Sinnssykehuset gjennom tidene: Fra pisk til pleie

Lå lenket som dyr i bur

Fra den endeløse rekken av mørke celler på Bethlehem Hospital lød en ynkelig jamring og gråt. Noen av de syke dunket hodet taktfast mot veggen, og mens begeistrede tilskuere gikk fra celle til celle, ble de vitne til et «freakshow» uten sidestykke, en utstilling av nakne mennesker med barberte hoder som hadde gått fra forstanden og lå i lenker på iskalde gulv, som dyr i bur.

Noen av pasientene gjengjeldte publikumsinteressen med apatiske blikk, andre skar uhyggelige grimaser eller skrek redselsfullt. Og så var det dem som krøp sammen i angst eller bare sov fra det hele, bedøvet av opium.

«Ha miskunn med de stakkars sinnssyke, og legg din almisse i beholderen», sto det på et skilt ved inngangen, der en bister portner passet på at ingen snek seg forbi uten først å ha spyttet en penny eller to i bøssen. Det var inngangsbilletten til en av de mest populære forlystelsene i den engelske hovedstaden på 1700-tallet, galehuset Bethlehem, eller Bedlam som det ble kalt på folkemunne.

I korridorene falbød selgere nøtter, frukt og ostekake, og i et inferno av raslende lenker, angstskrik og jubelrop viste pleierne frem de friskeste pasientene. De besøkende pirket borti de syke med pinner, og hvis de ikke fikk noen reaksjon, forsøkte de å terge dem med banning og ufine tilrop.

Her og der brøt en pasient ut i sang eller resiterte et dikt til gjengjeld for et glass gin og en klappsalve fra tilskuerne, som skålte i øl mens lattersalvene runget gjennom bygningen.

Først i kveldingen, når mørket senket seg over institusjonen, senket roen seg over Bedlam. Mens de siste gjestene forlot sykehuset og lyden av klaprende hover mot brostein døde hen, var pasientene igjen overlatt til sine kummerlige skjebner.

Bestyrer stjal fra de syke

I 1247 grunnla kirken et beskjedent kloster, St. Mary of Bethlehem, der hvor togstasjonen Liverpool Street ligger i dag. I tråd med den religiøse tradisjonen bød munkene på en brødbit og en seng til de hjemløse, fattige og syke. Fra 1377 begynte klosteret så smått å ta imot personer som «hadde mistet forstanden og hukommelsen».

Dermed ble Bethlehem verdens første psykiatriske sykehus, selv om det snarere fremsto som en oppbevaringsanstalt og et fengsel. Pasientene mottok ingen pleie eller behandling, men ble lenket til veggen i bitte små avlukker med gitter for vinduene og halm på gulvet.

De som oppførte seg voldelig eller truende, ble straffet med pisk og iskalde bad. Og selv om slektninger eller sognet betalte for oppholdet, og lokale næringsdrivende kom med brød, ost, øl, kjøtt og fisk til Bethlehem, fikk ikke pasientene stort av det.

Den første bestyreren ved sykehuset, Peter the Porter, regnet almissene som sine personlige eiendeler, og hadde de syke behov for drikke, mat eller brensel, måtte de kjøpe det av Peter og til Peters priser.

I mai 1403 fikk Peter the Porter sparken da det kom frem at han hadde stjålet en lang rekke effekter fra sykehuset, blant annet 33 tepper, 25 lakener, 5 stekepanner, 8 tallerkener, 1 båre, 4 håndjern og 6 kjettinger. Peter ble også dømt for å ha vanæret Bethlehem fordi han hadde oppmuntret til drukkenskap, spillevirksomhet og usømmelig atferd.

Med sine mange forsømmelser, svik og lovbrudd skrev Peter the Porter seg inn i det som siden skulle bli en sørgelig tradisjon for forbryterske og udugelige sykehusbestyrere på Bethlehem.

I århundrer skulle forholdene forbli umenneskelige, og behandlingen av de sinnslidende i beste fall sterkt mangelfull, i verste fall direkte barbarisk, sett med vår tids øyne.

Behandlet sinnssyke med juling

Selv om enkelte leger hadde vært opptatt av sinnslidelser siden antikkens Hellas, og selv om man alltid hadde kjent til psykiske forstyrrelser, oppsto ikke psykiatrien som medisinsk disiplin før på slutten av 1700-tallet.

Før den tid, og også senere, var pleien av den mentalt syke opp til hans familie. Hvis den syke var fredelig, fikk han eller hun lov til å ferdes noenlunde fritt, men voldelige eller uregjerlige personer ble sperret inne som fanger i sitt eget hjem eller lenket til en påle i et fattighus.

