Blodlege var offer for giftkomplott

Hjertet er bare en pumpe

Europa står på terskelen til opplysningstiden og den naturvitenskapelige revolusjon. Nye, store oppdagelser gjøres, og Denis' overraskende inngrep er inspirert av andres forskningsresultater.

Blant inspirasjonskildene er den engelske legen William Harvey, som har vist at hjertet ikke er «sjelens bolig», men en pumpe som sender blod ut i arteriene. Blodet beveger seg i et kretsløp og vender tilbake til hjertet gjennom venene.

Kirken liker ikke denne oppdagelsen fordi den reduserer mennesker og dyr fra å være Guds uforlignelige skaperverk til et system av pumper, rør og vektstenger som følger fysikkens lover. Mange leger er også kritiske.

Medisinens dogmer om at sykdom skyldes ubalanse mellom kroppsvæskene er utfordret. Siden antikken har leger forsøkt å rette opp denne ubalansen. Den nye forskningen er en trussel mot faget.

Men Denis lar seg ikke stanse av dogmer. Han vil skape seg et navn, og har med stor interesse hørt om den engelske legen Richard Lower.

To år før hadde han gjort et forsøk på å overføre blod mellom to hunder. Lower hadde åpnet en hals-

vene på en hund, og rett før dyret blødde i hjel, førte han inn blod fra en annen hund. Det er denne teknikken Denis bruker da han overfører blod fra lam til menneske.

Lower og kollegene hans blir rasende da de hører om Denis’ blodoverføringer. De mener han har plagiert og stjålet arbeidet deres.

Franske leger er i opprør

Men engelskmennenes raseri er bare småtterier sammenlignet med motstanden Denis møter i Paris. Her betrakter mektige leger aktivitetene hans med forferdelse:

Risikerer ikke legevitenskapen å skape nye hybridvesener når man gir mennesker blod fra dyr? Kommer mennesker til å få ull og begynne å breke? Dessuten er blodet hellig. Blodoverføring er blasfemi og innblanding i skaperverket. Denis må stanses. Og kollegene venter bare på en sjanse til å ta ham.

Imens fortsetter Denis overføringene. I flere tilfeller observerer han uforklarlige reaksjoner hos pasientene, men bortsett fra en person som i forveien var svært syk, overlever alle pasientene. Denis er klar til å trappe opp innsatsen.

Det skjer vinteren 1668, da en 34 år gammel psykisk syk mann, Antoine Mauroy, har stukket av fra hjemmet. Han er kjent for voldelig atferd, og løper naken rundt i byens gater. Denis får tak i ham, og planlegger å gi ham blod fra en kalv.

Blodet er jo sete for sjelens egenskaper, så hvis han skifter ut pasientens onde blod med blod fra en snill kalv, kommer aggresjonen forhåpentlig til å avta. Legen tapper derfor blod fra Mauroys arm og gir ham en dose kalveblod. Ingen reaksjon. Etter et par dager gjentar han prosedyren, og denne gangen reagerer pasienten:

«Så snart blodet rant inn i venene, følte han en varme langs armen og i armhulene. Pulsen økte, og snart svettet han kraftig i ansiktet», skriver Denis. Det han beskriver er en såkalt «hemolytisk transfusjonsreaksjon» – en livsfarlig immunologisk reaksjon.

Et par dager etter er Mauroy så mye bedre at han kan vende hjem til konen Perrine. Så dør han.

Jean Denis' fiender godter seg. En av dem skriver at «galningens død vil være nok til å rasere alle [Denis'] vakre fantasier og knuse hans høye ambisjoner».

Perrine Mauroy anklager Denis for å være skyld i husbondens død, men da domstolen avhører vitner, peker pilen etter hvert mot Perrine selv. Ting tyder nemlig på at Mauroy døde av arsenikkforgiftning.

I retten innrømmer Perrine at hun noen dager før mannens død hadde besøk av leger som tilbød henne en stor pengesum for å anmelde Denis for drap. Og en nabo hevder under ed at en lege har lovet ham tolv gullstykker for å sverge på at Mauroy døde under selve blodoverføringen.

Dommeren frifinner Denis for alle anklager, og Perrine blir siktet for drap.

Nye spor i gammel drapssak

Nylig dykket historikeren Holly Tucker ned i arkivmaterialet. Hun fant at dommeren etter rettssaken uoffisielt erklærte at Perrine trolig fikk hjelp av andre til å gjennomføre det djevelske komplottet, men saken førte ikke til andre siktelser.

Perrine Mauroy forsvinner helt ut av kildene. Hun har sannsynligvis lidd en grusom skjebne.

Legenes bekymring over Denis' forsøk skyldtes ikke at de mente de var risikable. Man forbød ikke leger å bore i folks kranier, foreta keisersnitt eller fjerne blærestein usterilt og uten bedøvelse – selv om pasientene ofte døde.

Mauroys død fikk domstolen til å fastslå at blodoverføringer bare kunne foretas med spesiell tillatelse fra det medisinske fakultet i Paris.

Regelen var det samme som et forbud, for fakultetet besto av de samme legene som ikke nølte med å myrde for å stanse Denis' arbeid.

Også i England og resten av Europa hadde leger mistet lysten til å eksperimentere med blodoverføringer.

Jean-Baptiste Denis ga opp sine medisinske ambisjoner og vendte tilbake til sitt gamle fag som foreleser i matematikk og naturvitenskap. Han døde i 1704, 69 år gammel.