne gangen ble fullstendig kurert.

Fløt av ekskrementer

I 1547 ble driften av Bedlam – et navn som på engelsk for lengst var blitt et synonym for «dårekiste» eller «galehus» – overdratt til bydelen City of London, som hadde andre ting å bruke pengene på enn å ta seg av de sinnslidende. 

Det tidligere klosteret hadde aldri vært en praktbygning, men i 1598 hadde det forfalt så mye at myndighetene beskrev det som «uegnet til menneskelig beboelse». Stanken av ekskrementer var intens, cellene uhumske, taket lakk og pasientene var inngrodd av skitt­.

«Et svinsk hull og et motbydelig rottereir», slo en av sykehusets jevnlige besøkende fast.

Kritikken fikk imidlertid ingen konsekvenser, og da legen Helkiah Crooke i 1619 ble utpekt som ny bestyrer av Bedlam­, var bygningen en formidabel svinesti, fylt med uvaskede pasienter i lenker. 

På det tidspunktet var stedet for lengst blitt en turistmagnet – besøkende hadde betalt for å komme inn og se «The Show of Bedlam» helt siden 1610.

I 1619 ble legen Helkiah Crooke utpekt som Bedlams bestyrer. Han hadde høstet stor heder for et verk om anatomi, men de psykisk sykes forhold interesserte ham ikke. 

© Cambridge University

Seksuelle overgrep

I likhet med Peter the Porter så Crooke på sykehuset som sin personlige pengemaskin, og ettersom han hadde det travelt i sin private praksis, var han en sjelden gjest på sykehuset og gjorde heller ingen forsøk på å tilby pasientene verken behandling eller omsorg.

I 1620 klaget en far til en kvinnelig pasient over at datterens fot var i ferd med å råtne på grunn av manglende pleie, og under et uanmeldt besøk i 1631 kunne tilsynsførerne konstatere at pasientene var døden nær av sult. 

De hadde ikke fått noe å spise på flere dager – sist gang de hadde inntatt et noenlunde skikkelig måltid, var for over en uke siden, da de 30 pasientene hadde fått rundt to kilo ost på deling.

Inspektørene kunne også konstatere at pasientene hutret og frøs. Ildsted fantes det bare på kjøkkenet, men her regjerte portnerens kone eneveldig, og hun nektet pasientene adgang.

Etter at Crooke hadde glimret med sitt fravær i 15 år og foret lommene sine med penger som skulle ha vært brukt på de syke, ble han i 1634 tvunget til å søke avskjed. Men den nye ledelsen var ikke stort bedre, skulle det vise seg.

Etter Crooke overtok Richard Langley styringen av Bedlam. Mat og drikke, som var tiltenkt de syke og forært av pårørende, forsvant på mystisk vis, og mens ekteparet Langley este ut, skrumpet pasientene inn til levende skjeletter. 

Både herr og fru Langley var synlig beruset på dagtid, og hver kveld gikk paret ifølge naboene på en pub i nærheten. Her ble de gjerne værende til ut i de små timer, for så å komme ravende hjem midt på natten og fortsette festen i selskap med gaulende svirebrødre.

For å hindre eller i det minste begrense vanskjøtselen hadde myndighetene begynt å komme på uanmeldte inspeksjoner, og fra 1646 ble det også forbudt å slå og snakke stygt til pasientene.

Til tross for innstramningene var de syke fortsatt omgitt av udugelig­ og hensynsløst personale. Pasienter som nektet å ta til seg mat, ble tvangsfôret og mistet fortennene i både over- og underkjeven fordi de ansatte brukte en slags skrue-tvinge til å skaffe seg adgang gjennom «tennenes gjerde». 

Også overfall og seksuelle overgrep var dagligdags. Eksempelvis ble en ansatt, Anthony Dadsworth, i 1652 avskjediget på grunn av ikke nærmere definert «usømmelig atferd», mens Roland Wolly i 1675 ble sparket på grunn av «ondskap og uærlig snakk». 

I 1680-årene ble Edward Langden satt på porten etter å ha gjort en pasient gravid, en hendelse som kort etter førte til at menn og kvinner fikk separate avdelinger på Bedlam.

De sykes Versailles

To år etter at styret ved Bedlam offentlig hadde anbefalt at sykehuset skulle legges ned fordi det var «for gammelt, svakt, forfallent og lite», flyttet institusjonen i juli 1676 inn i nye og storslåtte lokaler i New Bethlehem i Moorfields i utkanten av London. 