I Irland omtalte et medlem av underhuset i 1817 dessuten en annen utbredt praksis: «Når en sterk mann eller kvinne angripes av lidelsen, blir personen plassert i et ca. halvannen meter dypt hull i gulvet. Over der igjen plasseres det en krybbe for å unngå at vedkommende skal komme seg ut. Her nede får stakkaren maten sin, og her dør han som regel».

På Londons Bethlehem Hospital var forholdene ikke vesentlig annerledes enn i den private pleien.

Her, som andre steder i samfunnet, besto behandlingen først og fremst av fysisk avstraffelse. Man gikk nemlig ut fra at sinnslidelser var et onde som kunne bankes ut av kroppen.

I verket «Apology» fra 1533 fortalte en berømt nabo til sykehuset, humanisten Thomas More, om en sinnssyk mann som etter å ha blitt utsatt for en daglig omgang pryl, ble erklært frisk og utskrevet.

Men senere ble det klart at han ikke var helt kurert: Mannen begynte å oppsøke en kirke, der han listet seg inn på kvinner som knelte i bønn foran alteret. Han kastet lynraskt skjørtene opp og over hodet på dem – en voldsom ydmykelse i en tid da ingen gikk med underbukser.

En dag ble mannen tatt på fersk gjerning av et par politibetjenter som førte ham ut på gaten og bandt ham til et tre. Her fikk han en omgang juling i full offentlighet, og behandlingen var ifølge More så effektiv at mannen denne gangen ble fullstendig kurert.

På Bedlam levde de i skitt

I 1547 ble driften av Bedlam – et navn som på engelsk for lengst var blitt et synonym for «galehus» – overdratt til bydelen City of London, som hadde andre ting å bruke pengene på enn å vise omsorg for de sinnslidende.

Det tidligere klosteret hadde aldri vært noen praktbygning, men i 1598 var det så forfallent at myndighetene beskrev det som «uegnet til menneskelig beboelse».

Stanken av ekskrementer var intens, cellene uhumske, taket utett og pasientene var inngrodd av skitt.

«Et svinsk hull og et motbydelig rottereir», lød det fra en av dem som jevnlig besøkte sykehuset.

Kritikken fikk imidlertid ingen konsekvenser, og da legen Helkiah Crooke ble utpekt som ny bestyrer av Bedlam i 1619, var bygningen en formidabel svinesti, fylt med uvaskede pasienter i lenker. På det tidspunktet hadde stedet for lengst blitt en turistmagnet – siden 1610 hadde besøkende betalt for å få komme inn og se «The Show of Bedlam».

Seksuell misbruk av pasienter

I likhet med Peter the Porter så Crooke på sykehuset som sin personlige pengemaskin, og ettersom han hadde det travelt med sin private praksis, var han en sjelden gjest på sykehuset og gjorde heller ikke noe forsøk på å tilby pasientene verken behandling eller omsorg.

I 1620 klaget en far til en kvinnelig pasient over at datterens fot var i ferd med å råtne pga. manglende pleie, og under et uanmeldt kontrollbesøk i 1631 kunne tilsynsførerne konstatere at pasientene var døden nær av sult. De hadde ikke fått noe å spise på flere dager – sist gang de hadde inntatt et noenlunde skikkelig måltid, var for over en uke siden, da de 30 pasientene hadde fått rundt to kilo ost på deling.

Inspektørene kunne også konstatere at pasientene hutret og frøs. Ildsted fantes det bare på kjøkkenet, men her regjerte portnerens kone eneveldig, og hun nektet pasientene adgang.

Etter at Crooke hadde glimret med sitt fravær i 15 år og foret lommene sine med penger som skulle ha vært brukt på de syke, ble han i 1634 tvunget til å slutte i jobben. Men hvis pasientene hadde regnet med en ny og bedre ledelse, ble de sørgelig skuffet.

Etter Crooke overtok Richard Langley styringen av Bedlam, som gikk fra asken til ilden. Mat og drikke som var tiltenkt de syke og forært av pårørende, forsvant på mystisk vis, og mens ekteparet Langley este ut, skrumpet pasientene inn til levende skjeletter.

Både herr og fru Langley var synlig beruset på dagtid, og ifølge naboene gikk paret hver kveld og drakk seg fulle på en pub i nabolaget. De vendte hjem midt på natten og fortsatte festen i selskap med gaulende svirebrødre.

For å hindre eller i det minste begrense vanskjøtselen hadde myndighetene begynt å avlegge sykehuset uanmeldte kontrollbesøk, og fra 1646 ble det også forbudt å slå og snakke stygt til pasientene.

Til tross for det strengere tilsynet måtte de syke fortsatt leve med udugelig og hensynsløst personale.

