Bedøvelsens historie: Fra bulmeurt til opium

Uttrekk av blader ble brukt av steinalderfolk mot smerter og uro. Røyken fra brennende bulmeurt ga hallusinasjoner.

Sumererne brukte opium til rekreasjon – mens grekerne 3000 år senere foretrakk å utnytte stoffets bedøvende effekt.

Den greske legen Hippokrates ga pulver av pilebark mot feber og smerter. Dagens aspirin inneholder et lignende aktivt stoff.

Roten fra den narkotikaholdige planten alrune ble kokt i vin. En gresk lege, Dioskorides, anbefalte avkoket mot smerter.

Urbefolkningen i Sør-Amerika bedøvet pasienter med et konsentrat av kokablader. Tygging av kokablader ga lokalbedøvelse.

Morfin ble utvunnet av opium av en tysk farmasøyt. Senere – under den amerikanske borgerkrigen – ble soldater avhengige.

Lystgass heter egentlig dinitrogen-oksid (N²O). Det er en fargeløs gass som ved inhalering gir en lett bedøvelse fulgt av euforisk glede og latteranfall.

Eter, eller dietyleter, er en brennbar, fargeløs væske, som kan gi hallusinasjoner. I motsetning til lystgass gjør den pasienten bevisstløs.

En skotsk lege introduserte kloroform for å lindre smertefulle veer. Det viste seg imidlertid å være dødelig for enkelte pasienter.

Mangel på morfin fikk tyske kjemikere til å lage stoffet Hoechst 10820: metadon.

Pasienter kunne nå inhalere narkose-midlene enfluran og isofluran. Det ga for første gang en full og sikker bedøvelse.