Det nyoppførte sykehuset, som var en arkitektonisk perle av en barokkbygning og kunne minne litt om Versailles, fikk tilnavnet Palace Beautiful. Men bare en måned etter åpningen skrev en anonym dikter at «dette forstadsvidunderet kan gjøre noen og enhver gal».

Ut fra antagelsen om at psykisk syke var upåvirket av omgivelsene sine – og av kulde – var rommene innredet som fengselsceller med gjennomtrekk året rundt, og både lenker og håndjern hadde blitt med på flyttelasset fra det gamle Bedlam. Det samme var en av de mest utbredte og forhatte behandlingene.

Pasientene ble barbert på hodet og fikk smurt et pulver av knuste spanske fluer og sennep på issen, noe som ga smertefulle blemmer. Tanken var at sykdomsfremkallende væsker fra hjernen kunne sive ut gjennom den infiserte hodebunnen og dermed berolige pasienten. 

Ut fra samme tankegang hadde sykehuset dessuten innført behandling med blodsugende igler, som man mente kunne tappe ubalanse ut av kroppen, samt en omfattende bruk av avførings- og brekkmidler slik at pasientene kunne bli tømt for ondartede væsker.

Mens det gamle Bethlehem hadde huset 30 pasienter, hadde det nye plass til 140 – og til en betydelig større publikumsskare. Kort etter innvielsen ble sykehuset en av Londons aller største attraksjoner med opp imot 100 000 «turister» i året. 

Hjulet: Oppfinnsomheten var stor når de syke skulle beroliges. Blant annet fant leger på 1700-tallet opp et stort, hult trehjul som pasientene roterte i til de fikk roet seg ned.

© Bridgeman

Fransk lege befridde Paris' «gale»

Det var ikke bare i England at psykisk syke ble behandlet som dyr. Overalt i Europa­ ble de utsatt for lignende eller enda verre behandling.

I 1793 bestemte en fransk lege, Philippe Pinel, seg imidlertid for å gå en ny vei. Pinel arbeidet som lege på et av de største psykiatriske sykehusene i Paris, og ble forferdet over å se hvilke umenneskelige forhold pasientene levde under. 

Han beordret lenkene tatt av alle pasientene og innførte en «moralsk» behandling som var basert på en kjærlig, men bestemt pleie av de syke. Pasientene­ ble ikke lenger stuet unna i fuktige, mørke celler, men fikk lov til å gå ut i frisk­ luft hver dag. 

Behandingsformen ble snart gjengs rundt om i Europa – også i England der det psykiatriske sykehuset York Retreat innførte Pinels metoder i 1796.

Soldat døde etter tolv år i lenker

Men på New Bethlehem fortsatte brutaliteten med uforminsket styrke. Da filantropen­ Edward Wakefield i mai 1814 avla sykehuset et besøk, ble han dypt rystet. I kvinnenes avdeling oppholdt det seg ti pasienter i hvert rom: Alle var nakne og tjoret til veggen med en kort kjetting som så vidt tillot dem å legge seg ned.

Forholdene for mennene var ikke stort bedre. Her var seks pasienter stuet sammen i ett rom, alle fastspent med lenker og håndjern. 

Særlig én pasient gjorde inntrykk på Wakefield: den 55 år gamle amerikanske soldaten James Norris, som hadde vært innlagt i 14 år – de siste tolv i kjettinger som nærmest naglet ham til stedet. Rundt halsen og rundt livet hadde han en jernring som var festet til veggen med en bare 40 centimeter lang kjetting.

Wakefields avsløringer utløste et offentlig ramaskrik, og da Norris døde mindre enn et år senere – ifølge obduksjonen av forstoppelse på grunn av årelang passivitet – kastet tragedien nok en skygge over Bethlehem. Legene på sykehuset nektet imidlertid å påta seg noe ansvar for tragedien.

Ytterligere beviser på de redselsvekkende forholdene kom for en dag i 1818, da en tidligere pasient, Urbane Metcalf, ga ut en pamflett om det han hadde opplevd mens han var innlagt. 

Metcalf fortalte at inkontinente pasienter ble gjemt unna i kjelleren, der de sov på løs halm og ble systematisk torturert av sadistiske pleiere.

Ifølge Metcalf var de fleste pleierne «ondskapsfulle og fordrukne». Særlig tre av dem utmerket seg med sin grusomhet og var ifølge Metcalf «skurker hvis minste forbrytelse er mishandling av menneskeheten». 