Pasienter som nektet å ta til seg mat, ble tvangsfôret og mistet fortennene i både over- og underkjeven fordi de ansatte brukte en slags skrutvinge til å skaffe seg adgang gjennom «tennenes gjerde».

Overfall og seksuelle overgrep hørte også til dagens orden. I 1652 ble eksempelvis en ansatt, Anthony Dadsworth, avskjediget pga. ikke nærmere definert «usømmelig atferd», og i 1675 ble Roland Wolly sparket pga. «ondskap og uærlig snakk».

I 1680-årene ble Edward Langden satt på porten etter å ha gjort en pasient gravid, en hendelse som kort etter førte til at menn og kvinner fikk hver sin avdeling på Bedlam.

De sinnssykes Versailles

To år etter at styret ved Bedlam offentlig hadde anbefalt at sykehuset skulle legges ned fordi det var «for gammelt, skrøpelig, forfallent og lite», flyttet institusjonen i juli 1676 inn i nye og storslåtte lokaler i New Bethlehem i Moorfields i utkanten av London.

Det nyoppførte sykehuset, som var en arkitektonisk perle av en barokkbygning og kunne minne en smule om Versailles, fikk tilnavnet Palace Beautiful. Men bare en måned etter åpningen skrev en anonym dikter at «dette forstadsvidunderet kan gjøre noen hver gal».

Ut fra antagelsen om at psykisk syke var upåvirket av omgivelsene sine – og av kulde – var rommene på sykjehuset innredet som fengselsceller med gjennomtrekk året rundt, og både lenker og håndjern hadde blitt med på flyttelasset fra det gamle Bedlam. Det hadde også en av de mest utbredte og forhatte behandlingsmetodene gjort.

Pasientene ble kronraket på hodet og fikk smurt et pulver av knuste spanske fluer og sennep på issen, noe som ga smertefulle blemmer. Tanken var at sykdomsfremkallende væsker fra hjernen kunne sive ut gjennom den infiserte hodebunnen så pasienten fant lindring.

Ut fra samme tankegang hadde sykehuset dessuten innført behandling med blodsugende igler, som man mente kunne tappe ubalanse ut av kroppen, samt en omfattende bruk av avførings- og brekkmidler slik at pasientene kunne bli tømt for ondartede væsker.

Mens det gamle Bethlehem hadde huset 30 pasienter, hadde det nye plass til 140 – og til en betydelig større publikumsskare. Kort etter innvielsen ble sykehuset en av Londons aller største attraksjoner med opp imot 100 000 «turister» i året.

Fransk lege befridde Paris' galninger

Det var ikke bare i England at psykisk syke ble behandlet som dyr. Overalt i Europa ble de utsatt for lignende eller enda verre behandling.

I 1793 bestemte en fransk lege, Philippe Pinel, seg imidlertid for å gå nye veier. Pinel arbeidet som lege på et av de største sinnssykehusene i Paris og ble forferdet da han fikk se de grusomme forholdene pasientene levde under.

Han beordret lenkene tatt av alle pasientene og innførte en «moralsk» behandling som var basert på kjærlig, men bestemt pleie av de syke. Pasientene ble ikke lenger stuet unna i fuktige, mørke celler, men fikk lov til å komme ut i frisk luft hver dag.

Behandingsformen ble snart gjengs andre steder i Europa – også i England der sinnssykehuset York Retreat innførte Pinels prinsipper i 1796.

Soldat døde etter tolv år i lenker

Men på New Bethlehem fortsatte brutaliteten med uforminsket styrke. Da filantropen Edward Wakefield avla sykehuset et besøk i mai 1814, ble han dypt rystet.

På kvinneavdelingen var det ti pasienter i hvert rom: Alle var nakne og tjoret til veggen med en kort kjetting som så vidt tillot dem å legge seg ned. Forholdene for mennene var ikke stort bedre. Her var seks pasienter stuet sammen på ett rom, og alle var fastspent med lenker og håndjern.

Spesielt én pasient gjorde inntrykk på Wakefield: den 55 år gamle amerikanske soldaten James Norris, som hadde vært innlagt i 14 år – de siste tolv i kjettinger som nærmest naglet ham til stedet. Både om halsen og livet hadde han en jernring som var festet til veggen med en kjetting som bare var 40 centimeter lang.

Wakefields avsløringer utløste et offentlig ramaskrik, og da Norris døde mindre enn et år senere – ifølge obduksjonen av forstoppelse som skyldtes årelang passivitet – kastet tragedien nok en skygge over Bethlehem. Legene på sykehuset nektet imidlertid å påta seg noe ansvar for tragedien.

Ytterligere beviser på de redselsfulle forholdene kom for en dag i 1818, da en tidligere pasient, Urbane Metcalf, ga ut en pamflett om sine opplevelser på sykehuset. Metcalf fortalte at inkontinente pasienter ble gjemt unna i kjelleren, der de sov på løs halm og jevnlig ble torturert av sadistiske pleiere.

Ifølge Metcalf var storparten av pleierne «ondskapsfulle og fordrukne». Spesielt tre av dem utmerket seg med sin grusomhet og var ifølge Metcalf «skurker hvis minste forbrytelse er mishandling av menneskeheten».

I Metcalfs liste over spesielt graverende eksempler opptrådte en mann ved navn Popplestone. Benet hans råtnet og falt av etter at lenkene hadde gnaget seg gjennom kjøttet. Skamfull fortalte Metcalf videre om den 86 år gamle Baccus som hadde falt og hvordan en av pleierne hadde fått medpasientene til å trampe på ham. «Baccus er død nå», konstaterte Metcalf tørt.

Skandalene rullet videre

Tre år før Metcalf luftet sin kritikk hadde Bethlehem flyttet inn i nye lokaler ved St. George’s Field i Southwark sørøst i London.

Pasientenes nye hjem var en bygning med et ytre som var minst like imponerende som det gamle Bethlehem, men som innvendig så sørgelig kjent ut. De nå 200 pasientene ble fortsatt utsatt for tvang og fysisk avstraffelse, og skandalene rullet videre som om ingenting hadde skjedd.

I desember 1850 ble pasienten Ann Morley overført fra Bethlehem til en privat anstalt. Hun ankom med en kraftig blåveis, tynn som en strek og så avkreftet at hun ikke kunne sitte. Til legen på anstalten fortalte hun at en vakt hadde slått henne i ansiktet. Hun var blitt oversprøytet med iskaldt vann og tvunget til å sove naken på et tynt lag halm i kjelleren.

Senere dukket lignende historier opp i pressen. Under en høring erkjente Bethlehems ledelse svikt og vanskjøtsel, men både direktør og leger unnskyldte seg med at de ikke ante hva som foregikk på sykehuset.

Senere gjennomførte sykehuset reformer, men høsten 1888 tok det på nytt til å storme rundt Bethlehem. Avisen The Times kunne fortelle om et alarmerende høyt antall dødsfall på Bethlehem: Av de 264 pasientene som hadde vært innlagt i 1887, hadde 38 dødd samme år. Det tilsvarte en årlig dødsrate på 14,4 pst. – nesten det dobbelte av dødsraten i resten av samfunnet.

Dessuten kunne avisen fortelle at tvang og fysisk avstraffelse var langt mer utbredt på Bedlam enn andre steder, men sykehusets overlege, George Savage, avviste all kritikk.

«Jeg er tilbøyelig til å mene at pisking av de sinnssyke fra tid til annen har ført til helbredelse», uttalte Savage, som helt klart levde opp til etternavnet «Brutal». Han var bl.a. overbevist om at onani var årsak til sinnslidelser, men anbefalte også en effektiv kur: å skjære i den sykes kjønnsorganer med skalpell.

Bethlehem ble modernisert

I begynnelsen av 1900-tallet gjennomgikk Bethlehem en forvandling, «en utvikling fra larve til sommerfugl», som en prest betegnet det.

I takt med at den vitenskapelige utforskningen av psykiske lidelser hadde skutt fart i slutten av 1800-tallet, innså legene at sinnslidelser var reelle sykdommer.

Skrekkregimet med fysisk avstraffelse og tvang hadde nå blitt avløst av behandling og terapi, vakter var erstattet av utdannede sykepleiere, og i 1914 var Bethlehem ikke til å kjenne igjen: Utenfor var det anlagt en vidunderlig park med roser i all verdens farger, og når man kom innenfor, var det som å tre inn i salongene i en ærverdig engelsk klubb.

På veggene hang det malerier, overalt sto det vaser med blomster, reolene bugnet av bøker og blader, og rundt omkring var det innredet kosekroker med myke sofaer der pasientene fikk servert te. Det eneste som avslørte at det tross alt var et sykehus, var vinduene, som var så små at man umulig kunne flykte ut av dem.

Mens Bethlehem tidligere hadde vært et torturkammer og en oppbevaringsanstalt, hadde sykehuset nå blitt et eksempel til etterfølgelse.

I 1914 kunne legene briske seg med en helbredelsesprosent på 50, en helt ny virkelighet og et mirakel i forhold til tidligere tider, da pasientene ofte endte sine dager i lenker på Bethlehem og ble gravlagt på sykehusets gårdsplass.