I Metcalfs liste over spesielt graverende eksempler fantes en mann ved navn Popplestone. Foten hans skulle ha råtnet og falt av etter at lenkene hadde gnaget seg gjennom kjøttet. 

Nedslått fortalte Metcalf videre om den 86 år gamle Baccus som hadde falt og hvordan en av pleierne hadde fått medpasientene til å trampe på ham. «Baccus er nå død», konstaterte Metcalf tørt. 

I 1815 ble Bedlam flyttet til nye lokaler ved St. George's Field, der skandalene fortsatte.  

© Mary Evans

Skandalene fortsatte

Tre år før Metcalf luftet sin kritikk, hadde Bethlehem flyttet inn i nye lokaler ved St. George’s Field i Southwark sørøst i London. 

Pasientenes nye hjem var en bygning som fra utsiden var minst like imponerende som det gamle Bethlehem, men som innvendig så sørgelig kjent ut. De nå 200 pasientene ble fortsatt utsatt for tvang og fysisk avstraffelse, og skandalene rullet videre som om ingenting hadde skjedd.

I desember 1850 ble pasienten Ann Morley overført fra Bethlehem til en privat anstalt. Hun ankom med en kraftig blåveis, tynn som en strek og så avkreftet at hun ikke kunne sitte. Til legen på anstalten fortalte hun at hun hadde blitt slått i ansiktet av en pleier, dusjet med iskaldt vann og tvunget til å sove naken på et tynt lag halm i kjelleren.

Senere dukket lignende historier opp i pressen, og selv om Bethlehems ledelse under en høring erkjente svikt og vanskjøtsel, unnskyldte både direktør og leger seg med at de ikke ante hva som foregikk på sykehuset.

Selv om sykehuset senere gjennomførte reformer, begynte det på nytt å storme rundt Bethlehem høsten 1888. Avisen The Times kunne fortelle om et alarmerende høyt antall dødsfall på Bethlehem: av de 264 pasientene som hadde vært innlagt i 1887, hadde 38 dødd samme år. Det tilsvarte en årlig dødsrate på 14,4 prosent, nesten det dobbelte av den nasjonale dødsraten.

Avisen kunne dessuten fortelle at tvang og fysisk avstraffelse var langt mer utbredt på Bedlam enn andre steder, men sykehusets overlege, George Savage, avviste all kritikk.

«Jeg er tilbøyelig til å mene at pisking av de sinnssyke fra tid til annen har ført til helbredelse», uttalte Savage, som helt klart levde opp til etternavnet – «Brutal». 

Han mente blant annet at onani førte til sinnslidelser, og anbefalte i så måte en effektiv kur: å skjære i den sykes kjønnsorganer med skalpell.

Bethlehem ble modernisert

I begynnelsen av 1900-tallet gjennomgikk Bethlehem en forvandling, «en utvikling fra larve til sommerfugl», som en prest kalte det. 

I takt med at den vitenskapelige utforskningen av psykiske lidelser hadde tatt fart i slutten av 1800-tallet, innså legene at sinnslidelser var reelle sykdommer. 

Skrekkregimet med fysisk avstraffelse og tvang hadde nå blitt avløst av behandling og terapi, vakter var erstattet av utdannede sykepleiere, og i 1914 var ikke Bethlehem til å kjenne igjen: Utenfor var det anlagt en flott park med roser i all verdens farger, og når man kom inn, var det som å besøke salongene i en ærverdig engelsk klubb. 

På veggene hang det malerier, overalt sto det vaser med blomster, hyllene bugnet av bøker og blader, og rundt omkring var det innredet trivelige kroker med myke sofaer der pasientene fikk servert te. Det eneste som avslørte at det tross alt var et sykehus var vinduene, som var så små at det ikke gikk an å flykte ut av dem.

Mens Bethlehem tidligere hadde vært et torturkammer og en oppbevarings-anstalt, hadde sykehuset nå blitt et eksempel til etterfølgelse. 

I 1914 kunne legene fornøyd vise til en helbredelsesprosent på 50, en helt ny virkelighet enn tidligere tider, da pasientene ofte endte sine dager i lenker på Bethlehem, før de ble begravd på gårdsplassen innenfor sykehusets murer. 

Les mer

Catharine Arnold: Bedlam – London and Its Mad, Pocket Books, 2008. Paul Chambers: Bedlams Hospital For The Mad, Ian Allan Publishing, 2009. Edward Shorter: Psykiatriens historie – fra asyl til Prozac, Munksgaard, 2001. 

Kanskje du er interessert i